Donatella Rovera har arbeidet med Amnesty Internationals etterforskning av påståtte krigsforbrytelser i over 20 år. Hun har blant annet vært i Syria, Somalia, Sør-Sudan, Sudan, Libya, Elfenbenskysten, Libanon, Algerie, Israel og palestinske områder.
I en artikkel publisert av Professionals in Humanitarian Assistance and Protection fra april 2014 forteller Rovera hvilke utfordringer som etterforskere står overfor i konfliktområdene.
Ofte kan tilgang til de aktuelle områdene være begrenset, umulig eller ekstremt farlig. Beviser kan bli fjernet, ødelagt eller endret – med overlegg eller ikke. «Dårlige» beviser kan være verre enn ikke å finne noen bevis, fordi det kan føre til feil antakelser eller konklusjoner, skriver Rovera.
Øyenvitner som misforstår
Informasjon fra øyenvitner er heller ikke alltid troverdig. «I Gaza, Libanon, Libya, Syria og andre steder har jeg intervjuet sivile som beskrev det de trodde var artilleri eller bombeangrep som ble gjennomført av fjerntliggende regjeringsstyrker som rammet nær deres hjem, mens det i realiteten var kraftige smell og skjelvinger som ble forårsaket av granater eller raketter som ble avfyrt av opposisjonsstyrker fra deres posisjoner i nærheten. For et utrent øre er det nesten umulig å skille mellom innkommende og utgående ildgivning, og enda mer er dette tilfellet for dem som befinner seg nær frontlinjen.»
– Selv om de ser bort fra det, må etterforskere være våken for det faktum at desinformasjon kan bidra til å forme oppfattelsen av hendelser, skriver Rovera. Hun gir et eksempel fra borgerkrigen i Libya. Der ble det spredt påstander om store mengder afrikanske leiesoldater som gjennomførte massakrer og massevoldtekter på kvinner på vegne av Gaddafi-regjeringen. Anklagene ble i første omgang videreformidlet av noen etterforskere, men de har aldri blitt bekreftet av senere etterforskning. Men under konflikten fikk denne informasjonen stor betydning. På grunn av anklagene ble svarte asylsøkere og afrikanske arbeidere i Libya drept, arrestert uten grunn, torturert og tvangsflyttet.
Øyenvitner som lyver
Rovera påpeker også hvordan frykt kan få øyenvitner til å holde tilbake informasjon eller bevisst gi feilaktige opplysninger. Her bruker hun egne opplevelser fra Gaza som eksempel.
«I Gaza fikk jeg delvis eller unøyaktig informasjon fra slektninger av sivile som hadde blitt drept ved en ulykke i ulykkeeksplosjoner eller av raketter avfyrt av palestinske væpnede grupper mot Israel, men som ikke hadde fungert [og slått ned i Gaza] og sivile drept av israelske angrep mot stillinger til væpnede palestinske grupper i nærheten. Da jeg konfronterte dem med andre bevis som jeg hadde fått på annen måte, sa noen at de fryktet for represalier fra væpnede grupper.»
Hun forteller også et eksempel fra Syria. Her ble familier til barn skutt av regjeringsstyrker tvunget til å undertegne en uttalelse om at barna var blitt drept av «terrorister».
Konklusjonen må være at ikke alt som blir formidlet av «øyenvitneskildringer» fra Gaza alltid er den fulle og hele sannhet.
