Når folkeopprøret i Egypt går inn i sin sjuende dag har mer enn hundre mennesker blitt drept. Folket nekter å gå fra gatene før Hosni Mubarak har gått av. Selv om presidenten har varslet økonomiske reformer og fjernet den sittende regjeringen, nekter han selv å forlate sin post.
Suleiman og Shafiq
Midtøsten-analytiker i Ha’aretz, Zvi Bar’el, delte sin analyse av utviklingen i Egypt 30. januar. Han påpeker at et eventuelt regimeskifte vil kunne få store konsekvenser for Israel, dersom en ny og folkevalgt regjering ikke anerkjenner fredsavtalen mellom landene fra 1979.
President Mubarak har utnevnt etterretningssjef Omar Suleiman som visepresident og tidligere sjef i luftforsvaret Ahmed Shafiq som statsminister. Dette signalisert to ting, mener Bar’el.
For det første kan det bety at hans svært upopulære sønn Gamal ikke får arve sin fars trone. Både Suleiman og Shafiq har militær bakgrunn, som understreker det tette båndet mellom militæret og politikken i landet.
For det andre signaliserer det klart at Mubarak ikke har noen som helst planer om å gi fra seg roret.
Større frihet
Da presidenten tok makten i 1981 nådde graden av ytringsfrihet i landet nye høyder i Egypt. Han tillot en større og åpnere offentlig debatt, ikke-statlige aviser og satellittfjernsynsstasjoner, en statlig finansiert internettinfrastruktur og en frihet til å uttrykke motstand mot regimet. I sine 30 år har dette regimet vært tolerante overfor demonstrasjoner og streiker, men slått hardt ned på politisk opposisjon. Statlige bedrifter har blitt privatisert.
Nå forsøker Mubarak å bruke det samme politiske systemet han har manøvrert relativt godt i 30 år, på å nøytralisere situasjonen, mener Bar’el.
Trenger et samlende alternativ
Opposisjonslederne må bestemme seg for om de vil akseptere ansettelsen av Suleiman som tilfredsstillende utbytte av sine opptøyer. Alle demonstrasjoner har som kjent en begrenset levetid og den nåværende i Egypt har endt opp i plyndring. Men ønsker opposisjonen å fortsette kampen, må de presentere et samlende alternativ og å få det godkjent innenfor rammene av grunnloven.
Dette er en svært vanskelig oppgave, poengterer den israelske analytikeren. Uenighetene står ikke bare mellom Det muslimske brorskap og den sekulære minoriteten, men det er også store sprik innen hver gruppe. Det finnes ingen konsensus om en egen presidentkandidat og det finnes ingen felles politisk plattform annet enn å fjerne Mubarak. Man vet heller ikke i hvor stor grad demonstrantene har folkets støtte.
Stor uenighet
Om opposisjonen skulle klare å samle seg om en felles kandidat blir det ikke enkelt å få en utenfor det regjerende parti til å ta over styringen i landet. Det krever samtykke fra et parlament som er fullstendig dominert av regjeringspartiet.
En revolusjonær endring av grunnloven ville endt med nye, frie parlamentsvalg. Men slike valg er en trussel både mot det nåværende regimet og den sekulære opposisjonen, skriver Bar’el. Det politiske tyngdepunktet kan i en slik situasjon fort svinge over til deres største rivaler: Det muslimske brorskap. De er nemlig den største opposisjonsgruppen i landet.
Et sikt utfall ville vært katastrofalt for Israel, som nyter godt av et fredelig forhold til sine naboer i sør.
