Harris er administrerende direktør for American Jewish Committee og tilknyttet St. Anthonys College i Oxford universitetet.
– Den liberale gutten har ikke endret oppfatning. Israel er en kampsak for liberale, og jeg er stolt over å forsvare landet, svarte Harris.
27. desember ga han et utdypende svar til sin gamle kamerat i Huffington Post, en venstreorientert nettavis i USA. Han begynner å beskrive inntrykk fra sitt siste besøk i Israel, og nevner også andre eksempler på hvorfor Israel fortjener støtte.
Harris så en kjøreskolebil i Jerusalem med en muslimsk kvinne ved rattet, og en israeler med kippa som kjørelærer. Skulle man tro medierapportene om endeløs konflikt, kunne man tro dette var en umulighet, men ingen andre trafikanter i Jerusalem enn Harris så ut til å synes at dette var uvanlig. Den samme kvinnen ville ikke ha sjanse til å ta kjøretimer, langt mindre med en ortodoks jødisk kjørelærer, dersom hun bodde i Saudi-Arabia.
Harris så to homofile menn som gikk hånd i hånd langs Tel Avivs strandpromenade. Ingen så etter dem, og ingen stilte spørsmål med deres rett til å vise sin kjærlighet. “Prøv å gjøre det samme i et av nabolandene,” skriver Harris.
Hver fredag kan muslimer fritt tilbe i sine moskeer rundt omkring i Israel. Samtidig blir kristne i Irak og Egypt utsatt for dødelige angrep, Saudi-Arabia forbyr all kristendom i offentligheten og jøder har blitt drevet nesten helt ut av alle de arabiske land.
Ved sentralstasjonen i Tel Aviv er det satt opp en gratis klinikk for afrikanere som har kommet til Israel, noen lovlig, andre ulovlig. De kommer fra Sudan, Eritrea og andre land, og er kristne, muslimer og animister. De vet noe som Israels kritikere, som stadig anklager Israel for rasisme, ikke vet. De vet at, dersom de er heldige, kan de få en ny start i Israel. Derfor stanser de ikke i noe arabisk land på veien til Israel, hvor de frykter fengsel og forfølgelse. Mens israelerne diskuterer hvor mange flyktninger de kan ta imot, gir israelsk helsepersonell frivillig hjelp til flyktningene på klinikken.
Harris nevner organisasjonen Save a Child’s Heart, som gir hjertemedisin til arabiske barn fra Vestbredden, Gaza, Irak og andre arabiske land. Tjenesten blir gitt gratis, av leger og sykepleiere som ønsker å vise at de er forpliktet på sameksistens. Mange av familiene til de arabiske pasientene kan aldri røpe for sine venner og naboer at deres barn er i live takket være israelere.
Liberale burde også forstå å verdsette den livlige politiske debatten i Israel, mener Harris. De burde la seg imponere over landets skogplanting og israelernes utholdenhet og mot stilt overfor fiender som Hamas, Hizbollah og Iran. Israelerne møter et automatisk flertall mot seg i FN, men lar seg ikke knekke av “den bisarre anti-zionistiske koalisjonen mellom ytre venstre og islamske ekstremister”.
Harris er stolt over å forsvare unge israelere, som etter å ha gravlagt 21 venner drept av en selvmordsbomber på et diskotek i Tel Aviv, trekker i uniform for å forsvare sitt land, og samtidig erklærer at “ingen skal få hindre oss i også å danse”.
– Nei, jeg vil aldri si Israel er perfekt. Landet har sine feil og mangler. De har gjort sine feil. Men det har også hver demokratisk, liberal og fredssøkende land jeg kjenner gjort, selv om få av dem har stått overfor de samme eksistensielle utfordringer hver dag siden sin fødsel, skriver Harris.
Vestlige karttegnere
2. januar kom Harris med en oppfølgertil sin artikkel, også den i Huffington Post. Her svarer han på en del av tilbakemeldingene han har fått på sin første artikkel.
Noen har svart med å nekte Israels rett til å eksistere, anklaget Israel for alle verdens problemer eller kommet med ulike antisemittiske kommentarer.
– Slike folk bor på en annen planet, svarer Harris. “Israel er et faktum. Dette faktum ble bekreftet av FN, som i 1947 anbefalte opprettelsen av en jødisk stat. FN tok opp Israel som medlem i 1949. Kombinasjonen av gamle og moderne forbindelser mellom Israel og det jødiske folk er nesten uten sidestykke i historien. Og Israel har bidratt sin del, og mer til, til menneskehetens utvikling.”
Harris påpeker at det finnes mange andre land i Midtøsten som er “skapt av vestlige karttegnere som var ivrige etter å beskytte sine egne interesser og sikre makten til vennligsinnede ledere”. Tenk også på legitimiteten til andre land over hele verden som er dannet på grunnlag av invasjoner, okkupasjoner og erobringer. Israels tilfelle slår dem grundig, mener Harris.
– Og hvis det er folk der ute som ikke liker alle jøder, så er det ærlig talt deres problem, ikke mitt. Finnes det jødiske kjeltringer? Det kan du være sikker på. Er det kristne, muslimske, ateistiske og agnostiske kjeltringer? Ingen mangelvare. Men er alle medlemmer av slike samfunn av definisjon kjeltringer? Bare dersom du er en fullverdig rasist, skriver Harris.
Spørsmål til Israels kritikere
Til sine andre kritikere, som ikke er åpent anti-zionistiske eller antisemittiske, svarer Harris med en rekke spørsmål.
Mens det pågår en opphetet debatt i Israel om politikk og strategier, rettigheter og forbrytelser – ser vi en slik debatt blant Israels argeste motstandere?
Kan kritikerne innrømme at FN anbefalte opprettelse av to stater – en jødisk og en arabisk – og at jødene aksepterte forslaget, mens araberne avviste det og startet krig?
Kan de innrømme at kriger uunngåelig skaper flyktninger og fører til grensejusteringer til fordel for den (angrepne) seierherren?
Kan de innrømme at det ikke var noen slags bevegelse mot palestinsk statsdannelse da araberne hadde kontrollen på Vestbredden og Gaza-stripen fram til 1967?
Kan de forklare hvorfor Yasser Arafat startet den andre intifada akkurat da Israel og USA foreslo en grensesprengende tostatsløsning?
Kan de forklare hva Hamas charteret sier er gruppens mål, hva Hizbollah mener om Israels rett til å eksistere eller hvilken framtid Iran ser for seg for Israel?
Kan de forklare hvorfor president Mahmoud Abbas avviste statsminister Ehud Olmerts tostatsplan, når den palestinske sjefsforhandleren innrømmet at den ville gitt dem landområder tilsvarende 100 prosent av Vestbreddens areal?
Kan de forklare hvorfor palestinske ledere avviser å anerkjenne Vestmuren eller Rakels grav som hellige steder for jødene, samtidig som de krever respekt for muslimske hellige steder?
Kan de forklare hvorfor Israel skal ha en arabisk minoritet, mens en palestinsk stat ikke skal ha noen jødisk minoritet?
Kan de innrømme at freden med Egypt og Jordan ikke har blitt mye mer enn en avtale på statsnivå, og ikke en fullverdig fred på grasrotnivå?
Kan de innrømme at når det gjelder liberale og demokratiske verdier, er det ingen land i regionen, til tross for Israels feil og mangler, som kommer i nærheten av den jødiske staten i det å beskytte slike verdier?
Hvor mange land i Midtøsten – eller resten av verden for den slags skyld – ville straffeforfulgt en ex-president?
– Hva om kritikerne ikke kan svare på disse punktene? Hva er årsaken? Har deres antipati mot Israel blindet dem for alt som kan punktere deres tankebygninger? lurer Harris.
Forstår ikke årsak og virkning
Til slutt svarer han på kritikk av Israels Gaza-politikk og sikkerhetsbarriere på Vestbredden. Her mener han kritikerne ikke klarer å se hva som er årsak og virkning.
I 2005, da Israel trakk seg ut av Gaza-stripen, ga Sharon-regjeringen de lokale innbyggerne deres første sjanse i historien – Harris gjentar: i historien – å styre seg selv. Israel hadde kun én bekymring – nemlig sikkerhet. Tragisk nok gikk israelernes verste mareritt i oppfyllelse. I stedet for å fokusere på å bygge opp Gaza, har lederne der – og spesielt etter at Hamas tok makten i 2007 – foretrukket å fokusere på Israels ødeleggelse. Raketter og granater regnet ned over Sør-Israel, mens Israels kritikere forholdt seg tause. Bare når Israel ikke lenger kunne tolerere terroren våknet kritikerne – for å fokusere på Israels reaksjon, ikke på Gazas provokative aksjon.
– Hva ville en annen nasjon ha gjort dersom de var i Israels situasjon? undrer Harris.
Den samme logiske kortslutning gjør Israels kritikere når det gjelder sikkerhetsbarrieren. Det gikk flere tiår uten noen barriere. Den ble bygd som et israelsk svar på en bølge av dødelige angrep fra palestinske byer på Vestbredden, med over tusen drepte israelere.
Men hylekoret begynte ikke da israelere ble drept på pizzarestauranter, ved påskemåltider eller på busser – men bare når barrieren ble bygd.
Så igjen svarer Harris sin britiske kollega: – Jeg forsvarer Israel med stolthet. “Med dette støtter jeg en liberal, demokratisk og fredssøkende nasjon i et lovløst nabolag, hvor det er sørgelig lite av liberalisme, demokrati og fred.”
