Bestill den nye boken Israelernes overlevelseskraft

Bestill den nye boken av Michael Dickson og Naomi L. Baum.
Den nye boken Israelernes overlevelseskraft kommer i oktober 2021.

MIFFs nye bok Israelernes overlevelsekraft gir deg 14 sterke livshistorier. Fra Holocaust, kriger og lidelse har den moderne staten Israel reist seg som en levedyktig stat. Det har bare kunnet skje fordi enkeltpersoner, i avgjørende øyeblikk, har vist heltemot.

I denne boken blir du bedre kjent med mannen som overvant Sovjetunionen, kvinnen som bærer to tusen års historie på sine skuldre, offiseren som jukset med legeattesten og knuste Syrias stridsvogner og jenta som gikk barfot gjennom Afrikas solsvidde ørken mot Jerusalem.

Hva gjør du når en helikopterstyrt binder deg til rullestolen for resten av livet? Israelernes overlevelseskraft vinner gull i Paralympics. Hva gjør du når du blir lammet i begge ben og armer? Israelernes overlevelseskraft oppfinner en robot som kan hjelpe lamme å gå.

La deg inspirere av Israelernes overlevelseskraft!

Boken er lettlest, bare 144 sider, og egner seg utmerket godt som gavebok, også til yngre lesere. Den perfekte gave for dem som vil gi videre en god smak av Israel til de neste generasjoner.

Michael Dickson.

Bestill boken i MIFFs nettbutikk ved å klikke her

Du kan også bestille enkelt ved å sende kodeordet KRAFT på SMS til 1948 (348,- inkl. frakt) eller e-post til post@miff.no.

Forfatterne

Michael Dickson er administrerende direktør for StandWithUs-Israel, en internasjonal ideell undervisningsorganisasjon som støtter Israel og bekjemper antisemittisme over hele verden. Michael holder jevnlig foredrag om temaer relatert til Israel. Han er en anerkjent forfatter med mange publiserte artikler og TV-opptredener.

Naomi L. Baum.

Naomi L. Baum, PhD., er en psykolog som har praksis både i Israel og internasjonalt på området traumer og overlevelseskraft. Hun er utdannet ved Bryn Mawr College og ved Bar-Ilan University. Baum har skrevet fagartikler om traumer og oppbygging av overlevelsesevne i tillegg til flere bøker.

EKSEMPELUTDRAG FRA BOKEN

Vi føler deg

Etter et intenst siste sett blir medaljen plassert rundt mesterens hals. Han tar funksjonæren i hånden, ser ned på den tunge gullmedaljen med innskriften «XXX Olympiad London 2012», og veier den i hånden mens han rister vantro på hodet. Han får en blomsterbukett i armene. Han holder blomstene i været med én hånd og medaljen i den andre. Publikum jubler høyt. Han puster tungt ut mens høyttalerstemmen lyder: «Vi reiser oss for Israels nasjonalsang.» Hatikvah spilles mens det blå og hvite flagget stiger opp langs flaggstangen, flankert litt lavere av det amerikanske Stars and Stripes. Han ser ned og begynner å gråte, hulker og rister og klarer ikke synge mens musikken fortsetter. Han får samlet seg igjen og blir med på de siste ordene i nasjonalsangen, mens strykerne får følge av messingblåsere: «lihiyot am chofshi b’artzenu, Eretz Tziyon v’Yerushalayim» (å være et fritt folk i landet vårt, Sions og Jerusalems land).

Ordene setter seg fast i halsen på sportskommentatoren på israelsk TV som følger sendingen. Idet bilder av mesteren deres overføres til hjem over hele Israel, sier han:

Det er umulig ikke å være til stede med ham, å gråte sammen med ham akkurat nå … på seierspallen, mens de spiller Hatikvah, med tårer i øynene. Når man ser seks år tilbake, på hva han har overvunnet og reisen hans for å komme hit, er det bare én ting å si: kol hakavod [bra jobbet!], Noam. Vi er med deg. Vi er her for deg. Vi føler deg. Vi elsker deg.

Da Noam Gershony beveger rullestolen sin fra seierspallen og mot den jublende folkemengden, kaster noen et israelsk flagg til ham, og han legger det rundt skuldrene sine. Noam ser opp på publikum og tenker etter – han skjønner at han er Israels første gullmedaljør i Paralympics. Like etterpå kommer en ny tanke: «Egentlig skulle jeg ikke engang vært i live.» Det er fordi man egentlig ikke kan falle fra et Apache-helikopter og overleve det. Om du ikke da er Noam Gershony.

Et fall fra himmelen

20. juli 2006, tre uker etter at den israelske soldaten Gilad Shalit var blitt kidnappet av Hamas-terrorister som brukte underjordiske tunneler, og åtte dager etter at den libanesiske terrororganisasjonen Hizbollah bortførte tre soldater ved Israels nordgrense, begynte Noams skjebnesvangre dag. Disse hendelsene hadde forårsaket gjengjeldelsesangrep av det israelske flyvåpenet som var blitt opptrappet idet IDF gikk inn i Libanon for å bekjempe Hezbollah i det som skulle bli kjent som den andre Libanon-krigen. Angrepshelikoptere var utplassert over Gaza-stripen og i Sør-Libanon, og løytnant Noam Gershony, en Apache-pilot i IDF, var travelt opptatt. Dette var dagen da han falt fra himmelen.

Om morgenen ble Noam sendt til en formasjon av to Apache-helikoptere, og hadde fløyet til Gaza-stripen for å angripe Hamas-mål. Oppdraget ble vellykket utført. Senere, tidlig på kvelden, ble han og co-pilotene hans briefet om situasjonen i nord som stadig forverret seg. Bakkestyrker var i ferd med å gå inn i Libanon, og skvadronen hans fikk i oppdrag å sørge for flystøtte. Til å begynne med skjedde det ikke mye, men rundt klokken elleve om kvelden kolliderte to Apache-helikoptere i 6.000 fots høyde og styrtet mot bakken. Ett helikopter klarte mirakuløst nok å nødlande, men det andre, som Noam styrte, hadde fått større skader. En av rakettene deres var blitt avfyrt i kollisjonen og hadde truffet hovedrotoren. Idet helikopteret gikk over i fritt fall spant det ut av kontroll, og halerotoren falt av. Helikopteret krasjet i løpet av et minutt. Folk som bodde i nærheten hørte et høyt brak og skyndte seg dit helikopteret hadde styrtet. De fant co-piloten major Ran Kochba, som var blitt kastet flere meter vekk fra det ødelagte helikopteret. Han hadde fremdeles hjelmen på seg, men han var død. Noam var fremdeles spent fast i setet i cockpiten, delvis bevisst, mens han mumlet og blødde sterkt. Han hadde mistet mye blod og hadde vanskeligheter med å puste. Da helikopteret styrtet, hadde kjeven hans blitt knust og falt sammen i halsen hans, slik at luften ikke kunne passere. Den første rapporten fra åstedet lød: To piloter er døde.

Men han var fremdeles i live. Minutter etter styrten kom helikopteret fra redningstjenesten Combat Search and Rescue (CSAR), også kjent som Unit 669, til stedet. Ved et utrolig lykketreff hadde teamet med seg dr. Yoav Paz, en brystkirurg. Paz klarte å stabilisere Noam, og de kom seg av gårde til Rambam-sykehuset i Haifa, en tur på en halvtime. Underveis ble Noams tilstand verre, slik at de måtte nødlande på taket til Ziv Hospital i Safed, der Paz klarte å stabilisere Noam igjen før de dro til Rambam-sykehuset, der Noam skulle være i mange lange måneder med behandling og rehabilitering.

Noam lå i koma i en uke. Da han våknet, husket han ingenting av krasjet. Han kjente smerte og klarte ikke å bevege armene eller bena. Legene hadde reparert den knuste kjeven hans og limt den igjen så han ikke kunne snakke. De hentet en plate med alfabetet på til ham så han skulle kunne peke på bokstaver, men siden han hadde brukket begge armene, var ikke det til noen nytte heller.

Han hadde omfattende skader. Han hadde brudd i to armer, to ben, bekkenbenet, ryggraden, kjeven, venstre albu og venstre skulder. Det gikk et par dager, og Noams familie og legene begynte å fortelle hva som hadde skjedd. Da Noam fikk vite at han hadde vært utsatt for en alvorlig ulykke, regnet han med at det var en bilkollisjon, ikke en helikopterulykke. I tillegg til å måtte ta til seg detaljene i ulykken og få vite at co-piloten var død, hørte Noam at også et annet helikopter hadde krasjet på grunn av en sjelden teknisk svikt, slik at hans 23 år gamle venn løytnant Tom Farkash var blitt drept.

Noam regnet med å komme seg raskt og vende tilbake til flyvåpenet, siden han alltid hadde vært godt trent og hadde drevet med fotball, basketball, volleyball og tennis. Han visste at han ikke kunne delta i begravelsen til sin venn Tom, men han håpet i hvert fall at han kunne være med på minneseremonien som tradisjonelt blir avholdt på slutten av den 3o-dagers sørgeperioden. Nå fortalte legene ham at den eneste måten ryggen hans kunne bli bra igjen på, var at han lå til sengs i to måneder. «Den sengen var som en fengselscelle,» sier Noam. Kjeven var bundet igjen i to og en halv måned, og han fikk bare flytende føde. Han mistet 16 kilo kroppsvekt, og veide etter hvert radmagre 46 kilo.

Til å begynne med hadde Noam en positiv og oppstemt holdning, men etter noen ukers monotoni på sykehuset, låst til sengen og med store smerter, begynte Noams tanker å vandre. Han stilte seg selv det han kaller «farlige spørsmål». Hvorfor hadde dette skjedd med ham? Ble han straffet? Hva om han hadde fulgt sin opprinnelige plan og blitt infanterisoldat i stedet for å begynne på flyskolen? Foreldrene var bekymret for hans mentale tilstand, men Noam ville ikke ha psykologisk hjelp. To overraskende besøk var med på å løfte humøret til Noam. De sørgende foreldrene til hans co-pilot Ran og de sørgende foreldrene til hans venn Tom hjalp ham å vende tilbake til de levendes land. Vennene hans kom på besøk og spilte sangen «A Million Stars» for ham. Den var skrevet og sunget av Toms søster, Amit Farkash, til minne om hennes omkomne bror – den var blitt en hymne i den andre Libanon-krigen. Disse besøkene fikk Noam til å ta en beslutning: «Jeg skal aldri bli deprimert på grunn av min nye fysiske eller mentale status igjen, for jeg er i live.»

Ut fra takknemlighet over at livet hans var blitt spart og en følelse av å stå i gjeld til sine to kamerater som ikke lenger var i live, hadde Gershony nådd et vendepunkt og bestemt seg med ny besluttsomhet for å gjøre det meste ut av livet. Fra det øyeblikket de fikk vite at Noam ble sendt med helikopter til sykehuset under livreddende behandling og i de seks månedene han lå der, var hans foreldre, bror, søster eller hans beste venn ved sengen hans morgen, middag og kveld. Det gikk langsomt opp for ham at rehabilitering i hans tilfelle ikke ville bety at han vendte tilbake til sitt tidligere liv. Skaden på ryggraden lammet det venstre benet hans, og selv om det høyre benet beveget seg, kunne han ikke belaste det på grunn av en åpen fraktur i ankelen. Det sto klart for Noam at han aldri ville fly et Apache-helikopter igjen. Dessuten ville han forlate sykehuset i rullestol, ikke som han hadde håpet på sine to ben. Han begynte å innse at det var på tide å konsentrere seg om hva han kunne gjøre for å kompensere for de evnene han hadde mistet.

Et nytt fokus

Da han forlot sykehuset, fikk dette nye fokuset ham til å besøke Beit Halochem, et rekreasjons- og sportsrehabiliteringssenter for handicappede veteraner og familiene deres. Noam prøvde alt, blant annet svømming, basketball i rullestol, skyting og andre ting. Til slutt var det tennis i rullestol han likte best, idet han følte at det var det som mest lignet sport utført av mennesker uten handicap. Han trente hver dag og begynte å konkurrere i Israel og i utlandet. Vinteren 2010 ble han sendt til Praha, der han vant en turnering uten større problemer.

I september 2011 hadde Gershony kvalifisert seg til finalen i US Open for rullestol, idet han slo en av de beste spillerne, David Wagner, første gangen de møttes. Nå hadde Noam et mål: Paralympics i 2012, som skulle holdes i London året etter. Deretter fulgte Tennis Masters Series i Belgia – der ble Noam den første israelske spilleren som noensinne hadde kvalifisert seg til finalen i Quad Singles. I januar 2012 vant Noam første plass i Australian Open for rullestoltennis, idet han igjen slo David Wagner, som var rangert som den nest beste i verden. Dette året hadde han suksess i Pensacola Open og Japan Open, i tillegg til å vinne første plass i Quad Singles i French Open. Nå var han klar for De olympiske leker.

London var uvanlig badet i solskinn mesteparten av sommeren, og spenningen var til å ta og føle på da De olympiske og paralympiske leker endelig begynte, men Noam Gershonys olympiske reise kunne knapt fått en verre start. Da han landet, bare to dager før konkurransen skulle begynne, oppdaget Noam at rullestolen hans – spesiallaget til kroppen og behovene hans, og den han hadde brukt hver gang han konkurrerte – var blitt ødelagt under transporten. Den var ubrukelig. Så ble trekningen kunngjort, og Noam skulle møte en av sine beste venner, en britisk utøver som var i toppform. Kampen begynte dårlig. Gershony tapte første sett i sin første kamp i sine første olympiske leker. Det så ut til at han ville snuble ved det første hinderet. Han bet tennene sammen og vant de neste settene 6-3, 6-3. Suksessen fortsatte i annen runde og så igjen i semifinalen. Nå sto Gershony overfor sin største utfordring siden han kom seg etter den nesten dødelige ulykken. Presset var enormt: Han bar nasjonens håp på sine skuldre.

«Tiden min i flyvåpenet og opplæringen min på flyskolen forberedte meg på presset, og deltagelse i De olympiske leker er rent press. Den første gangen jeg faktisk følte meg lammet, var i finalen i OL.» Stilt overfor denne unike muligheten virket forskjellen mellom å vinne gull og å vinne sølv enorm på Gershony. Ved starten av denne største matchen i livet hans, og den han hadde sett mest frem til, syntes Noam det var omtrent umulig å bevege hjulene på rullestolen sin. Motstander var igjen favoritten, den erfarne og talentfulle David Wagner. Dette var de tredje olympiske lekene Wagner deltok i, og han hadde tidligere vunnet bronse- og sølvmedaljer. I løpet av tre minutter hadde Gershony tapt to games. Han mistet ikke konsentrasjonen, og vant til slutt det første settet. På et tidspunkt i det andre settet hørte Gershony skrik og jubel fra familien sin og vennene sine. Motstanderen beveget seg mot nettet for å ta ham i hånden. Noam hadde tatt gullet.

I det øyeblikket sto følelsen av at livet hans var en berg-og-dalbane klart som krystall for Gershony. «Jeg hadde gått fra å fly et Apache-helikopter til å få vite at jeg var handicappet og bundet til en rullestol. Militærtjenesten min ga mening. Jeg ødela forposter for Hamas og Hizbollah, jeg reddet liv og eliminerte trusler. Så ble jeg handicappet. Og plutselig befinner jeg meg i De olympiske leker og hører ‘Hatikvah’ og ser det israelske flagget. Det var vanskelig å forstå hvordan jeg kom meg dit. Jeg så familien min og venner som hadde vært sammen med meg hele tiden. Jeg tenkte på vennene som jeg hadde mistet. Jeg er en stolt israeler og en stolt jøde. Jeg ble så stolt og så ydmyk over at jeg kunne gjøre ære på Israel.» Gershony ble valgt ut til å være nasjonens flaggbærer ved avslutningsseremonien til sommerens paralympics.

Positive holdninger

Når Gershony blir bedt om å definere hva som støtter opp om overlevelseskraften hans og den positive mentale holdningen, understreker han at selv om det som skjer ligger utenfor vår kontroll, kan vi kontrollere og påvirke vårt perspektiv og våre holdninger. Gershony, som nå er i 30-årene, er klokere enn årene skulle tilsi. Han fortsetter: «Mitt råd er at du hver dag finner det som minner deg på hvor godt livet ditt er. Gjør alt det som skjer med deg til noe positivt.» Selv om livet har fart hardt med ham, mener Gershony at han kan vri på omstendighetene slik at han kan overtale seg selv til å fokusere på det positive. Som en kommentar til israelernes evne til å opprettholde sin overlevelseskraft, nevner han deres «store ressurser. Vi tar ikke ting for gitt. Vi ønsker å forbedre oss. Vi stiller alltid spørsmål. Vi spør alltid: Hvorfor gjøre ting på denne måten, ikke den andre måten? Vi aksepterer ikke bare tingene slik de er.»

Dette er fleksibilitet, et av nøkkelelementene i overlevelseskraft. Noam personifiserer denne fleksibiliteten i sin optimistiske holdning. Selv om han hadde stunder da optimismen hans sviktet, hjalp fleksibiliteten ham til å gjenvinne den. Han klarte å fokusere på nytt og beholde perspektivet, hjulpet av familie og venner, spesielt foreldrene til de to vennene han mistet i kamp. Kombinasjonen av fleksibilitet, perspektiv og optimisme er et vinnerlodd for Noam Gershony.

Han har humor, sjarm, et bra utseende og en smittsom positiv holdning, og han lar seg ikke stanse av noe. Han driver ikke bare med scuba-diving, sit-ski og vannski, men lærer også handikappede barn å gå på ski og melder seg frivillig til å undervise vanskeligstilte barn i matematikk. Noam reiser verden over og snakker med tusenvis av mennesker for å styrke motivasjonen deres. «Jeg har sceneskrekk!» ler Noam, «jeg trodde aldri jeg skulle bli flyver, jeg drømte aldri om å ta gull i Paralympics, og jeg kunne aldri forestille meg å snakke i forsamlinger.» Gershony er fremdeles i god form og fortsetter å spille tennis for moro skyld, men sjelden for å konkurrere – han valgte å avslutte den profesjonelle karrieren sin på toppen. Reisen fra Libanon til London ga ham en følelse av å legge noe bak seg idet gullmedaljen ble plassert rundt halsen på en mann som falt i bakken, overlevde, og ble olympisk mester.

---------

Dersom du savner kommentarfelt for Facebook her under artikkelen, er dette dessverre utenfor MIFFs kontroll. Det kan skyldes din nettleser, innstillinger på din nettleser og/ eller innstillinger i din Facebook-bruker. Kommentarer kan sendes til post@miff.no, eller legges inn på MIFFs Facebook-side.

Lettlest bok på 144 sider - perfekt gave til tenåringer og unge voksne som trenger å få en god smak av Israel.
Bestill den nye boken Israelernes overlevelseskraft

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Ingen artikler å vise