Her på miff.no kan du lese noe som kommer sjelden fram ellers: Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. Vi har tatt opp dette i en rekke artikler, du finner lenker på vår temaside om flyktninger.
Etter vår oppfatning er flyktningespørsmålet et av de sterkeste argumentene for at staten Israel er både rimelig og nødvendig. Her er noen presiseringer i denne saken.
Forskjeller
Noen svarer på våre argumenter (som også er vanlige fra israelere) med å si at det ikke går an å sammenligne de jødiske og de arabiske flyktningene. De arabiske flyktningene flyktet i løpet av noen måneder, og mange av dem (noen vil si de fleste) følte seg truet til å dra. I et stort antall tilfeller flyktet hele befolkningen i landsbyer og lokale områder.
I motsetning til dette flyktet jødene i arabiske land over lengre tid. Noen fikk med seg noe eiendom, men de fleste fikk bare med minimalt – som rene flyktninger. En stor forskjell var at jødene var ønsket i Israel, og i enkelte tilfeller arbeidet Israel aktivt for å få dem til å reise ut. De arabiske (palestinske) flyktningene var ikke velkomne i nabolandene.
Ingen reiser tilbake
Det er riktig at jødene i arabiske land var velkomne i Israel. Men det var jo jødene fra alle andre land i verden også. Likevel var det mange som ble igjen i verden ellers. Selv av de få jødene som hadde overlevd i Tyskland, ble noen igjen. Og til andre områder, for eksempel Russland, har en god del jøder reist tilbake. Bare til arabiske land har så godt som ingen reist tilbake. Derfor er det nå antakelig færre enn 4.000 jøder igjen i hele den arabiske verden totalt. Det var ca. 1 million på det meste i årene før Israel ble opprettet.
Dette har vi behandlet nærmere i Mannen som piplet.
Poenget
Poenget er at så godt som ingen jøder føler at de kan leve i fred og verdighet i arabiske land. Jødene har fått kjenne på kroppen den samme diskrimineringen som alle andre religiøse minoriteter i det arabiske området (og andre muslimske områder). Derfor kan vi se at også de fleste av jødene som i første omgang ble igjen i de ulike arabiske landene (for eksempel Irak), etter hvert fant livet uutholdelig og kom seg bort.
Konklusjonen blir: Hvordan jødene kom seg bort fra undertrykkelsen, er ikke viktig i denne sammenhengen. Det avgjørende er at den arabiske verden ikke har plass for sine jøder til å leve i fred, frihet og verdighet. Da er de flyktninger og trenger et nytt sted å bo, et sted hvor de kan være frie. Det er derfor meget rimelig at de har fått Israel i bytte for det de mistet, og det er rimelig at Israel ligger på arabisk område.
Til slutt: Palestinerne flyktet i 1948 noen få mil innenfor samme språk- og kulturområde. Utallige ganger gjennom historien har jøder vært regnet som heldige når de slapp med noe slikt. De uheldige måtte flykte til helt andre kulturer, språk osv. Hvis de da ikke ble drept. Eller hvis de ikke ble holdt innesperret i årtier, som i Sovjetunionen og Syria.
Da palestinerne flyktet fra Israel i 1948, gjorde det lite inntrykk på jødene. Mange av dem var flyktninger selv få år tidlige, og de regnet seg som heldige fordi de levde.
Vi viser til Med rett til landet.
Som du kan finne på vår temaside, var det også noenlunde samtidig en rekke andre store flyktningeproblemer. De er alle løst ved at flyktningene bosatte seg i områdene de flyktet til. Det er selvsagt aller mest rimelig når flyktningestrømmen gikk begge veier – slik den gjorde med jøder og arabere i 1948 og årene etterpå.
