Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Slakt av Salongen

Omslaget av Salongen i Jerusalem. (Omslag: Kagge forlag)
Omslaget av Salongen i Jerusalem. (Omslag: Kagge forlag)
- Utbyttet av Odd Karsten Tveits siste bok blir magert, konkluderer Asgeir Ueland.

NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent Odd Karsten Tveit ligger ikke på latsiden i pensjonisttilværelsen. I fjor ga han all skyld til israelske ledere i mursteinsboken «De skyldige». I år er han ute med «Salongen i Jerusalem», en fornyet utgave av «Annas hus».

I fjor påviste Med Israel for fred (MIFF) en rekke faktafeil og utelatelser i første del av «De skyldige». (Vi tok oss ikke tid til å gjøre det samme med resten av boken.) Han skrev om «en opprinnelig» palestinsk stat og sådde tvil om jødenes historiske og religiøse tilknytning til Jerusalem. Tveit dro også frem et av sine mest kjære bibelvers. Han ynder å anklage israelere for å hevne seg etter «øye for øye».

Hver gang tar Tveit feil. “Øye for øye” er muligens et straffeprinsipp i Hammurabis lov, men ikke etter jødenes Torah. “Øye for øye” er her et erstatningsprinsipp, et øye skal erstattes med et øyes verdi. Tveits utlegning har vært et av de mest gjennomgående antisemittiske angrep på jødisk lovgivning gjennom århundrene. Da Lovdata kom med lignende feiltolkning av jødisk lov i 2012, ble artikkelen fjernet umiddelbart da dette ble påpekt av advokat Øyvind Bernatek. I jødisk tradisjon er “øye for øye” en human erstatningsregel som kan måle seg med det beste og mest humane i dagens moderne lovgivning, skrev advokat Jan Benjamin Rødner i MIFFs hovedstyre den gang.

Odd Karsten Tveit «dveler litt mer ved grusomheter, rasistiske karakteristikker og religiøs fanatisme når han finner dem på den israelske siden«, skrev Arne Ørum i sin bokanmeldelse av «De skyldige» i Vårt Land.

Tveit ser ut til å følge den samme oppskriften i «Salongen», ifølge bokanmeldelsen til Asgeir Ueland i Dag og Tid 4. november. Ueland påviser både små feil og store feil. I sum blir det en slakt. «Utbyttet blir magert», konkluderer Ueland.

Saronsletta var ikke fruktbar på 1800-tallet. Kuppelen på Klippedomen var dekt av bly, gullfargen kom først i 1960-årene. Dette er eksempler på Tveits små feil.

De store feilene er mer alvorlige. Ifølge Ueland skaper Tveit inntrykk av at zionistene kunne manipulere stormaktenes under første verdenskrig. Bokanmelderen, som er forfatter, historiker og bor i Øvre-Galilea, finner dette «nærmest utenkelig». «Et overslag fra 1913 sier at bare én prosent av 11,5 millioner jøder i verden var zionister.» Storbritannia ga Balfour-erklæringen, ikke fordi zionistene hadde så mye makt, mer på grunn av de religiøse overbevisningene til kristne regjeringsmedlemmer og britisk egeninteresse. «En får inntrykk av at Tveit går seg vill i mikroversjonen og glemmer makroversjonen,» skriver Ueland.

Tveit hevder også at zionistene var villig til å samarbeide med nazistene for å nå målet sitt. Zionistene ville ha jøder ut av Tyskland til Middelhavskysten hvor de jobbet for å opprette en jødisk stat. Skulle zionistene ha kontakt med tyske myndigheter, var de tvunget til å komme i berøring med nazister. Jødene som ble reddet som et resultat av de få møtene som ble holdt (Tveit nevner ifølge Ueland et møte mellom Eichmann og Fievel Polkes i 1937), og av løsepengene som ble betalt til nazist-myndighetene, var nok sjeleglade for å unnslippe Holocaust i Europa. Tveit avslører sin urettferdige dekning av zionistene når han lar «nazisamarbeidet» fremstå som sentralt, samtidig som han «toner ned det aktive samarbeidet den palestinske nasjonalisten Amin al-Husseini hadde med nazistene».

Ueland avslutter sin bokanmeldelse slik: «Den israelsk-palestinske konflikten har mange gråsoner og kompliserte dynamikker. At zionistene til slutt vant fram og fikk en stat, handler mer om oppbygging av et velfungerende statsapparat fra 1930-årene av enn om enkeltpersoner. Samtidig har det palestinske samfunnet vært preget av intern strid og dynamikker som har kjennetegnet arabiske samfunn helt siden profeten Muhammed: strid mellom beduiner og fastboende, strid mellom klaner om hegemoniet, også da den palestinske nasjonalismen stod sterkest, som i årene Tveit skriver om. Dette er i virkeligheten den store palestinske tragedien, men det er en blindsone for mange. I denne boken mangler nettopp disse gråsonene. Det er først når en trør inn i dette komplekse landskapet at man vet at man ikke vet.»


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart