Hva ligger bak medienes urettferdige dekning av Israel?

Matti Friedman (bildet) var journalist for nyhetsbyrået AP i Israel. Han lærte seg raskt hva mediene vil rapportere og hva de vil fortie. Nå presenterer han også en forklaring på hvorfor.

Matti Friedman. (Foto: BICOM)
Hvis du mener det trenges et KORREKTIV mot all den anti-israelske propagandaen i Norge, klikk her og bli medlem av MIFF.

Like etter Gaza-krigen 2014 skrev journalisten Matti Friedman en viktig artikkel hvor han avslørte internasjonale mediers urettferdige dekning av Israel. Friedman bygde sin artikkel delvis på egen erfaring som medarbeider i nyhetsbyrået AP i Israel. Han påpekte mye av det samme som MIFF påpeker av kritikk mot mediene i Norge, blant annet hvordan mediene gir konflikter hvor Israel er involvert en ekstrem overdekning og at israelske vilje til kompromisser og fredsløsninger blir fortiet eller underrapportert.

I januar holdt Friedman et foredrag for BICOM i London. Her gjengir vi fritt og utførlig det aller meste av foredraget i norsk oversettelse. En egen del hvor Friedman drøfter den israelske okkupasjonen av Vestbredden er gjengitt i artikkelen Israelsk tilbaketrekning vil  etterlate vakuum som blir fylt av voldelige islamister.

 

Medienes teknikker

Friedman jobbet for nyhetsbyrået Associated Press (AP) mellom 2006 og 2011. “Jeg begynte gradvis å bli oppmerksom på noe som ikke stemte i dekningen av Israel-fortellingen – gjentatte utelatelser, gjentatte overdrivelser, avgjørelser tatt ut fra politiske, ikke journalistiske, hensyn,” skriver Friedman. Som eksempel på den ekstreme overdekningen, påpeker han at AP hadde flere ansatte i Israel (med åtte millioner innbyggere) enn verdens to mest folkerike land, Kina og India. AP hadde flere ansatte i Israel enn alle de 50 landene sør for Sahara i Afrika til sammen. “Dette er representativt for medieindustrien som helhet.”

Et falskt inntrykk av Israel skapes fordi det negative blåses opp ut over alle proporsjoner, det positive forties, påpeker Friedman. Den minste historie som kan fremstille israelske soldater som krigsforbrytere blir satt raskest mulig i sirkulasjon, også om det kommer fra ukjente, ubekreftede kilder, eller er historien om en t-skjorte. Dersom det senere viser seg at historiene ikke hadde grunnlag i virkeligheten, er det ikke så interessant.

Tidlig i 2009 fikk to journalister i AP tilgang til detaljer i et fredstilbud som var lagt fram av statsminister Ehud Olmert noen måned tidligere. PA-president Mahmoud Abbas ble tilbudt en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza med den østlige delen av Jerusalem som hovedstad. “Dette burde ha vært en av årets store nyhetssaker. Men et israelsk fredstilbud og at dette var avvist av palestinerne passet ikke vår [APs] fortelling.” Avdelingssjefen beordret journalistene til å ignorere Olmerts tilbud.

“Vandalisme mot palestinsk eiendom skal rapporteres. Ny-nazistiske demonstrasjoner på palestinske universiteter eller palestinske byer skal ikke rapporteres – jeg så bilder fra slike demonstrasjoner lagt til side mer enn én gang. Jødisk hat mot arabere skal rapporteres. Arabisk hat mot jøder skal ikke rapporteres,” skriver Friedman. Han forteller at AP ikke skulle nevnte hvordan Hamas-charteret utpeker jøder som ansvarlig for begge verdenskrigene og de russiske og franske revolusjonene. “På tross av den innsikt dette gir inn i tankegangen til en av de mest innflytelsesrike aktørene i konflikten.”

Standardprosedyrene som Friedman beskriver for internasjonale journalister er de samme som vi kjenner så godt fra NRK og nyhetsbyrået NTB.

“Hundre boliger i en bosetning på Vestbredden skal rapporteres. Hundre raketter som smugles inn i Gaza skal ikke rapporteres. Den militære oppbyggingen til Hamas mellom og under den sivile befolkningen på Gaza skal ikke rapporteres. Men israelsk militær aksjon som svarer på den trusselen – det skal fortelles. Israels ansvar for de sivile som blir drept som et resultat av dette skal rapporteres. Hamas sitt ansvar for de døde skal ikke rapporteres.”

– I min tid som del av pressekorpset så jeg, fra innsiden, hvordan Israels feil ble undersøkt nøye og blåst opp, mens feilene til fienden med hensikt ble visket bort. Jeg så hvordan truslene Israel står overfor ble oversett eller til og med hånet, som utslag av israelsk fantasi, selv om disse truslene ble virkelighet, skriver Friedman.

Problemet er ikke den enkelte avis eller tv-stasjon. De fleste internasjonale medier er ikke lenger en observatør, men har tatt en rolle i konflikten. De har gått bort fra å gi nøye forklaringer, mot å gjøre et slags politisk karakterdrap på vegne av den siden de mener har rett.

 

Jødene som forklaringsmodell

Hva er det som driver disse redaksjonelle avgjørelsene? Friedman mener det begynner å ligner mer og mer på den gamle anklagen: Jødene er problemet, en negativ kraft i verden, og hvis disse menneskene, som et kollektiv, på en eller annen måte kunne forsvinne, ville verden være et bedre sted. “Det som skjer nå har mindre å gjøre med politikk enn med psykologi og religion, og mindre å gjøre med Israel enn med dem som fordømmer Israel.”

Friedman tar som eksempel boikottaksjonene mot Israel. “Den eneste gruppen mennesker som er utsatt for systematisk boikott i den vestlige verden i dag er jøder – som nå dekkes under det behagelige erstatningsordet “israelere”. Det eneste landet som har sin egen “apartheiduke” på universiteter er det jødiske landet. Ingen lignende taktikker blir brukt mot noen annen etnisk gruppe eller nasjonalitet, samme hvor forferdelige menneskerettighetsbrudd som kan knyttes til den gruppens opprinnelsesland.

De som stiller spørsmål ved boikottkampanjene, blir druknet i rop om “okkupasjonen!”, som om det var forklaring nok. Det er det ikke. Mange som skulle ønske å stille spørsmål ved boikottfenomenet våger ikke, av frykt for at det vil bli tolket som en støtte for okkupasjonen. Israels militære kontroll over Vestbredden har blitt blåst opp fra et geopolitisk dilemma av middels størrelse til verdens mest alvorlige brudd på menneskerettigheter, kommenterer Friedman.

Han kaller det “okkupasjonssekten”. “De menneskelige kostnader av Midtøsten-eventyrene til Amerika og Storbritannia i dette århundret har vært mye større, og mye vanskeligere å forklare, enn noe Israel noen gang har gjort. De har involvert okkupasjon, og volden de satte i gang fortsetter til i dag. Men ingen boikotter amerikanske eller britiske professorer. Tyrkia er et demokrati, og et NATO-medlem, men deres okkupasjon av Nord-Kypros og langvarige konflikt med de statsløse kurderne – mange av dem ser på seg selv som okkuperte – blir sett på [av verden] med et gjesp. Det er ikke noen tyrkisk “apartheiduke”. Verden er full av urettferdighet. Milliarder av mennesker blir undertrykt. I Kongo er fem millioner mennesker døde. Tiden er kommet for at alle innrømmer at den populære forakten for Israel blant mange i Vesten ikke er liberal, men selektiv, uproporsjonal og diskriminerende.”

Alle journalister er ikke fulle medlemmer av “okkupasjonssekten”, men mange av journalistene støtter boikott. Viser du sympati for Israel er du straks utenfor det gode selskap i journalistmiljøet. Skal du delta i intellektuelt liv i Vesten, blir du tvunget til å gi støtte til okkupasjonssektens dogmer, spesielt hvis du er en jøde. “Dersom du er en jøde fra Israel, er din deltakelse i økende grad betinget av at du ydmykt og offentlig utviser selvpisking.”

 

Antisemittismens rolle

Det er den gamle leksa. Vestlig historie kan fortelle hvordan negative følelser ofte samler seg omkring jødene i tider med forvirring og bekymring. 1800-tallets Frankrike og mellomkrigstidens Tyskland er bare to eksempler. Kommunister så faren i de jødiske kapitalistene. Kapitalister så faren i de jødiske bolsjevikene.

“Alt så umulig ut, eller fryktelig vanskelig, inntil antisemittismen så passende kom inn i bildet. Ved den faller alt på plass og blir enkelt,” skrev journalisten Charles Maurras i 1911.

Friedman fortsetter: “Vesten er opphengt i en følelse av skyld på grunn av makt. Det er derfor jøder, i deres [egen] stat, nå blir holdt opp i pressen og andre steder som det fremste eksempel på misbruk av makt. Det er derfor at den globale slemming, som vist i aviser og på TV, for så mange ikke er noen andre enn den jødiske soldat, eller den jødiske bosetter. Det er ikke fordi den jødiske bosetter eller soldat er ansvarlig for mer skade enn noen andre på jorden – ingen person med forstand ville kommet med en slik påstand. Det er fordi disse er arvtakerne til den jødiske bankmann eller jødiske kommunistleder fra fortiden. Når moralske feil løfter hodet i vestlig forestillingsverden, bærer hodet som oftest [en jødisk] kippa.”

De siste ti årene har konfliktene i Midtøsten vokst i skala og kompleksitet. Man skulle tro at det ville få det ensidige fokuset på Israel til å avta noe. Når det kommer til stykket er Israel en underordnet konflikt, påpeker Friedman. Dødstallene i Syria på mindre enn fire år er mye større enn dødstallene i den israelsk-arabisk konflikten på ett århundre. Dødstallene for Vestbredden og Jerusalem på ett år tilsvarer dødstallene for én morgen i Irak.

Men nei, det ensidige fokuset på Israel har heller økt det siste tiåret. “Dette høres ufornuftig ut, med mindre vi forstår at folk ikke er fiksert på Israel på tross av alt annet som skjer – men på grunn av alt annet som skjer. Som Maurras skrev, når du bruker jødene som et symbol på det som er galt, “faller alle ting på plass og blir enkelt”. Konflikten mellom den vestlige og den islamske verden har økt de siste tiårene. Mange faller for idéen om at problemene i Midtøsten skyldes jødisk arroganse og bedrag. Alt kan bli koblet til okkupasjonen, og jøder kan bli anklaget til og med for angrepene som kommer mot dem selv.

 

Israel har seiret

“Jødene i Midtøsten er 1 til 60 i forhold til araberne i Midtøsten og 1 til 200 i forhold til verdens muslimer. Halvparten av jødene i Israel er der fordi deres familier ble tvunget ut av sine hjem på 1900-tallet, ikke av kristne i Europa, men av muslimer i Midtøsten. Israel har for øyeblikket Hizbollah på sin nordre front, al-Qaida på sin nordøstlige og sørlige front og Hamas i Gaza. Ingen av disse gruppene har som mål å få slutt på okkupasjonen [av Vestbredden], men gir åpent uttrykk for målet om å ødelegge Israel. Men det er naivt å påpeke disse fakta. Fakta har ikke noe å si. Vi lever i en verden med symboler. I denne verden har Israel blitt et symbol på det som er galt, ikke Hamas, ikke Hizbollah, ikke Storbritannia, ikke Amerika, ikke Russland.”

Mot slutten av sitt foredrag ga Friedman enn oppmuntring til sitt pro-israelske publikum. “Jeg tror ikke noen bør gjøre følelse av forfølgelse sentrum for sin identitet, av deres jødedom eller av deres forhold til Israel. At folk er opphengt i Israel er et faktum, men det må ikke fange oss i sinne eller tvinge oss inn i en sammenkrøpet forsvarsstilling. Det bør ikke gjøre oss mindre villig til å arbeide for å forbedre vår situasjon, å opptre med barmhjertighet mot våre naboer eller å fortsette å bygge det modellsamfunn som Israels grunnleggere hadde i tanke.”

Friedman mener Israel har lykkes. Han påpeker at seier ikke lenger blir avgjort på slagmarken, men i samfunnet som helhet. Hvem har bygd det beste samfunnet? Hvem har gitt folk et bedre liv? Hvor er det mest optimisme? Hvor bor de mest fornøyde menneskene? I en undersøkelse om lykke kom Israel på 11. plass av verdens land. Storbritannia kom på 22. plass, påpekte Friedman til sitt London-publikum.

“Israels intellektuelle motstandere kan snakke så mye de vil om de moralske feilene til jøder, og skjule deres besettelse på hvilken sofistikert måte de ønsker. Soldatene til Hamas og deres allierte kan stå på ruiner og erklære seier. De kan avfyre raketter og skyte vilt i dagligvarebutikker. Men dersom du ser på Tel Aviv, eller noen av de travle bydelene av Jerusalem, Netanya, Rishon LeZion eller Haifa, så forstår du at dette er seier. Det er her vi har vunnet, og det er her vi vinner hver dag,” avsluttet Friedman.

 

Se hele talen her:

DEL
Forrige artikkelHamas’ nyhetsside ble for antisemittisk for Facebook
Neste artikkel– Israelsk tilbaketrekning vil etterlate maktvakuum som blir fylt av voldelige islamister
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.