Jødenes historie i arabiske land før 1948

Jødene har vært en minoritet i arabiske land i over 1300 år. Erfaringene frister ikke til gjentakelse.

Hvis du mener det trenges et KORREKTIV mot all den anti-israelske propagandaen i Norge, klikk her og bli medlem av MIFF.
Gjennom århundrene har jøder i arabiske områder vært tvunget til å bære spesielle klær som skulle skille dem fra muslimene. Bildet viser jødiske flyktninger fra Jemen som er på vei gjennom ørkenen for å komme til Israel i november 1949. (Foto: Zoltan Kluger, GPO)

 

Da jødene ble fordrevet og presset ut av sitt land etter to opprør som romerne knuste i år 70 og år 135, bosatte de fleste jødene seg i nabolandene. Så da araberne gjennomførte sine store erobringer på 600-tallet, ble de fleste av verdens jøder undersåtter i det muslimske riket.

Forholdene for den jødiske minoriteten i kristne områder hadde ikke alltid vært særlig idylliske, så mange steder ønsket jødene muslimene velkommen. De opplevde i første omgang det muslimske styret som en forbedring i forhold til de kristne som hadde hersket der tidligere.

Omar-pakten
Da islam ble innført på 600-tallet, oppstod det ganske snart et behov for å regulere forholdet mellom de «troende» (muslimene) og de «vantro» (jøder og kristne). De eldste reglene er fra så tidlig som ca. 640, mindre enn 20 år etter at islam oppstod. Det var de betingelsene kalifen Omar dikterte til patriarken av Jerusalem, Sofronios, da byen overgav seg. Kanskje er ikke det innholdet som er bevart helt slik det var den gangen, men hovedinnholdet er nok det opprinnelige. Reglene blir kalt Omar-pakten. De fikk etter hvert en del tillegg, og ble tatt i bruk i hele det muslimske området. Dessuten var det gjerne en del lokale spesialregler også som endret seg med tid og sted. Omar-pakten, slik jødene har møtt den opp gjennom historien, inneholder blant annet disse reglene:

a) Jøder fikk status som dhimmier, det vil si «beskyttede» personer. De skulle i prinsippet ha rett til å bli boende under muslimsk kontroll, men bare på nærmere definerte vilkår.

b) Jødene skulle betale en ekstra skatt pr. hode («koppskatt» av tysk Kopf, hode). Størrelsen på den ble fastsatt vilkårlig av herskeren til enhver tid. Koranen fastsatte spesielt at jødene skulle «ydmykes» når de betalte denne skatten. I praksis ble det gjerne ordnet slik at jøden fikk et slag i hodet som «kvittering» når han betalte.

c) Jøder fikk ikke ri på hest. Vanligvis fikk de i prinsippet ri på esel, men som regel måtte de stige av dyret når de møtte en muslim. Ellers kunne man jo risikere at en dhimmi så ned på en troende! Ofte gjaldt også den regelen at man måtte sitte med begge føttene ned på samme side, og jødene fikk absolutt ikke lov til å bruke sadel.

d) Jøder fikk ikke bygge nye gudshus (synagoger), og heller ikke reparere gamle. Denne loven kunne man ofte bestikke myndighetene til å lukke øynene for.

e) Jødenes religiøse aktivitet måtte ikke sees eller høres av muslimene. De måtte be lavt, de fikk ikke følge sine døde til graven i prosesjon, osv.

f) Jødene måtte ha klær som klart skilte dem ut fra muslimenes. Denne regelen ble oftest praktisert strengt, ikke sjelden under trussel om dødsstraff. Det varierte mye hvordan dette ble ordnet i praksis. Det kunne være hodeplagget, beltet, skoene eller hva som helst som skulle vise at de var jøder.

g) En jøde måtte aldri slå en muslim, heller ikke i selvforsvar. En jøde måtte heller ikke bære eller eie noe som kunne kalles et våpen. Jødene var altså fullstendig forsvarsløse ved ethvert angrep.

h) En jøde måtte ikke heve stemmen mot en muslim. I praksis betydde det at han ikke kunne svare igjen når han ble utskjelt.

i) Jødene måtte ikke ha høyere hus enn muslimene. Fra 1300-tallet og utover ble det stadig mer vanlig at jødene måtte bo i ghettoer, og ghettoene var gjerne stengt om natten. Ofte måtte de kunne forklare hvilket ærend de hadde når de beveget seg utenfor ghettoen.

j) Jøder kunne ikke ha offentlige stillinger. Denne regelen så man bort fra periodevis, særlig når muslimene eller den herskende muslimske gruppen var i mindretall og trengte pålitelige allierte. I sin forsvarsløse stilling var jødene vanligvis nødt til å være lojale mot herskerne. Det var også andre yrkesbegrensninger som varierte med tid og sted.

Positive og negative forhold
k) En meget viktig regel var at en jøde ikke kunne vitne mot en muslim i retten. Langt på vei kunne jøden heller ikke forsvare seg, fordi en jødes ed alltid hadde mindre verdi enn eden fra en muslim. Når man så vet at det ofte var dødsstraff for jøder som «forbannet profeten» eller lignende, kan man tenke seg hvor hjelpeløse jødene var overfor falske beskyldninger fra enhver muslim som ville dem vondt, eller som gjerne ville overta den eiendom jøden måtte ha skaffet seg.

Disse reglene, og etter hvert mange flere, var stort sett i kraft i den arabiske verden helt til kolonitiden. I de fleste land tvang europeiske makter gjennom reformer i løpet av 1800-tallet. – Enkelte arabiske områder (som Nord-Jemen) kom ikke under europeisk kontroll, og der fortsatte Omar-paktens regler til de fleste jødene forlot landet i 1948-50.

Overalt er det, fremdeles, muslimske grupperinger som mener at slik Omar-pakten sier, slik skal det være. Når sterke grupper fremdeles forkynner tradisjonell lære, og ingen tar noe skikkelig oppgjør med den, er det klart at holdningene bak Omar-pakten ennå spiller en stor rolle i den arabiske verden.

Dersom man av dette slutter at situasjonen for jødene alltid var håpløs i de arabiske land, tar man feil. Jødene hadde også fordeler på sin side:

Man slakter ikke gåsa som legger gulleggene. Mange steder betalte jødene en stor del av skattene, og herskerne var interessert i at de var i stand til å fortsette med det. Ifølge Koranen kan en muslim ikke ta renter av en annen muslim. (Den samme regelen var også vanlig kristne imellom i middelalderen.) Men en jøde kan ta renter av ikke-jøder (5. Mos 23:19-20), og han var derfor ypperlig som stråmann for pengeklassen.

Jødene hadde utstrakte forbindelser internasjonalt. De hadde trosfeller både i hele den arabiske verden (unntatt Saudi-Arabia, som har vært stengt for jøder siden 600-tallet) og i Europa. Med sitt hebraiske fellesspråk kunne de overvinne ellers uoverstigelige språkbarrierer. En stor del av kontakten mellom den arabiske verden og Europa foregikk ved hjelp av jødene. Dette hadde også araberne fordel av, og det virket som en beskyttelse for jødene.

Det var forskjell på ulike retninger innenfor islam. I enkelte perioder var de muslimske lederne i bestemte områder virkelig liberale mennesker som ikke trengte noen grunn for å gi jødene gode forhold. Det bør likevel understrekes at ser vi hele det muslimske området og den muslimske perioden under ett, er liberale tilstander unntak. Etter ca. år 1400 er slike unntak sjeldne. Fra den tiden flyttet derfor tyngdepunktet av den jødiske befolkningen seg fra det arabiske området til Europa. Tross alt ble mulighetene større her enn i det muslimske området.

Hjelpeløs
Situasjonen var altså ikke uten lyse sider, men den overskyggende faktoren ble likevel at jøden var rettsløs, prisgitt vekslende herskeres luner. Når en jøde ble overfalt og plyndret, kunne han ikke forsvare seg under angrepet. Han kunne ikke vitne mot forbryteren, selv om han visste hvem det var. Den eneste muligheten for å få forbryteren straffet, var at to muslimer vitnet på jødens vegne. Det forekom av og til, av grunner som er nevnt foran, men straffen ble vanligvis nokså lett for muslimen. Periodevis førte disse reglene nærmest til slaveri, der jøder kom fullstendig i lommen på «beskyttere».

Korte glimt fra steder og riker
Den vanlige situasjonen var at jødene gjemte seg så godt de kunne, gjorde sin ghetto så uanselig som mulig og unngikk å vekke oppsikt. Men det skjer jo at folk – ikke minst herskere – har behov for syndebukker. Jødene var alltid takknemlige objekter i så måte. Når som helst man hadde behov for å avlede oppmerksomheten, stod jødenes ghetto laglig til for hogg. Det kunne også være en ny hersker som lot soldatene sine feire innsettelsen ved å gi dem rett til fri herjing i jødeghettoen et par dager. Det artet seg oftest som plyndring og voldtekt, gjerne mens familien så på. Fordi jødene ikke torde gjøre motstand, var det kanskje forholdsvis få som ble drept. Slike pogromer (ødeleggelser), da mobben gikk amok, var alltid en uhyggelig opplevelse for de voksne og barn som var offer. Det gikk sjelden så svært mange år mellom hver pogrom, frykten ble holdt levende.

På det mer dagligdagse plan foregikk det på en annen måte. Som nevnt under Omar-pakten måtte en jøde alltid ha klær som viste hvem han var, og han måtte ikke slå eller skade noen muslim. Det førte til at det ble en vanlig skikk at gutter kastet stein mot jøder som viste seg på offentlig sted. Jødene var fullstendig forsvarsløse, de kunne ikke ta igjen. Det fins utallige vitnesbyrd av europeere som har vært vitne til dette opp gjennom århundrene.

Fremdeles bor det i Israel jøder som selv har opplevd dette som fast regel, eller i hvert fall har hørt sine foreldre fortelle om det fra sin barndom. En annen variant, som mer ble praktisert av voksne, var å tildele jøden et slag når man møttes. Dette skjedde særlig hvis jøden skulle ha kommet til å dunke borti araberen i de trange gatene. Som nevnt måtte jødene ta imot skjellsord uten å kny. Ordet «jøde» var i seg selv et skjellsord. Man brukte det som tegn på den dypeste forakt, for eksempel mot sitt esel når det var ekstra uvillig.

Det foregående er meget kortfattet og generelt. Det er mange unntak fra nesten alt det som skrives. Likevel gir det et ganske godt bilde av hovedlinjene. Vi skal nå se ganske kort på ulike steder og tider i det muslimske riket i perioden fra begynnelsen på 600-tallet og fram til ca. år 1900.

I den første muslimske tiden ble Irak det sentrale området for jødene. De fikk et utstrakt indre selvstyre, og i perioder hadde jødene en betydelig innflytelse på herskeren. Irakiske jøder drev handel fra Spania til Kina. De drev også bankvirksomhet. Men selv om noen få jøder ble rike, var de fleste fattige. Og hele tiden lå Omar-pakten i bakgrunnen.

Gullalderen
Perioden 900-1200 kalles for «gullalderen» for jødene i de muslimske rikene. Jødisk liv blomstret innenfor kultur, religion, handel og økonomi. Det hebraiske språket var en god del i bruk, og det ble skrevet hebraiske grammatikkbøker og dikt. Etter hvert flyttet det jødiske tyngdepunktet seg fra Irak til Egypt, Tunisia og Spania (deler av Spania var styrt av muslimer fram til slutten av 1400-tallet). I denne perioden tok man mange steder lett på en del av Omar-paktens regler. Jødene måtte ikke bo i ghettoer. Det er en rekke eksempler på at jøder og muslimer drev forretninger sammen. Det hendte til og med at jøder fikk høye stillinger, som for eksempel rådgivere til herskere.

Men gikk likestillingen for langt, ble det farlig. For det var alltid noen muslimer som mente at man burde følge Omar-pakten, og så ble det voldelige opptøyer. Og når det var en eller annen form for krise, var jødene utsatt.

Spania
Den muslimske perioden i Spania (711-1492) er spesielt kjent som en blomstringstid for jødene. Herskerne der, arabiske muslimer, utgjorde et mindretall av befolkningen. Jødene var et ørlite mindretall, kanskje bare en halv prosent. Men så godt som alle jøder bodde i byene, der utgjorde de 6-10 % av befolkningen. Situasjonen med flere etniske og religiøse grupper gav jødene store muligheter, som de forstod å utnytte.

Det er verdt å merke seg at det også var malurt i begeret selv i Spania. I 1066 og 1099 ble jødene i Granada rammet av opptøyer og konflikter, og mange ble drept.

Almohadene
På 1100-tallet tok almohadene makten i Nord-Afrika (så langt øst som Libya) og det muslimske Spania. Da ble det slutt på det som hadde vært av toleranse. Almohadene var berbere. De gav jødene to valg: Å bli drept eller å konvertere til islam. I praksis førte det til at de fleste jødene flyktet fra det muslimske Spania til de kristne områdene i nord. I 1146 ble minst 100.000 jøder drept i Fez i Marokko, i følge Wikipedia. I Nord-Afrika flyktet mange østover til Egypt og andre områder hvor befolkningen var mer tolerant. Noen jøder slapp unna ved å offisielt konvertere til islam, mens de opprettholdt så mye som mulig av sin jødiske tro og praksis. Men mange av disse jødenes etterkommere ble muslimer.

Almohadene styrte i ca. hundre år, men de tapte store områder til de kristne i Spania og etter hvert til andre muslimer i Nord-Afrika. I løpet av 1200-tallet mistet de makten overalt.

Almohadenes styre gikk kraftig ut over jødene. Med de kristne i Nord-Afrika gikk det enda verre: Den kristne befolkningen ble helt borte.

Ghettoer
I løpet av 1200-tallet begynte muslimene å stille et nytt krav til jødene: De skulle bo i ghetto. Det startet i Fez i Marokko, og spredte seg etter hvert til andre byer og land. Det ble sagt fra muslimsk hold at ghettoen skulle være en sikkerhet for jødene. Men jødene selv opplevde den ofte mer slik at når de var samlet, var det enklere for muslimer å plage dem.

I 1465 ble nesten alle jødene i Fez drept da merinid-dynastiet ble fjernet. Det førte til en bølge av opptøyer og massakrer i resten av Marokko også.

I 1492 hadde de kristne spanjolene fullført sin gjenerobring av hele Spania, den siste muslimske byen falt. Samtidig jaget de kristne herskerne alle jødene fra landet, og noen få år etter også fra Portugal. Blant de landene jødene flyktet til, var Nederland, Marokko og Tyrkia. I Marokko foretrakk de fleste jødene å bo i de portugisiske koloni-områdene når det var mulig.

Fra 1500-tallet av var praksisen mot jødene i Marokko og Jemen strengere enn Omar-reglene, i hvert fall periodevis. «Hellige menn» skapte vekkelser, noen av dem var negative for jødene. Blant annet måtte jødene gå barbeint når de gikk forbi moskeer – noen ganger måtte de gå barbeint i alle byer.

Mamelukkene
Mamelukkene var opprinnelig slavesoldater. De bygde opp et rike i Egypt og Syria (inkludert Palestina) i perioden 1250-1517. I Egypt fortsatte de som en elite også under det osmanske riket (se nedenfor).

Mamelukkene strammet inn på praksisen mot jødene og andre dhimmier. De måtte ha klær som skilte dem ut fra muslimene. Dhimmienes hjem måtte være lavere enn muslimenes. I byene fikk dhimmiene ikke ri på esler (og selvsagt enda mindre på hester, som Omar-pakten forbyr). Det var harde skatter for alle, men verst var det for dhimmiene. Reglene vekslet noe, men holdningen var alltid fiendtlig.

Dersom det fantes dhimmier som man mente ikke fulgte reglene, sørget muslimske bander for opptøyer og herjinger for å straffe dem. I 1448 ble det forbudt for muslimer å bli behandlet av kristne eller jødiske leger.

Den strenge behandlingen av dhimmier førte til at de fleste jødene flyktet fra mamelukk-riket. Det er kjent at i 1481 var det bare 60 jødiske familier igjen i Aleksandria i Egypt.

Det osmanske riket
Fra 1299 til 1683 bygde de osmanske tyrkerne opp et rike som til slutt nådde fra Algerie i vest til Det kaspiske hav i øst og nesten til Wien i Europa. Egypt kom inn i det osmanske riket i året 1517.

Jødene oppfattet det osmanske styret som en forbedring i forhold til mamelukkene. Generelt har tyrkerne gjennom historien vært betraktet som mildere herskere for jødenes del enn araberne. Osmanene tok også imot mange spansk-jødiske flyktninger omkring år 1500. Jødene kunne (ifølge Omar-pakten) ikke bære våpen og altså ikke være soldater. Men noen spanske jøder hjalp tyrkerne til å forbedre sin våpenteknologi.

Osmanene fortsatte å kreve inn ekstraskatt for dhimmier. Ellers var man i første omgang ikke alltid like nøye på dhimmi-reglene. Men fra ca. år 1600 og utover ble det en økonomisk stagnasjon i det osmanske riket. Styret ble mer undertrykkende enn før både for jøder og andre. Dhimmi-reglene ble strammet inn igjen. Det ble periodevis forbudt å bygge og reparere synagoger, og det ble forbudt med husmøter. Jødenes grunnleggende rettsløshet kom klart fram. Dette varte til europeiske makter tvang fram en liberalisering i mesteparten av det arabiske området i løpet av 1800-tallet.

En jødisk organisasjon, Alliance Israélite Universelle, opprettet i løpet av 1800-tallet et nettverk av jødiske skoler i nesten alle byer som hadde en jødisk befolkning, fra Marokko til Iran. De kristne hadde mange steder adgang til misjonsskoler. Dette gav dhimmiene et forsprang i det samfunnet kolonimaktene skapte.

Jødene i Palestina
I Midtøsten-debatten blir det ofte hevdet at jøder og arabere alltid har levd «i fred og fordragelighet» i det arabiske området generelt og i Palestina spesielt, helt til zionistene kom og ødela idyllen på slutten av 1800-tallet. Historien er mer nyansert enn som så, også for Palestinas vedkommende.

Det er begrenset hva vi vet om de forfølgelsene jødene ble utsatt for i tidligere århundrer. Jødene var redde. Ble det kjent at de hadde klaget til utlendinger, ble de utsatt for vold fra araberne. Mesteparten av jødeforfølgelsene fikk verden aldri vite om, og selv torde de ikke skrive ned noe. Det følgende er noe av det stoffet som tross dette ble nedskrevet.

Jødene bodde i Israel først og fremst for å kunne dyrke sin Gud mer inderlig. Men de måtte betale «beskyttelsespenger» for å få lov til å besøke sine hellige steder. Det ville vært helt umulig for jøder å bo i Palestina i det hele tatt hvis ikke jødene i resten av verden hadde samlet inn penger til dem. Skattene var vesentlig høyere for jødene enn for muslimene.

Jødene var helt rettsløse, i Palestina som i resten av den arabiske verden. Ingen muslimsk rett godtok jødiske vitnemål mot muslimer. En muslimsk tyv som tilsto forholdet kunne likevel gå fri dersom det bare var jødiske vitner til forbrytelsen. Det som satte grensen for jødeforfølgelsene, var herskernes ønske om å beholde skatteinngangen. Ghettoen kunne ikke få for store skader, så det ble for vanskelig å drive inn skatt.

Safed er en av de hellige byene for jødene, og har vært et sentrum for jødisk bosetning i århundrer. Ifølge en gammel tradisjon skal Messias bo 40 år i Safed før han framstår. I 1799 ble jødeghettoen i Safed fullstendig rasert av store mengder arabere.

I 1834 ble jødeghettoen i Safed overfalt av arabisk mobb i et planlagt angrep. (En muslim hadde «profetert» noen dager før at på denne dagen ville muslimene overfalle jødene.) Noen få muslimer fikk en lett straff, men ingenting av det som var plyndret, ble levert tilbake til jødene.

I 1838 var en tysk jøde vitne til et nytt overfall med vold og plyndring mot jødene i Safed. Både drusere og muslimer deltok. Selv ble han blant annet slått og fratatt klærne han bar.

I 1840 ble jødene i Damaskus i Syria beskyldt for ritualmord. Dette er en beskyldning som har kommet mot jødene utallige ganger, både i Europa og i arabiske land. Ordet ritual betyr fast ordnede religiøse handlinger. Beskyldningen mot jødene har gått ut på at de bruker blodet av ikke-jøder i sine religiøse ritualer i forbindelse med påsken. Påstanden er naturligvis helt grunnløs, jøder har religiøst forbud mot å innta noen form for blod og blodmat fra dyr – for ikke å snakke om fra mennesker. Men ritualmord-beskyldninger har vært nyttig for dem som trengte å piske opp stemningen mot jødene for å avlede oppmerksomheten fra egne tabber eller for å avlede oppmerksomheten fra mordere. Jødene fikk skylden. I 1840 kom altså beskyldningen i Damaskus i Syria. Men fram til etter første verdenskrig var Palestina en del av Syria (det mener syrerne ennå at det burde være). Så forfølgelsene forplantet seg til Palestina også, med vold og drap i jødenes ghettoer.

Disse eksemplene må sees på bakgrunn av at jødene den gangen var absolutte pasifister. Det var dødsstraff for jøder som hadde, for ikke å si brukte, våpen, selv om det bare var i selvforsvar. Jødene opptrådte derfor ikke provokatorisk. Det var provoserende nok for mange muslimer at jødene i det hele tatt fantes.

Derfor ble jødene også holdt på plass, som det heter. Jødene måtte bo i ghettoer, fikk ikke ri på hest, deres hus måtte være lavere enn muslimenes, de kunne ikke være ansatt i det offentlige, osv. Likevel valgte mange jøder å bo i Palestina, fordi det var det hellige landet, landet hvor de ventet at deres stat skulle gjenoppstå.

Det er derfor helt galt når noen framstiller det slik at jødenes stat burde ha ligget i Tyskland, og det er galt å si at araberne har måttet lide for Europas jødeproblem. Israel er minst like mye en løsning på jødeproblemet i arabiske og andre muslimske områder som i Europa. Og araberne i Palestina var ikke bedre enn araberne i resten av «det arabiske hjemland». De har derfor bidradd like mye som andre til at jødene trengte – og trenger – et eget land.

Når koppskatten skulle betales
I 1815 fikk jødene i Mogadore i Marokko plutselig og uforberedt ordre om å betale sin årlige ekstraskatt. Den skulle være på 3.500 dollar. Det var anslagsvis 6.000 jøder i alt i byen [det inkluderte barn, gamle, husmødre og mange andre uten inntekt], og de fleste var meget fattige. Dette er jo nesten 200 år siden, i en tid hvor dollaren hadde en langt større verdi enn i dag, så skatten var et meget stort beløp for dem.

Straks ordren om skatten var utgått, ble porten til jødenes ghetto stengt. Det betydde at de verken fikk tak i vann eller mat. Når noen forsøkte å snike seg ut for å skaffe i det minste litt vann til familien, ble de slått ned av vakter.

Jødene hadde møte i synagogene og fordelte skatten så rettferdig de kunne. De fire rikeste familiene skulle ta minst 2.000 dollar, og så skulle det fordeles etter evne.

Når en jøde kom med skatten, fikk han et knyttneveslag i hodet som «kvittering». Da måtte jøden si til den som slo: «Takk, min herre».
Noen av de fattige kunne ikke betale. (Man blir jo ikke bedre i stand til å betale av å være innestengt i sin ghetto.) De ble kastet på bakken og fikk omtrent femti slag med en tykk stokk. Så ble de kastet i et fangehull. Etter noen dager hadde noen fått venner til å skaffe dem penger. De andre ble pisket og lagt i lenker. Mange av dem valgte å bli muslimer. Men de måtte likevel betale ekstraskatten dette året.

1900-tallet
Det foregående stoffet er i sin helhet fra før den politiske zionismen begynte å gjøre seg gjeldende på slutten av 1800-tallet. Altså i den tiden hvor jødene ifølge arabisk mytologi levde «i fred og fordragelighet».

På 1900-tallet var det to viktige faktorer som forandret situasjonen for jødene i de arabiske landene: For det første var europeiske kolonimakter en modererende faktor i det meste av det arabiske området. Den formelle diskrimineringen av jødene ble opphevet. For det andre: Konflikten i Palestina (hvor araberne kjempet mot jødisk innvandring) fikk virkninger i de arabiske landene også. I en lang rekke tilfeller tok araberne «hevn» på sine jøder for det som jøder av europeisk bakgrunn gjorde i Palestina.

Det ble derfor fortsatt pogromer rundt om i de arabiske land, riktignok kanskje i noe mindre målestokk enn før.

Kilder:
Hovedkilden til stoffet om jødene i arabiske land i perioden 600-1900 er Stillman, Norman A.: The Jews of Arab Lands. A history and source book. Philadelphia 1979. Forlag: The Jewish Publication Society of America. Stillman er professor ved University of Oklahoma. Her finner du mer detaljert kilde­henvisning.

 

DEL
Forrige artikkelIsrael vil legge press på Hamas
Neste artikkelEgypt sendte Hamas og Fatah hjem
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no