Abbas avviste Netanyahus utstrakte hånd

Palestinske myndigheter vil holde fast på “muligheten” til å forhandle med Israel, sa PA-president Mahmoud Abbas i sin FN-tale 23. september. Men bruke “muligheten” vil han tydeligvis ikke.

I sin tale til FNs generalforsamling gav Abbas ikke uventet Israel all skyld for at konflikten mellom Israel og palestinerne fortsatt ikke er løst. Som selve hovedproblemet pekte han ut bosetningspolitikken. Ifølge Abbas utgjør den “kjernen i den militærkoloniserende okkupasjonspolitikken” til Israel.

Presidenten plasserte PA og palestinerne generelt utelukkende i en offerrolle, uten medansvar for at historien ikke ser lysere ut når det kommer til deres eget forhold til Israel. Svært ofte refererte Abbas til Israel som “Makten” i løpet av sitt innlegg.

Under talen kom Abbas med en erklæring på vegne av PLO og det palestinske folk i fem punkter.

1. Flyktningene skal vende tilbake
I det første punktet erklærte Abbas palestinernes ønske om en egen stat på Vestbredden og Gaza-stripen, med Øst-Jerusalem som hovedstad. Han krevde en “rettferdig” løsning på flyktningproblemet, “i tråd med resolusjon 194, slik det har blitt utformet i Det arabiske fredsinitiativet”. I praksis betyr dette at palestinerne opprettholder sitt maksimalistiske krav om full returrett for alle 1948-flyktningene og alle deres millioner av etterkommere. Les mer i i artikkelen Hvorfor Israel avviser den saudiske “fredsplanen”.

MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

Palestinske lederes mangel på vilje til kompromiss når det gjelder situasjonen til de palestinske flyktningene har ført til sammenbrudd i tidligere forhandlinger. Dersom Israel skulle innrømme returrett, ville jødene i løpet av kort tid kommet i mindretall i den eneste staten i verden hvor de har flertall. Det er også flere andre sterke argumenter imot en returrett, blant annet atingen andre flyktninggrupper har fått en slik kollektiv rett, spesielt ikke for etterkommere i flere generasjoner.

2. Avstå fra vold og fordømme terror
Deretter hevdet Abbas at PLO og palestinerne “fastholder fordømmelsen av vold, avvisningen av og fordømmelsen av terrorisme i alle sine former, særlig statsterrorisme, og fastholder alle avtaler signert av PLO og Israel”.

Porten til Midtøsten har en rekke ganger rapportert om hvordan PA (som er styrt av Fatah og PLO) bruker ulike kanaler for å lovprise palestinske terrorister, snarere enn å fordømme dem. Det har skjedd helt siden Oslo-avtalen ble underskrevet mellom PLO og Israel i 1993, hvor partene lovet å avstå fra vold og utdanne sine innbyggere til fred.
Tidligere PA-president Yasser Arafat var for eksempel en av dem somorkestrerte den andre intifadaen fra høsten 2000.

På MIFFs YouTube-kanal kan du også se klipp av hvordan jødehat, terror og “martyrdød” dyrkes på PAs egen fjersynskanal, som er direkte kontrollert av sittende president Abbas selv. Nylig ble en palestinsk kvinne, som er mor til minst fem terrorister, benyttet i en palestinsk FN-kampanje. Selv palestinske skolebøker og “barne-TV” glorifiserer terrordøden.

Grunnen til at PA i “særlig” grad fordømmer det de kaller for “statsterrorisme” fra Israels side, er fordi de selv ikke blir anklaget av internasjonale medier for å drive med det samme. Men merkelappen de setter på Israel passer i virkeligheten bedre på PA selv (i den grad de er en “stat”).

Med andre ord er det slett ikke slik at PLO/PA fordømmer vold, avviser terror og overholder avtaler signert mellom dem og Israel.

3. Villighet til å forhandle
Abbas hevdet at PLO vil fastholde “muligheten” til å forhandle fram en løsning med Israel, men bare dersom israelerne stanser byggeaktiviteten i bosetningene. Det er en formulering som er ganske mye svakere enn det Israels statsminister Benjamin Netanyahu sa i sin FN-tale, da han understreket at forhandlinger er den eneste veien til fred.

Å fastholde en “mulighet” til forhandlinger – som Abbas sa – er språklig sett noe ganske annet enn å framheve forhandlinger som den eneste løsningen, slik Netanyahu formulerte seg.

Abbas hevdet i talen at dersom byggeaktivitetene stanser, vil PA være villig til å gå inn i forhandlinger “umiddelbart”. Han satset vel på at verden har glemt hva som skjedde i 2009/2010. I en periode på ti måneder gjennomførte Israel en midlertidig byggestans, uten at PA var villige til å sette i gang reelle forhandlinger.

4.”Fredelig motstand” mot “apartheidpolitikk”
Abbas lovte at det palestinske folk vil fortsette med en “folkelig, fredelig motstand” mot “den israelske okkupasjonen og dens bosetninger, dens apartheidpolitikk og byggingen av deres rasistiske annekterende mur”.

La meg begynne med apartheid-påstanden. Israel er for det første tvunget i konflikt, gjennom terroren som har rammet landet både før og etter Seksdagerkrigen i 1967. Dessuten har arabere i Israel like borgerrettigheter som de jødiske israelerne, inkludert stemmerett. Den israelske regjeringen har en rekke ganger uttrykt sin bekymring for at araberne i landet har dårlige levekår og at svært få kvinner i samfunnssektoren arbeider. Derfor har de satt i gang ulike tiltak for å gjøre noe med nettopp dette problemet.

Når det gjelder palestinernes situasjon på Gaza og Vestbredden kommer de israelske restriksjonene som følge av at Israel kjemper mot krefter som ønsker å utslette dem som jødisk stat. Disse grupperingenes krig mot Israel er støttet militært og økonomisk fra Iran. Dessuten har denne volden tvunget Israel til å innføre begrensninger på palestinsk bevegelsesfrihet. Nå som situasjonen på Vestbredden er kraftig forbedret, gir også israelske myndigheter palestinerne større frihet.

Da ser vi hvor lite det er som tyder på at Israel er en apartheidstat.

Her kan du også lese en sammenlikning av Israels politikk overfor araberne i eget land og palestinerne, med apartheidregimets politikk mot de svarte innbyggerne i Sør Afrika.

Når Abbas kaller sikkerhetsgjerdet for en “rasistisk annekterende mur”, blir dette like meningsløst. Som vi kan konkludere ut i fra avsnittene over handler Israels politikk overfor palestinerne om alt annet enn rasepolitikk.

Israel har aldri annektert noe område på verken Gaza-stripen eller Vestbredden (bortsett fra østlige deler av Jerusalem). Anneksjon var heller aldri målet med gjerdet. Ved flere anledninger har israelsk høyesterett bestemt at gjerdets trasé må endres, fordi palestinske privatpersoner har levert inn klager.

Hensikten med barrieren var alltid å stanse terroren som rammet Israel så hardt under den andre intifadaen, å beskytte byer som lå i gangavstand fra områder hvor terrorgruppene opererte fritt. Les mer om barrieren på temasiden om sikkerhetsbarrieren.

5. Vil ikke “delegitimere Israel”
Det siste punktet Abbas trakk fram kom nok for å berolige den israelske befolkningen om PAs hensikter. Men er det troverdig? Og ikke minst: Hjelper det?

PA-presidenten hevdet at palestinerne, når de vender seg til det internasjonale samfunnet for anerkjennelse, ikke gjør noe “ensidig”. Han sa også at PA ikke ønsker å “delegitimere Israel”, men å oppnå “legitimitet for saken til det palestinske folk.” Abbas sa at de kun ønsker å delegitimere bosetningene, okkupasjonen, “apartheidpolitikken” og Israels “hensynsløs maktbruk”.

Når Abbas hevder PA ikke driver ensidig politikk fordi de går til det internasjonale samfunnet, løfter han i bunn og grunn konflikten ut av sin ramme. Han gjør den til noe den ikke er. Det er Israel og palestinerne (og forsåvidt mange araberstater) som har uenigheter. USA, Burma, Burkina Faso, Nepal og andre land har, når alt kommer til alt, ingenting med den å gjøre. Det er de involverte partene selv som må komme til enighet, slik også den israelske regjeringen ønsker.

Den palestinske lederens ord om “hensynsløs maktbruk” fra IDF gjør nok lite for å berolige den israelske befolkningen. Særlig fordi den israelske hæren gjør mer “for å ivareta menneskerettighetene til de sivile i en kampsone enn noen annen hær i krigens historie”. Dette ifølge Richard Kemp, tidligere øverstkommanderende for de britiske styrkene i Afghanistan.

Mer av dette
Skulle Abbas ha beroliget den israelske befolkningen om PAs fredelige hensikter, skulle han ha latt hele talen sin vært like klar som i avsnittet rett etter disse punktene – samt fulgt det opp med handling på hjemmebane.

– Jeg er her på vegne av det palestinske folk og PLO for å si: Vi strekker ut våre hender til den israelske regjeringen og det israelske folk for å skape fred. Jeg sier dere: La oss raskt bygge en framtid sammen for våre barn, hvor de kan nyte frihet, sikkerhet og framgang. La oss bygge broer av dialog i stedet for sjekkpunkter og adskillelsesmur. Bygge samarbeidsrelasjoner basert på likhet og likeverdighet mellom to nabostater – Palestina og Israel – i stedet for okkupasjon, bosetning, krig og utslettelse av hverandre.

Allerede i New York kunne Abbas satt seg ned og startet direkte forhandlinger med statsminister Benjamin Netanyahu. Men Netanyahus utstrakte hånd ble avvist.

 

Forrige artikkelPA mangler én stemme i Sikkerhetsrådet
Neste artikkelKommunister trakasserte MIFF-stand i Trondheim
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Kenneth O. Bakken (f. 1985) har jobbet deltid som journalist for MIFF helt fra år 2004. Fra 1. januar 2011 ble han ansatt på fulltid. Bakken har mastergrad i teologi og misjon fra Fjellhaug Internasjonale Høgskole i Oslo. Tlf. 47 17 67 80 E-post kenneth@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -