Fransk forsøk forhåndsdømt til å mislykkes?

Kan Frankrike få sjødyktig det som havarerte for amerikanerne for to år siden? Et tips til hvordan Norge og Børge Brende kan gi et konstruktivt bidrag.

Frankrikes statsminister Manuel Valls og Israels statsminister Benjamin Netanyahu holder pressekonferanse i Jerusalem 23. mai 2016. (Foto: Kobi Godeon, GPO)
Manuel Valls og Benjamin Netanyahu under en pressekonferanse i Jerusalem i 2016. (Foto: Kobi Godeon, GPO)
MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

Fredag 3. juni samles et større antall utenriksministre i Paris for å drøfte framtidige fredsforhandlinger mellom israelere og palestinere. USAs John Kerry og Russlands Sergei Lavrov er blant representanter fra 28 land. Det er imidlertid to utenriksministere som glimrer med sitt fravær – den israelske og den palestinske. Franskmennene har ikke invitert dem.

Ifølge et fransk notat, lekket til den israelske avisen Ha’aretz, har toppmøtet flere mål. For det første ønsker franskmennene å skissere opp rammer som fremtidige fredsforhandlinger mellom israelere og palestinerne skal ta utgangspunkt i. Grenser, sikkerhet, flyktninger, Jerusalem, bosetninger og vann nevnes spesifikt. Paris ønsker også å gi partene stramme tidsfrister. Møtet skal forberede grunnen for et nytt møte på slutten av året hvor franskmennene håper at også israelere og palestinere vil delta.

Det er snart tre år siden John Kerry startet et lignende prosjekt på oppdrag av USAs president Barack Obama. Aller helst skulle Kerry se partene bli enige under den ni måneder lange forhandlingsperioden som varte til utgangen av april 2014, men ganske tidlig i prosessen gikk han over til sin plan B. Utenriksministeren ville i det minste ha partene til å akseptere USAs “rammeverk for forhandlinger”. Etter mange runder med uoffisielle og offisielle forhandlinger mellom partene de siste 20 årene er prinsippene godt kjent: En avtale vil føre til en demilitarisert palestinsk stat, grenser basert på 1967-linjene, et delt Jerusalem og ingen stor tilbakevending av etterkommerne til palestinske flyktninger inn i Israel.

Tidlig i desember 2013 presenterte amerikanerne for israelerne hvordan sikkerhetsordningene på Vestbredden og Jordan-dalen kunne se ut etter en eventuell israelsk tilbaketrekning. Israels sjefsforhandler Tzipi Livni likte det hun så. Det gjorde også Israels fremste generaler. “Israel vil ikke få mer enn vi kan få fra Kerry,” sa daværende utenriksminister Avigdor Lieberman. Det er verdt å nevne at den israelske regjeringstoppen som var sterkest motstander av Kerrys rammeavtale, var daværende forsvarsminister Moshe Ya’alon. Netanyahu har nylig erstattet ham med Lieberman, som kom inn fra opposisjonen.

Statsminister Benjamin Netanyahu hadde jevnlige samtaler med Kerry hvor “de beveget seg vel forbi sikkerhet og videre til grenser og andre saker”, ifølge dybdeartikkelen om prosessen til journalistene Ben Birnbaum og Amir Tibon i New Republic. (Artikkelen ble publisert under Gaza-krigen i juli 2014, og har ikke fått den oppmerksomhet den fortjener.) “Etter måneder med smertefulle forhandlinger over hvert ord i rammeavtalen, hadde statsministeren akseptert en ordlyd som før hadde vært utenkelig.”

1948-flyktninger skulle få økonomisk kompensasjon, men det skulle også jøder som ble jaget fra sine hjem i den arabiske verden i årene som fulgte. “Det palestinske flyktningproblem” skulle løses innenfor en ny palestinsk stat, men Netanyahu ga en liten åpning for å ta imot flyktninger på humanitært grunnlag. Statsministeren aksepterte også at “den nye sikre og anerkjente grensen mellom Israel og Palestina vil bli fremforhandlet basert på 1967-linjene med gjensidige landbytter.” Til slutt ble det også uttrykt klart i dokumentet at det ville være en palestinsk hovedstad i Jerusalem.

Som så mange ganger før, var det også i 2014 palestinerne som avviste en mulighet til løsning. Mahmoud Abbas protesterte sterkt mot å anerkjenne Israel som “nasjonalstaten til det jødiske folk”.

Obamas nasjonale sikkerhetsrådgiver Susan Rice møtte palestinernes sjefsforhandler Saeb Erekat etter et av de siste møtene hvor Abbas avviste Kerry. Rice bannet og sa: “Dere palestinerne kan aldri se det store bildet.” Ingen holder pusten for å se om franskmennene kan få til med palestinerne det amerikanerne ikke fikk til. Fra Ramallah er det alltid samme grunntone: Palestina skal være arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 57, men Israel kan ikke være verdens eneste jødiske stat! Det er avgjørende at norske politikere og byråkrater som blir involvert i Paris-prosessen bruker enhver sjanse til å avsløre dette hykleriet!

Forrige artikkel– De nye antisemittene slutter opp om BDS
Neste artikkelLyst på hjemmelaget øl i sommervarmen?
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -