15. september har lokalavisen Innherred i Nord-Trøndelag latt Frode Rathe komme med en rekke usannheter om jøder og Israel-venner generelt og Med Israel for fred (MIFF) spesielt.
Han begynner med å anklage «de som organiserer støtte for en jødisk samling i egen stat» om å ha et ønske om «å fremskynde Dommens Dag». «Jordelivet er for disse en jammerdal-trasé til det egentlige, paradisiske himmelrike,» skriver Rathe.
Fantasier fra Frodes eget hode! Jødisk samling i landområdene som i dag er Israel begynte på slutten av 1800-tallet. Visjonsbærerne var jøder som så klart hvilke farlige utsikter jødene hadde i Europa og arabiske land. Den jødiske nasjonalbevegelsen – zionismen – handlet ikke om å fremskynde verken dom eller ødeleggelse, men å redde flest mulig jøder fra religiøs intoleranse, diskriminering, pogromer, krystallnetter og massegraver. Den moderne staten Israel ble i hovedsak bygd av sosialistiske og sosialdemokratiske jøder som ikke trodde på noe etterliv, men som var opptatt av å skape et best mulig paradis på jorden.
Historien har gitt zionist-pionerene rett. Det går en rett linje fra kristen antijudaisme og politisk antisemittisme på 1800-tallet, til nazistenes utryddelsesleirer i 1940-årene. Hundre år etter den islamske oppvåkningen som begynte etter første verdenskrig er tilnærmet alt jødisk liv borte i arabiske land. En jødisk minoritet som var ca. 1 million, er blitt redusert til noen få tusen. Tre tusen år gamle jødiske sivilisasjoner er borte. Jødene i Midtøsten er blitt presset sammen i Israel – som er på størrelse med Nord-Trøndelag.
67 år etter opprettelsen er ikke Israel noe paradis, men staten er likevel en enestående suksess. Til tross for avvisning fra arabiske naboer, har den jødiske staten utviklet seg, vært i stand til å forsvare seg og gitt levekår til sine innbyggere som i dag er på nivå med Frankrike og Finland. Til tross for alt Israel med rette, og urette, kan anklages for å ha påført palestinere, ligger palestinerne på 107. plass av 187 land i verden på FNs rangering av levekår – foran mange av sine arabiske brødre. Det er vi glad for. Vi ønsker palestinerne det aller beste.
MIFF er en religiøs nøytral organisasjon. Vi har ikke noen total og endelig løsning, slik Rathe villeder Innherreds lesere til å tro. Jeg har aldri møtt noen som tror at vennskap med Israel, heller ikke støtte til jødiske innvandring, er med å framskynde dagen da denne tidsalder er over.
MIFFs ateistiske, agnostiske, buddhistiske, kristne, jødiske og muslimske medlemmer har helt ulike tanker både om framtid og fortid. Men vi er samlet om én ting – at jødene har rett til sin egen stat. Drivkraften er et veldig bevisst og humant ønske om å se jødisk liv blomstre – og vi håper det kan skje i et mest mulig fredelig samspill med Israels naboer. Når vi ser hvor utsatt jødene er i dagens Europa – hvor lett det er å lyve på dem og angripe dem – blir vi bare forsterket i vår overbevisning. Det etterlater oss også med undring: Hva er det som får noen til å bruke konspirasjoner for å demonisere verdens eneste jødiske stat – og dens støttespillere? En slags drift må det være.
