Mye tyder på at mange av de arabiske statene er i oppløsning. For tilsvarende motsetninger som vi ser i Irak finnes også mange andre steder. De blir bare holdt nede av undertrykkende regimer. I årtier har regimene i Midtøsten vært blant de mest stabile i verden. Lederne er ikke blitt skiftet ut ved valg. For enten er det ingen valg, eller også er valgene så kontrollert og manipulert at herskeren alltid vinner stort. På kort sikt vil dette antakelig fortsette. Men på lengre sikt er det krefter i sving som vil føre til at statene går i oppløsning og bare blir løse konføderasjone.
De arabiske statene har ikke vokst fram naturlig. De ble skapt av britiske og franske kolonialister etter første verdenskrig. Statene ble utformet slik at en av de etnisk-religiøse gruppene ble dominerende, de andre ble undertrykket. Dagens maktstruktur Maktstrukturen i mange arabiske land er påtvunget landene av kolonimaktene og andre påvirkninger utenfra. Den er preget av at en etnisk/religiøs gruppe undertrykker de andre. Regimet utpeker lojale folk til ledere i militæret. Samtidig er disse landene fattige og tilbakestående, ikke minst fordi sikkerhetsstyrkene og en streng overvåking av samfunnet (inkludert det økonomiske livet) tar så mye av ressursene. Middelklassen er for liten til å danne grunnlag for et demokratisk regime. Irak Fram til den amerikanske invasjonen i 2003 var Irak preget av sunni-muslimene hadde makten og undertrykket de andre gruppene, til tross for at shia-muslimene utgjør flertallet av befolkninge.
Den volden vi stadig ser i Irak, foregår i hovedsak i områder hvor ulike folkegrupper har bodd blandet de siste generasjonene. Etniske og religiøse minoriteter blir nå drevet med vold til områder hvor de er i flertall: Sunnier jager shiaer til sunni-områder, shiaer jager sunnier til shiaområder, kurderne blir jaget til kurder-områder og jager selv andre. Og de kristne blir jaget, men de har ikke noe område å flykte til. Så de bor i stor grad i flyktningeleirer i nabolandene. Jødene blir ikke lenger jaget, de er der ikke lenger. (Da amerikanerne okkuperte Irak, antar man at det var 34 jøder der. På 1940-tallet var det ca. 150.000.) Voldsnivået vi ser i denne prosessen i Irak, er ikke uvanlig i denne regionen, skriver vår kilde Ashkenazi. Libanon og Syria Utenom Irak er oppløsningen mest synlig i Libanon. Der truer shia-muslimer den vestlig-orienterte livsstilen som andre etniske grupper har. Syria støtter separatister både i Libanon og Irak. Men det er risikabelt. Det syriske regimet risikerer med det å oppmuntre de gruppene i sitt eget land som reagerer mot å bli styrt av alawittene, en religiøs minoritet som Assad-familien tilhører. Flertallet er sunni-muslimer, og noen av dem tilhører radikalt Islam. Også Syria kan komme til å gå i oppløsning. Iran Heller ikke Iran er immun for denne typen problemer. Ifølge CIAs faktabok er bare et lite flertall (51 %) av befolkningen i Iran etniske persere. Språklig sett snakker de største minoritetene azerisk og andre språk som ligner tyrkisk. Kurderne utgjør 7-9 % av befolkningen. Disse etniske minoritetene følger nøye med på det som skjer i Irak. I tillegg til de etniske motsetningene kommer at en betydelig del av den iranske ungdommen er preget av vestlig tankegang. Her er store muligheter for store endringer i maktstrukturen, og det behøver ikke være lenge til, mener Ashkenazi. Konføderasjon Ashkenazi ser for seg at mange av landene i Midtøsten etter hvert blir konføderasjoner. Formelt kan dagens stater bestå. Men makten blir i større grad desentralisert, med utstrakt indre selvstyre for etnisk og/eller religiøst definerte grupper. Han tror at dette vil gi en mer naturlig plass for en jødisk stat. Dette er en langsiktig trend som han tror vil virke til Israels fordel. Kilde: Vi har hovedsynspunktene fra en artikkel av Moti Ashkenazi på Ynet (Yediot Aharonot) 30. september 2007. Relaterte artikler: > >
