Det palestinske flyktningproblemet

Eneste løsning på det palestinske flyktningproblemet vil være integrering i landene hvor deres etterkommere nå bor. Tilbakevending til Israel er ikke mulig, og kravet om dette bidrar bare til å skape en konflikt uten ende.

Professor Benny Morris holder foredrag på MIFFs årsmøte sommeren 2007. (Foto: Conrad Myrland, MIFF)
Professor Benny Morris holder foredrag på MIFFs årsmøte sommeren 2007. (Foto: Conrad Myrland, MIFF)
Denne artikkelen er en gave til deg fra medlemmene i Med Israel for fred (MIFF). Hvis også du blir medlem, kan vi nå ut med sannheten om Israel til enda flere. Er du medlem allerede, håper vi du vil verve en venn nå. Klikk her for å gå til registreringsskjema. Medlemskap er gratis ut året!

Denne artikkelen ble første gang publisert i MIFFs jubileumsbok Med Israel for fred som ble utgitt i 2008. Les hele boken gratis her.

Ett av de vanskeligste temaene i israelsk-palestinske fredsforhandlinger er det palestinske[i] flyktningproblemet. Før man finner en akseptabel løsning på dette, er en israelsk-palestinsk fredsløsning utenfor rekkevidde, og dessverre er det lite som tyder på at det vil bli løst, selv på lang sikt. Grunnen til dette er at vi her rører ved selve kjernen i den israelsk-palestinske konflikten. Flyktningproblemet handler ikke om enkeltpersoners rett til å få kompensert sine tap, i så fall ville det vært mulig å finne en løsning om nok penger ble lagt på bordet. Og verdenssamfunnet har vist at det er villig til å betale seg ut av denne konflikten om det skulle være en mulighet for det. Det hele dreier seg om den lille jødiske statens rett til å eksistere, og gjennom 60 år har ingen av partene vært villig til å fire en tomme på dette området.

Den røde tråden gjennom denne artikkelen er det palestinske flyktningproblemets gordiske knute. Vi vil først ta et historisk tilbakeblikk på hvordan det oppstod. Deretter vil vi kort se på Oslo-prosessen og hvordan den brøt sammen. Palestinernes krav til løsning av flyktningproblemet var den viktigste enkeltårsaken til sammenbruddet, og bak dette kravet lå en manglende anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Til sist vil vi peke på noen grep verdenssamfunnet bør ta for å pense regionen inn på et mer fredelig spor.

 

Kamp om historien

Fra november 1947 til oktober 1950 flyktet anslagsvis 600.000-760.000 palestinere fra området hvor staten Israel ble opprettet[ii]. Årsaken til at de flyktet har siden vært heftig debattert. PLO og palestina-venner har fortalt om massakrer, overgrep og etnisk rensing. Israel og israels-venner har pekt på at jødiske ledere faktisk ba den arabiske befolkningen om å bli værende i landet, og at arabiske ledere ba dem flykte for å unngå å komme i kryssild når arabiske hærer angrep Israel.

Lenge har det vært vanskelig å skille sannhet fra propaganda, men de siste årene har vi fått et klarere bilde av begivenhetene rundt opprettelsen av den moderne staten Israel. Dette skyldes blant annet at flere jødiske og israelske arkiver er nedgradert og åpnet for forskning.

En av de som har forsket mest på bakgrunnen for det palestinske flyktningproblemet, er historieprofessoren Benny Morris ved Ben-Gurion University i Israel. I 1988 ga han ut første utgave av boken The Birth of the Palestinian Refugee Problem, den mest grundige fremstillingen av dette uoversiktlige saksområdet som har vært skrevet. Mottagelsen av boken var heller blandet. Benny Morris møtte motbør fra israels-venner og høyresiden i Israel siden han ga Israels kritikere rett i noen av anklagene mot den jødiske staten. Av samme årsak ble han omfavnet av palestina-venner og den israelske venstresiden, og fra den tid ble han regnet blant den israelske fredsbevegelsens fremste intellektuelle.

Etter hvert som Oslo-prosessen skred frem, tok de israelske myndighetene initiativ til å endre landets læreplaner og skolebøker for å få dem mer i tråd med forskningsresultatene til Benny Morris og andre såkalte «new historians». Samtidig fjernet man en del stoff som kunne oppfattes som støtende for den palestinske siden. En viktig del av Oslo-prosessen var å forberede en ny generasjon for fred, og for å gjøre dette måtte man skape empati og forståelse for den annen part[iii],[iv].

De siste årene har mange palestina-venner vendt Benny Morris ryggen. Dette har sammenheng med at han endret politisk grunnsyn som følge av sammenbruddet i Oslo-prosessen. Yassir Arafats manglende fredsvilje skremte ham, og han mistet troen på at en fredsavtale med palestinerne var mulig. Spesielt mye kritikk fikk han etter et avisintervju i Ha’aretz, hvor han kom med uttalelser som sjokkerte mange: Han uttalte at de israelske lederne i 1948 burde ha drevet ut alle arabere helt frem til Jordan-elven. På denne måten ville saken blitt løst en gang for alle, mente han, og regionen ville blitt spart for mye lidelse[v].

Våren 2004, få måneder etter Ha’aretz-intervjuet, ga Benny Morris ut The Birth of the Palestinian Refugee Problem, Revisited. Selv om han hadde beveget seg politisk, benyttet han ikke denne anledningen til å skjønnmale Israel i den reviderte utgaven av det som blir kalt hans hovedverk. Han tok heller ikke avstand fra førsteutgavens faktagrunnlag.

Under arbeidet med andreutgaven hadde han tilgang til et langt rikere arkivmateriale enn da han jobbet med førsteutgaven. Dette skyldtes at flere arkiver i Israel gradvis hadde nedgradert viktig materiale utover 1990-tallet. I forordet til den reviderte utgaven skriver han at de nye dokumentene «betydelig øker både det israelske og palestinske ansvaret for at flyktningproblemet oppstod»[vi].

 

Bakgrunnen for det palestinske flyktningproblemet

Kåre Willoch skrev følgende i en kronikk i Verdens Gang 24. mai 2008:

Den mest utbredte oppfatning av begivenhetene omkring etableringen av Israel for 60 år siden kan sammendras slik: I 1947 vedtok FN at Palestina skulle deles i to stater, en arabisk og en jødisk. Men da jødiske ledere i mai 1948 etablerte sin stat – Israel – gikk de arabiske nabolandene til krig mot den. Arabiske ledere oppfordret da den arabiske befolkningen til å forlate krigsområdene, for å lette krigføringen mot israelerne. Men Israel vant krigen, og overtok land som palestinerne hadde forlatt frivillig. Slik oppsto det palestinske flyktningproblemet.

De israelske historikerne Benny Morris og Ilan Pappe har hver for seg gransket israelske arkiver for å finne ut om dette bildet stemmer. Begge er kommet til at det er falskt.

Benny Morris fant grundige israelske referater av uhyggelige massakre på palestinere før staten Israel ble etablert, med sikte på å tvinge flest mulig palestinere til å forlate områder som jødiske ledere ønsket at Israel skulle ha. Dette til tross for at FN hadde understreket at ingen som bodde der skulle presses til å forlate sine hjem. Benny Morris peker på at disse massakrene på arabere medvirket til at arabiske stater senere, efter at staten Israel var offisielt etablert, gikk til krig for å beskytte arabiske interesser. («The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited»)

 

Kampen om historien er ikke over, selv om historikerne har fått større tilgang til dokumenter fra tiden omkring Israels opprettelse. Men dagens debatt dreier seg i stor grad om hva historikerne faktisk har funnet ut. Det er vanlig å se på Benny Morris som verdens fremste ekspert på bakgrunnen for det palestinske flyktningproblemet. Derfor blir han hyppig sitert både av Israels venner og motstandere.

En styrke ved Benny Morris’ forskning er at han ikke presenterer et svart-hvitt bilde av begivenhetene rundt opprettelsen av Israel. Når to parter utkjemper en krig på liv og død, er det naivt å tro at alle representanter for den ene siden opptrer som engler mens alle representanter for den andre siden opptrer som djevler. Slik var det heller ikke da Israel ble opprettet, og dette får Benny Morris frem på en usminket måte.

Når Kåre Willoch i sitatet ovenfor peker på at jødiske styrker har utført overgrep mot arabere, har han rett i det. Men måten han ordlegger seg på, kan skape inntrykk av at konklusjonen han trekker er i tråd med hvordan Benny Morris selv konkluderer, og slik er det ikke. Det er også nærliggende å lese Willoch-sitatet som at de jødiske lederne som opprettet Israel, ga ordre til soldatene sine om å utføre massakrer for at flest mulig arabere skulle skremmes til å flykte fra området. Hvis det er dette Kåre Willoch mener, trekker han den motsatte konklusjon av Benny Morris. Den israelske historikeren poengterer nemlig flere ganger i den boken Kåre Willoch henviser til, at han ikke har funnet spor av noen masterplan om at flest mulig palestinere skulle tvinges til å forlate den vordende jødiske staten. Han poengterer også at det aldri ble gitt instrukser fra høyere hold om å utføre massakrer. I samtale med undertegnede har Benny Morris uttalt at det ville stride mot David Ben-Gurions[vii] natur å gi ordre om noe slikt[viii].

Hovedkonklusjonen til Benny Morris er at flyktningproblemet oppstod som følge av en krig palestinske arabiske ledere startet for å forhindre at staten Israel så dagens lys[ix]. De fleste palestinerne flyktet på grunn av krigshandlinger i nærområdet, ikke fordi de ble tvunget til å flykte[x]. Så sent som et par måneder før Israel ble opprettet, trodde David Ben-Gurion og de andre lederne for Yishuv-en, at den jødiske staten ville ha en betydelig arabisk minoritet i overskuelig fremtid. Når Benny Morris skal oppsummere, skriver han at «…between the end of November 1947 and the end of March 1948, there were no preparations for mass expulsion and there were almost no cases of expulsion or the leveling of villages[xi]».

På de neste sidene skal vi ta et historisk tilbakeblikk på krigens gang, og hvordan den gradvis skapte et palestinsk flyktningproblem. Siden det hersker en del uklarhet om hva Benny Morris har kommet frem til i forskningen sin, vil vår hovedkilde være Benny Morris, slik han presenterer utviklingen i The Birth of the Palestinian Refugee Problem, Revisited. Et naturlig utgangspunkt er FNs delingsplan, som ble vedtatt av FNs generalforsamling den 29. november 1947.

 

Flyktningstrøm i flere faser – fase 1

Den første bølgen av palestinske flyktninger startet allerede 30. november, dagen etter delingsvedtaket i FN. Dette var også den første dagen med væpnet konflikt[xii]. I denne flyktningbølgen var forholdsvis rike palestinere fra byene sterkt representert. Det var også eksempler på at folk fra landsbygden som hadde flyttet til byene dro tilbake til landsbyene sine, at landsbyboere forlot landsbyene sine og at beduiner forlot kystsletten.

De første flyktningene emigrerte på ingen måte som følge av at jøder drev dem på flukt. De jødiske lederne så på denne tiden for seg at Israel ville se dagens lys med en betydelig arabisk minoritet. Ett av flere dokumenter som viser dette er «Guidelines for a Development Plan for Agricultural Settlement in the Three Years 1949-1951»[xiii]. Dokumentet ble utarbeidet av en gruppe fremtredende medlemmer av Mapai[xiv] (blant annet Shimon Peres og Levi Eshkol) mellom desember 1947 og januar 1948. Hensikten med dokumentet var å legge premisser for den fremtidige staten Israels politikk. I følge dokumentet så man for seg at 35 prosent av befolkningen ville være arabisk i den aktuelle treårsperioden, altså når man så for seg at krigen var over. Det skulle ikke foretas tvangsekspropriering av arabisk jord, og den arabiske befolkningen skulle tildeles 20 prosent av vannressursene.

Andre dokumenter viser at det i månedsskiftet november-desember 1947 var en heftig debatt i Forsvarskomiteen[xv] om hvordan man skulle forholde seg til arabiske angrep på jøder. I kjølvannet av FNs delingsvedtak 29. november ble det gjennomført en rekke angrep mot jødiske sivile, det første av dem skjedde allerede den 30. november. Da ble to busser angrepet ved Kfar Syrkin, og syv jødiske passasjerer ble skutt og drept. I møtene i Forsvarskomiteen tok noen av medlemmene til orde for å besvare de arabiske angrepene med full styrke. De fryktet at jødisk tilbakeholdenhet ville tolkes som svakhet, og at dette igjen ville føre til at angrepene ble intensivert. Men David Ben-Gurions forslag, som fikk gjennomslag, gikk ut på følgende: Man skulle gjengjelde angrepene, men prøve å unngå å ta menneskeliv[xvi]. Ikke bare mente man dette var en etisk riktig handlemåte, men det var også i deres egen interesse. Den arabiske befolkningen var på ingen måte noen ensartet fiendtlig gruppe, og man hadde ikke råd til å skyve fra seg moderate arabere.

Under den britiske mandatperioden hadde den palestinsk-arabiske nasjonale bevegelsen tidlig delt seg i to leirer. Den ene var ledet av Husseini-klanen, med den jødefiendtlige muftien av Jerusalem Haj Amin el Husseini i spissen, mens den andre var ledet av Nashashibi-klanen (også kalt «Opposisjonen»). Husseini tilbrakte deler av andre verdenskrig i Tyskland som rådgiver for Hitler. På den tiden planla Hitler et Holocaust på jøder i Midtøsten, som skulle iverksettes etter at tyskerne hadde vunnet krigen. Den planlagte jødeutryddelsen ble avverget som følge av britenes seier over tyskerne i slaget ved El Alamein[xvii]. Opposisjonen var mer positivt innstilt til det jødiske samfunnet, selv om den aldri gikk så langt som til å akseptere noen jødisk statsdannelse[xviii]. Det var Husseini som skulle bli den mest fremtredende representanten for det palestinsk-arabiske samfunnet, og som i 1947-48 skulle lede den palestinske kampen mot opprettelsen av Israel. Denne posisjonen fikk han blant annet fordi han utsatte den arabiske befolkningen for et terrorvelde og likviderte en rekke medlemmer av Opposisjonen under oppstanden mot britene i 1936-39 og i 1946-47[xix].

Selv om Opposisjonen i slutten av 1947 var marginalisert, ønsket det jødiske samfunnet med Ben-Gurion i spissen fortsatt å knytte bånd til moderate arabere. Om uskyldige arabere ble drept, ville dette styrke Husseinis posisjon. Det store flertallet av arabere stod i utgangspunktet på sidelinjen og lot seg ikke engasjere av konflikten. Men de jødiske lederne fryktet at stridshandlingenes egen logikk med angrep, gjengjeldelse og gjengjeldelse av gjengjeldelse ville trekke stadig flere moderate arabere inn i konfliktens malstrøm. Gradvis skulle dette skrekkscenariet vise seg å gå i oppfyllelse[xx].

Allerede en ukes tid etter at Forsvarskomiteen vedtok å besvare de arabiske angrepene med tilbakeholdenhet tok den det første skrittet bort fra denne linjen. Den 10. desember bestemte den at de jødiske Haganah-styrkene ikke lenger utelukkende skulle operere defensivt. Vedtaket om å prøve å unngå å ta menneskeliv ble opphevet. Endringen i strategi skyldtes at de arabiske angrepene økte i antall og spredde seg til nye områder. Husseini hadde styrket sitt grep om de arabiske massene på tross av – eller kanskje på grunn av – at de jødiske styrkene viste tilbakeholdenhet. De jødiske lederne fryktet også at deres egen befolkning skulle demoraliseres eller vende seg til mer militante jødiske grupper som Irgun og Stern[xxi].

Det de jødiske lederne prøvde på var å beholde en høy etisk standard samtidig som de militære styrkene skulle opptre mer offensivt. Haganahs angrep skulle i størst mulig grad rettes mot arabere som var involvert i angrep på jøder, mens man skulle unngå å skade arabere som ga uttrykk for at de ville leve i fred. Men å gjennomføre den nye strategien på en etisk måte skulle bli en vanskelig balansegang. I månedene som fulgte gjennomførte Haganah en rekke gjengjeldelsesaksjoner mot militsgrupper og arabiske landsbyer de oppholdt seg i, militsmedlemmer ble likvidert og hus de hadde oppholdt seg i jevnet med jorden. Soldatene fikk i de fleste tilfeller ordre om å «avoid causing casualties among women, children and the old, and in most operations the troops tried to cleave to the guideline»[xxii]. I dette sitatet fra Benny Morris ligger det også at enkelte operasjoner gikk galt, og han omtaler noen slike operasjoner i boken sin. Og når sivile jødiske kjøretøyer ble angrepet av arabisk milits, hendte det flere ganger at Haganah angrep tilfeldige sivile arabiske kjøretøyer for å presse frem en stans i de arabiske angrepene.

Disse to formene for gjengjeldelsesangrep, mot landsbyer og kjøretøyer, var Haganahs viktigste reaksjonsmåte ved arabiske angrep fra andre uken i desember frem til slutten av mars[xxiii]. I følge Benny Morris finnes det i dokumentene fra denne perioden ikke spor av noen jødisk politikk som gikk ut på å tvinge den arabiske befolkningen til å flytte[xxiv]. Kun en «extremely small» andel av flyktningene fra perioden 30. november til slutten av mars flyktet som følge av at jødiske styrker hadde tvunget dem til det[xxv], og i disse tilfellene lå det enten militære betraktninger til grunn eller flyktningene måtte forlate jord de hadde leid av jøder. I samme periode fantes det også tilfeller av at arabiske offiserer ga ordre om evakuering av arabiske landsbyer. Motivasjonen bak dette var enten militær eller politisk, noe vi skal komme tilbake til.

 

Flyktningstrøm i flere faser – fase 2

I mars 1948 fant det jødiske samfunnet seg trengt opp i et hjørne på de fleste områder. Arabiske styrker var i ferd med å ta strupetak på jødisk trafikk over store deler av landet. Det var for eksempel ikke lenger mulig å dra fra Tel Aviv til Haifa via hovedveien langs havet, da den nordlige delen av dette strekket var dominert av en rekke arabiske landsbyer[xxvi].

I slutten av måneden ble tre store jødiske forsyningskonvoier angrepet og tilintetgjort. Rundt 100 Haganah-soldater mistet livet i angrepene, i tillegg til at de fleste pansrede lastebilene til Haganah ble ødelagt. Situasjonen for den beleirede befolkningen i Jerusalem begynte å bli prekær, og behovet for å få frem forsyninger både til Jerusalem og jødiske befolkningssentra andre steder i landet ble stadig mer påtrengende. Avsidesliggende jødiske befolkningssentra var under sterkt militært press, ikke minst var presset stort mot kibbutzene i Etzion-området like sør for Jerusalem[xxvii].

Samtidig nærmet 15. mai seg med stormskritt. Dette var datoen britene skulle trekke seg ut og overgi kontrollen over mandatområdet til jøder og arabere. Den begrensede beskyttelsen britene hadde kunnet gi var snart en saga blott, og det lå an til økt anarki. Det lå også i kortene at de arabiske nabolandene ville invadere straks britene hadde trukket seg ut. Om de jødiske styrkene skulle ha en sjanse til å slå tilbake invasjonshærene, var de avhengige av å først vinne kampen mot de militsstyrkene som allerede var i landet. Hvis militsstyrkene fikk anledning til å sperre viktige kommunikasjonslinjer (veier), kunne dette få alvorlige utslag. Det var ikke gitt at den jødiske staten ville overleve en slik tofrontskrig[xxviii].

Med bakgrunn i den vanskelige militære situasjonen utarbeidet Haganah-ledelsen i begynnelsen av mars en plan de kalte Dalet, og den gikk i korte trekk ut på følgende[xxix]:

Fiendtlige og potensielt fiendtlige styrker skulle fjernes fra området hvor den jødiske staten skulle etableres. De store jødiske befolkningssentraene skulle være territorielt sammenhengende. Den fremtidige statens grenser skulle sikres før den forventede invasjonen fant sted.

Å sikre kontroll over veiene var viktig om de jødiske styrkene skulle klare å gjennomføre plan Dalet. Derfor var en del av planen at en rekke arabiske landsbyer skulle inntas militært. Landsbyer som gjorde motstand skulle ødelegges og innbyggerne drives på flukt. Plan Dalet ble i hovedsak gjennomført over en periode på åtte uker fra 2. april[xxx]. Gjennomføringen av denne planen er en av forklaringene på at flyktningstrømmen skjøt fart utover i april, men det er ikke den eneste og ikke nødvendigvis den viktigste forklaringen.

 

Deir Yassin

Benny Morris skisserer 4-5 flyktningbølger. Vi skal ikke bruke mye plass på detaljene i de enkelte fasene, hovedfokus vil være på hvilke faktorer som påvirket flyktningstrømmen. Men noen enkeltepisoder skal vi ta for oss, deriblant en episode fra 9. april 1948 som fikk store ringvirkninger.

Blant de veiene man ønsket å sikre gjennom plan Dalet var hovedveien mellom Tel Aviv og Jerusalem en av de viktigste. Det var maktpåliggende å bryte blokaden av de 100.000 jødiske innbyggerne i Jerusalem, slik at de kunne få sårt tiltrengte forsyninger. De jødiske militsene Irgun og Lehi ønsket å gi sitt bidrag til å bryte blokaden. Haganah ga dem klarsignal til å innta den arabiske landsbyen Deir Yassin, etter forsikringer fra de to gruppene om at de var i stand til å gjennomføre oppdraget. Men det hele gikk forferdelig galt. Deir Yassin har gått inn i historien som navnet på en fryktelig massakre. Nå var det ikke slik at noen massakre var planlagt. Benny Morris holder det for sannsynlig at de uerfarne soldatene «mistet hodet» i kampens hete, en kamp som ble mye hardere enn de hadde forestilt seg. Da det hele var over hadde i overkant av 100 landsbyboere mistet livet, og flere skal ha blitt drept etter at kamphandlingene var over. Ledelsen for Yishuv-en fordømte massakren[xxxi].

Ryktene om hva som skjedde i Deir Yassin skapte masseflukt, og i følge Karen Armstrong var disse ryktene hovedforklaringen på at 750.000 arabere forlot landet i månedene som fulgte[xxxii]. Det som skjedde i Deir Yassin var alvorlig, men ryktene som oppstod var sterkt overdrevne. I en BBC-dokumentar fra 1998 kom det frem at arabiske medier i 1948 bestemte seg for å gjøre mest mulig ut av episoden, i et forsøk på å få arabiske hærer til å invadere: «So we wrote a press release stating that at Deir Yassin children were murdered, pregnant women were raped. All sorts of atrocities[xxxiii],» uttalte journalisten Hazem Nusseibeh til BBC. I samme TV-dokumentar uttalte en av de overlevende fra Deir Yassin at det ikke hadde foregått voldtekter der. Det var ryktene om voldtekter som i følge Nusseibeh var hovedforklaringen til masseflukten. Når det gjelder antall drepte, har forskere ved det palestinske Bir Zeit-universitetet funnet ut at tallet var godt under halvparten av de 254 man lenge opererte med[xxxiv].

I løpet av de ukene plan Dalet ble gjennomført, måtte Haganah-offiserer sjelden ta det moralsk vanskelige valget om hvorvidt de skulle drive innbyggerne i ulike landsbyer på flukt. Som følge av ryktene fra Deir Yassin benyttet mange sjansen til å flykte før og under militære slag, eller de flyktet når de hørte om krig i nabolaget. Så når Haganah kom inn i landsbyer det militært sett var viktig å holde, var befolkningen som oftest dratt[xxxv].

 

Hvorfor de flyktet

Krig og rykter om krig var altså blant de viktigste forklaringene på hvorfor arabere flyktet fra området hvor den jødiske staten ble etablert. Når Haganah eller IDF ga ordre til arabere om å forlate et område, skjedde dette vanligvis som en reaksjon på arabiske angrep, og det ble gjort fordi man mente det var nødvendig for krigføringen. Det fantes derimot aldri noen masterplan om at arabere som sådan skulle drives ut av landet.

En annen faktor som hadde stor betydning for utvandringen var britenes tilbaketrekning, siden dette betydde at britenes sivile administrasjon ville forsvinne. Det var ikke bygget opp en velutviklet arabisk sivil administrasjon til å ta over, slik Yishuv-en hadde bygget opp en jødisk sivil administrasjon[xxxvi], og de fleste arabiske lederne – folk som ville være i stand til å bygge opp en slik – hadde emigrert tidlig. Sammen med høy arbeidsledighet og en økonomi som i stor grad var lammet av krigen, førte dette til at mange på «grasrota» så mørkt på fremtiden. Dette var en del av beslutningsgrunnlaget for mange av de som forlot det området som ble Israel.

Også arabiske ledere må ta sin del av ansvaret for at flyktningproblemet oppstod. Det hendte ofte at arabiske militser trakasserte lokalbefolkningen, tvang dem til å overgi husene sine og å betale beskyttelsespenger. Det hendte også at landsbyer som ikke ble ansett for å være tilstrekkelig lojale, ble angrepet og befolkningen drevet på flukt[xxxvii]. I tillegg ga arabiske ledere en rekke ordrer om å forlate landsbyer[xxxviii]. De fleste ordrene om evakuering gjaldt kun kvinner, barn og eldre, mens man ba voksne menn om å bli værende og kjempe. Benny Morris tror det hadde en demoraliserende effekt på den gjenværende mannlige befolkningen at kvinner, barn og eldre var dratt. Men noen ganger ble det gitt ordre om at hele landsbyer skulle evakueres. Særlig gjelder dette perioden april-mai, da slike ordrer førte til total evakuering av rundt to dusin landsbyer[xxxix]. Ordrene gikk ut til mange flere, men noen landsbyer nektet å gjennomføre evakueringen. Noen av disse eksisterer i Israel den dag i dag, blant annet gjelder dette Fureidis sør for Haifa.

Det var flere årsaker til at arabiske ledere tok initiativ til hel eller delvis evakuering av landsbyer: Det skulle gjøres plass for arabiske militssoldater, og sivile skulle reddes unna kamphandlingene. Man ønsket også å straffe landsbyer som var vennligsinnet overfor jødene, og sist men ikke minst ønsket man ikke at arabere skulle bo i en jødisk stat.

Da britene trakk seg ut av Haifas sentrum 21. april, inntok jødiske styrker byen. I dagene som fulgte fikk vi et klart eksempel på arabisk motvilje mot å bo i en jødisk stat. Allerede i månedene som gikk foran, hadde ti-tusenvis arabere forlatt byen, og nå førte krigshandlingene til at flyktningstrømmen skjøt fart. I dagene som fulgte var hovedtendensen i følge de fleste britiske observatører at jødene prøvde å få araberne til å bli værende, mens lokale arabiske ledere ønsket at emigrasjonen skulle fortsette til alle arabere hadde forlatt byen[xl]. Årsaken til at de arabiske lederne ønsket dette, var både en sterk motvilje mot at arabere skulle bo i en jødisk stat, og at det var viktig å fjerne arabiske sivile før et arabisk angrep på byen. I tillegg håpet de at lidelsen til palestinske flyktninger ville tvinge frem en arabisk invasjon – samtidig som arabiske naboland så etter en unnskyldning for å invadere. Flyktningstrømmen fungerte som en slik legitimering av invasjonen av Israel[xli]. Blant den arabiske befolkningen hersket det i tillegg frykt for at de ville bli utsatt for represalier av en arabisk invasjonshær om de ble værende i byen, da de ville blitt sett på som forrædere[xlii]. Og de regnet ikke med at det ville ta lang tid før en arabisk hær hadde inntatt byen og de kunne returnere[xliii].

I de neste par ukene var det arabiske Haifa under militært – og ikke sivilt – jødisk styre, og den arabiske befolkningen ble utsatt for tøffe forhør, portforbud, husransakinger og lignende. Den tøffe behandlingen bidro ikke akkurat til å redusere strømmen av arabere som forlot byen[xliv].

Lokale arabiske ledere i Tiberias tok også initiativ til evakuering av hele befolkningen. Dette skjedde noen få dager før de arabiske lederne i Haifa tok sin beslutning[xlv], og motivasjonen var nok den samme som i Haifa. Arab Higher Comittee ga enda tydeligere uttrykk for motvilje mot at arabere skulle bo i en jødisk stat. I august tok de til orde for at de palestinske flyktingene ikke burde repatrieres i Israel siden dette ville representere en anerkjennelse av staten Israel og de repatrierte ville måtte leve på de jødiske myndighetenes nåde[xlvi].

Benny Morris har vist at brutaliteten i andre halvdel av krigen var større enn i første halvdel, og dette bidro til at den arabiske utflyttingen økte fra områder hvor det var krig eller man fryktet at krigen ville komme. Brutaliseringen skyldtes blant annet at hærer fra fem naboland hadde invadert Israel og krigføringen ble mer intens. Brutaliseringen skyldtes også at hatet mellom folkegruppene økte etter hvert som folk mistet familie, venner og kjente. På jødisk/israelsk side mistet en hel prosent av befolkningen livet – rundt seks tusen mennesker, en tredjedel av disse var sivile[xlvii]. Arabiske stater har ikke offentliggjort tall for antall arabiske døde[xlviii], men i følge Benny Morris ble rundt 800 arabere drept under massakrer eller andre situasjoner hvor det ikke var nødvendig for krigføringen å ta liv[xlix]. Vi skal komme tilbake til dette i neste avsnitt.

Når Benny Morris skal oppsummere hvorfor så mange palestinere flyktet i 1947-49, begynner han med å skrive at bildet er svært komplekst og variert, og at mange faktorer virket sammen. Deretter legger han til at den siste og avgjørende faktoren de fleste steder var angrep fra Irgun, Lehi, Haganah eller IDF, eller frykt for slike angrep[l]. Til denne konklusjonen er det flere ting å bemerke. For det første, det at folk flykter for å komme unna krigsområder før et forventet angrep finner sted, er en naturlig reaksjon. Om vi trekker en parallell til for eksempel andre verdenskrig, finner vi utallige eksempler på dette. Og ikke minst finner vi mange eksempler på at sivilbefolkningen evakuerer områder etter hvert som militære styrker trekker seg tilbake fra områder de ikke klarer å holde. Da tyske styrker trakk seg tilbake fra Øst-Europa mot slutten av andre verdenskrig, flyktet den tysktalende sivilbefolkningen sammen med dem. Det samme skjedde da finske styrker trakk seg ut av Øst-Karelen under Vinterkrigen i 1939-40, og da den egyptiske hæren uventet brøt sammen sør i Israel i oktober 1948.

Videre må vi se konklusjonen til Benny Morris i lys av en annen av konklusjonene hans, nemlig at den palestinske utvandringen skjedde i en krigssituasjon, og at den direkte og indirekte var et produkt av en krig som palestinerne startet[li].

Men selv med disse nyanseringene er det grunn til å spørre om Benny Morris kan ha trukket en forhastet konklusjon, og om ikke en annen faktor har spilt minst like stor rolle – nemlig den religiøse faktoren. Benny Morris gir en rekke eksempler på at mange muslimer hadde sterke antipatier mot å leve under jødisk styre, mens kristne og drusere hadde en langt mer positiv holdning[lii]. Men han fremholder ikke dette som en av hovedforklaringene bak utvandringen. Kanskje har han undervurdert styrken i disse antipatiene? En jødisk stat, og ikke minst en jødisk stat hvor det bor muslimer, er en teologisk umulighet i islam. Det blir lettere å forklare den omfattende palestinske utvandringen om vi tar med denne faktoren, og det er rimelig å se den som en av hovedforklaringene.

 

Overgrep mot jøder

I boken til Morris om det palestinske flyktningproblemet er det viet svært lite plass til terror og angrep på jøder. Dette skyldes i følge forfatteren at boken jo han[xvi]dler om hvorfor det oppstod et palestinsk flyktningproblem. Da er det mest vesentlig å finne ut hva jøder gjorde mot arabere, ikke hva arabere gjorde mot jøder[liii]. Men en slik tilnærming kan lett få lesere som ikke kjenner den andre siden av historien til å tro at de jødiske/israelske styrkene helt uprovosert angrep arabere. Det er på ingen måte tilfelle.

Fra mandatperioden hadde jødene rik erfaring med arabisk terror. I følge Benny Morris finnes det flere eksempler på massakrer på jøder i perioden før 1948, men det finnes ingen eksempler på massakrer på arabere[liv]. Den mest kjente massakren på jøder i mandattiden skjedde i Hebron den 24. august 1929, etter at den jødiske befolkningen der hadde bestemt seg for å nekte å motta våpen eller la seg beskytte av jødiske styrker. Rundt 60 jøder ble slaktet ned. Noen dager senere ble 18 ubevæpnede jøder massakrert i Safad[lv].

Det jødiske samfunnet ble også utsatt for terror under krigen i 1948. Den 13. april ble en konvoi jødiske leger og sykepleiere angrepet på vei til Hadassah-sykehuset i Jerusalem, og da ble 40 jøder massakrert. Den 14. mai tapte kibbutzene i Gush Etzion sør for Jerusalem kampen mot arabiske styrker, og i den største av dem (Kfar Etzion) ble rundt 120 massakrert etter at de overga seg[lvi]. Totalt ble 170 til 250 jøder massakrert i løpet av krigen, i følge Morris.

Sett så at de jødiske styrkene ikke hadde klart å bryte blokaden av Jerusalem. Hva ville da skjedd med de rundt 100.000 jødiske innbyggerne der etter en arabisk invasjon? Det bør ikke være nødvendig å utdype det. Men det faktum at jødiske befolkningssentra stort sett klarte å holde stand mot arabiske styrker begrenset disses mulighet til å utføre massakrer mot jøder. Det blir urimelig å holde det mot Israel at styrkene deres klarte å avverge presset fra arabiske styrker og dermed avverge massakrer.

 

Staten Israels politikk

Fra palestinsk hold blir det pekt på at tanken om «transfer» – at jøder ville tømme landet for arabere – var en av de viktigste årsakene til den palestinske utvandringen. I andreutgaven av boken om det palestinske flyktningproblemet, har Benny Morris viet et helt kapittel til dette spørsmålet (kap 2). Konklusjonen hans er at det finnes god dokumentasjon på at jøder diskuterte muligheten for å legge til rette for arabisk utvandring helt fra slutten av 1800-tallet, og spesielt fra 1930-tallet av. Det ble innledet samtaler med arabiske ledere om dette. Men han konkluderer likevel med at vi ikke kan slutte av dette at det fantes noen jødisk masterplan for «transfer» under krigen i 1948. Det finnes ikke spor i tilgjengelig materiale etter en slik plan, og han tror ikke selv at det eksisterte en slik[lvii].

Men etter hvert som flyktningstrømmen skjøt fart, måtte den israelske regjeringen ta stilling til hvordan de skulle forholde seg til den. I regjeringen var ulike synspunkter representert. 15. juni gikk Mapam, ett av de viktigste partiene i regjeringskoalisjonen, inn for at flyktninger som var innstilt på å leve i fred med israelerne skulle få vende tilbake når krigen var over. Ben Gurion, statsminister og leder for det viktigste partiet i koalisjonen (Mapai) var uenig i dette. Han fryktet at dette ville føre til at krigen blusset opp på nytt, og tok i stedet til orde for å fremforhandle en avtale med de arabiske landene om en befolkningsutveksling. En slik avtale [iverksatt i 1924] hadde ført til fred og vennskap mellom tyrkere og grekere, sa han, to folk som hadde vært fiender i mer enn 400 år[lviii]. Når vi leser om dette, er det viktig at vi ser situasjonen med samtidens briller. I årene etter andre verdenskrig ble flere titalls millioner mennesker flyttet på i befolkningsutvekslinger over store deler av verden, og dette ble sett på som akseptabelt og noe som kunne bidra til freden (se artikkelen Palestinske flyktninger og andre flyktninggrupper på side 48).

Kompromisset regjeringen kom frem til var at ingen flyktninger skulle få vende tilbake så lenge krigen pågikk og utenlandske styrker stod på israelsk jord. Mot slutten av juli føyde regjeringen til at det palestinske flyktningproblemet måtte løses som del av en større fredsavtale mellom Israel og de arabiske landene, og at man i den forbindelse også måtte ta opp jødenes situasjon i arabiske land og finne en løsning på problemet med konfiskering av jødisk eiendom i disse landene[lix]. I september uttalte Ben Gurion til en FN-representant at «if we discuss the arrangement of a solid, stable peace with the Arabs…one can discuss anything»[lx].

Høsten 1948 var det også en heftig debatt i regjeringen som følge av rapporter om massakrer utført av israelske soldater. Det var først og fremst etter at arabiske styrker brøt våpenhvileavtalen i oktober at massakrer skal ha funnet sted under de påfølgende kamphandlingene. I regjeringen ble det ramaskrik når rapportene om overgrep nådde dem, og den viktigste konsekvensen var at det ble utarbeidet detaljerte retningslinjer for hvordan den israelske hæren skulle behandle arabere, både sivile og soldater som ble tatt til fange: «unjustified killing will be regarded as murder…Torture of placid civilians will be dealt with sharply», stod det blant annet i de nye retningslinjene[lxi]. Det ble også tatt initiativ til å straffeforfølge militært personell som hadde tatt del i overgrep[lxii].

 

Hva er løsningen på flyktningproblemet?

Ethvert normalt menneske vil føle ubehag og sorg når man leser om mennesker som blir utsatt for overgrep og urett. Når det gjelder det palestinske flyktningproblemet er det spesielt vondt å lese om palestinere som ble dradd inn i konfliktens malstrøm selv om de i utgangspunktet ikke selv hadde deltatt i fiendtligheter mot det jødiske samfunnet. Ansvaret for dette ligger til syvende og sist hos Haj Amin el Husseini og de andre arabiske lederne som satte i gang fiendtligheter og terror mot jøder og moderate arabere. Men uavhengig av hvordan situasjonen oppstod, har verdenssamfunnet ansvar for å arbeide frem løsninger som bøter på urettferdigheten uten å skape ny urettferdighet.

Da krigen var over og den jødiske staten hadde overlevd, prøvde verdenssamfunnet å finne en løsning på det palestinske flyktningproblemet. FN-resolusjon 194 ble vedtatt i desember 1948. Den gikk ut på at flyktninger som ville leve i fred skulle få vende tilbake, mens de som ikke ville vende tilbake skulle få kompensasjon. Som tidligere nevnt var ikke Israel innstilt på å godta en omfattende tilbakevending. Israel kunne derimot godta den såkalte Gaza-planen, som gikk ut på at Gaza ble innlemmet i Israel mot at de flyktningene som var dratt dit skulle få israelsk statsborgerskap og vende tilbake til sine hjem, i tillegg til at den opprinnelige befolkningen i Gaza også skulle få israelsk statsborgerskap. Dette ville ha økt den arabiske befolkningen i Israel med rundt 300.000 mennesker, i tillegg til rundt 25.000 som vendte tilbake til Israel gjennom «infiltrasjon» og ytterligere noen tusen som følge av familiegjenforening. Men Egypt motsatte seg avtalen, på tross av at Ben Gurion prøvde å sukre pillen med å foreslå israelske landavståelser i Negev. Dermed var Gaza-planen død.

Etter dette ble det gjort ett seriøst forsøk til på å få til en fredsavtale, som heller ikke lyktes. Israel sa seg nå kun villig til å ta imot 100.000 flyktninger og krevde at våpenhvilelinjene fra krigen skulle anerkjennes som grenser. Fra arabisk hold krevde man at Israel skulle ta imot alle flyktninger og trekke seg tilbake til de grensene som var skissert i FNs delingsplan. Forhandlingene strandet uten at man fant en løsning[lxiii].

Israels skepsis til å ta imot et betydelig antall flyktninger etter en blodig krig er fullt forståelig. Hatet mot Israel startet ikke med det palestinske flyktningproblemet, det oppstod som følge av antipatier mot at jøder skulle få en egen stat. Dermed ville ikke repatriering fjernet hatet, tvert imot ville dette kunnet føre til at krigen blusset opp igjen, med økte lidelser for arabere og jøder som konsekvens. I tillegg er det sannsynlig at mange repatrierte eks-flyktninger ville hatt lav lojalitet til den jødiske staten. Den dag i dag boikotter enkelte israelske arabere staten Israel ved å nekte å betale skatt, noe arabisk-dominerte kommuner lider av økonomisk. En stat kan ikke overleve om en betydelig andel av befolkningen opptrer slik. Dette, og at Israel var i ferd med å ta imot hundretusener av jødiske flyktninger fra arabiske land, talte for at det palestinske flyktningproblemet burde løses ved å integrere de arabiske flyktningene i de arabiske landene. En slik løsning er enda mer fornuftig i vår egen tid, ettersom palestinske imamer uavlatelig tar til orde for drap på jøder[lxiv].

Da det viste seg vanskelig å finne en politisk løsning på flyktningproblemet tok USA initiativ til å løse det med økonomiske midler i august 1949. En Marshall-plan for Midtøsten skulle legge grunnlaget for at flyktningene kunne integreres i arabiske land (McGhee-planen). De arabiske landene avslo tilbudet og hevdet at den eneste rettferdige løsningen på flyktningproblemet var repatriering i Israel[lxv] – vel vitende om at en slik løsning ville bety begynnelsen på slutten for Israel. Utslettelse av Israel var altså viktigere for dem enn flyktningenes behov, noe som viser at kampen deres for repatriering av flyktningene ikke var motivert i at man ønsket å hjelpe disse. Det at de plasserte flyktningene i leirer med dårlige sanitære forhold peker i samme retning. Først da Israel invaderte Vestbredden og Gaza i 1967 ble det gjennomført seriøse tiltak for å utbedre forholdene i flyktningleirene i disse områdene (se grafikk).

 

Oslo-prosessen

I årene frem til Oslo-prosessen var det få seriøse forsøk på å få til en fred mellom partene. Camp David-avtalen var et slikt forsøk. Den førte til fred med Egypt, men ikke med palestinerne. I 1993 ble det så inngått en intensjonsavtale mellom israelere og palestinere om å få til fred, Oslo-avtalen. Avtalens hovedfundament var Yassir Arafats lovnad om å anerkjenne Israels rett til å eksistere, noe israelerne tolket som en anerkjennelse av Israel som jødisk stat. Det skulle imidlertid vise seg at Yassir Arafats anerkjennelse av Israel var betinget av at Israel var villig til å bli en palestinsk stat: Under sluttforhandlingene på Camp David i 2000 fastholdt han kravet om at alle palestinske flyktninger måtte få vende tilbake – hvis ikke ble det ingen avtale. I følge FN utgjør denne gruppen i dag rundt fire og en halv millioner mennesker[lxvi].

Om Arafat hadde fått gjennomslag for kravet sitt og Israel hadde blitt stat med palestinsk flertall, ville PLO enkelt kunnet slå denne sammen med Vestbredden og Gaza og opprette en PLO-stat «fra [Jordan]elven til [Middel]havet». Arafats krav om tilbakevendelse viser tydelig at han talte usant da han sa at han anerkjente Israels rett til å eksistere. I august 2005 uttalte fredsmekler Terje Rød-Larsen til det amerikanske tidsskriftet Atlantic Monthly at «Arafat løy hele tiden».

At Arafat ikke var innstilt på fred, fikk vi et signal om allerede året etter at Oslo-avtalen var signert. I den kjente talen han holdt i Johannesburg i 1994, omtalte han Oslo-avtalen som en ussel, eller foraktelig, våpenhvile («solha donia» på arabisk). Han sammenlignet den med den avtalen Muhammed inngikk med Koraish-stammen i Mekka, og som han valgte å bryte[lxvii].

Det alvorligste bruddet på Oslo-avtalen var nok den systematiske hat-indoktrineringen av barn, som Arafats administrasjon innførte straks selvstyremyndighetene ble opprettet i 1994. Mens israelske skolebøker ble stadig mer vennligsinnet overfor arabere, ble palestinske barn over natten utsatt for grov hatpropaganda gjennom skolesystemet[lxviii], barne-tv[lxix], barneleirer osv. Dette har pågått siden, og det er flere grunner til at det har kunnet skje: I Vesten er det mange som ikke kjenner til hat-indoktrineringen siden den foregår på arabisk. Av de som kjenner til den er det noen som ikke tar den alvorlig, mens andre mener man bør fullføre den politiske prosessen med å få på plass en palestinsk stat før man griper tak i menneskerettighets-problematikken. En slik strategi bidrar ikke til fred, og den står i et motsetningsforhold til tanken bak Oslo-prosessen.

 

Konklusjon

For 60 år siden bodde rundt en million jøder i den arabiske verden, i dag bor det praktisk talt ingen jøder der. De fleste ble tvunget til å dra, mange etterlot seg store verdier, og flertallet fant veien til Israel. Vel fremme i Israel ble flyktningene integrert i det israelske samfunnet.

En rettferdig løsning på det palestinske flyktningproblemet må gå ut på at også disse flyktningene integreres i de landene de har flyktet til. Tilbakevending til Israel er ikke mulig, og kravet om dette bidrar bare til å skape en konflikt uten ende. Derfor bør verdenssamfunnet gi klare signaler om at tilbakevending aldri vil bli aktuelt. En måte å signalisere dette på er å annullere FNs definisjon av palestinske flyktninger. Denne definisjonen definerer alle etterkommere av de palestinske flyktningene som flyktninger. Her bør man i stedet benytte FNs ordinære flyktningdefinisjon, slik at det bare er flyktningen selv som defineres som flyktning.

Så lenge palestinske barn indoktrineres med hat-propaganda vil en fredsavtale og en løsning på det palestinske flyktningproblemet være utenfor rekkevidde. Hat-indoktrineringen har pågått siden starten av Oslo-prosessen, selv om de palestinske myndighetene forpliktet seg gjennom Oslo-avtalen til å utdanne neste generasjon for fred[lxx]. Dette var en av årsakene til at Oslo-prosessen brøt sammen sommeren 2000. Om en fredsavtale skal være mulig i fremtiden må det legges press på palestinske myndigheter om å avstå fra å drive hat-indoktrinering av barn. Siden Norge er med på å finansiere de palestinske myndighetene, har vi også mulighet til å øve slikt press.

 

Noter

[i] I 1948 var det enda ikke etablert noen palestinsk arabisk identitet. Den jødiske befolkningen hadde derimot en palestinsk identitet (den israelske avisen Jerusalem Post het for eksempel Palestine Post fra den ble opprettet i 1932 og resten av den britiske mandatperioden). I denne artikkelen har vi likevel mange steder valgt å kalle de araberne som bodde i det landområdet hvor Israel ble opprettet for palestinere, siden denne bruken av ordet er innarbeidet i dagens samfunn.

 

[ii] Morris 2004, Appendix I

 

[iii] Syn og Segn nr 4 2001, side 4-15, og The Jerusalem Report 11. oktober 1999 side 55

 

[iv] I Oslo II-avtalens artikkel XXII (2) fra 1995 står det følgende: Israel and the Council will ensure that their respective educational systems contribute to the peace between the Israeli and Palestinian peoples and to peace in the entire region, and will refrain from the introduction of any motifs that could adversely affect the process of reconciliation. Den palestinske siden oppfylte aldri denne delen av avtalen.

 

[v] Intervjuet er gjengitt på følgende nettside: http://www.logosjournal.com/morris.htm.

 

[vi] «The newly-opened documentation very substantially enriches the picture, and our understanding, of what happened in various parts of Palestine during 1948 – what happened week by week and month by month in Jaffa and Haifa and Jerusalem, and in the countryside; and, on the other hand – and this is a paradoxical conclusion which won’t sit well with either Israeli or Palestinian propagandists and ’black-or-white historians’ – they substantially increase both Israeli and Palestinian responsibility for the creation of the refugee problem. For what the new documents reveal is that there were both far more expulsions and atrocities by Israeli troops than tabulated in this book’s first edition, and at the same time, far more orders and advice to various communities by Arab officials and officers to quit their villages or to at least send away their women, old folk and children, substantially fuelling the exodus.» Morris 2004, side 5

 

[vii] Under mandatperioden var han den øverste lederen for det jødiske samfunnet, Yishuv-en, og i mai 1948 ble han Israels første statsminister.

 

[viii] Samtale mellom Benny Morris og undertegnede 16. juli 2007.

 

[ix] Morris 2004, side 588

 

[x] Morris 2004, side 589

 

[xi] Morris 2004, side 588

 

[xii] Morris 2004, side 67

 

[xiii] Morris 2004, side 68-69

 

[xiv] Forløper til det israelske arbeiderpartiet. Ble opprettet i 1930 som et sosialistisk sionistisk parti. I følge Political Dictionary of the State of Israel utgjorde partiet ikke bare den sentrale og dominerende politiske kraften i den jødiske arbeiderbevegelsen, men i hele det jødiske samfunnet.

 

[xv] Forsvarskomiteen bestod av representanter fra Haganah National Staff, Haganah General Staff, Jewish Agency, Histadrut (fagbevegelsen) og National Council. (Morris 2004, side 70)

 

[xvi] «We shall retaliate by hitting their vehicles, not passengers…If their property is damaged, perhaps they will be deterred.» Morris 2004, side 71

 

[xvii] De tyske historikerne Mallmann og Cüppers fant for få år siden dokumenter i nylig frigitte tyske arkiver om disse planene, jfr NTB-artikkel publisert i Stavanger Aftenblad 3. okt 06: http://web3.aftenbladet.no/utenriks/article355148.ece

 

[xviii] Morris 2004, side 10

 

[xix] Morris 2004, side 11 og 31

 

[xx] Morris 2004, side 85

 

[xxi] Morris 2004, side 72-73

 

[xxii] Morris 2004, side 76

 

[xxiii] Morris 2004, side 77

 

[xxiv] Morris 2004, side 76

 

[xxv] Morris 2004, side 139

 

[xxvi] Morris 2004, side 163

 

[xxvii] Disse bukket til slutt under etter intense kamper 12. – 14. mai, jfr http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/History/gush.html

 

[xxviii] Morris 2004, side 164

 

[xxix] Morris 2004, side 164

 

[xxx] Morris 2004, side 165

 

[xxxi] Morris 2004, side 237-9

 

[xxxii] Armstrong 1996, side 389-90: «During the hostillities, some 750.000 Arabs of Palestine, terrified by reports of the Deir Yassin atrocities, had fled the country».

 

[xxxiii] Israel and the Arabs: the 50 Year Conflict, BBC-dokumentar fra 1998.

 

[xxxiv] The Jerusalem Report 2. april 1998, side 6

 

[xxxv] Morris 2004, side 165

 

[xxxvi] Morris 2004, side 173

 

[xxxvii] Morris 2004, side 174

 

[xxxviii] Morris 2004, side 174-177

 

[xxxix] Morris 2004, side 176

 

[xl] Morris 2004, side 202

 

[xli] Morris 2004, side 594

 

[xlii] Morris 2004, side 206

 

[xliii] Morris 2004, side 594

 

[xliv] Morris 2004, side 202-4

 

[xlv] Morris 2004, side 186

 

[xlvi] Morris 2004, side 181

 

[xlvii] Gilbert 1993, side 46

 

[xlviii] Gilbert 1993, side 46 og Morris 2004, side 3

 

[xlix] Intervju med Benny Morris i Ha’aretz. Intervjuet er gjengitt på følgende nettside: http://www.logosjournal.com/morris.htm. Dato for intervjuet står ikke oppført på verken denne nettsiden eller på Ha’aretz sin egen nettside (hvor deler av intervjuet er gjengitt), men det stod på trykk i overgangen 2003-4.

 

[l] Morris 2004, side 599

 

[li] Morris 2004, side 7

 

[lii] Morris 2004, blant annet side 25, 105, 108 og 416

 

[liii] Morris 2004, side 7

 

[liv] www.miff.no/nyheter/2007/09/26MorrisKommentererWilloch.htm

 

[lv] Morris 2001, side 114-115

 

[lvi] www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/History/gush.html og Morris 2001, side 214. Det finnes også andre eksempler på slik terror.

 

[lvii] Morris 2004, side 6 og 60

 

[lviii] Morris 2004, side 318

 

[lix] Morris 2004, side 323

 

[lx] Morris 2004, side 330

 

[lxi] Morris 2004, side 490

 

[lxii] Morris 2004, side 487

 

[lxiii] Morris 2004, kap 10

 

[lxiv] Se palestinsk tv med norsk tekst på www.miff.no

 

[lxv] Morris 2004, side 578-579

 

[lxvi] www.un.org/unrwa/refugees/whois.html

 

[lxvii] Tale av Yassir Arafat i Johannesburg, Sør-Afrika, 10. mai 1994. Lydopptak og transkripsjon.

 

[lxviii] Syn og segn nr 4 2001, side 4-15

 

[lxix] www.pmw.com

 

[lxx] I Oslo II-avtalens artikkel XXII (2) fra 1995 står det følgende: Israel and the Council will ensure that their respective educational systems contribute to the peace between the Israeli and Palestinian peoples and to peace in the entire region, and will refrain from the introduction of any motifs that could adversely affect the process of reconciliation.

 

 


Forrige artikkelPresentasjon av Med Israel for fred
Neste artikkelHar ingen tro på samtaler
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Morten Fjell Rasmussen ble første gang valgt som styreleder i MIFF 28. juni 2008.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -