Blind for farene

1. oktober la vi ut artikkelen En ekte fred? Der siterte vi den israelske drusiske journalisten Majdi Halabi og Ariel Sharons tidligere rådgiver Dov Weisglass på at palestinerne og de arabiske statene - alle sammen - nå er innstilt på en ekte fred med Israel. I denne artikkelen skal vi gjengi motsatte synspunkter fra folk som mener at den "freden" som avtegner seg, er en felle som er dødelig for Israel. Ved en tostats-løsning vil den nye internasjonale grensen gå noen få kilometer fra Knesset (Israels "Storting") og alle departementene. Også Israels eneste internasjonale flyplass, Ben-Gurion-flyplassen, vil være innen rekkevidde av de primitive rakettene med kort rekkevidde som allerede blir brukt mot Israel, for ikke å si alle salgs mer avanserte våpen. I Jerusalem vil man ikke en gang trenge slike raketter. De jødiske og arabiske bydelene ligger så blandet og tett at man kan forårsake atskillig død og skade ved bare å bruke vanlige geværer, for ikke å si maskingeværer og mitraljøser. Hovedveiene og jernbanen vil også for store delers vedkommende ligge innenfor rekkevidde av våpen av alle slag. Det vil være fullt mulig å lamme trafikken i Israel. I tillegg til den nevnte infrastrukturen vil ca. 80 % av den israelske befolkningen og 80 % av all økonomisk virksomhet komme innenfor rekkevidde av slike våpen som palestinske grupper allerede bruker mot Israel. Israel vil også miste kontrollen over mye av vannet. Det kan føre til en økologisk katastrofe som også slår ut innenfor Israel fra før 1967. Som vi ser, dreier det seg om å lamme landet totalt og gjøre det umulig å gjennomføre normal økonomisk aktivitet. Det USA presser Israel til, er intet mindre enn et altfor sannsynlig nasjonalt selvmord. Hvor "moderate"? Når Israels statsminister og andre ledere med åpne øyne går inn for å risikere at Israel går til grunne, må det bygge på en enorm tillit til motpartens ledere. Fortjener så de palestinske og arabiske lederne en slik tillit? Den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas, har gitt beskjed om at han ikke stiller til neste valg. Han er med andre ord på vei ut. Det vil si at selv om han virkelig skulle ønske en varig fred hvor det fortsatt finnes et Israel med jødisk flertall (noe som slett ikke er opplagt, bl. a. ut fra hva han sier om "rett til å vende tilbake"), er det ingen som vet hva slags leder palestinerne har om få år. Abbas tapte jo det siste valget til Hamas, som helt åpent vil drive terror og ha Israel bort. Statsminister Salam Fayyad, som framstilles som gullgutt i Vesten, står enda svakere. Hans parti fikk 2 - to - av 132 plasser i nasjonalforsamlingen ved siste valg. Weisglass skriver at han er "intelligent og ærlig". Det kan visst diskuteres, men la gå. Men det er ikke nok med eventuelle gode hensikter. Han er avhengig av en svak president, som er på vei ut, for å få gjort noe som helst. Og ingen vet hvor lenge han sitter. Så selv om Abbas og Fayyad virkelig skulle være villige til en ekte fred med Israel, er det livsfarlig for Israel å inngå en avtale uten at de har en mye større støtte i sin befolkning enn de har i dag. Dette er jo en avtale som skal vare i generasjoner. Liten vilje til å stanse terror Terroren fra Vestbredden har riktignok gått kraftig ned de siste årene. Men det skyldes først og fremst israelernes stadige sikkerhetstiltak (som de får mye kritikk for). Palestinske sikkerhetsstyrker har gjort litt i den siste tiden. Men det er ikke i nærheten av hva som må gjøres for å stanse terroren. Dette innrømmer også Weisglass. I denne situasjonen vil Olmert ha en palestinsk stat med sterkt reduserte muligheter for Israel til å stanse terroren, i en avtale som skal vare i generasjoner. Mange i Israel mener det er vanvidd. Egypt støtter Hamas Og hva med Egypt? Egypterne sier at de er imot Hamas og imot terror, og det var avtalen da Israel trakk seg ut av Gaza at egypterne skulle hindre våpen i å nå fram til Hamas. Men de har gjort lite for å gjennomføre dette, store mengder våpen flommer inn. Og nå nylig slapp de inn 80 kjente Hamas-terrorister, selv om Israel protesterte. Det er ikke noe i deres handlemåte som tyder på at de vil hindre opprustningen av Hamas eller hindre dem i å bruke våpnene mot Israel. Israel kan derfor ikke stole på noen garantier fra Egypt. En felle? Mange israelere frykter at hele "fredsprosessen" er en farlig felle. Når den palestinske staten er opprettet, kan den invitere "vennligsinnede" styrker fra arabiske land, Iran m.m. De vil sørge for at Israel ikke kan hindre terror. Dermed vil mesteparten av ørlille Israel være terrormål. Det er akkurat denne måten både Arafat og andre palestinske ledere har sagt rett ut at de skal bruke for å ta knekken på Israel. I en situasjon med terror som den palestinske regjeringen ser mer eller mindre gjennom fingrene med, vil det alltid oppstå et stort antall påskudd for å føre krigen videre. Hovedkilde: En artikkel av Martin Sherman på Ynet 1. oktober 2007, som vesentlig er et oppgjør med Dov Weisglass' synspunkter som vi gjengav i En ekte fred?  

«Alle trenger å lese om Israel på miff.no.» Hvis du er enig, trenger vi deg som medlem av MIFF slik at skoleelever og andre kan få israelske perspektiver gratis tilgjengelig på norsk. Bare en liten brøkdel av våre nettgjester er medlemmer. Klikk her for å registrere deg nå (fra kr. 4,- per uke)

1. oktober la vi ut artikkelen En ekte fred? Der siterte vi den israelske drusiske journalisten Majdi Halabi og Ariel Sharons tidligere rådgiver Dov Weisglass på at palestinerne og de arabiske statene – alle sammen – nå er innstilt på en ekte fred med Israel. I denne artikkelen skal vi gjengi motsatte synspunkter fra folk som mener at den “freden” som avtegner seg, er en felle som er dødelig for Israel.

Ved en tostats-løsning vil den nye internasjonale grensen gå noen få kilometer fra Knesset (Israels “Storting”) og alle departementene.
Også Israels eneste internasjonale flyplass, Ben-Gurion-flyplassen, vil være innen rekkevidde av de primitive rakettene med kort rekkevidde som allerede blir brukt mot Israel, for ikke å si alle salgs mer avanserte våpen.

I Jerusalem vil man ikke en gang trenge slike raketter. De jødiske og arabiske bydelene ligger så blandet og tett at man kan forårsake atskillig død og skade ved bare å bruke vanlige geværer, for ikke å si maskingeværer og mitraljøser.

Hovedveiene og jernbanen vil også for store delers vedkommende ligge innenfor rekkevidde av våpen av alle slag. Det vil være fullt mulig å lamme trafikken i Israel.

I tillegg til den nevnte infrastrukturen vil ca. 80 % av den israelske befolkningen og 80 % av all økonomisk virksomhet komme innenfor rekkevidde av slike våpen som palestinske grupper allerede bruker mot Israel.

Israel vil også miste kontrollen over mye av vannet. Det kan føre til en økologisk katastrofe som også slår ut innenfor Israel fra før 1967.

Som vi ser, dreier det seg om å lamme landet totalt og gjøre det umulig å gjennomføre normal økonomisk aktivitet. Det USA presser Israel til, er intet mindre enn et altfor sannsynlig nasjonalt selvmord.

Hvor “moderate”?
Når Israels statsminister og andre ledere med åpne øyne går inn for å risikere at Israel går til grunne, må det bygge på en enorm tillit til motpartens ledere. Fortjener så de palestinske og arabiske lederne en slik tillit?

Den palestinske presidenten, Mahmoud Abbas, har gitt beskjed om at han ikke stiller til neste valg. Han er med andre ord på vei ut. Det vil si at selv om han virkelig skulle ønske en varig fred hvor det fortsatt finnes et Israel med jødisk flertall (noe som slett ikke er opplagt, bl. a. ut fra hva han sier om “rett til å vende tilbake”), er det ingen som vet hva slags leder palestinerne har om få år. Abbas tapte jo det siste valget til Hamas, som helt åpent vil drive terror og ha Israel bort.

Statsminister Salam Fayyad, som framstilles som gullgutt i Vesten, står enda svakere. Hans parti fikk 2 – to – av 132 plasser i nasjonalforsamlingen ved siste valg. Weisglass skriver at han er “intelligent og ærlig”. Det kan visst diskuteres, men la gå. Men det er ikke nok med eventuelle gode hensikter. Han er avhengig av en svak president, som er på vei ut, for å få gjort noe som helst. Og ingen vet hvor lenge han sitter.

Så selv om Abbas og Fayyad virkelig skulle være villige til en ekte fred med Israel, er det livsfarlig for Israel å inngå en avtale uten at de har en mye større støtte i sin befolkning enn de har i dag. Dette er jo en avtale som skal vare i generasjoner.

Liten vilje til å stanse terror
Terroren fra Vestbredden har riktignok gått kraftig ned de siste årene. Men det skyldes først og fremst israelernes stadige sikkerhetstiltak (som de får mye kritikk for). Palestinske sikkerhetsstyrker har gjort litt i den siste tiden. Men det er ikke i nærheten av hva som må gjøres for å stanse terroren. Dette innrømmer også Weisglass.

I denne situasjonen vil Olmert ha en palestinsk stat med sterkt reduserte muligheter for Israel til å stanse terroren, i en avtale som skal vare i generasjoner. Mange i Israel mener det er vanvidd.

Egypt støtter Hamas
Og hva med Egypt? Egypterne sier at de er imot Hamas og imot terror, og det var avtalen da Israel trakk seg ut av Gaza at egypterne skulle hindre våpen i å nå fram til Hamas. Men de har gjort lite for å gjennomføre dette, store mengder våpen flommer inn. Og nå nylig slapp de inn 80 kjente Hamas-terrorister, selv om Israel protesterte. Det er ikke noe i deres handlemåte som tyder på at de vil hindre opprustningen av Hamas eller hindre dem i å bruke våpnene mot Israel. Israel kan derfor ikke stole på noen garantier fra Egypt.

En felle?
Mange israelere frykter at hele “fredsprosessen” er en farlig felle. Når den palestinske staten er opprettet, kan den invitere “vennligsinnede” styrker fra arabiske land, Iran m.m. De vil sørge for at Israel ikke kan hindre terror. Dermed vil mesteparten av ørlille Israel være terrormål. Det er akkurat denne måten både Arafat og andre palestinske ledere har sagt rett ut at de skal bruke for å ta knekken på Israel.

I en situasjon med terror som den palestinske regjeringen ser mer eller mindre gjennom fingrene med, vil det alltid oppstå et stort antall påskudd for å føre krigen videre.

Hovedkilde: En artikkel av Martin Sherman på Ynet 1. oktober 2007, som vesentlig er et oppgjør med Dov Weisglass’ synspunkter som vi gjengav i En ekte fred?

 


Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Forrige artikkelTitusenvis deltok i Jerusalem-marsjen
Neste artikkel2008-budsjettet blir rekordstort
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise