Hallo,
Mens verden betrakter et Gaza i ruiner, kommer du hjem til en bolig som er bevart. Jeg tror likevel at du ikke kan unngå å se at noen har bodd i hjemmet ditt mens du var borte.
Jeg er den noen.
Jeg har tenkt i timevis på hvordan du ville reagere når du kom tilbake til hjemmet ditt, hvordan det ville føles for deg når du forstod at IDF-soldater hadde sovet på dine madrasser og holdt seg varme med dine tepper.
Jeg visste at det ville gjøre deg sint og trist, og at du ville se denne krenkelsen av de mest intime områder av ditt liv, av de som du definerer som dine fiender, som en bitter ydmykelse. Jeg er overbevist om at du nærer et utøylet hat til meg, og at du ikke har den minste lyst til å høre hva jeg har å si. Samtidig så er det viktig for meg å si følgende i håp om at det finnes bare en mikroskopisk sannsynlighet for at du vil lytte til meg.
Jeg tilbrakte mange dager i ditt hjem. Du og din families nærvær var til å ta og føle på i hver krok og hvert hjørne. Jeg så dine familieportretter på veggen, og jeg tenkte på min egen familie. Jeg så din kones parfymeflasker på skapet, og jeg tenkte på min egen kone. Jeg så lekene til barna dine, og deres engelske skolebøker. Jeg så datamaskinen din og hvordan du har satt opp modem og trådløs telefon ved siden av skjermen, akkurat som jeg har gjort.
Jeg ville at du skulle vite at på tross av den utrolige uorden du fant i ditt hjem, som oppstod som følge av en leteaksjon etter eksplosiver og tunneler (som vi faktisk fant i andre hjem), så gjorde vi vårt beste for å behandle dine eiendeler med respekt. Da jeg flyttet bordet som datamaskinen sto på, plugget jeg ut kablene og la dem forsiktig på gulvet, slik jeg ville gjort med min egen datamaskin. Jeg dekket til og med over Pcen din med et tøystykke for å beskytte den fra støv. Jeg prøvde å legge på plass klærne som falt ut av skapet da vi flyttet det, ikke slik du selv ville gjort det, men i det minste slik at ingenting skulle forsvinne.
Jeg vet at ødeleggelsen, kulehullene i veggene og ødeleggelsen av hjemmene i nærheten setter mine beskrivelser i et latterlig lys. Men jeg håper fremdeles at du forstår meg, oss, og håper at du vil kanalisere sinnet og kritikken din til de riktige stedene.
Jeg valgte å skrive dette brevet til deg spesielt, fordi jeg bodde i ditt hjem.
Jeg vil anta at du er intelligent og utdannet og at det finnes universitetsstudenter i husholdningen din. Dine barn lærer engelsk, og du er tilkoblet internett. Du er ikke kunnskapssløs, du vet hva som skjer omkring deg.
Derfor er jeg sikker på at du vet at Kassam-raketter ble avfyrt fra ditt nabolag og inn i israelske byer og landsbyer.
Hvordan kunne du se disse ukentlige rakett-avfyringene uten å tenke at vi en dag ville si «nok»?! Vurderte du noen gang om det kanskje er feil å avfyre raketter mot uskyldige sivile mennesker som prøver å leve et normalt liv, slik du selv gjør? Hvor lenge trodde du at vi ville sitte med hengene i fanget uten å reagere?
Jeg kan høre deg si: «Det er ikke meg, det er Hamas». Min intuisjon forteller meg at du ikke er deres mest aktive støttespiller. Hvis du ser nøye på de triste realitetene ditt folk lever i, og du ikke prøver å bedra deg selv eller å lage unnskyldninger om «okkupasjonen», så må du helt definitivt nå den konklusjon at Hamas er din ekte fiende.
Realitetene er så enkle, at til og med en sjuåring kan forstå: Israel trakk seg tilbake ut av Gaza-stripen og fjernet militærleirer og bosettere fra Gush Katif. På tross av dette fortsatte vi å forsyne deg med strøm, vann og varer (og dette kjenner jeg meget godt til ettersom jeg under repetisjonstjeneste sto vakt ved grensekrysningene mer enn en gang, og var vitne til hvordan hundrevis av lastebiler med forsyninger beveget seg inn i et blokadefritt Gaza hver dag).
På tross av alt dette, av årsaker som ikke kan forstås og uten noen rasjonell logikk, avfyrte Hamas raketter mot israelske byer. I tre år bet vi tennene sammen og holdt igjen. Til slutt kunne vi ikke tåle det lenger og gikk inn i Gaza-stripen, inn i ditt nabolag, i den hensikt å fjerne de som vil drepe oss. En virkelighet som er vond, men veldig enkel å forklare.
Så snart som du er enig med meg i at Hamas er din fiende, og at det er på grunn av dem at ditt folk er ulykkelig, så vil du også forstå at endringen må komme innenfra. Jeg er helt inneforstått med det faktum at det jeg sier er enklere å skrive enn å gjøre, men jeg ser ikke noen annen vei. Du, som er tilkoblet omverdenen og opptatt av dine barns utdannelse, må sammen med dine venner lede en sivil motstand mot Hamas.
Jeg lover deg at hvis borgerne i Gaza var opptatt med å legge vei, bygge skoler og åpne fabrikker og kulturhus, i stedet for å velte seg i selvmedlidenhet, våpensmugling og hat mot deres israelske naboer, så ville ikke hjemmene deres ligget i ruiner nå. Hvis lederne deres ikke var korrupte og motivert av hat, ville ditt hjem ikke blitt skadet. Hvis noen hadde stått frem og skreket at det var meningsløst å avfyre raketter mot uskyldige sivilister, så ville jeg ikke trengt å stå i kjøkkenet ditt som soldat.
Forteller du meg at du ikke har penger? Du har mer enn du kan forestille deg.
Til og med før Hamas tok kontroll over Gaza, under Yassir Arafat, ble millioner, om ikke milliarder, med dollar donert fra verdenssamfunnet til palestinerne og brukt til å kjøpe våpen eller overført direkte til de private bankkontoene til palestinske ledere. Gulf-statene, emiratene – dine brødre, ditt kjøtt og blod, utgjør noen av de rikeste nasjonene på jorda. Hvis det var bare litt solidaritet mellom de arabiske stater, hvis disse landene hadde bare den minste interesse i å gjenoppbygge det palestinske folk – så ville din situasjon vært veldig forskjellig.
Du kjenner sikkert til Singapore. Landarealet der er ikke stort større enn Gaza-stripen og antas å være det nest tettest befolkede landet i verdenen. Allikevel er Singapore et suksessrikt, fremgangsrikt og godt styrt land. Hvorfor skulle ikke dere ha det slik?
Min venn, jeg ville foretrekke å kalle deg ved navn, men jeg vil ikke gjøre dette i offentlighet. Jeg vil at du skal vite at jeg er hundre prosent komfortabel med hva mitt land gjorde, hva min hær gjorde, og hva jeg har gjort. Like fullt føler jeg din smerte. Jeg er lei for ødeleggelsen du finner i nabolaget ditt nå. Personlig gjorde jeg det jeg kunne for å begrense skadene på ditt hjem.
Slik jeg oppfatter det, har vi mer til felles enn du kan forestille deg. Jeg er sivilist, ikke soldat, og i mitt privatliv har jeg ingenting å gjøre med det militære. Likevel er jeg forpliktet til å forlate mitt hjem, kle på meg uniform, og forsvare min familie hver gang vi er under angrep. Jeg har intet ønske om å stå i ditt hjem som en soldat igjen, og jeg skulle være mer enn lykkelig over å kunne sitte på din vakre balkong som en gjest, mens jeg drakk søt te krydret med salvie fra hagen din.
Den eneste personen som kan gjøre denne drømmen til en realitet er deg. Ta ansvar for deg selv, din familie, ditt folk, og begynn å ta grep om din fremtid. Hvordan? Jeg vet ikke. Kanskje er det noe å lære fra det jødiske folk som reiste seg fra den største ødeleggelsen på 1900-tallet, og i stedet for å synke ned i selvmedlidenhet, bygget et livskraftig og fremgangsrikt land. Det er mulig, og det ligger i dine hender.
Jeg vil stå klar til å bistå og hjelpe deg.
Men bare du kan bevege historiens hjul.
Hilsen,
Yishai, (soldat i reservestyrkene)
