Statsminister Ariel Sharons liv er truet av jødiske ekstremister. Det er snart 9 år siden statsminister Yitzak Rabin ble myrdet av en jødisk israeler. Og mange i den israelske sikkerhetstjenesten frykter at det skal gå på samme måte med Sharon.
De frykter mest jødiske bosettere i Gaza og på Vestbredden. Når Israel skal gjennomføre tilbaketrekninger, vil jo noen av dem miste hjemmet og andre eiendeler som de har lagt mange års arbeid ned i. Mange av bosetterne mangler en klar oppfatning av de politiske realitetene. For eksempel hadde representanter for bosetterne et møte nå i august med USAs ambassadør i Israel, Dan Kutzer. Der bad de USA om å stanse den tilbaketrekningen fra Gaza og enkelte andre områder som Sharon har planlagt. De var tydeligvis ikke klar over at USA lenge har presset på for å få slike tilbaketrekninger og bare betrakter denne som et første skritt.
I Israel er det sterke krefter som er imot tilbaketrekningen. Mange bosettere tror at dersom Sharon blir borte, vil det ikke bli noe av den. De fleste andre regjeringsmedlemmene er enten imot den eller går ikke så sterkt inn for den som Sharon. Så for noen av bosetterne er sammenhengen klar: Uten Sharon blir det ingen katastrofe for dem. [At et mord kan føre til at venstresiden vinner neste valg og gjennomfører en større tilbaketrekning enn Sharon tenker, ser de ikke ut for å regne med.]
Etterretning og sikkerhet
Den israelske etterretningsorganisasjonen Shin Beth har til oppgave å framskaffe opplysninger for å forhindre angrep på Sharon. Den har en avdeling som arbeider med israelske jøder som skal overvåkes. Mange av folkene er de samme som var der da Rabin ble myrdet. De forsøker å hindre at det blir gjentatt. Sikkerhetstiltakene er det ikke Shin Beth, men politiet (i Israel) og hæren (på Vestbredden og Gaza) som skal ta seg av. Men det er et nært samarbeid mellom de ulike gruppene, selv om regelen i utgangspunktet er at det skal samles etterretning som om det ikke var noen sikkerhetstiltak, og treffes sikkerhetstiltak som om det ikke var noen etterretning. De forsøker å knytte kontakter med folk som er mindre fanatiske innenfor bosettermiljøene, folk som vil rapportere når de legger merke til noen uvanlige bemerkninger eller handlinger.
Men de mest fanatiske bosetterne er meget mistenksomme og profesjonelle. De har delt seg i smågrupper uten kontakt seg imellom. De har ikke kontakt med fremmede. De er ikke redde for å bli arrestert. De røper ingen ting i forhør. (Palestinske terror-grupper har gjort bruk av skriftlig materiale som jødiske ekstremister har laget om hvordan de skal opptre under forhør.)
De israelske sikkerhetsfolkene regner med at det kanskje finnes 80-90 jøder som er villige til å gjøre hva som helst for å drepe Sharon, og de lar seg ikke stoppe av det om flere blir drept sammen med ham. 3-400 støtter dette, men er ikke villige til å utføre en slik handling selv. Noen av de aktuelle folkene har trening fra det israelske forsvaret. Men de har også lært hverandre opp. I denne sammenhengen øker det faren at bosetterne i så stor grad har hatt lov til å ha våpen. På den andre siden er mange stjålne våpen i omløp uansett.
Det store flertallet av israelerne, også de som er imot Sharons politikk, mener at det er å gå altfor langt å drepe en lovlig valgt statsminister for å forhindre hans politikk i å bli gjennomført. Forhåpentligvis vil sakene bli løst, på den ene eller andre måten, med demokratiske midler.
Kilde: En artikkel av Amir Oren 29. september 2004 i Ha’aretz.
