Fire av kampene i fotball-VM hjelper deg til å forstå hvordan verden forskjellsbehandler Israel

Hva kan du lære av kampen Kroatia-Nigeria på lørdag?

Vet Luka Modrić og de andre landslagsspillerne på Kroatia eller Nigeria historien til Kaliningrad? (Foto: Fanny Schertzer, Wikimedia Commons)
Vet Luka Modrić og de andre landslagsspillerne på Kroatia eller Nigeria historien til Kaliningrad? (Foto: Fanny Schertzer, Wikimedia Commons)
Bestill den nye boken Voldtekten av Palestina nå!
Send kodeordet VAP til 2160 (398,- inkl. frakt) eller bestill i MIFFs nettbutikk.
Dropp årets Operasjon Dagsverk!
Les ti gode grunner og se filmen. Les alt om Operasjon Dagsverk og bli medlem av MIFF.
-------------------------------------------------------------------------

Innledning

Et av Bjarne Fosses nære familiemedlemmer var fire år da masseevakueringen fra Köningsberg startet vinteren 1944-45. Hun kom som flyktning til Danmark sammen med mor og to søsken, det yngste barnet døde av underernæring i den danske flyktningleiren. Fosse har besøkt Israel et par ganger, og klarte ikke å kjenne igjen det Israel han hadde lært å kjenne gjennom norske medier.

I forbindelse med fotball-VM har Bjarne Fosse sendt oss følgende tekst som vi gjengir i sin helhet. Under følger noen kommentarer og relevante lenker fra MIFF.

 

Kaliningrad og Jerusalem

Av Bjarne Fosse.

 

I dag starter en av verdens største idrettsbegivenheter når Russland og Saudi-Arabia sparker i gang fotball-VM 2018. Russland som vertskap for mesterskapet har vakt kontroverser i forhold til dagsaktuelle tema som doping i russisk idrett, menneskerettigheter i Tsjetsjenia og okkupasjonen av Krim. Lørdag 16. juni spilles den første kampen på Kaliningrad Stadion, denne byen har en interessant historie som har mange paralleller til Israels historie og situasjon. Totalt skal fire kamper i gruppespillet spilles i byen.

Det historiske navnet på Kaliningrad er Königsberg, og byen var hovedstad i Østpreussen, et frodig landområde som i 700 år var under tysk kontroll. Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde byen et innbyggertall på 372.000. Da nazistene var blitt drevet på defensiven i sin tofrontskrig rykket Den Røde Arme stadig nærmere byen. Foran dem løp ryktene om at de blodtørste russiske soldatene voldtok, drepte, plyndret og brente alt de kom over. Vinteren 1944/1945 startet derfor en massiv evakuering av sivile tyskere fra Østpreussen. Infrastrukturen var ødelagt, mennene var mobilisert i krigen, og kvinner, barn og eldre måtte derfor rømme til fots i den bitende kulden, stadig truet av flyangrep fra russiske fly som ikke skjelnet mellom soldater og sivile. Fra Königsberg ble flyktningene skysset med skip til Danmark og tryggere områder i Tyskland, stadig truet av russiske ubåter og bombefly.

Ikke alle valgte eller klarte å rømme, totalt var det ca. 200.000 tyskere igjen da nazistene kapitulerte i mai 1945, men den tyske sivilbefolkningens lidelser var langt fra over. De ble fratatt all eiendom, sendt til arbeidsleire, drept eller utvist, og i 1950 var hele området tømt for tyskere i det som i europeisk etterkrigshistorie må betraktes som et av de mest graverende tilfeller av etnisk rensning. Virkemidlene som ble brukt kan best sammenlignes med dagens IS, bare at det skjedde i langt større skala, og vestlige allierte så gjennom fingrene med krigsforbrytelsene. Det var ingen sympati med Tyskland som hadde startet en voldsom angrepskrig og tapt, de måtte bare finne seg i å bli fratatt store landområder. Ingen russiske soldater ble etterforsket for krigsforbrytelser, derimot ble ubåtmannskapet som hadde torpedert og senket et flyktningeskip på Østersjøen med blant annet 5.000 tyske barn ombord hyllet som helter, og ubåtkaptein Aleksandr Marinesko ble i 1990 posthumt tildelt utmerkelsen Helt av Sovjetunionen av president Mikhail Gorbatsjov.

Parallelt med disse grusomhetene ble staten Israel opprettet. Det var da en arabisk befolkning i områdene som FN tildelte jødene, og mange av disse valgte å flykte. Årsakene til dette strides historikerne om, mens noen mener de ble fysisk jaget bort av jødiske soldater hevder andre at de forlot områdene frivillig fordi de var sikre på at de omkringliggende araberstatene ville gjøre kort prosess på den nyopprettede staten og at de snarlig kunne vende tilbake. Det historikerne definitivt er enige om er at de israelske styrkene gikk frem på en helt annen måte enn Den røde armé. Mange arabere valgte også å bli værende, og disse ble tildelt statsborgerskap i den nyopprettede staten.

Som vi vet, slo Israel alle angrep tilbake i 1948, men nabostatene hadde ikke gitt opp. I 1967 sto de klare til å angripe det lille landet på nytt, men nok en gang ble de overrumplet av et effektivt israelsk forsvar, og Israel okkuperte da også Gazastripen, Vestbredden og Golanhøydene. Omlag 3 % av arealet på Vestbredden er bosatt av israelere, dette anses av FN som en provokasjon og et hinder for fred i regionen. Da det ble klart at Israel skulle arrangere neste års Melodi Grand Prix gikk det kort tid før norske medier kunne gjengi påstander om at arrangementet burde boikottes dersom arrangementet skulle avholdes i Jerusalem. Samtidig har titusener av palestinere deltatt i provokasjoner langs grensen på Gazastripen med krav om å vende tilbake til landområdene de mener de ble fratatt i 1948. Kravet støttes av mange norske politikere og organisasjoner, til tross for at dette i praksis vil bety slutten på verdens eneste jødiske stat.

I Kaliningrad har russerne siden 1950 disponert 100 % av arealet, men dette regnes ikke som et problem i FN, og all den tid det er kjemisk fritt for tyskere som kan protestere er det heller ikke noen umiddelbar trussel mot freden i området. Det er ingen norske journalister som har skrevet et eneste ord om boikott, okkupasjon eller flyktningenes rett til å vende tilbake, eller på annen måte sett noe kontroversielt ved Kaliningrad som arrangørby.

Da de arabiske nabostatene innså at de ikke kunne hamle opp med Israel militært, ble de palestinske flyktningene brukt som politisk brekkstang mot Israel. Den stemoderlige behandlingen har også sin parallell til situasjonen til de tyske flyktningene som ble internert i Danmark bak tette piggtrådgjerder. På grunn av alt for små matrasjoner og mangel på helsehjelp døde 5.000 tyske barn under fem år. Å returnere til Østpreussen etter kapitulasjonen var ikke et reelt alternativ, og alle de tyske flyktningene i Danmark ble planlagt returnert til det som da var igjen av Tyskland. Landet lå imidlertid i ruiner, og først i 1947 var de danske flyktningeleirene tømt.

Mens det tok noen få år å omplassere flyktningene fra Østpreussen til andre deler av det tidligere tyske riket, er det etter 70 år fortsatt sterk motvilje blant de arabiske nabolandene når det gjelder å ta imot og bosette de palestinske flyktningene.

De siste ukene har vi igjen hørt om «Ships to Gaza», der også norske politikere og LO-representanter ønsker å seile til Gazastripen som provokasjon mot blokaden som Israel og Egypt har iverksatt for å hindre Hamas fra å bygge seg opp igjen som krigsmakt. Kanskje de kunne ta et depotstopp i Kaliningrad nå under mesterskapet og demonstrere mot russiske bosetninger på okkupert tysk jord?

 

Kommentar fra MIFF

12-14 millioner etniske tyskere ble flyktninger fra Øst-Europa mot slutten av og etter andre verdenskrig. Alle deres krav om å vende tilbake til eiendommene de måtte forlate, er blitt bestemt avvist. Mange av dem som kjemper imot tyskernes rett til tilbakevending ivrer derimot for rett til å vende tilbake i det eneste tilfellet hvor det vil medføre at verdens eneste jødiske stat blir utslettet.

Grupper som kjemper for flyktningers «rett til å vende tilbake» i Europa blir avvist som høyreekstreme. Det er et paradoks at «rett til å vende tilbake» blir støttet i Midtøsten, sa den israelske journalisten Ben-Dror Yemini på MIFFs Israel-konferanse i 2012.

Det hører også med at flere jøder har flyktet fra arabiske land (de fleste til Israel) enn arabere fra Israel. Disse jødene har ikke noe annet sted å gjøre av seg enn i Israel.

Nettsiden miff.no har ingen betalingsmur og heller ingen eksterne annonser. Våre nyheter og bakgrunnsartikler er en gave til deg fra MIFFs medlemmer. Med deg på laget kan vi bli enda bedre. Medlemskap koster kun fra 4 kroner per uke. Takk for at du klikker her og fyller ut registreringsskjema nå. Hvis du er medlem fra før, gi en gave til Vipps 39881 eller med SMS i skjema under. Det betyr mye å ha deg med på laget nå når Israel blir 70 år og MIFF blir 40 år! Takk!

Norway Cup må gi Palestinakomiteen rødt kort

 

MIFF klager Jibril Rajoub inn for FIFAs disiplinærkomité

Misbruker fotball VMs logo til å feire kidnapping

 

DEL
Forrige artikkelFIFA vil straffe palestinsk fotballsjef for trusler mot fotballstjernen Messi
Neste artikkelStyremedlem i MIFF truet på livet
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.