Faktasjekk på Odd Karsten Tveit

Øye for øye, feil på feil.

Odd Karsten Tveit og hans nye bok De skyldige. (Foto: Kagge forlag)
Odd Karsten Tveit og hans nye bok De skyldige. (Foto: Kagge forlag)
Er MIFF et viktig KORREKTIV til demoniseringen av Israel? Hvis du svarer JA, klikk her og bli medlem av MIFF.

Odd Karsten Tveits nye bok, De skyldige, ble møtt med overraskende stor skepsis i kommentarfeltet til Nettavisen 18. september. Palestinerne blir frikjent, fokuset er på israelernes grusomheter, konkluderte Arne Ørum i sin bokanmeldelse i avisen Vårt Land 29. september.

De skyldige er på 1100 sider. MIFF har lest de første 234 sidene, den første av fem hoveddeler i boken. Dette er ikke en bokanmeldelse, men noen få eksempler på faktafeil og utelatelser i den første delen.

 

Tveit og Palestina

På side 22 skriver Tveit om “den israelsk-okkuperte delen av Jerusalem” i 1964. Forfatteren ser altså på Vest-Jerusalem som okkupert område. Ser han på hele Israel som okkupert?

Mye tyder på det. På side 98 skriver han at Fatahs mål “var å frigjøre det opprinnelige Palestina, slik landet var fram til 1948”.

“Ingen ville snakke åpent om noen palestinsk stat ved siden av Israel. Palestinerne så ikke på Gaza og Vestbredden som ryggraden i et nytt Palestina. Områdene utgjorde ikke mer enn 23 prosent av den opprinnelige staten.”

Hvilken “opprinnelig stat” er det Tveit fantaserer om? Mandatområdet som ble styrt fra London? Distriktene som ble styrt fra Istanbul uten noe spor av Palestina som administrativ enhet under det osmanske riket? Til tross for alt preik om okkupasjon, så er palestinerne i dag nærmere å få sin egen stat enn noen gang før i historien. De kan få en egen stat når de aksepterer at naboene skal få lov til å beholde sin.

 

Tveit og tempelet

Tveit har ikke skrevet mange sider før han følger Yasser Arafats eksempel med å undergrave jødenes historiske og religiøse tilknytning til Jerusalem.

“Nærmest Oljeberget ligger en  høyde dominert av den gullforgylte Klippedomen og den gråsvarte al-Aqsa-moskeen. Jødene kaller den Tempelhøyden. Det er her kong Salomos jødiske tempel i sin tid skal ha stått, men det er aldri funnet noen arkeologiske beviser for det.

For kristne er høyden også viktig. Her skal Jesus som tolvåring ha konfrontert jødiske teologer. For muslimer er Den hellige høyden – Haram al-Sharif – stedet der profeten Mohammed dro til himmelen på sin bevingede hest.” (Side 21)

Til det siste avsnittet først. Tveit unnlater å nevne at det ikke finnes noen bevis for at Mohammed var fysisk i Jerusalem. Innenfor islam er det flere som mener bønnen i “den mest fjerne moské” og himmelfarten skjedde i en drøm eller et syn. Når det gjelder Jesus fordreier også Tveit de historiske kildene. Ifølge Lukas evangelium satt Jesus blant [de jødiske] lærerne, “lyttet til dem og stilte spørsmål”. Tveit tar heller ikke med at Jesus omtalte det jødiske tempelet som “min Fars hus”. Det passer nok ikke inn i Tveits konfrontasjonslinje mot jødedommen?

Men så til de arkeologiske bevis. Tveit henviser i en fotnote til den israelske arkeologiprofessoren Israel Finkelstein, som sa for flere år siden at det ikke er funnet noen arkeologiske bevis for Salomos tempel. Men når Tveit skriver om Vestmuren på side 49 må han innrømme at dette er “resten av jødenes andre tempel”. Det finnes rike arkeologiske bevis for det jødiske tempelet som kong Herodes påbegynte omkring 20 f.Kr. Jødene tempel som stod på plassen i flere århundrer før den tid er også bekreftet i greske og romerske kilder utenom Bibelen.

 

Tveit og øye for øye

Etter München-massakren i 1972 bombet Israel “palestinske flyktningleirer i Libanon og Syria”, skriver Tveit (side 120). Han glemmer å nevne at Israels bombeangrep 8. september 1972 ble rettet mot PLO-baser. Den gang stod PLO fremst i terrorkrigen mot Israel. Både militante og sivile ble drept i bombeangrepene, og anslag for antall drepte varierer mellom 65 og 200.

Når Tveit fortsetter sine anklager mot Israel, drar han inn ett av sine mest populære sitater fra Bibelen.

“Flere hundre ble drept, de aller fleste sivile. Israelerne handlet ikke lenger som i Bibelen – øye for øye, tann for tann – men med en voldsomhet som tok hundre øyne for ett øye, hundre tenner for én.”

Tveit har misbrukt dette sitatet i flere tiår. “Øye for øye” er muligens et straffeprinsipp i Hammurabis lov, men ikke etter jødenes Torah. “Øye for øye” er her et erstatningsprinsipp, et øye skal erstattes med et øyes verdi. Tveits utlegning har vært et av de mest gjennomgående antisemittiske angrep på jødisk lovgivning gjennom århundrene. Da Lovdata kom med lignende feiltolkning av jødisk lov i 2012, ble artikkelen fjernet umiddelbart da dette ble påpekt av Øyvind Bernatek. I jødisk tradisjon er “øye for øye” en human erstatningsregel som kan måle seg med det beste og mest humane i dagens moderne lovgivning, skrev advokat Jan Benjamin Rødner i MIFFs hovedstyre den gang.

 

Tveit og Seksdagerskrigen

På side 36 hevder Tveit at Nassers stengning av Tiran-stredet før Seksdagerskrigen i praksis ikke betød mye for Israel. “I løpet av de siste par årene hadde det bare gått to israelske skip gjennom stredet til Eilat,” hevder Tveit. Han tar ikke med at 90 prosent av oljeleveranser til Israel kom gjennom Tiran-stredet.

Men i neste avsnitt innrømmer Tveit at  stengningen var “en casus belli – en handling som rettferdiggjorde angrepskrig”. Han tar ikke med Nassers egne ord: “Vi visste at stengningen av Akaba-gulfen betydde krig med Israel … målet vil være Israels ødeleggelse.” Det passer ikke inn i Tveits forsøk på å framstille Israel som aggressor å gjengi de arabiske lederne i oppløpet mot krigen i 1967.

 

God behandling?

Tveit gjengir den norske generalen Odd Bull (side 59):

“Han syntes det var urovekkende at folk fant det naturlig at palestinerne skulle betale for syndene som var begått i Europa. De var blitt tvunget ut av sitt hjemland, der de hadde bodd så lenge historien kunne fortelles. Bull mente at det var en kynisk holdning. Særlig ettersom jødene og andre minoriteter gjennom historien var blitt godt behandlet i araberverdenen.”

Her dyrkes mytene. Jødene ble systematisk undertrykt og behandlet som annenrangs borgere i de arabiske land.

Men Tveit tviholder på mytene. “I jødenes og arabernes historie har det aldri vært gjensidig antipati,” siterer han fra noe Fatah-mannen Wael Zuaiter skal ha sagt til kjæresten sin.

Er Tveit ukjent med Khaibar? Zuaiter skal ha sagt dette i 1972. Vet ikke Tveit at bare fire år tidligere samlet en stor gruppe sunni-muslimske topp-teologer (de fleste eller alle arabiske) en lang liste over jødenes synder og ondskap. Å nøye seg med å kalle det antipati ville være å underdrive kraftig.

Gjennomgående skriver Tveit om palestinere som er fordrevne og som kjemper for sitt hjemland. Han nevner ikke med et ord at hundretusenvis av jøder ble fordrevet, presset og jaget ut av arabiske land.

 

Omskriving av Khartoum-resolusjonen

På side 61 prøver Tveit seg på en fullstendig omskrivning av Khartoum-resolusjonen. 1. september 1967 sa arabiske land “nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel“. Tveit hevder CIAs avlytting fra møtet viste at “de tre nei” egentlig var “nei til krig, nei til begrensninger til å forhandle med Israel og nei ti separate avtaler med Israel”. Hvor ansvarsløse og hjelpeløse er det mulig å gjøre arabiske ledere?

Noen smugtitt i andre deler av Tveits bok viser at også her finnes det feil og underlige utelatelser. Vi håper å komme tilbake til det. Følg med på temasiden for Odd Karsten Tveit.


Gi din støtte til MIFFs faktasjekker nå! 
Fyll ut ditt mobilnummer og ditt ønskede gavebeløp i skjemaet under og klikk OK. Du mottar deretter SMS til din mobil som du bekrefter med en JA-melding, og beløpet blir belastet din neste telefonregning. Du kan også gi gave via nettbank til konto 78770654539. Bruk nettbank og send inn ditt personnummer dersom du ønsker skattefradrag. Hjertelig takk for din støtte!

 

DEL
Forrige artikkelIsrael frykter iranske soldater like ved grensen
Neste artikkelJøder frykter antisemittiske flyktninger
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.