Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai for å høre svært aktuelle foredrag. Vær rask med påmelding, begrenset antall plasser.

Hamas – jødehat og terror

Hamas Militaerovelse
Soldater fra Hamas deltar på en militærøvelse på Gazastripen i desember 2020. Målet var å forberede seg på krig mot Israel. I dag har Hamas en hærstyrke på rundt 30.000 tungt bevæpnede soldater, i tillegg til tusenvis av raketter.

Hva er Hamas?

Hamas er en forkortelse på arabisk for Den islamske motstandsbevegelse. Hamas er en palestinsk, islamistisk bevegelse som har kontrollert Gaza siden 2007 og som har drevet terrorkrig mot Israel siden opprettelsen på slutten av 1980-tallet. Hamas henter sine ideologiske røtter fra Det muslimske brorskap. Hamas er ”klassisk antisemittisk, jødefiendtlig, etter en oppskrift vi kjenner fra mellomkrigstiden i Norge og Europa,” sier historieprofessor Hans Fredrik Dahl

 

På EUs terrorliste

I 2001, etter 11. september-angrepene i USA, satte Den europeiske unionens råd (Council of the European Union) den militære delen av Hamas på sin første liste over terrororganisasjoner. I 2003 ble også den såkalte «politiske» delen av Hamas plassert på listen. Senest i 2017 bekreftet EUs høyeste domstol at Hamas er en terrororganisasjon.

Temasiden fortsetter under de siste artiklene om Hamas.

Video: Hamas har ansvaret for Gaza-befolkningens lidelser

Hamas og valget i 2006

Hamas vant det andre og siste palestinske valget i 2006. Hamas fikk 44,45 prosent av stemmene og Fatah fikk 41,43 prosent, men på grunn av valgordningen satt Hamas igjen med rent flertall og 74 av 132 mandater i parlamentet. I kjølvannet av valget fulgte en intensivering av konflikten mellom de to rivaliserende partiene, som kulminerte i at Hamas tok makten på Gaza-stripen sommeren 2007.

«Som en jødisk stat med en jødisk befolkning står Israel imot Islam og muslimer.»

Hamas-pakten

Hamas-pakten (Hamas-charteret) ble vedtatt 18. august 1988. «Som en jødisk stat med en jødisk befolkning står Israel imot Islam og muslimer,» erklærer Hamas. Deres mål er å utslette Israel og erstatte verdens eneste jødiske stat med arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 58. Det ultimale målet er å «løfte Allahs banner over alle ting».

En Hamas-terrorist er motivert av Hamas-charteret. «Vår kamp mot jødene er svært omfattende og alvorlig, og vil følgelig trenge all den lojale støtten vi kan få, og senere må den bli etterfulgt av nye fremstøt og forsterket av bataljoner fra den vidt forgrente arabiske og islamske verden inntil fiendene er overvunnet og Allahs seier er et faktum,» skriver Hamas.

Islamistisk organiasjon

Hamas er en islamistisk organisasjon etter alle definisjoner. «Det endelige mål er Islam, Profeten er vårt eksempel og Koranen er grunnloven,» skriver Hamas i sitt charter. De klassiske antisemittiske konspirasjonsløgnene i charteret viser også at gruppen har hentet inspirasjon fra nazister eller andre antisemitter i Europa.

Forholdet til Israel

Israel og israelere har vært terrormålet til Hamas siden starten. Det første angrepet fra Hamas kom våren 1989, da de kidnappet og drepte to israelske soldater. Etter Oslo-avtalen i 1993 startet Hamas en terrorkampanje med selvmordsbombere hvor et stort antall sivile israelere ble drept. I september 1997 forsøkte israelske agenter å likvidere Hamas-leder Khaled Mashal i Jordan, men aksjonen mislykkes.

Hamas og Israel har vært i flere større væpnede konfrontasjoner etter at Hamas tok makten på Gaza-stripen i 2007. De største har vært Operasjon Støpt Bly (Operation Cast Lead) fra 27. desember 2008 til 18. januar 2009, Operasjon Grensebeskytter (Operation Protective Edge) fra 8. juli til 26. august 2014 og Operasjon Vokteren på muren (Guardian of the Walls) i mai 2021. Fordi Hamas nektet å inngå våpenhviler, men fortsatte rakettangrep mot Israel i ukevis, ble den palestinske sivilbefolkningen skadelidende i israelske forsvarsoperasjoner med mål om å få en stans i rakettangrepene.

Hamas-angrep

Det første Hamas-angrep med en selvmordsterrorist kom i 1993. Fra september 2000 til mars 2008 gjennomførte palestinske terrorgrupper – Hamas, Al-Aqsa Martyrbrigader (Fatah), Islamsk Jihad, PFLP og andre – 108 selvmordsterrorangrep som drepte 557 israelere og skadet flere hundre andre. Israelske sikkerhetstjenester stanser hvert år flere selvmords-angrep og andre terrorplaner, og israelsk etterretning har også bidratt til å stanse jihad-angrep i Europa.

Hamas militære styrker

De militære styrkene til Hamas er oppkalt etter Izz ad-Din al-Qassam (1882-1935), en terrorleder som ledet terrorkrig mot jødene i området i mellomkrigstiden. Hamas har noen titusener krigere. Al-Qassam brigadene kjemper for å realisere Hamas-målet om å fjerne verdens eneste jødiske stat og reise Allahs banner over hele området.

Temasiden fortsetter under noen utvalgte artikler.

Hamas og Palestina

Fra artikkel 11 i charteret: «Hamas tror at Palestina har vært et islamsk landområde (waqf) gjennom generasjoner og inntil Oppstandelsens dag.» «Ingen kan gi avkall på det eller deler av det, eller forlate det eller deler av det.» Selv ikke alle arabiske og palestinske ledere til sammen kan oppgi det. «Dette gjelder for alle land som er erobret av Islam med makt.»

I mai 2017 publiserte Hamas et nytt politisk dokument. Her i Norge ga NRK en helt annen mening til dette en teksten tilsier. Hamas skriver at de «avviser ethvert alternativ til en full og fullstendig frigjøring av Palestina, fra elven til havet». Likevel rapporterte NRK at Hamas «ikke lenger vil utslette Israel»


Eksempelet er hentet fra MIFF bok Det falske bildet av Israel

Flagget som blir benyttet mest av Hamas-tilhengere er grønt, med en islamsk trosbekjennelse i hvit arabisk tekst i midten. Hamas-logoen viser hele det tidligere britiske mandatområdet Palestina dekket i grønt, som et signal om at Israel vil bli erstattet av en muslimsk stat. Logoen bærer også illustrajonen av Klippedomen i Jerusalem og to sverd.

Hamas-ledere

Grunnlegger og første leder av Hamas var sjeik Ahmed Yassin. Han var ansvarlig for en rekke terrorangrep mot Israel, inkludert selvmordsbomber. I 2021 er Ismail Haniyeh Hamas-leder for regimet i Gaza. Yahya Sinwar er også en av de mektigste Hamas-lederne. Han satt 22 år i israelsk fengsel for kidnapping og drap av to israelske soldater, men ble løslat i en fangeutveksling i 2011.

Fathi Hamad er medlem av den palestinske rådgivende forsamlingen (PLC) og en av topplederne i den islamistiske terrororganisasjonen Hamas. «Vi må drepe alle jøder på planeten jorden! Vi må slakte og drepe dem, med Allahs hjelp,» sa Hamad under en tale 12. juli 2019. Han oppfordret også palestinerne på Vestbredden til å drepe israelere med kniv.

Shia eller sunni?

Sunni og shia er de to store hovedretningene innenfor islam, en splittelse som oppstod kort tid etter profeten Muhammeds død. Det muslimske brorskapet, Hamas og de aller fleste palestinere er sunni-muslimer. Etter den shia-muslimske revolusjonen i Iran i 1979, og tett forbindelse mellom Iran og terrorgruppene på Gaza-stripen, har flere palestinere valgt å konvertere til shia-islam.

Hamas er en sunni-muslimsk organisasjon, men det har ikke hindret dem i å motta økonomisk og militær støtte fra shia-muslimske Iran. Fiendskapet mot Israel forener dem. «Ingenting skjedde [i Gaza] uten direkte ordre og tilsyn» fra Iran, sa generalsekretæren i Islamsk Jihad, Ziyad al-Nakhaleh, i desember 2020. Han opplyste også at iranske raketter var brukt til å angripe Tel Aviv i Israel.

Hamas og Iran

Hamas mottok lenge økonomisk og militær støtte fra Iran, men det ble et midlertidig brudd i samarbeidet som et resultat av borgerkrigen i Syria fra 2011. I 2012 erklærte Hamas åpen motstand til Assad-regimet, som kjempet en blodig krig mot Hamas-lignende grupper tilknyttet Det muslimske brorskapet. Iran stod på Assad-regimets side, og flyttet mye av sin hjelp til Hamas over til Islamsk Jihad. De siste årene har Iran og Hamas igjen funnet sammen.

Hamas og Hizbollah

Den syriske borgerkrigen skapte også midlertidig brudd mellom Hamas og Hizbollah, men de siste årene har de igjen søkt samarbeid. Selv om Hamas og Hibollah har ulik religiøs orientering, er de forent i sin jihad mot Israel. Begge grupper søker også å konsolidere og sikre sin politiske makt i områdene hvor de har kontroll, Gaza og Libanon.

 

Hamas og Fatah

Hamas og Fatah har lenge vært bitre rivaler i det palestinske samfunnet. På Vestbredden blir palestinere tilknyttet Hamas forfulgt og undertrykt av de Fatah-kontrollerte selvstyremyndighetene, og på Gaza-stripen blir palestinere tilknyttet Fatah forfulgt og undertrykt av Hamas-regimet. En rekke avtaler om samarbeid og nyvalg har vist seg aldri å bli realisert.

Splittelsen mellom Fatah og Hamas gjør «Palestina» til en fantasistat. Helt siden 2007 har «Palestina» hatt to inkompatible presidenter, to rivaliserende statsministre, kjernepunkter i en grunnlov som begge parter bryter, ingen fungerende lovgivning, ingen evne til å avholde valg, en befolkning som for det meste ikke er under deres kontroll, grenser som vil annektere territorium under kontroll av en annen makt og ikke noe klart opplegg for å løse disse konfliktene.

Regimet i Gaza

Hamas har hatt full militær og sivil kontroll på Gaza-stripen siden 2007. Hamas vant makten i et blodig kupp hvor over 120 stridende og 39 sivile skal ha blitt drept. Fatah-versjonen er at Hamas tiltvang seg makten militært, Hamas-versjonen er at Fatah planla et blodig kupp mot Hamas og at de tok kontrollen i selvforsvar. Etter den palestinske borgerkrigen har et stort antall Fatah-lojale palestinere som var ansatt av palestinske selvstyremyndigheter på Gaza fortsatt å få lønn finansiert av utenlandsk bistand, men uten å jobbe.

 

Kvinnene i Gaza blir diskriminert av Hamas-regimet på en rekke områder. Journalist Åshild Eidem skriver: «For eksempel er strafferammen for utroskap to år for kvinner og seks måneder for menn. Menn kan dessuten bare straffes dersom handlingen blir begått utenfor ekteparets hjem, mens kvinner kan straffes uansett hvor handlingen skjer. Et annet eksempel er voldtektssaker: Dersom voldtektsmannen går med på å gifte seg med offeret, slipper han straff. I tillegg er strafferammen for æresdrap i Gaza maksimum to år, betydelig lavere enn for andre drap.» Ifølge Eidem er familievold ikke straffbart på Gaza-stripen.

Hamas og Syria

Frem til 2012 hadde den politiske ledelsen i Hamas sitt hovedkvarter i Damaskus i Syria. Daværende Hamas-leder Khaled Mashaal tok side i borgerkrigen mot Bashar Assad, og sendte også våpen og ammunisjon til militante palestinere i Yarmouk-leiren for å kjempe mot regimets styrker. Assad vant krigen, og har foreløpig ikke sluppet Hamas tilbake i varmen. Regjeringen i Damaskus ser på Hamas som «terrorister».

Sønn av Hamas

Sønn av Hamas (Son of Hamas) er en bok av Mosab Hassan Yousef (født i 1978) som kom ut på norsk i 2010. Yousef er eldste sønn av sjeik Hassan Yousef, en av grunnleggerne til Hamas på Vestbredden. Etter et tilfeldige møte med en britisk turist startet Mosab på en personlig reise som førte ham ut av Hamas, i samarbeid med israelske sikkerhetstjenester, inn i kristen tro og politisk asyl i USA.

 

Jonas Gahr Støre og Hamas

I 2011 fortalte daværende Hamas-leder Khaled Mashaal til TV2 at han hadde hatt «en del telefonsamtaler» med Jonas Gahr Støre. Det var et brudd på Vestens enighet om ikke å ha politisk kontakt med terrorgruppen Hamas. Da TV2 spurte Støre om han har hatt samtaler med Mashaal, benektet Støre dette først. På dette tidspunktet prøvde Støre å avbryte opptaket av intervjuet, og ba om å starte på nytt.

Etter at spørsmålet ble stilt på ny av TV2, innrømmet Støre at han hadde telefonkontakt med Mashaal, men bare i 2007. Opposisjonen på Stortinget reagerte kraftig og beskyldte utenriksministeren for løgn om kontakten med Hamas. MIFF avdekket at Støre bare én måned tidligere hadde skrevet til en stortingsrepresentant: Norge har «aldri anerkjent Hamas eller opprettet forbindelser med bevegelsen på politisk nivå». TV2 avslørte at Støre i hvert fall hadde opprettet telefonforbindelser med den politiske lederen til Hamas.

Vesten har krevd av Hamas at de tar avstand fra terror, anerkjenner Israels eksistens og anerkjenner inngåtte avtaler mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene. Dette var et krav som Gahr Støre hevdet Norge opprettholdt under hans tid som utenriksminister, men han instruerte likevel norske diplomater til å snakke med Hamas og hadde selv kontakt med Hamas-lederen.

Det følgende er gjengivelse av ett kapittel, inkludert fotnoter, fra Løgnindustrien av den israelske journalisten Ben-Dror Yemini. Boken ble utgitt av MIFF i 2015 og er nå tilgjengelig gratis på nett her.

Den rødgrønne koalisjonen

Radikale islamistiske ledere maner til overtakelse av den frie verden, Hamas’ TV-kanal maner til mord på jøder og kristne; likevel står de progressive kreftene klare for å unnskylde og rettferdiggjøre Hamas og Hizbollah, under dekke av «humanitær bistand» eller kampen mot undertrykkelse. Om den voksende alliansen mellom tilhengere av undertrykkelse og utrydding og menneskerettighetsforkjemperne.

Siden starten på det nye årtusenet har det vokst frem en ny politisk koalisjon. Den har ennå ikke noe offisielt navn, så vi kan gi den ett: «Det nye imperiet». Rettighetsorganisasjoner, NGO-er, nettsteder, akademiske fagforeninger og forskningsinstitusjoner, i samarbeid med internasjonale organer som FNs menneskerettighetsråd, har blitt en ny og kraftfull global politisk maktfaktor.

Den globale venstresiden

De har ingen paraplyorganisasjon eller et sentralisert hovedkontor; i blant sammenfaller ikke målene helt, men vi kan fortsatt peke på en tydelig fellesnevner. Den globale venstresiden støttet Hugo Chavez, Chavez støttet Ahmadinejad. Ahmadinejads Iran, sammen med land som Libya og Sudan, har påvirkning på FNs menneskerettighetsråd. De har lyktes i å utnevne folk som professor Richard Falk til høytstående posisjoner i rådet.

Disse organene samarbeider med organisasjoner som Human Rights Watch, som samler inn penger i Saudi-Arabia. Den uuttalte betingelsen for ledende stillinger i denne organisasjonen, i likhet med mange andre lignende organer, er en radikal antiisraelsk posisjon. Andre organer i denne koalisjonen samarbeider med Taliban, rettferdiggjør Hamas, forsøker å lette sanksjonene mot Iran eller til og med å fjerne dem, og prøver å stilne interne stemmer som er kritiske til dette, som i praksis er samarbeid med jihad.

Ser bort fra radikal islam

Mer enn noe annet karakteriseres det nye imperiet av en konsekvent og pågående neddyssing av farene som radikal islam representerer for den tredje verden, den muslimske verden og den frie verden, alt dette mens de gjør lille Israel til den største trusselen mot verdensfreden. En viktig milepæl i opprettelsen av dette nye imperiet er den beryktede Durban-konferansen i 2001. En annen var opprettelsen av et nettverk av organisasjoner som støtter BDS, så vel som organer som støtter den samme ideologien, som International Solidarity Movement (ISM), organisasjoner som støtter Hamas eller en ensidig avslutning av Gaza-blokaden, og de årlige antiisraelske «Apartheid Weeks» ved universitets-campuser.

Disse organene har viet langt mindre energi, om noen, til å bekjempe folkemordet i Darfur, drap på kvinner i den muslimske verden, forfølgelse av kopterne i Egypt eller forfølgelse av sjia-muslimer og andre minoriteter i muslimske land. For de fleste av disse organene står Israel i sentrum for menneskerettighetsbrudd, som en trussel mot verdensfreden og særlig for Midtøsten.

Motstandere av Israel

Slik ble det som ofte omtales som den rødgrønne koalisjonen, skapt: rødt for det ytre venstre, grønt for islamistene. Personer som tilsynelatende kjemper for menneskerettigheter på den ene siden, og tilhengere av Hamas, Hizbollah og Taliban på den andre siden. Alle har en fremtredende fellesnevner, i større eller mindre grad: Alle er motstandere av Israel som en nasjonalstat for det jødiske folket, enten åpent, eller implisitt, ved å støtte retten til retur. Nedenfor vil vi vise noe av det som kjennetegner denne koalisjonen.

***

Moayed Ahman og Dashti Jamal, en iraner og en iraker, begge muslimer, begge venstreorienterte, tilbød seg å fordømme islamistisk terror. Det skjedde ved Stop the War Coalition, et antikrigsorgan som er opprettet i Storbritannia, og som har fått internasjonal anerkjennelse. Forslaget deres ble avvist, og de ble begge tvunget til å trekke seg.[1]

Denne historien, og mange andre, er å finne i rapporten Siding with the Oppressor: the Pro-Islamist Left,[2] som ble offentliggjort av One Law for All, en britisk menneskerettighetsorganisasjon. Funnene er vanskelige å fordøye. De påviser tydelig og utførlig alliansen mellom det ytre venstre og islamistiske krefter. Historien er velkjent: Det ytre venstre overser islamistenes fascistiske tendenser, så vel som deres støtte til innføring av sharialovgivning, deres støtte til terror, deres ondartede antisemittisme og så videre. Dette omfatter fenomener som at muslimer deltar i antikrigsdemonstrasjoner og bærer plakater med påskrift om at «jødene er etterkommere av griser og aper». Arrangører overser kort og godt dette.

Antisemittisme vinner legitimitet

Ikke alle som støttet koalisjonen mot krig er antisemittiske. Langt derifra. Men antisemittisme vinner legitimitet i visse kretser på venstresiden, særlig når den forkles som antisionisme. George Galloway, tidligere representant i det britiske parlamentet, og Ken Livingstone, tidligere ordfører i London, er to av stjernene i rapporten, på grunn av deres rolle i å viske ut skillet mellom antisionisme og antisemittisme. Ypperstepresten for den globale venstresiden, Noam Chomsky, er selv av jødisk avstamning, men han legitimerte i praksis antisemittisme da han gjorde sin pilegrimsreise til Hizbollah-leder og uttalt antisemitt Hassan Nasallah.[3] Den som omfavner og gir varm støtte til uttalte antisemitter, kan ikke si at han ikke er antisemitt selv.

Store demonstrasjoner

Slik tar den rødgrønne koalisjonen nok et skritt i retning av å viske ut forskjellen mellom seg selv og det antisemittiske høyre. Det er snakk om det samme hatet mot Israel, og det samme hatet mot jøder. Dersom mann tror at det er snakk om grupper på ytre fløy, uten påvirkningskraft, er det verdt å huske at den aller største demonstrasjonen som noensinne er blitt holdt i Storbritannia, ble organisert av denne koalisjonen. Aviser som Independent og Guardian gir regelmessig en plattform til tilhengerne, og mange akademikere er talspersoner for den.
            I enhver sentral sak er det et hav av forskjell mellom venstresiden og islamister og mellom feministbevegelsen og Taliban. De er bare enige om én sak: et uendelig hat mot Israel. Dette er ikke den første gangen i historien at to motstridende ideologiske grupper finner sammen. Det skjedde i 1940-årene, da deler av lederskapet i den arabiske verden samarbeidet med det åpent rasistiske Nazi-Tyskland, og til og med overtok deres ideologi – alt i jødehatets navn.

***

TV-propaganda

«Allah, å vår Herre, bekjemp dine fiender, fiender av religionen [islam] på alle steder. Allah, knus jødene og deres sympatisører. De kristne og deres støttespillere, kommunistene og deres tilhengere. Allah, tell dem og drep dem til den siste, og etterlat ikke en eneste én.»[4] Disse ordene ble sendt på luften på Hamas’ fjernsynskanal Al Aqsa 3. desember 2010. Samtidig ankom en støttedelegasjon Gazastripen. Personer som tilhører det radikale venstre, tilhengere av likestilling og ytringsfrihet, folk som ønsker å bekjempe undertrykkelse, støtte individets frihet, kjempe mot rasisme og oppildning til vold, burde ha stått først i kampen mot en hatefull ideologi som roper på folkemord.

Solidaritet med Hamas

Men det nøyaktig motsatte skjer. På den ene siden: Grupper fra progressive krefter, inkludert kommunister, kristne og jøder, kommer for å vise solidaritet og identifisere seg med Hamas’ kamp. De blir i praksis til lobbyister for Hamas, lar seg avfotografere sammen med Hamas-lederne og veiver med Hamas-flagg ved vestlige studiesteder. På den andre siden: Hamas bruker sin eneste fjernsynskanal til å kringkaste et budskap om å drepe alle ikke-muslimer. Er ikke en offisiell Hamas-kanal representativ for sin organisasjon? Kan den radikale venstresidens støtte til Hamas rettferdiggjøres? Er Hamas en legitim politisk organisasjon som er lovlig valgt, og som er verdig støtte fra det internasjonale samfunnet?

Historien til Hamas

Hamas ble grunnlagt på slutten av 1980-tallet som en forgreining av Det muslimske brorskap. I blant fremmes det påstander om at Israel bidro til å opprette Hamas, som en del av kampen mot PLO. Men organisasjonen var og er del av et bredere fenomen: fremveksten av radikal, fundamentalistisk islam. På det indiske subkontinentet var det Taliban, i Algerie var det Den islamske frelsesfronten, som vant valget i 1991, og i Somalia var det bevegelser som al-Shabab (i dag er det organisasjoner som Boko Haram som vokser frem). Dette har ingenting å gjøre med Israel, det er del av en global trend. Det har skjedd alle steder det er muslimer, og også blant palestinerne. Om det så var noen som trodde at Hamas virkelig kunne være en motvekt til PLO, var Israels påvirkning på deres fremvekst, og den islamistiske trenden som helhet, minimal.

Frigjøring?

En av de vanligste anklagene blant Hamas’ sympatisører, støttespillere og forsvarere er at det er snakk om israelsk undertrykkelse, og at Hamas forsøker å frigjøre palestinerne fra denne undertrykkelsen. I blant fremmes dette argumentet for å rettferdiggjøre politisk islam generelt. Da professor Noam Chomsky gjorde sin pilegrimsreise til Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah, så han på ham som en nobel kriger mot amerikansk imperialisme. Judith Butler kom med en uttalelser som kunne høres ut som en viss støtte til Hamas og Hizbollah, selv om hun senere hevdet at ordene hennes var blitt forvrengt.[5]

Støtter undertrykkelse

Problemet til Chomsky, Butler og mange andre er at de er motstandere av undertrykkelse per se og at de støtter «frigjøringsbevegelser» per se – noe som ofte fører til en kraftig selvmotsigelse. Dette er ikke et problem bare for akademikere, men også for journalister og intellektuelle. Den store tragedien er at de ender opp med å støtte langt verre og langt mer brutal undertrykkelse.

Det eksisterer virkelig en konflikt, men det er ikke bare en konflikt mellom Israel og Hamas. Det er en kamp som utkjempes mellom Hamas, som del av den globale islamistiske bevegelsen, og den frie verden – så vel som alle ikke-radikale muslimer. Konflikten foregår også innen den muslimske verden: Muslimer i Somalia, Afghanistan, Pakistan, Libanon, Syria, Nigeria og andre steder er under angrep av sine radikale brødre.

Noen ganger vinner radikal islam demokratiske valg. Det skjedde i Algerie i 1991, i PA i 2006 og i Egypt i 2012. Resultatene var stygge. Hadde ikke Hamas kjempet mot Israel, ville de ha kjempet mot PLO, som Hamas anser som altfor sekulære, eller ethvert annet arabisk eller muslimsk regime som de ikke anser som tilstrekkelig fundamentalistiske. Det er nettopp dette Hamas gjorde i Sinai og i Egypt. Hamas’ uttalte mål er å etablere et verdensomspennende islamsk kalifat og utrydde alle ikke-muslimer og muslimske vantro. Politisk islam har allerede utryddet hundretusener de har oppfattet som fiender (hovedsakelig muslimer), så når Hamas truer med folkemord, bør det ikke overses.

Hamas og jihad

Paragraf sju i Hamas’ charter gjør det klart at de verken er en lokal eller engang en nasjonal bevegelse. Overskriften lyder: «Det universelle ved Hamas» og fortsetter: «Som en følge av muslimenes utbredelse er [Den islamske motstands]bevegelsen universell. Muslimer forsøker å utbre sin religion over hele kloden og kjemper for seier ved å styrke sin posisjon og ved å oppfordre til jihad.»[6] I fortsettelsen snakker charteret om utryddelse av jødene: «Den forjettede tid [dvs. dommedag] vil først komme når muslimene tar kampen opp mot jødene og dreper dem; når jødene gjemmer seg bak steiner og trær, som vil rope: O, muslim! En jøde gjemmer seg bak meg, kom og drep ham!» Også andre paragrafer i charteret peker i samme retning.

***

Ikke alt som er skrevet i tusen år gamle religiøse tekster anses som krav i vår samtid. En kan finne mange eksempler på fremmedhat i jødiske tekster også. Men disse blir bare akseptert som påbud som må følges av helt marginale grupper på høyresiden. De har aldri blitt en del av, verken eksplisitt eller implisitt, Israels offisielle politikk eller seriøse politiske partiers program.

Salafister

Historien er en annen når det kommer til Hamas. Charteret følger den mest radikale og rasistiske salafistiske tolkningen av islam. Dette er ikke den eneste tolkningen av islam. Det finnes moderate tolkninger der ute. Men for politiske islamistiske grupper som Hamas og Hizbollah er det den radikale fortolkningen som gjelder.

En kultur av hat

Lederskapet i Hamas gir et praktisk og konkret uttrykk av denne fortolkning i sitt charter. I denne forstand er kringkastingen som maner til drap på kristne, kommunister og jøder ikke noe unntak. Dens ord gjenspeiler trofast både ideologien og praksis innen politisk islam. Dette er budskapet som de tror på og som de formidler til massene, en kultur av hat og oppildning.

Koranen og jøder

Den samme tv-kanalen kringkastet en religiøs preken av Muhsen Abu Ita, som blant annet sa: «Naturlig nok omhandler kapitlene i Koranen gitt til Muhammed i Mekka bare sjeldent jøder … Den snakker om jødene i vår tid, i dette århundret, med bruk av språk som alluderer til utryddelse, selv før én eneste jøde eksisterte på denne jord. Dette kapittelet i Koranen snakket om kollapsen av den såkalte staten Israel, selv før denne staten var opprettet … Utryddelsen av jødene her i Palestina er en av de mest utsøkte velsignelsene for Palestina.»[7] Dr. Ahmed Bahar, fungerende leder av det palestinske parlamentet, gikk enda lenger da han sa at «vårt folk ble rammet av en kreftbyll, det er jødene, i hjertet av den arabiske nasjonen».[8] I henhold til den palestinske konstitusjonen ble Bahar nesten PAs president etter at det ble hevdet at Mahmoud Abbas, som hadde avtjent sin periode, ikke hadde avholdt det påkrevde valget.

Hamas og Europa

Dr. Yunis al-Astal, et medlem av de palestinske parlamentet og et fremstående Hamas-medlem – og også dekan ved Fakultetet for sharia og leder for fatwa-rådet ved Det islamske universitetet – gikk i et lignende spor: «Vi vil erobre korsfarernes hovedstad, Roma, og deretter hele Europa. Når vi blir ferdige med Europa, vil vi erobre hele det amerikanske kontinentet. Og vi vil ikke glemme Øst-Europa, heller.»[9] Han gjorde det også klart at instruksen om å utrydde jøder gjelder i dag, og ikke for fremtiden.[10] Dette er Hamas. Det er ikke bare deres charter. Organisasjonens gjennomgående mål, som fremkommer i taler og kringkastingen, er å opprette et globalt islamsk kalifat, overtagelse av Vesten og utrydding av vantro, jøder og ikke-jøder. De ovenfor nevnte personene befinner seg ikke på ytterkanten. De står i front og sentrum.

Slakte jødene

Hva vil dere gjøre med jødene? spør en utkledd karakter i ett av Hamas-tvs barneprogram. «Vi vil slakte dem», svarer en annen karakter.[11] Lignende budskap formidles i et titalls barneprogrammer.[12] Listen over uttalelser i denne retningen er praktisk talt uendelig. Både PMW, som undersøker og dokumenterer de palestinske mediene og utdanningssystemet, og MEMRI, som følger mediene i Midtøsten, har gjengitt omfattende bevis som viser at dette er det Hamas lærer barn på tv.[13] Dette er Hamas. Dette er ideologien og utdannelsen organisasjonen gir. Dette er dens charter. Men medlemmer av den rødgrønne koalisjonen anser dette enten som falskt eller som unnskyldt i navn av den hellige kampen mot okkupasjon – på tross av at Hamas’ målsetning ikke har noe med den å gjøre, i det minste ikke på den måten vestlige tror.

Global dominans

Hamas ønsker ikke bare å ødelegge Israel eller utrydde jødene. Hamas snakker åpent om kristne og om Andalucia, Roma og London, om Nord- og Sør-Amerika og om Vatikanet. De to viktigste kildene til offentlig informasjon i Vesten, akademia og media, har en klar og stabil linje: enten å hvitvaske eller ganske enkelt å overse disse ubehagelige sannhetene. Lik det eller ei: Dette er ikke en marginal ideologi anført av en marginal gruppe på Gazastripen. Dette er den offisielle linjen til Hamas’ tv-kanal. En kan ikke forstå Hamas uten å forstå denne ideologien. Vesten liker å tenke at Hamas er en spesielt voldelig frigjøringsbevegelse, selv når Hamas selv gjør det klart at de er interessert i noe helt annet.

***

Hamas og radikal islam

Hamas er del av den radikale islam, som fører en kamp mot den frie verden: Europa og Nord- og Sør-Amerika. For å forstå uttalelsene til ledende Hamas-folk, må vi huske Sayyid Qutb fra Det muslimske brorskap. Han er en av de viktigste ideologene, om ikke den viktigste, til den radikale islam. Qutb var åpent antisemittisk, og hadde en besettelse mot kvinner og jøder. Qutb benektet ikke holocaust, han gjorde noe langt verre: Han rettferdiggjorde det. (Professor Bassam Tibi har for øvrig publisert en omfattende studie av forholdet mellom Hamas og Qutb.)

Sharialover på Gaza-stripen

Et kraftfullt eksempel på det instinktive forsvaret av Hamas kom til syne i tiden rundt operasjon Cast Lead. Cast Lead startet 27. desember 2008. Noen få dager tidligere stemte Hamas’ parlament på Gazastripen for å innføre sharialover,[14] inkludert straffer som håndamputasjoner, pisking og henrettelser for kriminelle handlinger.[15] Det er nøyaktig slik Taliban opererer. Dette fikk liten oppmerksomhet. Det fikk derimot Hamas’ beslutning om å bryte våpenhvilen og skyte raketter mot israelske sivile. Ironisk nok ble lovgivningen bare delvis implementert på grunn av krigen som brøt ut med Israel.[16]

***

Cast Lead utløste en strøm av kritikk mot Israel uten sidestykke. Velkjente ansikter blant de progressive krefter, som kanadiske Naomi Klein, briten Robert Fisk og den israelske Gideon Levi, stilte seg sammen med anklagende fingre rettet mot Israel. Hundretusener av demonstranter tok til gatene i London, Paris, Stockholm, Dublin og andre steder for å protestere mot Israels handlinger.

Demokratisk valg?

La oss en stakket stund sette til side hatet og uttrykkene for antisemittisme som var en del av disse demonstrasjonene. Den internasjonale pressen hevdet at Israel må respektere palestinernes demokratiske valg. For hva er vel demokrati, om det ikke er å respektere folkets rett til å velge sine egne ledere, også for palestinerne? Mediene argumenterte med at dersom Israel ikke hadde innført en blokade på Gazastripen, og hvis de hadde vært mer sjenerøse med palestinerne, inkludert å ha gitt dem et fritt leide for arbeid, utdanning og medisinsk behandling, kunne konflikten og de påfølgende blodsutgytelsene vært unngått. Hamas ville ikke vært tvunget til å sende raketter mot Israel. Dette er påstander som bør utfordres.

***

Brutal maktovertakelse

For å hanskes med disse påstandene må vi først gjennomgå fakta. Israel bestemte seg for å gjennomføre en ensidig uttrekning fra Gazastripen. Ingen blokade ble innført. Etter uttrekningen undertegnet Israel en «grenseavtale» med PA.[17] Først etter at Hamas på voldelig vis overtok makten på Gazastripen[18] og utviste PA og EU-representanter fra grenseovergangen ved Rafah,[19] ble den stengt. Israel brøt ikke noen avtale. Det gjorde Hamas. Det skjedde bare etter at Hamas hadde massakrert Fatah-medlemmer.

Kunne ha valgt velstand for Gaza

På samme tid som Hamas erklærte avtalen som ugyldig, kunngjorde organisasjonen også at den verken anerkjenner våpenhvilen eller Israels rett til å eksistere, og at kampen for å ødelegge Israel var viktigere enn et normalt liv for innbyggerne på Gazastripen. Hamas ikke bare snakket, de handlet også, ved å sende rakettsalver som gjorde livene til hundretusener av israelere til et pågående mareritt. Israel avventet på en måte som ikke noe annet land som lider under konstant aggresjon ville ha gjort. Hamas kunne ha valgt utvikling og velstand for innbyggerne på Gazastripen. Med de valgte en vei brolagt av radikal islam.

Muslimer blir skadelidende

Spørsmålet venstresiden dermed burde ha stilt seg selv er ikke hvorvidt de kan stanse israelske motangrep mot Hamas, men hvorvidt den frie verden fortsatt kan kjempe mot radikal islam. Men i stedet for å gjøre det, fortsetter talspersonene for den opplyste verden å fordømme Israel og å rettferdiggjøre Hamas, noe som gir radikal islam fritt leide til å vokse. Det er muslimene selv som kommer til å betale den høyeste prisen.

Det muslimske brorskapets historie

Hamas’ ideologiske røtter har ingenting å gjøre med Israel. Politisk islam utviklet seg i Saudi-Arabia (wahhabisme), Egypt (Det muslimske brorskap) og på det indiske subkontinentet (Deobandi-sekten)[20] – lenge før zionismen eller staten Israel oppstod. Hamas er én av mange avleggere. Alle steder der radikal islam har slått røtter, har det ført til ødeleggelse, elendighet, undertrykkelse og forferdelige blodsutgytelser. Det gjelder Taliban-regimet i Afghanistan, som har tatt livet av nesten én million muslimer. Slik var det med islamistene i Algerie, som slaktet mellom 100.000 og 200.000 mennesker. Slik er det med islamistregimet i Sudan, det mest morderiske regimet i den muslimske verden. Slik er det med de pågående kampene i Somalia, Irak, Pakistan, Syria, Nigeria og Afghanistan, der radikale muslimer dreper andre muslimer. Det er ikke nødvendig å peke på den «israelske blokaden» for å forklare radikal islam, verken på Gazastripen eller andre steder.

***

Forsvarer rakettangrep

Robert Fisk fra den britiske avisen Independent er en av Israels krasseste kritikere. Fisk gikk til og med så langt at han rettferdiggjorde Hamas’ raketter da han skrev at «når du hører at israelerne sier at terroristene skyter raketter mot Israel, kan palestinerne på Gazastripen i mange tilfeller si: ‘Vel, mitt barnebarn skyter raketter mot min by, for disse områdene var palestinsk eiendom før 1948’».[21] Ordene til Fisk er et klassisk eksempel på hvordan virkeligheten formes gjennom media. Vi har sett hva Hamas ønsker. De ønsker London og Roma, selv om ingen av dem verken forlot disse byene i 1948 eller ble født der.

Fisk og Hamas

Men Fisk lever i fornektelse, og han er ikke alene. Han hevder at rakettskytset er en hevn for nakbaen i 1948. Som vi så ovenfor ble titalls millioner flyktninger i løpet av disse årene. Ikke én av disse titalls millionene har hevnplaner som en hoveddel av sitt liv. Ingen av dem skyter raketter, ikke fra Polen til Ukraina, ikke fra Tyrkia til Bulgaria, og ikke fra Tyskland til Polen eller Tsjekkia. Fisk vet dette. Han vet også at FN fattet en delingsresolusjon, som jødene aksepterte og araberne blankt avviste. Fisk vet også at araberne erklærte en utryddelseskrig mot det jødiske samfunnet i det britiske mandatområdet Palestina og fremsatte trusler mot de nesten én million jødene som levde i arabiske land. Fisk vet at den palestinske nakbaen er en konsekvens av et radikalt arabisk og palestinsk lederskap. Fisk vet at hvis araberne hadde vunnet, ville jødene ha lidd en skjebne langt verre enn en nakba. Han vet også at over 800.000 jøder måtte flykte fra arabiske land. Men viktigst: Han vet at ingen av disse flyktningene så sin lidelse som en unnskyldning for massemord gjennom terrorisme med raketter, skudd og bomber, selv om også de ble nektet retten til retur.

Starten på Gaza-krigen i 2008

Fisk forvrenger ikke bare bakgrunnen, men han forvrenger også detaljene. For eksempel hevdet han i januar 2009 at Israel, og ikke Hamas, startet kampene da Israel angrep 4. november og 17. november, og drepte henholdsvis seks og fire palestinere.[22] Dette er i seg selv riktig. Men han hadde glemt én viktig detalj: at Israel angrep en tunnel som førte inn i Israel for å kunne gjennomføre terrorangrep på israelsk territorium – et klart og tydelig brudd på våpenhvilen.[23]

***

Gideon Levi og Hamas

Selvsagt kunne vi ikke skrive dette kapitlet uten å nevne Gideon Levi, Israels mest fremtredende representant for den rødgrønne koalisjonen. Akkurat som Fisk gjør han sitt beste for å rettferdiggjøre palestinsk terrorisme.[24] Han rettferdiggjør til og med fremtidig palestinsk terror retroaktivt. «Barna i Jenin», skriver Levi, «som har vært vitne til færre grusomheter enn det barna på Gazastripen har blitt eksponert for, vokste opp til å bli terrorister og selvmordsbombere. Et barn som har sett sitt hus bli ødelagt, sin bror drept og sin far ydmyket – vil ikke tilgi.»[25]

Levy og Nakba

Levy gjør det samme som Fisk. Begge bør minnes på dette: Tyskerne bombet London og drepte 43.000 sivile. Amerikanerne bombet Tokyo og drepte 100.000. Britene og amerikanerne bombet Dresden og drepte 30.000. Tyskerne prøvde å utrydde jøder og sigøynere; de drepte seks millioner jøder og et stort antall sigøynere. Vi har ennå til gode å høre om japanske selvmordsbombere i USA eller tyske selvmordsbombere i Storbritannia. Det samme gjelder for jøder eller sigøynere i Berlin. De har langt mer grunn til å gjøre noe slikt. De mistet ikke bare noen tusener i en krig; de ble myrdet i millioner bare for å være til. Men nakbaen var tydeligvis verre enn holocaust og Hiroshima.

***

Hevn i generasjoner

Det automatiske forsvaret for palestinsk terrorisme er ikke «progressivt» eller «opplyst», og selvsagt bygger det ikke på «en bekymring for menneskerettigheter» eller «humanisme». Det er rasisme, enkelt og greit. For verken Fisk eller Levy mener at etniske tyskere burde ha sendt raketter mot Tsjekkia, eller at jødene, tyskerne eller japanere burde ta hevn. De tilhører, tross alt, en annen kultur, som er mer opplyst og progressiv, og som ikke har behov for vold eller hevn.

Men muslimene, i henhold til disse samme «progressive kreftene», tilhører en mindreverdig og barbarisk kultur. For dem er det greit. De tilhører tross alt en kultur der hevn går over generasjoner. Tre generasjoner har passert, og alle flyktningene fra 1940-årene har etablert seg på nytt andre steder. Men det er «naturlig» at palestinerne fortsatt insisterer på bo i flyktningleirer over 60 år etter, drive med terror og snakke om folkemord.

Ofrene for radikal islam

De som unnskylder palestinsk terror tar sikte på å rettferdiggjøre angrep mot Israel og jødene, så vel som mot Vesten generelt. Men 99 prosent av ofrene for radikal islam er andre muslimer. Dødsmarkene i Somalia, Nigeria, Afghanistan, Pakistan, Syria, Egypt, Irak, Libya og Algerie er dynket i muslimsk blod, utgytt av andre muslimer. Rettferdiggjøringen har som målsetting å oppfordre til angrep mot jøder; ofrene er vanligvis andre muslimer.

Hamas og massemord

Fisk-ene og Levi-ene tar feil. Muslimene er ikke dårligere. De er mennesker. De er likeverdige. Det er tillatt, ja vi er forpliktet til, å kreve at de oppfører seg slik som de flere titalls millioner andre som var flyktninger – europeiske og ikke-europeiske – oppførte seg på 1940-tallet. Vi må kreve at de stanser oppildningen og hatet. Vi burde pålegge blokader og embargo på regimer hvis politiske plattform og visjon omfatter pågående oppfordringer til massemord på jøder og kristne. Vi må også handle mot et regime hvis offisielle medier oppfordrer til hat og drap.

Rettferdiggjøringene for alt dette bare oppmuntrer volden og fører oss enda lengre bort fra en fredelig løsning. Det viktigste bidraget fra de «progressive kreftene» kan og bør være en oppriktig lik og rettferdig behandling av muslimer, og å konfrontere Hamas-lederne med sannheten. Det er fortsatt ikke for sent å endre retning – ikke for å hjelpe Israel, men for å hjelpe palestinerne.

 ***

Overser ideologien til Hamas

Mens kampene pågikk i Gaza, oppfordret Naomi Klein til en boikott av Israel.[26] I artikkelen beskylder hun selvsagt Israel for aggresjon, og hun tar for seg fire hovedargumenter for en boikott. Artikkelen inneholder ikke ett ord om Hamas. Ikke ett ord om rakettene skutt mot sivilbefolkningen. Israels fulle tilbaketrekning fra Gazastripen har angivelig ikke skjedd. Hamas’ ideologi eksisterer visst ikke. Selv det enkle faktum at BDS-kampanjen, som Klein oppfordret til samarbeid med, har som mål å ødelegge, og ikke å sikre en fredelig og rettferdig tostatsløsning, synes hun å overse.[27]

Forening mellom radikal venstre og radikal islam

For Klein, i likhet med tusenvis av demonstranter, er målet å boikotte Israel. En viktig detalj må tilføyes: Oppfordringen om å boikotte Israel dukket ved mange demonstrasjoner opp ved siden av bilder av Hizbollahs leder Hassan Nasrallah.[28] Dette er det tydeligste eksempelet på at ekstreme ytterpunkter møtes, i koalisjonen mellom den radikale venstresiden og radikal islam. Radikale islamister, fra Hamas til Hizbollah, kan smile tilfreds av det arbeidet Naomi Klein gjør for dem.

Kritikk mot Israel

Mennesker med samvittighet har gyldige argumenter om lidelse i verden. Kritikk mot Israel er ikke en forbrytelse. Problemet er besettelse med Israel. Bare ved denne besettelsen kan Israel bli den største faren mot verdensfreden,[29] stikk i strid med logikk og fakta. Radikal islam står for et overveldende stort bidrag til vold og død i verden; det gjelder organisasjoner som Hamas og al-Qaida. Men disse er den foretrukne politiske allierte for den radikale venstresiden, som derfor beskytter dem. Sannelig et underlig par.

***

Akademisk samarbeid med Hamas

Det blir enda mer absurd. London School of Economics (LSE) er en prestisjefylt akademisk læreinstitusjon. Studentunionen der besluttet i desember 2009 å inngå et samarbeid med Hamas’ islamske universitet på Gazastripen.[30] På det samme universitetet preker lederen for avdelingen for islamsk lovgivning, dr. al-Astal, om erobring av Europa[31] og om utryddelse[32] og kidnapping av jøder.[33] Dette universitetet satte opp et skuespill som ble vist på Hamas’ fjernsynskanal; en blodanklage som viste jøder som nøt å drikke muslimsk blod.[34] Ved dette universitetet har et høytstående fakultetsmedlem forklart for Hamas-kanalen at det er bra at jødene kom til Israel, fordi det gir muslimene en anledning til å bekjempe dem som del av kampen mot «den internasjonale jødedommen».[35]

Akademisk rasisme

Det som Det islamske universitetet forkynner, er åpent og fritt tilgjengelig for offentligheten. Ingen kan på alvor hevde at de ikke visste om dette. Personer som bestemmer seg for å inngå slike samarbeid må kjenne til det i en eller annen grad. Et «islamsk universitet» underlagt Hamas’ regime kan ikke være en bastion for akademisk frihet, intellektuell pluralisme og åpen diskurs, selv uten de ovennevnte eksemplene, men snarere en høyborg for konstant oppildning og rasisme.

Nyttige idioter

I mai 2012 gjorde Dr. Subhi al-Yaziji ved en fremtreden på Hamas’ tv-kanal det klart at muslimenes mål er «[etter Palestina], å heise Kalifatets flagg over Vatikanet».[36] al-Yaziji er dekan ved Koran-studiene ved det samme universitetet. Det kan derfor være klokt å nevne for de britiske studentene, som støtter slike personer, at de blir lurt og brukes som det Lenin kalte «nyttige idioter».[37]

Hamas og Nazi-Tyskland

LSE, et høysete for progressive krefter, vant også en spesiell anerkjennelse fra Libyas daværende hersker, Muammar Gaddafi.[38] Gaddafi International Charity and Development Foundation donerte 1,5 millioner britiske pund til LSE. Fondet var ledet av Gaddafis sønn. Han mottok en doktorgrad fra samme institusjon, og Gaddafi selv holdt en tale for studentene.[39] Det er blant annet slikt som fører til allianser med universiteter i Midtøsten hvis høytstående fakultetsmedlemmer maner til folkemord. Dette er vestlig ungdom som demonstrerer til fordel for Hamas. Dette er menneskene som gjør Israel, som tross alt forsøker å forsvare seg selv, til et reinkarnert Nazi-Tyskland.

***

Naive menneskerettighetsaktivister

BDS-bevegelsen er blant de ledende i demoniseringskampanjen. Denne bevegelsen støttes bredt av den rødgrønne koalisjonen. Blant dem er nobelprisvinnere, som Desmond Tutu, samt erklærte antisemitter. Skillet mellom anti-Israel og antisemittisme viskes helt ut. Noen blir med i bevegelsen fordi de er naive, i den feilaktige troen på at de faktisk fremmer menneskerettigheter. De faktiske lederne og aktivistene, derimot, støtter ødeleggelse av staten Israel, og ikke bare en avslutning av okkupasjonen fra 1967.

Qaradawi og BDS

En av de mest fremtredende støttespillerne av BDS-bevegelsen er Sheik Yusuf al-Qaradawi, den viktigste utsteder av islamske religiøse fatwaer innen sunni-islam, den største retningen innen religionen. Qaradawi utstedte en oppfordring til å støtte BDS-kampanjen som lyder: «Enhver riyal, dirham [mynt] som brukes til å kjøpe deres varer blir til slutt til kuler som skytes i hjertene til våre brødre og barna i Palestina … Å kjøpe deres produkter er å støtte tyranni, undertrykkelse og aggresjon.»[40] Dette Qaradawi-sitatet har blitt skrevet på hundrevis, om ikke tusenvis, av plakater, informasjonsmateriell og nettsteder til støttespillere av BDS.

Qaradawi var også hedersgjest hos daværende ordfører i London, Ken «Red Ken» Livingstone. Da moderate muslimer ba Livingstone om ikke å ta imot Qaradawi, fordi han er en personlighet som fremmer ekstremisme og splid, ble de avvist. Han har gjentatt sin støtte for samarbeidet med Qaradawi i senere år.

Qaradawi er antisemitt

Qaradawi er ingen moderat og tolerant muslimsk jurist. Han er en rasist og en antisemitt. Han har oppfordret til utryddelse av jøder bare fordi de er jøder. I en av sine taler i 2009 rettferdiggjorde Qaradawi Hitler, som «satte jødene på plass» og ga dem en «guddommelig straff». Han uttrykte også et ønske om at «med Allahs hjelp, neste gang vil det skje ved de troendes [muslimers] hånd».[41]

Qaradawi og terror

Allerede i 2005 publiserte muslimske intellektuelle en oppfordring om å stille Qaradawi for retten i en internasjonal domstol for oppfordring til terror og drap, inkludert mot kvinner og barn i Israel.[42] Disse intellektuelle bør berømmes; de støtter ikke BDS, og de har ikke behov for støtte fra Qaradawi og hans like. Men de «progressive kreftene» har ikke noe problem med en fremstående islamsk personlighet som oppfordrer til utryddelse av jødene.

Qaradawi på Gaza-stripen

Qaradawi er ikke bare den viktigste autoriteten innen sunni-islam. Han er også øverste religiøse leder av det innflytelsesrike og politisk mektige Det muslimske brorskap. Da Qaradawi besøkte Gazastripen i april 2013, ble han gitt en kongelig velkomst. Hans antisemittiske lære deles av Hamas i Gaza: en kombinasjon av homofobi, kvinnehat, nazisme og islamisme. En kombinasjon Israel må kjempe mot. En kombinasjon som vinner anerkjennelse blant «progressive krefter».

***

Maguire og Hamas

En av de mest fremstående støttespillerne av BDS, og fast deltaker ved «frihetsflotiljer», er den irske fredsaktivisten og fredsprisvinneren Mairead Corrigan Maguire. Da Israel besluttet å utvise henne, sa hun følgende i rettssalen: «Jeg sverget for meg selv etter å ha besøkt konsentrasjonsleirene at jeg aldri ville tie når barn lider.»[43] Omtanken for barn er prisverdig. Det finnes millioner av barn i Asia og Afrika som kunne trengt hennes hjelp. De blir drept eller rekrutteres som soldater for å drepe andre. Andre brukes til slavearbeid. Noen av dem kan kanskje røre ved Mairead Corrigan Maguires hjerte. Men hun bryr seg bare om én sak: å identifisere seg med Hamas og å sammenligne Israel med nazistene. Det var ikke første gang hun gjorde en slik sammenligning; tidligere har hun hevdet at «[Israels] kjernefysiske våpen er bare en forbedring av gasskamrene».[44]

Hvorfor blir palestinske barn skadet?

Palestinske barn har blitt skadet i konflikten, og det er uheldig og tragisk. Men vi må allikevel være forsiktige her. Barn brukes som våpen av Hamas. Bevegelsen hjernevasker dem og oppfostrer dem til mord og hat – ikke bare mot jøder, men også mot Vesten generelt. Hamas utdanner dem til å bli martyrer og selvmordsbombere.[45] Hamas innrømmer at de bruker barn som menneskelige skjold.[46] Derfor blir de skadet – ikke fordi Israel ønsker å ramme barn, men fordi Hamas bruker dem i kamp.

Hjernevask av barn

Corrigan Maguire sier ingenting om Hamas’ hjernevask og bruk av barn i en krigssone. Hun fremmer utelukkende kritikk av Israel. Vi må huske at antallet barn som rammes i den israelsk-palestinske konflikten – inkludert operasjon Cast Lead – er lavere enn i alle andre konflikter rundt omkring i verden. Tusenvis av barn har blitt drept de siste årene i Irak, Pakistan, Afghanistan og Somalia. Radikale islamister står bak de fleste dødsfallene. Hamas er en forgreining av disse. 133.000 barn har dødd av sult i Somalia fordi islamistene, Hamas’ ideologiske allierte, har nektet dem mat.[47] Allikevel har Corrigan Maguire og hennes ideologiske venner ikke tatt del i noen frihetsflotilje eller lignende provokasjoner på disse stedene. Hennes protest er selve definisjonen på en moteriktig demonstrasjon, uten risiko og med liten hensikt.

Ship to Gaza

Corrigan Maguire har deltatt som «fredsaktivist» i tre flotiljer til støtte for Hamas. Etter den mest kjente flotiljen, som inkluderte det beryktede tyrkiske skipet Mavi Marmara, hevdet Corrigan Maguire at «alle flotilje-deltakerne hadde forpliktet seg til en fredelig protest». Det motsatte var tilfelle. Passasjerene ved Mavi Marmara skrek, med fanatisk entusiasme, et krigsrop om utryddelsen av jødene: «Khaybar, Khaybar, å jøder! Muhammeds hær vil komme tilbake!»[48] Dette er «fredens ånd» for Hamas og organisasjonens støttespillere. Det er vanskelig å tenke seg at Corrigan Maguire ikke kjenner til noe av dette. Men siden alt er rettferdiggjort i «revolusjonens» navn, overser hun det.

Nektet å svare

Yair Lapid, som på den tiden var nyhetsanker ved Israels Kanal 2, spurte Corrigan Maguire: «Hvorfor verver en nobelprisvinner seg til å hjelpe et regime som har terror som verdensanskuelse, som er selverklært antisemittisk, kvinneundertrykkende og antidemokratisk, og som står imot alt du selv tror på?» Hun nektet å svare direkte på spørsmålet. Hun overså også hatet som sydet fra flotiljedeltakerne. Hun fokuserte utelukkende på blokaden og hevdet at hun støttet kvinner og barn på Gaza.[49] Dette er en påstand som ofte blir brukt av selverklærte menneskerettighets- og fredsaktivister. Så la oss se nærmere på den.

Vil fjerne Hamas fra EUs terrorliste

På den ene siden har Corrigan Maguire skrevet under på en oppfordring om å boikotte Israel[50] og et opprop om å utvise den israelske ambassadøren til Irland.[51] På den andre siden har hun også undertegnet en oppfordring til EU om å fjerne Hamas fra sin offisielle liste over terrororganisasjoner.[52] Hvordan kan en oppfordre til å boikotte Israel, som trakk seg helt ut av Gaza, og samtidig oppfordre til å anerkjenne et undertrykkende, rasistisk, morderisk og antisemittisk regime? Corrigan Maguire villeder dermed sitt publikum. Hun «kjemper ikke bare for kvinnene og barna» på Gaza. Hun arbeider også politisk til fordel for Hamas.

Hamas og Ship to Gaza

Forbindelsen mellom Hamas og disse tilsynelatende nøytrale flotiljene ble senere avslørt i et brev sendt av Hamas’ minister for kultur og idrett, Bassem Naim, 1. november 2007.[53] Brevet var adressert til Free Gaza Movement eller FGM, som står bak de fleste flotiljene til Gazastripen. Den første flotiljen seilte bare to måneder etter at brevet ble sendt.

Politisk kampanje mot Israel

Med andre ord var dette helt fra starten av ikke snakk om en humanitær aksjon, men en politisk kampanje som var koordinert mellom den radikale venstresiden og det radikale islamistiske Hamas. Noen kan tenkes å ha deltatt utelukkende for å kjempe for menneskerettigheter, men de var ikke annet enn brikker i Hamas’ og flotiljens bakmenns manipulasjonsspill, som alle har en bred bakgrunn med antiisraelsk aktivisme og benekter Israels rett til å eksistere. Denne politiske kampanjen har vært en braksuksess, og fremmer målene til dem som ønsker å ødelegge Israel forkledd som humanitær hjelp.

Kritikk av Israel er legitimt

Igjen må det presiseres: Kritikk av Israels særskilte handlinger eller politikk må ønskes velkommen. Israel gjør feil. Israel er også et levende demokrati – stort sett alle Israels handlinger i konflikten med araberne debatteres åpent på israelske nyhetsnettsteder, blogger og andre fora. Det finnes til og med personer, på ytterkanten av Israels venstreside, som støtter Free Gaza Movement. Det er en del av Israels demokratiske diskurs. Men denne diskursen kan ikke skjule det faktum at det er en stor forskjell mellom kritikk og antiisraelske aktiviteter, som å vise solidaritet med Hamas.

Maguire og Nobels fredspris

Corrigan Maguire ble tildelt Nobels fredspris for å ha fremmet forståelse mellom to rivaliserende grupper i Irland. Hun prøvde ikke å boikotte noen av gruppene. Hun krevde ikke at den ene siden måtte utryddes. Hun støttet ikke de mest ytterliggående gruppene på noen av sidene. Men av en aller annen grunn gjør hun det motsatte når det kommer til Israel.

Maguire er palestinernes fiende

Corrigan Maguire er ingen fiende av Israel. Hun er palestinernes fiende og en fiende av mulighetene for fred. Hun signerte et opprop som støtter palestinsk masseretur til Israel. Det er ikke et humanitært krav.[54] Det er det sentrale politiske kravet til motstanderne av fred blant palestinerne. Det er et krav som enhver seriøs moderat palestiner unngår.[55] Det er et uberettiget krav, fordi det kun retter seg imot Israel, av alle land i verden. Ved å støtte Hamas og retten til retur fremmer hun ikke forsoning ,men fortsatt konflikt og fortsatt palestinsk lidelse.

 ***

Mankell og Hamas

Som del av pro-Hamas-aktivismen som utgir seg for å være fredsarbeid, publiserte den svenske forfatteren Henning Mankell en helsides artikkel i Ha’aretz: «Vil den ekte Henning Mankell være så snill å reise seg?»[56] I artikkelen hevdet Mankell at noen hadde stjålet hans identitet og sendt brev der han tilsynelatende mener at han ikke ønsker at israelere skal lese bøkene hans. Mankell sier selv at han er et opplyst menneske som ønsker dialog. Allikevel, i denne opplysthetens navn, i likhet med andre medlemmer av den rødgrønne koalisjonen, støtter Mankell retten til retur, kaller Israel en apartheidstat[57] og beskylder Israel for mord. Denne artikkelen hadde til hensikt å forklare hans støtte til og deltakelse i den tyrkiske Gaza-flotiljen samt andre flotiljer som skulle ha ankommet på den samme tiden. Humanisme på sitt beste.

Gaza-flåten i samarbeid med Iran

Det er verdt å minne om at IHH var sponsorene bak flotiljen som Mankell deltok i.[58] Da de kom tilbake til Tyrkia, skyndte de seg til Iran for å kunngjøre følgende ved en pressekonferanse sammen med daværende president i Iran, Mahmoud Ahmadinejad: «Vi er her i dag med en lengsel og vilje til bygge et Midtøsten uten Israel og USA, og for å gjenta vår forpliktelse til å fortsette på veien til Mavi Marmaras martyrer.»[59] For å fjerne all tvil publiserte til og med lederen av Mavi Marmara-ekspedisjonen en artikkel under overskriften: «ALLAHU AKBAR! Tiden er inne for å eliminere Israel …!»[60] Dette er ikke bare en historie om en humanitær konvoi til innbyggerne på Gazastripen, men en åpen identifisering med Hamas’ tanker om folkemord. Men Mankell enten vet ikke eller – mer sannsynlig– vil ikke vite at hans støtte til flotiljer er en støtte til utslettelse av Israel – i menneskerettighetenes navn, selvsagt.

Mankell og Mossad

I artikkelen antydet selvsagt Mankell at Israel stod bak e-postene som hintet om at han ikke ønsker at israelere skal få lese hans bøker. Vel, det viser seg at Mankell snakket med journalister umiddelbart etter sin første flotilje, og uttalelsene hans ble publisert på to kjente nettsteder i Israel, deriblant Ynet.[61] Hvem vet? Kanskje plantet det israelske Mossad disse artiklene. Mankell skrev også et særlig hatsk innlegg for den britiske avisen Guardian om sine opplevelser ved den forrige flotiljen.[62] Blant annet skriver han at «[min spesielle behandling av en representant for Israels utenriksdepartement] får meg til å vurdere å forsikre om at ingenting jeg skriver noensinne vil bli oversatt til hebraisk igjen». Det er sikkert mulig at Mossad kan forfalske e-poster og intervjuer, men det er vanskelig å tro at de også har klart å ta kontroll over den britiske pressen.

Ondskapsfull konspirasjon

Med bare litt undersøkelser blir dermed bildet klart: ikke en løgn, ikke en forfalskning, og ikke en konspirasjon fra det allmektige israelske utenriksdepartementet eller Mossad. Mankell selv kom med ideen. Hvis han hadde skrevet at han hadde foreslått ideen og senere gått vekk fra den, ville det vært én sak. Men i steden bestemte han seg for å gjøre det hele til en ondskapsfull konspirasjon som gjør Israel til et samtidens KGB.

Unnskyldning for terror

Til Mankells «forsvar» er han ikke bare besatt av Israel. Han har også vist forståelse for Taimour Abdulwahab, en svenske av muslimsk opprinnelse som forsøkte å gjennomføre et stort terrorangrep i Stockholm, slik han også har funnet unnskyldninger for terrorangrepene i USA.[63] «Veien til rasjonalitetens triumf kan være lang», skrev Mankell i Ha’aretz-artikkelen. Mankell har rett – men han befinner seg ikke på rasjonalitetens side. Det er mange andre som fortsatt trenger å lære denne leksen.

***

Er det humanitær krise på Gaza-stripen?

Som vi allerede har sett er den vanlige unnskyldningen for den rødgrønne koalisjonen på Gazastripen den «humanitære krisen» som pågår der. Er det virkelig en krise? I april 2011 offentliggjorde en Røde Kors-medarbeider, Mathilde Redmatn, en uttalelse om at det «finnes ikke noen humanitær krise på Gazastripen». Uttalelsen vakte sinte reaksjoner, og den antiisraelske leiren var raske med å utføre en «undersøkelse» som viste at det ikke fantes noen Røde Kors-medarbeider med det navnet. Det viste seg at hun fantes – navnet til Mathilde De Riedmatten hadde bare blitt stavet feil.[64]

Høyere spedbarnsdødelighet i Tyrkia

Erklæringen fra Røde Kors-medarbeideren var egentlig overflødig, for tallene fra Gazastripen er allerede kjent. En undersøkelse av offentlig tilgjengelige opplysninger for de fem siste årene viser at den humanitære krisen i området i hovedsak er fiksjon. Et av de aller viktigste målene for å undersøke den humanitære situasjonen er spedbarnsdødeligheten. Det viser seg at situasjonen i Tyrkia er verre enn på Gazastripen: Mens spedbarnsdødeligheten på Gazastripen er 16,00 per tusen fødsler, har Tyrkia en spedbarnsdødelighet på 22,23 per tusen. Situasjonen på Gazastripen er langt bedre enn det globale gjennomsnittet, som er på 37,6 per tusen – og bedre enn brorparten av de arabiske landene og noen søramerikanske land, og selvsagt bedre enn Afrika.[65]

Forventet levealder på Gaza-stripen

Et annet viktig mål er forventet levealder. Forventet levealder i Tyrkia er på 73,03 år. På Gazastripen er den på 74.40. Gaza ligger langt høyere enn det globale gjennomsnittet på 68,09. Til sammenligning er forventet levealder i Jemen 64,47, i Sudan 62,95 og i Somalia 51,19.[66] Disse landene er desperate etter internasjonal bistand og medienes oppmerksomhet. Forgjeves.

Hamas og humanitær krise

Sammenstøt som fremprovoseres eller settes i gang av Hamas, som Cast Lead og Protective Edge, skaper selvsagt midlertidige humanitære kriser, forårsaket av Hamas’ kyniske bruk av sivile i kampene. Men dette er forårsaket av Hamas og deres krigerske holdning overfor Israel, og ikke av den israelske blokaden av materiale som kan brukes i krigføring.

Forventet levealder Gaza og Glasgow

Det kanskje ypperste eksemplet på hvor absurd påstanden om en «humanitær krise» er kom fra en britisk politiker som hevdet at forventet levealder i Øst-Glasgow – en by i den utviklede verden – var lavere enn på Gazastripen. Påstanden vekket oppstyr, men britiske Channel 4 undersøkte saken, og det viste seg at han hadde rett – du lever lenger på Gazastripen enn i Øst-Glasgow.[67] Men ingen sendte flotiljer til Skottland for å protestere mot dette.

***

Kasparov og Hamas

Gary Kasparov, tidligere verdensmester i sjakk og russisk menneskerettighetsaktivist, undret på det følgende i en artikkel han skrev mot slutten av operasjon Cast Lead:[68]

«Israel har muligheten til å tilintetgjøre Gaza for å sikre sitt folks sikkerhet, men velger å ikke gjøre det fordi israelerne verdsetter menneskeliv. Tviler noen et øyeblikk på hva Hamas ville ha gjort dersom de hadde hatt muligheten til å utrydde hver og en av Israels fem og en halv millioner jøder? Hamas må ikke anses som en mindre skurk bare fordi de ikke ennå har midlene til å gjennomføre sin morderiske agenda.

Terrormistenkte som de som planla «væskebombingen» i Storbritannia og den nylig dømte gruppen som planla å drepe amerikanske soldater ved militærbasen ved Fort Dix ble arrestert før de klarte å gjennomføre sine dødelige planer. De som omtaler Israels angrep mot Gazastripen som uforholdsmessig burde skrive ned på en lapp nøyaktig hvor mange israelere som burde dø før IDF skal kunne svare.»

Støtter ekstremt mindretall

Det finnes et bredt spekter av meninger i den arabiske og muslimske verden. Man kan finne mørke krefter, som Islamsk Jihad, Hamas, al-Qaida, Hizbollah, Taliban og andre. Man kan også finne mange andre som ikke tenker som dem. Problemet er at folk som Mankell, Corrigan Maguire, Fisk, Klein, Noam Chomsky og andre ikke støtter det rimelige flertallet, men foretrekker å støtte det ekstremistiske mindretallet. Faktisk anser de enhver arabisk eller muslimsk intellektuell som fremviser provestlige holdninger for å være en forræder. Enhver Hamas-rakett skutt mot en barnehage, setter dem i bortforklaringsmodus.

Hva bør Israel gjøre mot Hamas?

Ikke alle Hamas-tilhengere er ondskapsfulle mennesker. Noen deltar i flotiljer, og andre protester, ut fra oppriktige, om enn naive, humanitære motiver.[69] De mener oppriktig at Israel bør anerkjenne og være mer forsonlige overfor Hamas. Jeg kan støtte en slik tilnærming. Til tross for alt vi har sagt om Hamas’ vesen, bør Israel strekke ut hendene sine for fred. Gjensidig anerkjennelse og forsoning trengs, og det gjør også slutten på verdensomspennende antisemittisme og rasistisk oppildning og vold.

Kvartettens krav til Hamas

Det internasjonale samfunnet har allerede formulert betingelsene for kompromiss og gjensidig anerkjennelse, før og uavhengig av konflikten mellom Hamas og Israel. Kvartetten formulerte disse betingelsene rett etter at Hamas vant det palestinske parlamentsvalget.[70] FNs sikkerhetsråd har godkjent disse betingelsene,[71] og de har gjentatte ganger fått støtte fra arabiske land.[72] Dersom disse intellektuelle og fredsforkjemperne virkelig ønsker at konflikten skal avsluttes, la dem tale til Hamas med samme ordelag som de angriper Israel med.

***

Israel ønsker ikke blokade

Israel ønsker ikke å beleire eller å opprettholde en blokade over Gazastripen. Israel trakk seg ut fra Gazastripen til siste centimeter. Hamas tok kontrollen med vold, og de henrettet hundrevis av politiske motstandere.[73] De innfører sharialover,[74] undertrykker kvinner[75] og terroriserer kristne.[76] Allikevel sender Israel hundrevis av lastebiler med humanitær bistand til Gazastripen hver eneste uke. Den israelske og egyptiske blokaden er minstekravet, gitt Hamas-regiments ondskapsfulle vesen.

Gaza kan ha en god framtid

Hamas kunne ha ført Gaza til velstand i morgen. Blokaden ville ha blitt fjernet. Internasjonal bistand og investeringer ville ha strømmet inn. Det ville ha vært en uvurderlig mulighet for Gazastripens innbyggere. Samvittighetsfulle mennesker kunne ha hjulpet palestinerne, men ikke ved å gi ubetinget støtte til en organisasjon som driver med terror, rasisme og som angriper sivile på begge sider.

***

Vil gjøre verden til et mørkt sted

Den rødgrønne koalisjonen er undergangen for en viktig del av den vestlige elite. Koalisjonen kjemper ikke egentlig for menneskerettigheter, ei heller motsetter den seg imperialisme, undertrykkelse eller okkupasjon. Den bruker i stedet brorparten av tiden på å overse radikal islam. Igjen har dette ingenting å gjøre med faktisk kritikk av verken Vesten eller Israel; begge deler er selvsagt greit.

Men i kontrast til argumenter som fremmes av slike som Mankell, kjemper ikke terroristene egentlig mot okkupasjon og undertrykkelse. De handler på bakgrunn av en ideologi som har som målsetning å gjøre verden til et langt mørkere sted. De ønsker en verden uten grunnleggende friheter, menneskerettigheter og likhet for kvinner og minoriteter. De ønsker ikke å ramme Vesten for det Vesten gjør, men for hva det er: fritt, liberalt og demokratisk.

Vestens synder sammenlignet med islams synder

Alle Vestens synder blekner sammenlignet med handlingene og målsettingene til den fundamentalistiske islam – fra al-Qaida til Hizbollah, fra Hamas til Taliban, den Islamske Front i Algerie til al-Shabab i Somalia, fra Boko Haram til ISIS. Ser de ikke de utallige folkemordene og massakrene? Forstår de ikke forbindelsen mellom sine bortforklaringer og unnskyldninger og konsekvensene deres? Skjønner de ikke hvordan deres kritikk av Vesten ender opp med å ramme ikke-vestlige muslimer mer enn noen andre?

Global bevegelse

Det er verdt å avdekke og å kritisere kolonialismen og imperialismens synder. Radikal islam er ikke en respons og især ikke et svar. Radikal islam er en verdensomspennende bevegelse som ikke er interessert i å bekjempe urettferdighet; den søker derimot selv å undertrykke, i et omfang som blekner all tidligere undertrykkelse. Chomsky, Mankell og mange andre – den vestlige avdelingen av den rødgrønne koalisjonen – er trolig en tapt sak. De sitter for dypt i gjørma. Men det finnes hundrevis av millioner av andre i den frie og i den mindre frie verden. Vi må håpe de evner å se virkeligheten med klarsyn.

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart