En sjeldenhet

En NRK-korrespondent har skrevet en bok som viser at Midtøsten er mer enn Israel.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen er aktuell med boken Arabisk høst. (Foto: Anne Liv Ekroll, NRK og omslagsbilde fra CappelenDamm)
Sigurd Falkenberg Mikkelsen er aktuell med boken Arabisk høst. (Foto: Anne Liv Ekroll, NRK og omslagsbilde fra CappelenDamm)
Denne artikkelen er en gave til deg fra medlemmene i Med Israel for fred (MIFF). Hvis også du blir medlem, kan vi nå ut med sannheten om Israel til enda flere. Er du medlem allerede, håper vi du vil verve en venn nå. Klikk her for å gå til registreringsskjema. Medlemskap er gratis ut året!

Sigurd Falkenberg Mikkelsen har nylig kommet med boken Arabisk høst. Her er hans korrespondentbrev fra perioden som NRKs Midtøsten-korrespondent fra 2011 til 2016 samlet.

Det første vi merker oss er hvor de 26 brevene er skrevet fra: Libya, Egypt, Egypt, Libya, Syria, Egypt, Egypt, Syria, Irak, Egypt, Egypt, Egypt, Libanon, Egypt, Egypt, Irak, Irak, Tyrkia, Øst-Jerusalem, Syria, Egypt, Tunisia, Egypt, Egypt, Egypt og Egypt.

Israel glimrer helt med sitt fravær som avsenderadresse, selv om landet er hovedtema for brevet som ble sendt fra Øst-Jerusalem 27. november 2014. Øst-Jerusalem er forøvrig annektert av Israel, men NRKs journalist ser på Israels kontroll av området som okkupasjon og israelerne som bor i området som kolonister.

I tiden da Falkenberg Mikkelsen var korrespondent, ble NRKs ekstreme overdekning av Israels konflikter i forhold til andre konflikter i verden noe forbedret. Det skjedde ikke minst fordi han flyttet det faste korrespondentkontoret fra Israel til Egypt.

Jeg har ikke lest hele Falkenberg Mikkelsens nye bok, så dette er verken en fullverdig bokomtale eller faktasjekk. Men noen kommentarer er det nødvendig å gi.

 

Faktafeil

Først den groveste faktafeilen jeg hittil har sett. Hvert korrespondentbrev er trykket stort sett uforandret, men med en kort innledning som gir konteksten. I innledningen til brevet fra Øst-Jerusalem skriver Falkenberg Mikkelsen: “Sommeren 2014 ble den hittil verste krigen i Gaza mellom Israel og Hamas utkjempet. 2310 sivile palestinere ble drept mot seks israelere.”

2310 er det totale antallet drepte som det Hamas-kontrollerte palestinske helsedepartementet i Gaza oppgir. Men selv ikke Hamas hevder at alle disse var sivile. Ifølge Hamas var rundt 70 prosent sivile.

Det israelske forsvaret har klassifisert 36 prosent (761 av 2125) av de drepte som sivile, enten fordi det ikke er noen indikasjon på at de deltok i fiendtlige handlinger eller fordi man, basert på alder og kjønn, antar at de ikke var involvert i strid. “Dette tallet inkluderer beklageligvis 369 barn under 15 år, 284 kvinner og 108 menn,” skriver IDF i en rapport om Protective Edge. IDF har identifisert 44 prosent (936) som militante, og 20 prosent (428) av de drepte var menn i stridsdyktig alder mellom 16 og 50 år. Kvinner, barn og menn i høy alder var sterkt underrepresentert blant de drepte, noe som antyder at israelske styrker skilte mellom stridende og ikke-stridende i sine militære operasjoner.

Det er riktig at seks sivile ble drept på israelsk side under krigen, en av de drepte var en fremmedarbeider fra Thailand. I tillegg ble 87 sivile skadet.

I Afghanistan har norske styrker drept anslagsvis mellom 2000 og 4000 afghanere, mot ti norske soldater. (I motsetning til IDF, gjør ikke det norske forsvaret noe forsøk på å finne ut hvor mange sivile de har drept!)

Når man setter opp slike forholdstall når nordmenn er involvert i konflikt, forstår man hvor lite slike sammenligninger sier.

I artikkelen Tragedien som ble hindret av Gaza-krigen skrev MIFF 13. juli 2015:

“Under krigen i 2014 ble Israel angrepet med tusenvis av raketter og granater mot sin sivilbefolkning. Noen av de israelske boligområdene som ble angrepet har tre ganger høyere befolkningstetthet enn befolkningstettheten i Gaza. Israel handlet i selvforsvar.

Bilder viser store ødeleggelser i Gaza, men USAs forsvarssjef Martin Dempsey sier at Israel gikk “ekstraordinært langt” i forsøket på å begrense ødeleggelser og tap av liv for sivile. Satellittbilder fra FN viser at 72 prosent av de ødelagte områdene i Gaza ligger innenfor tre kilometer fra den israelske grensen.

Selv om dette var en krig Israel ikke ønsket, var det en krig som kom til å forhindre en terrormassakre i Israel. Gjennom et avansert nettverk av tunneler gravd inn i Israel, kunne Hamas ha sendt hundrevis, om ikke tusenvis, av terrorister inn i Israel på selvmordsoppdrag. Dette kunne ha blitt et overraskelsesangrep mot Israel på linje med Jom Kippur-krigen i 1973.

74 israelere ble drept i krigen. Hadde ikke Iron Dome stanset 735 raketter avfyrt fra Gaza, kunne antallet drepte israelere ha blitt svært mye høyere. Hadde Hamas akseptert Egypts våpenhvileforslag 15. juli, slik Israel gjorde, kunne antallet drepte palestinere blitt under to hundre. Dødstallene på palestinsk side økte til over 2.100 før Hamas endelig aksepterte en våpenhvile 27. august. Derfor er Hamas fullt ut ansvarlig for mer enn 1.800 drepte palestinere.

FN og palestinske kilder hevder mellom 72 og 84 prosent av de drepte palestinerne var sivile. Men det er sterke grunner til å tro at prosentandelen sivile var under 50 prosent, noe som er en uten sidestykke lav andel sivile i moderne krigføring. Vi vet ikke hvor mange palestinere som ble drept fordi de var menneskelige skjold eller som døde av naturlige årsaker under den 50 dager lange krigen, heller ikke hvor mange som ble drept av de 875 palestinske rakettene som landet innenfor grensen av Gaza.

Konklusjonen til JCPA er klar: Det er Hamas, ikke Israel, som burde bli tiltalt for krigsforbrytelser.”

 

Andre kommentarer

Mer enn andre norske journalister ser Falkenberg Mikkelsen ut til å innrømme at det finnes problemer også på palestinsk side. “Bosettingene trekkes stadig oftere fram som årsaken til at det ikke er noen fredsløsning i sikte, og overskygger problemene på palestinsk side,” skriver han. Vi kunne navngi et par, tre andre journalister som ikke ville tatt med den siste leddsetningen.

I etterordet til boken nevner NRK-journalisten noen eksempler på disse problemene. “Det internasjonalt anerkjente lederskapet rundt president Mahmoud Abbas har ikke vært i stand til å holde et presidentvalg på syv år [det korrekte her er elleve og et halvt år!]. Da jeg skulle intervjue palestinere på gaten i Ramallah i 2015, var det ingen som ville ytre myndighetskritikk offentlig av frykt for represalier, mens Hamas fortsatt styrer Gaza.” Like før gjengir forfatteren Moshe Ya’alons skarpe kritikk mot Israels lederskap etter at han ble presset ut av regjeringen til Netanyahu i mai 2016. Den grunnleggende forskjellen – at Ya’alon fritt kan kritisere Israels ledere uten frykt for represalier, og ha mulighet til å utfordre landets nåværende ledelse i frie og demokratiske valg i nær framtid – blir ikke nevnt.

Falkenberg Mikkelsen er pessimistisk til den videre utviklingen i Midtøsten. Den islamske staten vil “utgjøre en fare for regionen og omverdenen i lang tid framover, og vel så problematisk er det at det ikke er noen tegn til endring av strukturene som gjorde at den kunne vokse seg så sterk,” skriver han.

Det er underlig at Falkenberg Mikkelsen ikke har sendt noen korrespondentbrev fra Iran eller Saudi-Arabia. Men han skriver litt om dem i etterordet. “Begge landene sliter med det samme problemet som alle de andre statene her, hvordan fordele makt og penger. Ofte tar jeg meg i å tenke at det er her regionens egentlige problem ligger.”

Her avslører Falkenberg Mikkelsen et uvanlig grunt analysenivå. Alle regioner i verden har problemer med fordeling av makt og penger, uten at man ser de grusomme tilstandene som korrespondentbrevene i Arabisk høst beskriver. Dype religiøse og kulturelle hjulspor og blodige etniske historiske og moderne motsetninger er nok også del av det egentlige problem.

Helt til slutt tar Falkenberg Mikkelsen noe selvkritikk på vegne av journaliststanden for den euforiske dekningen av de første månedene av den arabiske våren i 2011.

Begrepet den arabiske våren “bidro også til en lettvinthet i vår måte å tenke og betrakte den arabiske verden på, som om de vil følge vår historiske bane, som om våre begreper, erfaringer og ideer lar seg overflatisk forflytte. Vi så det vi ville se.”

Vi så det vi ville se. Tenk når noen norske Midtøsten-korrespondenter kommer med den samme innrømmelsen om Israel.

Forrige artikkelHvor mange israelske politikere tror på Gud?
Neste artikkelIsraelsk F-16-pilot omkom i flyulykke
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -