Det er blitt sterke motsetninger mellom mange av de israelske bosetterne, særlig de som ble kastet ut fra Gaza, og resten av israelerne.
Det følgende bygger på en artikkel 1. mars 2006 på Ynet (Yediot Aharonot) av Yossi Elituv.
Traumer
De religiøse «bosetterne» (jøder i Gaza og Vestbredden, også kalt Judea og Samaria) har opplevd sterke traumer i den senere tid. Tusener ble kastet med makt ut fra sine hjem i Gush Katif og andre steder i Gaza, men er ikke blitt fulgt opp slik de var lovet. Og selv mange israelere som ikke støtter bosetterne, mener at sikkerhetsstyrkene opptrådte altfor brutalt da noen bosettere senere ble kastet ut av bosetningen Amona på Vestbredden. Måten mange israelere argumenterer mot bosetninger på, treffer også mange bosetterne sterkt og gir dem følelse av å være under angrep.
«Ideer har brutt sammen, et drømmeliv er blåst i stykker og tusener er kastet ut av sine hjem,» skriver Elituv. Det er sterke, negative følelser av frustrasjon og bitterhet.
Reaksjonen fra bosettere
De negative følelsene finner uttrykk i en fiendtlig holdning til resten av det israelske samfunnet, og en sterk følelse av selvrettferdighet. Noen ganger blir til og med Holocaust-bilder brukt om det bosetterne har opplevd og opplever fra andre jøder. Noen bruker «nakba», palestinernes «katastrofe» da de flyktet i 1948. Bosetterne føler seg omgitt av «antisemitter som hater Israel». Og disse «antisemittene» er selve Israels jøder! Elituv spør hvor mange israelere de mener er antisemitter. En million, to, tre, er alle andre israelere antisemitter?
Shas er et religiøst parti, men det støtter ikke bosetninger så sterkt som enkelte andre religiøse partier. Nylig foreslo en av lederne i partiet å gå ut med hvor mye partiformannen i Shas, Eli Yishai, besøkte bosetterne i Gaza før tilbaketrekningen. Men det ble avvist, med den begrunnelse at velgerne ikke liker forbindelse med Shas.
Lite medfølelse
Fremdeles bor tusener av de tidligere innbyggerne i Gaza i esker, og de har ennå ikke fått jobb og et varig hjem.
Likevel har de fått lite sympati hos «vanlige» israelere. Selv mange «tradisjonelle» (religiøse) jøder lar seg ikke engasjere følelsesmessig i deres situasjon.
Overdreven reaksjon
Elituv mener at i stedet for å legge skylden på alle andre, bør bosetterne se litt på seg selv. De bør tenke over om de egentlig har noe å tjene på å dyrke følelsen av å være urettferdig behandlet og i den grad gjør seg selv til martyrer.
Bosetterne har tidligere for mange vært en inspirasjonskilde, med en ideologi full av håp, optimisme og pågangsmot. Nå utstråler de frustrasjon og bitterhet, og mange er skuffet over at de ikke er mer konstruktive. Folk tenker at de har lagt for stor vekt på bosetninger til fortrengsel for andre jødiske verdier.
«Stans sytingen,» skriver Elituv.
