Det pågår en maktkamp mellom de to store gruppene i det palestinske området:
1) Fatah under den valgte lederen Mahmoud Abbas. Det er «regjeringspartiet» og leder det palestinske styret (PA, the Palestinian Authority). Den er den største bevegelsen i PLO. Den var maktbasen til Yasser Arafat og er det nå til Mahmoud Abbas.
2) Hamas, en islamistisk bevegelse som blant annet driver med terror mot Israel og som ikke godtar at Israel finnes (Hamas’ charter – grunnlov). Hamas er islamistisk, og godtar ikke at det skal finnes noe område i Midtøsten hvor jødene er frie.
Rivaliseringen mellom de to gruppene er hard og fører noen ganger til vold. Artikkelen handler i hovedsak om Gaza.
Fatah i krise
Det er full krise i Fatah. Til tross for støtte fra resten av verden, er det stadig flere tegn på at bevegelsen bryter sammen, særlig i Gaza.
Fatah har for eksempel ikke klart å organisere et eneste vellykket folkemøte for å feire Israels tilbaketrekning fra Gaza. Det skulle være en stor begivenhet i ruinene av den tidligere israelske bosetningen Neve Dekalim. Men det kom bare 2-3.000 mennesker, selv om det gikk gratis busser fra hele Gaza. Og væpnede gjenger fra Hamas tok over mikrofonen. Palestinsk TV stanset overføringen uten å gi forklaring.
Fatahs soldater og offiserer har nektet å gjennomføre en parademarsj. Ordrenekt er i det hele et stort og økende problem i Abbas’ sikkerhetsstyrker. Det gjelder ikke bare lavere befalingsmenn, men også høytstående offiserer. De vil for eksempel ikke risikere noe overfor Hamas.
Hamas
I motsetning til Fatah er Hamas preget av selvtillit og har en disiplin som Fatah bare kan misunne dem. De har hatt parader gjennom gatene. De går åpent med våpen, og opptrer som om de styrer Gaza.
Væpnede Hamas-folk sikrer seg stillinger langs grensen til Egypt. De har sprengt en rekke hull i det høye gjerdet som israelerne etterlot seg mellom Gaza og Egypt. De ønsker åpen adgang til Sinai (som er i Egypt), for dermed kan de skaffe seg militære forsyninger. I den første kaotiske uken etter den israelske tilbaketrekningen, smuglet Hamas store mengder geværer, panservern-raketter og en håndfull bærbare luftvern-raketter. I tillegg til å være en trussel mot Israel, styrker dette Hamas i kampen mot Abbas’ styre. Ya’ari mener at Hamas’ militære styrker økte med 50 % den første tiden. Den militære oppbygningen fortsetter.
Hamas har også sikret seg stillinger ved grensen mot Israel. De skyter av og til raketter mot Israel. Men Israel har satt i gang harde mottiltak (skyting mot stedene rakettene skytes fra, arrestasjon av et stort antall Hamas-folk på Vestbredden, angrep spesielt rettet mot Hamas-ledere). Det har antakelig begrenset angrepene noe.
Hamas’ planer
Ya’ari kjenner til at Hamas sysler med tanker om å overta makten, i hvert fall i «de sørlige provinsene» (Gaza). Hamas håper å gjøre det godt i valget (som var fastsatt til juli 2005, så ble flyttet til januar 2006 og kan bli utsatt igjen). Dersom Fatah går enda mer i oppløsning og Hamas blir enda sterkere, kan resultatet bli at Hamas i praksis tar over Gaza, selv om Mahmoud Abbas fortsatt er president der.
Mahmoud Abbas er under et sterkt press fra Israel og andre land til å avvæpne og oppløse Hamas. Det tror ikke Ya’ari at Hamas vil finne seg i. Og i overskuelig framtid har Abbas neppe mulighet for å gjennomføre det, særlig ikke i Gaza.
Hamas regner med at Fatah trolig vil bli splittet opp, og noen blir valgt for andre lister. Hamas håper å få nok stemmer ved valget – særlig i Gaza – til å få sterk innflytelse over det palestinske parlamentet. Og i Gaza håper de, som sagt, også å ha den væpnede kontrollen.
Det som taler mot at Hamas tar makten, er kanskje først og fremst at det ville isolere palestinerne mye mer internasjonalt.
Israels syn
Hamas er en farlig fiende, og Israel foretrekker avgjort Mahmoud Abbas i forhold. Statsminister Sharon har forsøkt å true med å forhindre valget dersom får stille der. Men Ya’ari tror at det virker mot sin hensikt, og styrker Hamas ytterligere. Israel kan uansett ikke gjøre noe for å bestemme over valget i Gaza. (Å gjenerobre Gaza er en så stor sak at det skal svært mye til at Israel gjør det.)
