I årevis har det vært allment akseptert at det finnes «en arabisk verden». Denne verdenen hadde en samlende institusjon i Den arabiske ligaen, med arabiske toppmøter og en mer eller mindre enhetlig agenda sentrert rundt ønsket om å se Israel forsvinne til fordel for en palestinsk stat.
«Det siste elementet tilhører nå fortiden», skriver professor Mordechai Kedar i et innlegg hos The Begin-Sadat Center for Strategic studies. Kedar er tidligere oberstløytnant i IDF og ekspert på blant annet arabiske forhold, arabiske land og islamistiske grupper.
Han mener det er flere år siden den «arabiske verden» sluttet å være hva den en gang var. Det som eksisterer i dag er to fiendtlige koalisjoner som kjemper mot hverandre med stor utholdenhet og uten noen medfølelse for taperne på den andre siden.
«En av disse koalisjonene består av Iran, Irak, Syria, Libanon, Jemen, Qatar og Gaza, som er støttet fra utsiden av Tyrkia, Russland og Kina. Mot dem står en motstridende koalisjonen bestående av Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Bahrain, Egypt, Jordan, Marokko, Sudan og Israel, støttet fra utsiden av USA. De resterende arabiske statene ligger et sted mellom disse to koalisjonene», skriver Kedar.
Israel er lagt til Saudi-Arabias koalisjon fordi – og bare fordi – de har bevist de siste årene at de er det eneste landet i verden som er i stand til å påføre, gang på gang, kraftige slag mot iranske styrker eller pro-iranske styrker i Syria. Den saudiarabiske koalisjonen har med interesse lagt merke til at med unntak av én eneste hendelse ser Iran ut til å være redd for å slå tilbake mot Israel. Israel har dermed oppnådd en effektiv avskrekkelse overfor Iran.
«For sammenligningens skyld: Husk at Iran angrep Saudi-Arabias oljeproduksjon og lammet en betydelig del av kongedømmes oljeindustri. Hørte vi om et svar fra Saudi-Arabia? Eller hørte vi om noen lands svar på Irans angrep mot oljetankere i Persiabukta eller Rødehavet? Er Saudi-Arabia i det hele tatt i stand til å avskrekke Iran, når den saudiarabiske hæren har mislyktes i sitt forsøk på å ødelegge houthiene i Jemen?»
Irans aggressive oppførsel overfor arabiske land har gjort at Israel, som tidligere ble sett på som «problemet», plutselig er blitt en del av løsningen.
«Det viser seg at det er ting som er viktigere for mange land enn en løsning på «det palestinske problemet». Det betyr at de største taperne på den store splittelsen i den arabiske verden er palestinerne, og sammen med dem alle som trodde at Israel ville bli oppfattet som arabernes ultimate fiende inntil problemet ble løst til palestinernes tilfredshet», skriver Kedar.
Nå som den arabiske verden som en enhet er i ferd med å bli oppløst, er også fiendskapet mot Israel blitt en saga blott for mange av landene.
«Det er flere grunner til marginaliseringen av det palestinske spørsmålet. Det første er at Iran har vokst til å bli eksistensiell trussel, mens det israelsk-palestinske problemet ikke er en eksistensiell trussel mot noen. Det andre er palestinernes oppførsel opp gjennom årene og spesielt i den siste tiden. Innbyggerne i Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater husker godt at Yasser Arafat støttet Saddam Hussein da sistnevnte invaderte Kuwait i 1990», skriver den tidligere oberstløytnanten og fortsetter:
«Saudiene er også sinte for at palestinerne brøt Mekka-avtalen fra februar 2007, som skulle forene de to palestinske fraksjonene Fatah og Hamas. Sistnevnte er en avlegger av det Muslimske brorskap, en erkefiende av Saudi-Arabia. Saudiene er også opprørte over at palestinerne tar imot hjelp fra Iran, en annen av deres erkefiender».
Samtidig skjer det store endringer i mange arabiske land. Den yngre generasjonen av arabere opplevde ikke den «palestinske nakbaen» [opprettelsen av staten Israel] og det er ikke en del av deres historiske minne. Den «arabiske våren», som førte til sammenbruddet av regimer og økonomier og framveksten av Den islamske staten (IS), sendte millioner av arabere ut i stor nød, til flyktningestatus, fattigdom og lidelse langt hjemmefra. At palestinerne forventer at de er de som skal kjempe for «frigjøringen av Palestina» er ikke den største bekymringen til araberne.
«Når det gjelder palestinsk oppførsel, er det en interessant sak. En av Israels hardeste kritikere er Jamal Rian, som er hjernen bak Al-Jazeera og deres nyhetssendinger. Han ble født i Tulkarem på Vestbredden, flyttet til Jordan og ble en fremtredende aktivist i Det muslimske brorskapet. Det ble nylig avslørt at faren til Rian var en grunneier, som før opprettelsen av staten Israel, solgte store landområder til jøder. Hvilken araber ønsker å være en «taper» og kjempe mot Israel for å frigjøre for Jamal Rian landet som faren hans solgte til jødene, en transaksjon som ikke akkurat skadet sønnen økonomisk», skriver Kedar.
En annen faktor som virker mot det palestinske narrativet er den enorme økningen i bruken av sosiale medier. I dag kan enhver araber se sannheten om Israel uten å måtte stole utelukkende på egne myndigheters propaganda. Automatiske oversettelser gjør at de kan lese på hebraiske nettsteder, selv om de ikke forstår et ord hebraisk. Dette gjør det mye vanskeligere for palestinerne å selge «problemet sitt» enn det pleide å være. Mange arabere staver nå «det palestinske problemet» bevisst feil som en måte å uttrykke forakt for det på.
«Den arabiske verden i 2020 skiller seg fra den arabiske verden i 2000 på mange måter. Det ble ikke et «fredelig nytt Midtøsten» som mange så for seg, men heller det motsatte: En region som er voldelig, splittet, full av mislykkede stater og plaget av massedrap. Men denne uheldige utviklingen fungerer i Israels favør. Det er fortsatt mye hat mot jøder og den jødiske staten blant arabere, det må erkjennes og bekjempes. Og det er fortsatt hundretusenvis av raketter som omgir og truer Israel. Likevel er trenden tydelig», skriver Kedar, før han avslutter med dette:
«Fred og normalisering mellom Israel og De forente arabiske emirater og Bahrain er bevis på sammenbruddet av de gamle teoriene, som gjør at den jødiske staten kan bli akseptert som et medlem, ikke som en fiende, i den «rette» koalisjonen».
