Ap-representant flytter boikottkampen til landsbygda

Mandag 7. mai må ordfører Eirik Haga (Ap) i Vaksdal svare partikollega Magne Hestad om han vil boikotte israelske bosetninger.

Kommunestyrerepresentant Magne Hestad (Ap) i Vaksdal. (Foto: Facebook)
Kommunestyrerepresentant Magne Hestad (Ap) i Vaksdal. (Foto: Facebook)

De siste to årene har lokale politikere i en rekke norske kommuner prøvd å vedta boikott av jøder de mener bor på feil sted. Først ute var Trondheim med sitt ulovlige og diskriminerende vedtak i november 2016. Tromsø fulgte tett etter. I byer som BodøMoss, Kristiansand og Bergen er boikottforslag avvist, og i Arendal har Ap-ordfører Robert Cornels Nordli lagt saken på vent. I noen kommuner kan det virke som om representanter som kjemper om stemmene til norske jødehatere og dem som tror på løgnbildene av Israel har konkurrert om hvem som først kunne levere inn boikottforslag.

Nå beveger boikottkampen jeg ut på den norske landsbygda. Mandag 7. mai er det kommunestyremøte i Vaksdal, en kommune med drøyt fire tusen innbyggere som ligger øst for Bergen. Representant Magne Hestad fra Arbeiderpartiet har levert en interpellasjon hvor han spør ordføreren om han vil «gå inn for boikott av israelske varer, produsert på okkuperte områder av Palestina?» Det er ordfører Eirik Haga (Ap) som må svare sin partikollega. Hestad er også aktiv i Fagforbundet, som går inn for full boikott av Israel (ikke bare bosetningene).

 

Faktasjekk

MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

Vestbredden er ikke okkupert av «Palestina», men Israel erobret området i en forsvarskrig mot Jordan i 1967. Israels okkupasjon av Vestbredden er lovlig etter folkeretten. Vanlig praksis i vestlige land viser at det ikke er noe grunnlag i folkeretten for å forby økonomisk aktivitet i okkuperte områder. Avgjørelser ved flere europeiske domstoler bekrefter det samme.

«På Vestbreida vert stadig meir land og ressursar fråteken det palestinske folk til fordel for israelske busettingar med tilhøyrande vegar, murar og kversetting av vatnressursar,» hevder Hestad.

Etter 50 år med bygging på Vestbredden dekker de israelske bosetningenes jordbruks- og boligområder kun 2,7 prosent av arealet. Hestad nevner ikke hvorfor egne veier og murer er nødvendige sikkerhetstiltak, men det skyldes ene og alene den palestinske terroren. Israel overoppfyller sine avtaler når det gjelder vann til palestinerne. Etter 1967 har palestinernes tilgang til vann blitt enormt mye bedre, ikke minst takket være Israel.

«Den internasjonale domstolen og FN sitt sikkerhetsråd har slege fast at busettingane er folkerettsstridige,» hevder Hestad.

Israelske myndigheter har en helt annen forståelse. De skriver blant annet: «Ifølge juridiske begreper er Vestbredden mest korrekt ansett å være et område med konkurrerende krav som bør løses i fredsforhandlinger. Faktum er at både den israelske og den palestinske siden har forpliktet seg til å følge dette prinsippet. Israel har gyldige krav til eierskap i dette området, ikke bare basert på den historiske jødiske forbindelsen til, og lange tilstedeværelsen i området. Det angis som en del av den jødiske staten ifølge Folkeforbundets mandat. Kravet er også gyldig ut fra Israels anerkjente og juridiske rett til sikre grenser, og fordi territoriet ikke var anerkjent å tilhøre en annen suveren stat, og at det kom under israelsk kontroll på grunn av en selvforsvarskrig.»

«I desember 2016 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 2334, som slo fast at israel sine busettingar på okkupert område er eit alvorleg hinder for fred, og oppfordra alle statar om å skillje mellom israel sitt territorium og dei okkuperte områda,» skriver Hestad.

Det passer ikke for Hestad å nevne at resolusjonen ikke er bindende. Den forandrer ikke på de folkerettslige argumentene anført fra israelsk side.

Hestad skriver: «Handel er viktig for busettingane, og bidreg til å gjere busettingsvirksomheten økonomisk levedyktig. Ifølge den palestinske menneskerettighetsorganisasjonen Al Haq, så ville busettingane eksistens vorte alvorleg trua om det ikkje var for den økonomiske støtta frå internasjonal handel. I 2012 vart det eksportert varer frå busettingane til Europa til ein verdi av 230 millionar euro, femten gongar høgare enn eksporten av palestinske varer.»

Europeiske og multinasjonale selskaper er dypt involvert i bosetningsaktivitet i Vest-Sahara, Nagorno-Karabakh, Nord-Kypros og Krim. Telenor leverer for eksempel tjenester til bosettere i Nagorno-Karakabh. I tillegg er noen av verdens største selskaper i sine bransjer involvert, som for eksempel Siemens, Credit Agricole, BNP Paribas, Stander, Vodafone, Renault og Turkish Airlines. Flere store selskaper er også involvert i utvinning av naturressurser og utvikling av okkupantens infrastruktur i okkuperte områder.

– Den omfattende aktiviteten som er dokumentert i rapporten Who Profits viser at forretningskontakt med bosetninger ikke er et menneskerettighetsspørsmål, og heller ikke et juridisk spørsmål. Det er en god forklaring på at den massive støtten multinasjonale selskaper gir til okkupasjon og bosetninger over hele verden, ikke har ført til noen protester eller diskusjoner i FNs menneskerettighetsråd eller andre internasjonale organisasjoner: den er helt lovlig og i henhold til menneskerettighetsnormer, heter det i rapporten. I flere tilfeller har selskapene fått veiledning fra eksperter i folkerett fra utenriksdepartementene til sine statlige eiere som sier at å gjøre forretning under jurisdiksjonen til en okkuperende myndighet som nekter et okkupert folk selvbestemmelse ikke er et brudd på folkeretten eller menneskerettighetene. Verdensbanken, Det internasjonale finansieringsinstituttet (IFC) og et stort antall nasjonale og internasjonale utviklingsbanker har gitt lån på hundrevis av millioner og milliarder av dollar til banker og selskap som gjør forretninger i okkuperte områder rundt omkring i verden. Den fjerde Geneve-konvensjonen gir den okkuperende myndighet anledning til å gjøre forretning i landområder den kontrollerer, og det okkuperte folket har ikke noe vetorett, skriver forfatterne av rapporten Who Else Profits: The Scope of European and Multinational Business in the Occupied Territories.

Lover som ikke gjelder likt for alle er ikke noen lov. Boikott av bosettere av en nasjonalitet og ingen andre, lukter det av. Det jødiske folket har også tidligere smakt slik grotesk diskriminering. Derfor må ordføreren i Vaksdal avvise forslaget fra Hestad.

Forrige artikkel– Høyre bør ta et tydelig standpunkt og flytte ambassaden til Jerusalem
Neste artikkelTre dager med “Giro d’Israel”
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -