Resolusjon 242

22.11.67 vedtok FN resolusjon 242. Denne resolusjonen er det internasjonalt anerkjente grunnlaget for Israels fredsforhandlinger med sine arabiske naboer.

Resolusjonen var et resultat av fem måneders intense forhandlinger. Hvert ord er nøye overveid.

Palestinerne har feilsitert resolusjonen slik at den skulle bety at Israel skal trekke seg tilbake til grensene fra juni 1967, før seksdagerskrigen. Men det stemmer ikke.

Lord Caradon var den britiske fadderen til resolusjonen. I et intervju med Israels radio i februar 1973 understreket han at Israel ikke hadde noen forpliktelse til noen slik fullstendig tilbaketrekning. “Det avgjørende uttrykket,” sa han, “som ikke er tilstrekkelig anerkjent, er at tilbaketrekningen skal skje til sikre og anerkjente grenser. … vi så det ikke som vår oppgave å bestemme nøyaktig hvor grensen skulle være. Jeg kjenner grensen fra 1967 svært godt. Det er ikke en tilfredsstillende grense.”

Russerne, araberne og deres allierte gjorde alt mulig for å forandre utkastet til resolusjon slik at det skulle inkludere ordet “alle” før “områder” som Israel skulle trekke seg tilbake fra. Men deres forslag ble avvist.

MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

Til slutt kontaktet den russiske statsministeren, Kosygin, selv den amerikanske presidenten, Lyndon Johnson, direkte for å be om at ordet “alle” ble tatt med foran “områder”. Dette ble bestemt avslått. Så spurte Kosygin om man ikke, som et kompromiss, kunne bruke bestemt form (“områdene”). Johnson avslo det også.

På et senere tidspunkt forklarte Johnson: “Det er ikke vi som skal si hvor andre nasjoner skal trekke grenser mellom dem som vil sikre hver av dem den største sikkerhet. Men det er klart at det ikke vil bringe fred å vende tilbake til situasjonen fra 4. juni 1967. Det må finnes sikre og det må finner anerkjente grenser. Slike grenser må avtales mellom de naboene som er innblandet.”

 

Bakgrunnen

Israel har et krav på hele Palestina, men det har andre også. Balfour-erklæringen fra 1917 ble bekreftet av de allierte og godtatt av Tyrkia. Den gav ingen politiske rettigheter til araberne i Palestina. Den erklærte bare at “ingenting skal bli gjort som kan skade de sivile og religiøse rettighetene til de eksisterende, ikke-jødiske samfunnene i Palestina.” Dette ble bekreftet av Folkeforbundets Palestina-mandat som ble tildelt Storbritannia på San Remo-konferansen i 1920. Der ble det jødiske nasjonalhjemmet definert som Palestina, inkludert Transjordan.

Grensene fra før sekdagerskrigen bygger på våpenhvilen fra 1949. I den står det at disse grensene er avtalt uten at de er bindende for framtidige ordninger.

Jordan annekterte ensidig Vestbredden og Øst-Jerusalem i 1951. Men det var ulovlig og ble ikke anerkjent av andre enn Pakistan.

Da Israel erobret Vestbredden og Gaza i 1967, var disse områdene en integrert del av den jødiske nasjonalhjemmet slik Folkeforbundet så det for seg i sitt mandat.

Dessuten: Israel hadde kjempet en forsvarskrig, og det fører vanligvis til grenseendringer. Det er bare å sammenlikne kartet over Europa fra før og etter den 2. verdenskrig, så ser en det. Egypt hadde utvist FN-styrkene og gjennomført blokade av Tiranstredet. Og da lederen for UNTSO [den norske general Odd Bull] formidlet til Amman Israels henstilling til Jordan om å holde seg utenfor krigen, var svaret at jordanske styrker erobret UNTSOs hovedkvarter og bombarderte [med artilleri] den jødiske delen av Jerusalem.

 

Varig fred

Resolusjon 242 tar til orde for en varig fred mellom Israels og dets naboer. Dessverre ser vi ikke at den arabiske folkemeningen blir forberedt på fred.

Alle medier i det palestinske området oppfordrer til hat, vold og krig.

Kart over Midtøsten brukt det palestinske området [og i alle arabiske stater] viser ennå ikke Israel, bare et altomfattende Stor-Palestina.

Israel trenger tålmodighet og en fast besluttsomhet for å bevise for sine naboer at de ikke tjener noe på vold. Å forhandle under ild vil bare oppmuntre araberne til å ta vold i bruk hver gang de ikke får det de ønsker ved forhandlinger.

For tiden er det antakelig ikke mulig å oppnå en varig avtale. Det som kanskje er mulig, er en del-avtale om å stoppe blodsutgytelsene og tillate regionen å erfare en periode med fredelig sameksistens og utdanning til nasjonal forsoning. Det kan bygge opp tillit og gjøre det lettere å nå fram til avtaler om de gjenstående sakene.

(Fritt etter en artikkel i Jerusalem Post 26.12.00 av Shaul Ramati. Han har vært talsmann for det israelske forsvaret og ambassadør.)

Forrige artikkelEn gal tilnærming til fred
Neste artikkelÅpent brev til Lars Sigurd Sunnanå
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -