Det følgende bygger på en artikkel av Amir Taheri i Jerusalem Post 27. mai 2004. Taheri er iransk forfatter og journalist, og redaktør av Politique Internationale, som er basert i Pari.
Taheri forteller at han har besøkt Kuwait en rekke ganger. Men nylig opplevde han noe nytt: På hotellet hvor han skulle delta i en konferanse, var personen bak skranken dekket fra topp til tå i svart, sløret dekket hele ansiktet uten hull for nese og øyne. Det var en kvinne. Da hun svarte, var stemmen forvridd. Ifølge de "islamske lovene" slike kvinner følger, kan ingen mann høre hennes virkelige stemme – bak heldekkende slør – bortsett fra hennes bestefedre, far, brødre, sønner og ektemann. Et økende antall mennesker i Kuwait legger seg til den stilen at alle, av begge kjønn, skal være helt dekket fra topp til tå fra de er 4 år gamle
Reform? Konferansen varte i to dager. Folk fra Kuwait og andre Golf-stater talte. Alle var "moderate". De var preget av det som er skjedd i Irak, og forstod at de må snakke om reform og forandringer. Ingen brukte ordet demokrati. Men de snakket om "deltakelse" og "konsultasjoner". Det var også snakk om de "fire underskudd" i den arabiske verden
"Fire underskudd" Det første er underskudd på informasjon. Staten kontrollerer mediene direkte og indirekte, og flertallet av folkene i området har liten adgang til alternativ informasjon. Dette er delvis korrigert takket være satellitt-TV og Internett. Men mange av disse kildene er eid av rike tjenestemenn og har usynlige begrensninger på hva de formidler. Noen er bemannet med gamle pan-arabister eller folk fra Muslimsk brorskap. Det andre er underskudd på økonomisk utvikling. Det arabiske området har tjent over to tusen milliarder dollar på oljen siden 1980. Tross dette har det vært liten eller ingen virkelig økonomisk utvikling. De fleste land i området er i dag relativt fattigere enn de var for en generasjon side.
Det tredje underskuddet er på deltakelse. Det gjelder både politikk og økonomi. De som tar avgjørelsene, tilhører meget snevre befolkningsgrupper. Det blir holdt en del valg, mest lokalt. Men den virkelige makten ligger hos en håndfull menn. Og i økonomien styrer smale elitegrupper de viktigste inntektskildene og bestemmer hvem som skal få drive forretning på ulike felter. I mange tilfeller driver regjeringsrepresentanter selv forretning. Noen snakker om å skille moskeene fra staten. Men Taheri mener at det er viktigere å skille forretninger og politik.
Det siste er et underskudd på håp. Det er generell pessimisme. En intellektuell forteller at han ser området som et tog på vei mot katastrofe uten noen som styrer. Ressurssterk ungdom drømmer om å komme seg bor.
Men det finnes noen lyspunkter også. Som at kvinnene i Kuwait har fått politiske rettighete.
