USA og Israel – landene vi liker å mislike

Før du leser videre, vil vi takke deg som er medlem av MIFF og gjør det mulig for oss å drive dette nettstedet. Er du ikke medlem ennå, vil vi invitere deg til å betale kontingent for 2021 nå. Da gir vi deg resten av år 2020 gratis.

Redaktør Josef Joffe.

Det var mer enn fullsatt i det lille auditoriet i Eilert Sundts Hus på Blindern, da redaktøren i en av Europas mest renommerte aviser, Die Zeit, Josef Joffe, holdt foredrag 11. november i fjor. Redaktøren, doktoren, analytikeren og Midtøsten-eksperten, innledet med å si at han følte seg smigret over det solide oppmøtet på foredraget, som var arrangert av Norsk forening mot antisemittisme og INFO Midtøsten.

Et komplekst tema
Joffe tok opp Europas forhold til USA og Israel, og belyste den nye antisemittismen som har kommet i kjølvannet av de senere års utvikling i Midtøsten. Med et fascinerende akademisk språk, treffende sitater og parafraser fikk han satt i gang tankene hos tilhørerne – som i stor grad var studenter og forskere.

Midtøsten-debatten og USAs rolle i internasjonal politikk er som kjent ikke et lett område å orientere seg i, med alle de uklare, ubalanserte og til dels hatefulle framstillingene i mediene. Zeit-redaktørens kompetanse og uavhengighet gjorde det til en spennende opplevelse å lytte til hans vurderinger.

Et lyspunkt
I stedet for å gå rett på de punktene hvor skoen trykker, begynner Joffe sitt innlegg med å belyse det positive faktum at den klassiske antisemittismens ild for lengst har slukket i Vesten. Selv om det fortsatt finnes smågrupper med klassiske anti-jødiske holdninger i Europa, er jødenes tid som assimilert folkegruppe forbi – jødene er borgere som ikke trenger å benekte sin identitet i det nye Europa. Tross denne endringen er antisemittismen langt fra død – den er sterkt voksende – i en form som Joffe kaller “konseptuell” antisemittisme eller “ny-antisemittisme”.

Som et eksempel på denne ny-antisemittismen forteller han om en hendelse under en økonomikonferanse i Sveits i fjor: En demonstrant med Donald Rumsfeld-maske og en overdimensjonert gul davidsstjerne ble fulgt av en “Ariel Sharon” med stokk, og en svær gullkalv. Budskapet: USA er trollbundet av jøder og israelere som begge representerer kynisk global kapitalisme.

Denne formen for antisemittisme/ antiamerikanisme har mange likhetstrekk med den klassiske antisemittismen, men den er en slags projeksjon av gamle fantasier rettet mot to nye mål: Israel og USA. – En ny utgave av Zions vises protokoller hvor Israel er “Over-jøden” og Amerika deres slave.

Joffe hevder at denne nye antisemittismen er mye mer komplisert enn den gamle myten. Selvsagt er ikke enhver kritikk mot de to landene et uttrykk for anti-semittisme eller “anti-amerikanisme”. Mye av kritikken mot Israel og USA omtales ofte som “legitim kritikk”, men kan likevel ha sterke “anti-istiske” undertoner. Denne problematikken gjør at Joffe vil undersøke hva som er den grunnleggende strukturen til anti-semittisme, eller en generell “anti-isme”.

Anti-isme
For å forklare anti-ismens natur griper Joffe spesielt tak i begreper som stereotypisering, demonisering, besettelse, nedvurdering og tanke om eliminering. På en god måte legger han fram utslagene av denne nesten uforståelige trangen til å ha syndebukker.

I det seriøse vestlige samfunnet er det ingen som sier “Ja, jeg hater jøder”, men man kan ofte høre uttrykk som “Jeg hater Sharon” eller “Israel oppfører seg som nazistene gjorde”. I en “post-rasistisk verden” er enkelte kollektive begreper beskyttet, mens individer ikke er det. Redaktøren går videre inn i å forklare forskjellen mellom kritikk og “anti-isme” i uttrykksformene. Han forklarer en språklig forskjell ved å se på følgende utsagn: “Å rive husene til terroristenes familier er moralsk feil, fordi uskyldige mennesker blir tillagt skyld ut fra familiære bånd, og er politisk feil fordi det kaster flere mennesker i hendene på Hamas”. Joffe forklarer at utsagnet verken er anti-israelsk eller anti-semittisk – det kan kanskje til og med være riktig. Som en kontrast tar han fram utsagnet: “Israelerne er vår tids nazister som vil drive palestinerne fra deres land for å realisere en bibelsk drøm” – den psykologiske virkningen er en helt annen. Han utdyper blant annet at i et slikt utsagn tilskrives ondskapen kollektivt hele jødefolket, et helt typisk trekk ved “anti-ismen”.

Ubalanse
Anti-ismen kjennetegnes også ved selektiv fokusering som belaster en bestemt type folk mye mer enn andre. Joffe forklarer: “Hvis man alltid kritiserer Israel, og ikke Russlands krig i Tsjetsjenia med 60 000 døde, Kinas undertrykkelse av tibetanere og muslimer, forfølgelse av hvite i Zimbabwe osv., viser fokuseringen en dobbelmoral som gir ytterligere bevis for en besk realitet som ligger bak kritikken. Det er stanken av anti-israelisme, om ikke anti-semittisme”.

Disse to “anti-ismene” er to sider av samme sak, utdyper Joffe. Han peker blant annet på at det ville være dumt å hevde at man “hater Saudi-Arabia, men ikke muslimer”, så lenge landet har en muslimsk identitet uttrykt i grunnloven.

Det er ingen tvil om at Israel har kommet i en helt spesiell posisjon som syndebukk i de senere årene, slår Joffe fast. “Det at man tar den svakestes parti, kan ikke forklare hvorfor russernes krig mot Tsjetsjenia bare får overfladisk fordømmelse, og franske intervensjoner nærmest ingen, mens den israelske operasjonen i Jenin i 2002 umiddelbart ble omtalt som “massakre på tusener” før fakta lå på bordet”, sier han. Fakta er at 24 israelske soldater, og 52 (hovedsakelig stridende) palestinere døde. Den “demoniske” framstillingen av Israel som brutal okkupantmakt og som hovedårsak til verdens problemer, inkludert internasjonal terrorisme, knytter Joffe til det klassiske jødehatet. Rasjonell kritikk mot israels faktiske handlemåter kan nemlig ikke forklare verken det rene hatet mot ledere som Sharon, eller den refleksivt ensidige porsjoneringen av skyld, når det er så mye annet man også burde rette fokus mot.

Skyldfølelse
Joffe fortsetter med å forklare en enkel psykologisk mekanisme som delvis kan forklare hvorfor strømningene i Europa ønsker å beskrive Israel som nazister: Jødene og Israel er en konstant påminnelse om ikke bare tyskernes, men hele Europas moralske nederlag under andre verdenskrig. Tyskerne utførte jødeutryddelsen, mens resten av Europa enten så gjennom fingrene med det, eller bare betraktet grusomhetene passivt – med de få unntakene som finnes (for eksempel i Danmark, hvor jødene stort sett ble reddet). I tråd med Sigmund Freuds teorier vil et slikt moralsk nederlag skape en trang til å kunne kaste skylden over fra de som utførte grusomhetene, til ofrene og deres etterkommere. “Så hvis jødene opptrer som nazistene gjorde, har de ikke lenger noe spesielt moralsk krav mot oss. – Hvis de er like ille som våre forfedre, kan vi lesse av vår nedarvede skyldfølelse”, konkluderer Joffe sitt tankeeksperimentet. Han trekker også fram eksempler på denne mekanismen fra andre konflikter, og underbygger påstanden blant annet med et eksempel på anti-israelsk språkbruk fra en tysk politiker. Men Tyskland er ikke den eneste brikken.
Vest-Europas etterkrigsidentitet er nærmest bygd opp rundt ropet om “Aldri mer!”, og et rungende nei til nazisme, kolonialisering og diskriminering av “de andre”. Med anti-fascistiske holdninger på sin hals, hevder Joffe at europeernes vei til en moralsk og samvittighetsmessig “forløsning” er svært kort: “Handler ikke israelerne på samme onde måte som vi gjorde? Er ikke vi bedre enn dem som er påminnelsen om vår uverdige fortid?”.

Anti-amerikanisme
Hva er det nå som gjør det relevant å snakke om USA og Israel som “de landene vi liker å mislike”? Uten bare å fokusere på at de to nært allierte landene stadig settes i sammenheng i mediene, tok Joffe for seg forskjellige likheter som knytter sammen de to. Men hans første poeng var å vise at USA ikke alltid bare er utsatt for legitim kritikk, men også “anti-isme”, i dette tilfellet anti-amerikanisme.
Ved å studere demoniseringen som skjer når folk betrakter Amerika som den allmektige supermakten som trekker i alle trådene og er årsak til verdens fattigdomsproblemer, kan man se at USA ofte blir objekt for klassisk “anti-isme”.

Ved å se på for eksempel Al-Quaida og Bin Ladens retorikk som blant annet går ut på å “…drepe amerikanere og jøder overalt i verden”, forklarer Joffe at USA er objekt for den klassiske tanken om eliminering, eller i hvert fall “elimination-light” – en begrenset eller symbolsk eliminering.

Likheter
Redaktøren fortsetter med å utdype likhetstrekkene mellom anti-israelisme og anti-amerikanisme, og likheten mellom de to landenes posisjoner i verdenssamfunnet. Amerikanernes calvinistiske tradisjon gjør at de i langt større grad enn europeerne kan se sitt eget land som “Guds eget land”. Bush-motstanderne anklager ham stadig for å ville utføre oppdrag i “Guds navn”.
Joffe framhever også at “Kapitalismus-kritikken” er et fenomen som i stor grad har fått USA som objekt, i tillegg til jødene. Akkurat som jødene, er amerikanerne ifølge myten et folk “som ikke forstår annet enn verdien av penger, og verdien av ingenting”. I likhet med jødene motiveres de bare av profitt, og amerikanernes “globalisering” utbytter de svake og ødelegger deres vekstmuligheter.
Sterke krefter, som blir stadig mer akseptert, liker også å se etter konspirasjoner, og det spekuleres i hemmelige amerikanske planer for å oppnå makt over hele kloden. USA hevdes å være verdens “mastermind”, som står bak ondskapen, til og med angrepet mot seg selv i New York i 2003.

Allerede i 1979 omtalte iranerne Israel som “Lille Satan” og USA som “Store Satan”. Selv om det ikke kan bevises at de to anti-ismene er av samme karakter, ser vi tydelige likhetstrekk og jevnlig sammenblanding. Redaktøren nevner et eksempel fra en demonstrasjon i Berlin i 2002 da Bush besøkte byen som hans far hjalp til med å gjenforene. Ikke en eneste plakat kritiserte Saddam Hussein, mens Ariel Sharon ble utsatt for kraftig kritikk og omtalt som “statsterrorist”. -Både USA og Israel er disse menneskenes fiender, konkluderer dr. Joffe.

Et annet eksempel på sammenblanding av anti-amerikanisme og anti-israelisme finner man i moderne karikaturtegninger, både i arabiske og vestlige medier.

To utriggere fra Vesten
For å forklare likheten mellom, og sammenblandingen av disse “anti-ismene” betrakter Joffe USA og Israel som “Vestens utriggere” – to land som har avvik fra de øvrige vestlige landene, spesielt på fire forskjellige punkter: Deres makt, deres identitet, deres formål og deres posisjon.

Makt
Israel og USA er de mest velutviklede og mektige landene i sine respektive nabolag. I USAs tilfelle strekker “nabolaget” seg over hele kloden. Ingen av dem er slått i krig. Begge landene besitter hærer og teknologi som er uovertrufne i forhold til nabolandene. Den israelske økonomien utklasser økonomien til de fire nabolandene sammenlagt. “Israel er en konstant og irriterende påminnelse om araberlandenes mislykkethet”, slår Joffe fast. I noe han med et lurt smil kaller en “lite samvittighetsfull syllogisme” hevder han at “Modernisering er amerikanisering, og begge har funnet sin mest trofaste disippel i Staten Israel”.

Identitet
I forhold til dagens Europa, skiller USA og Israel seg ut på det punktet at de har en sterk følelse av å være en nasjon. Tross det kulturelle mangfoldet snakker vi om to stater som har en meget sterk selvfølelse som “vet hvem de er og hvem de ønsker å være”. De definerer seg selv ut fra ideologi i stedet for etnisitet. Joffe hevder at “deres nasjonalmyter er begge skrevet i frelsens språk”. De puritanske nybyggerne kunne gjerne beskrive sin reise til USA som en reise til “det lovede land” for å bygge et “nytt Jerusalem”, og kalte gjerne steder i sitt nye hjemland for Shiloh, New Canaan osv. Legg dette sammen med den utbredte bruken av bibelske og jødiske navn i Amerika, og vi kan si oss enige med Joffes utsagn, “USA er nok den mest “jødiske” nasjonen i den kristne verden”.

Denne nasjonalistiske selvfølelsen forsvinner mer og mer i Europa. Joffe omtaler det som et post-nasjonalistisk Europa, hvor “EU med ujevne mellomrom fjerner nasjonal suverenitet, uten å bringe innbyggerne en felles europeisk identitet.”

Formål
At USA og Israel er villige til å bruke makt for å forsvare sine interesser ser vi hele tiden. Ingen vestlige nasjoner har brukt makt til å forsvare seg og sine interesser i løpet av de siste femti årene. Joffe greier ut om hvordan dette har fått etterkrigens europeere til å se seg selv som viderekomne mennesker som har overvunnet barbariet, til fordel for fredens vei. Kompromisser og samarbeid skal kunne løse alle problemer, og fortiden i skyttergravene er glemt. “Denne selvoppfattelsen gir dem en følelse av moralsk overmakt i forhold til USA og Israel”, hevder Joffe.

Posisjon
Selvfølgelig renner også sterke strømninger av post-nasjonalisme gjennom Amerika og Israel. Men, sier Joffe, “kultur og psykologi er bare to sider av saken i det vanskelige eventyret om vår tids anti-isme”. USAs og Israels posisjoner i det internasjonale systemet er derfor også en variabel som ikke må sees bort fra. Joffe spår at USAs posisjon som verdens nr. 1 vil fortsette gjennom hele århundret, og at Israel vil fortsette å være en truet nasjon. Men hva er de enkle fakta som man ikke kommer utenom i den internasjonale politikken? “Ehud Barak og Bill Clinton hadde en bedre presse enn George W. Bush og Sharon”, slår Joffe fast. “Men disse lederne som er til venstre for sentrum klarte bare å fordunkle noen dypere realiteter. Begge landene fortsetter med å være mål, ikke bare for hva de gjør, men også for hva og hvor de er.” Hva landene gjør mener Joffe enkelte ganger kan være uklokt, eller galt. “Hva de er kan ikke endres på annen måte enn ved å ofre sin eksepsjonalisme, og makten de trenger for å sikre den”, hevder han: “Uten ekstraordinær styrke, og vilje til å bruke den, vil ikke Israel bestå, som stat blant stater som benekter deres legitimitet, heller ikke USA, som en stat som søker å skape trygghet i en verden under demokratisering”.

Outsidere
Joffe konkluderer med at USA og Israel vil bli både krigere og ofre – på grunn av hva de er og hva de har. Når ikke et eneste Vest-Europeisk land har blitt angrepet siden 1945 er det “ikke rart at europeerne ergrer seg over Israel og USA som de fordervede vestens barn”, mener Joffe.

“Det internasjonale systems anatomi, er skjebne”, siterer han dr. Freud. Mediekjempen og analytikeren avslutter, i sin kanskje litt kyniske retoriske stil, med et utsagn som han har gitt en del kjøtt på bena gjennom foredraget: “USA og Israel er “outsiderne” – akkurat som jødene har vært hele veien inn på 1900-tallet”.

Tungt fordøyelig?
Etter foredraget var det rom for spørsmål fra tilhørerne, og Joffe utdypet noen av sine hovedpunkter som det ble bedt om kommentarer til. Han understreket også at Israel virkelig er en truet nasjon blant de fiendtlige araberlandene, til tross for sin militære styrke. Tilhørerne var tydelig engasjert, og det ble innlegg og ordvekslinger som mer enn antydet at man satt og lyttet med sterkt varierende politiske ståsteder. Men Joffes status som uavhengig analytiker og redaktør gjorde at hans påstander i stor grad ble stående uimotsagt – i en bygning som vanligvis ikke regnes som et symbol på verken pro-amerikansk eller langt mindre pro-israelsk holdning…

At emnet er komplekst, og tungt å dykke ned i, er helt klart. Josef Joffe gjorde jobben på en seriøs og gjennomtenkt måte, og kunne dermed fra sitt ståsted peke på sannheter som er sjelden kost i medie-Norge. Kanskje derfor også litt tungt fordøyelig for mange tilhørere. Som en av møtearrangørene så treffende sa det: “Talen gjorde oss kanskje ikke særlig mindre forvirret, men den løftet oss opp, og gjorde oss forvirret på et mye høyere nivå”.

 



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag