– Det finnes ingen engangsløsning på Hamas-problemet

Professor Efraim Inbar (Foto: BESA)
Professor Efraim Inbar (Foto: BESA)

Før du leser videre, vil vi takke deg som er medlem av MIFF og gjør det mulig for oss å drive dette nettstedet. Er du ikke medlem ennå, vil vi invitere deg til å betale kontingent for 2021 nå. Da gir vi deg resten av år 2020 gratis.

The Begin-Sadat Center for Strategic Studies (BESA) publiserte 30. juni 2016 en aktuell artikkel skrevet av professor Efraim Inbar. Den handler om Israels alternativer i forhold til Hamas.

Efraim Inbar er professor i politiske studier ved Bar-Ilan Universitet i Israel og direktør ved BESA. Han er utdannet ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem og universitetet i Chicago. Han har også forelest ved flere andre universiteter. Inbar er ekspert i strategi og sikkerhetspolitikk i Midtøsten og Israel. Han har skrevet fem bøker og over 80 artikler i fagtidsskrifter. Professor Inbar tjenestegjorde som fallskjermjeger i det israelske forsvaret (IDF) og har hatt ledende stillinger i IDF og det israelske utdanningsdepartementet. Han blir ofte sitert av israelsk og internasjonal presse.

Under gjengir vi Efraim Inbars artikkel i sin helhet.

En høytstående kilde i forsvarsdepartementet i Israel uttalte nylig at en ny konfrontasjon med Hamas er uunngåelig og at IDF må være forberedt. Kilden la til at «den neste runden må bli den siste for Hamas-regjeringen.»

En slik uttalelse avslører uvitenhet om Israels motstander og om dilemmaet Israel befinner seg i. Hamas er absolutt en kompromissløs fiende av Israel. Det ideologiske grunnlaget om å ødelegge den jødiske staten er nedfelt i gruppens program og blir spredt i alle Hamas-sponsede utdanningsinstitusjoner.

Hamas har gjort hatet om til handling ved å organisere utallige selvmordsangrep, grave tunneler for å lettere kunne gjennomføre terrorangrep, og ved å avfyre tusener av raketter mot Israels landsbyer og byer. Hamas fortjener å være et mål for en israelsk militæraksjon.

Det er imidlertid feil å tro at det er mulig å fjerne Hamas fra Gaza og å ødelegge deres infrastruktur og anlegg en gang for alle. Det finnes ikke noen engangsløsning på den militante terrorutfordringen som Hamas utgjør.

Til tross for påstander om det motsatte fra den israelske høyresiden, er ikke avslutningen på Hamas-styret et mål som er lett å oppnå militært. Hamas har dype røtter i det palestinske samfunnet, særlig i Gaza. Gjentatte meningsmålinger viser at Hamas har 35 prosent oppslutning blant palestinerne, og i Gaza er andelen som støtter dem alltid høyere. En nylig gjennomført meningsmåling indikerer at dersom et nytt presidentvalg ble avholdt nå på Vestbredden og i Gaza, ville Hamas-kandidaten Ismail Haniyeh gjøre det bedre enn Mahmoud Abbas. Hamas kan rett og slett ikke bli fjernet av fremmede som erobrer Gaza i et forsøk på å politisk rekonstruere det palestinske samfunnet. Man kan ikke importere et ønsket lederskap. Selv om Hamas-styret skulle bli avsluttet, ville deres sivile infrastruktur fortsatt eksistere.

Oppfordringene fra den israelske venstresiden om en «politisk løsning» er tilsvarende urealistiske. Hamas, Islamsk Jihad og salafister ser på Israel som et teologisk avvik. Kanskje vil de nølende godta midlertidige våpenhviler, men de fortsetter med å kategorisk avvise ethvert diplomatisk initiativ som har til hensikt å fullstendig løse den israelsk-palestinske konflikten. Disse militante gruppenes fanatiske engasjement for en radikal ideologi og tålmodige strategi om voldelig motstand (muqawama) tilsier at konflikten kommer til å fortsette.

Israel må være realistisk om hva som kan oppnås med militære midler. Makt bør brukes, ikke i forsøk på å oppnå umulige politiske mål, men for å tjene en utmattelsesstrategi som er laget for å svekke fiendens kapasitet og påføre ham kostnader med den hensikt å øke den midlertidige avskrekkelsen.

For eksempel vil det å hamre løs fra luften og en israelsk militær bakkeoffensiv kunne ødelegge deler av Hamas’ militære infrastruktur og drepe Hamas-krigere. En bakkeoffensiv kan skape uro innen Hamas-organisasjonen og føre til at den militære ledelsen gjør feil som kan resultere i bedre etterretning og flere vellykkede målrettede luftangrep.

Ødeleggelsen av terrortunnelene, som isolert sett er en overdreven trussel, er også et oppnåelig militært mål.

Dessuten har sjeldne, men storstilte operasjoner en midlertidig avskrekkende effekt som resulterer i stille perioder langs Israels grenser.

Mens de periodevise omgangene med vold mot Hamas fortsetter, og utsiktene for en fredelig løsning blir mer og mer fjern, oppstår en forståelig frustrasjon over det manglende sluttoppgjøret.

Militærmakt kan være nyttig i begrensede kriger, også uten mål for hvordan konflikten kan avsluttes. Hamas må straffes for angrepene og de må bli minnet om kostnadene det medfører å fortsette med vold mot Israel. På et praktisk nivå kan en stille periode oppnås ved å ødelegge utstyr og fasiliteter som både er vanskelige og kostbare å gjenoppbygge. Å kjøpe seg tid er et legitimt militært mål.

Hovedmålet er å etablere en virkelighet der israelske innbyggere kan leve uten den vedvarende trusselen om å bli utsatt for tilfeldig terror og der infrastrukturen til Hamas er blitt påført betydelig skade.

Hittil har den israelske regjeringen vært smart ved å implementere disse begrensede politiske og militære målene i en strategi som har blitt kalt «å klippe gresset». Denne strategien har en positiv effekt både innenfor og utenfor konfliktens grenser. Andre aktører i Midtøsten følger med, og de trenger også å få realistiske påminnelser om at aggresjon mot Israel kan bli kostbar. I dette tøffe nabolaget blir passivitet tolket som svakhet, noe som skader avskrekkelse og innbyr til aggresjon.

I den forrige runden med konflikt med Hamas, fikk Israels naboer se at landets rakettforsvar kan avverge trusler fra missiler samtidig som dagliglivet fortsetter relativt normalt på hjemmefronten.

Israel har også gitt signaler om sin besluttsomhet om å slå tilbake ved å være klar til å gjennomføre bakkeoperasjoner til tross for muligheten for tap av soldater.

Spørsmålet «Når vil dette ta slutt?» er i bunn og grunn feil. Det er, dessverre, ikke mulig å se noen slutt. Så lenge Hamas har de samme grunnleggende motivene, vil den voldelige striden fortsette. Men det betyr ikke at betydelige perioder med ro ikke kan oppnås med militære midler.

Israelske strategiske vurderinger er vesentlig forskjellig fra vestlige lands strategiske vurderinger om hvordan man best håndterer militære utfordringer fra ikke-statlige grupper. Folk fra vestlige land er mer løsningsorientert, noe som delvis forklarer hvorfor så mange av dem misforstår Israels tilnærming. Mot en uforsonlig, godt befestet, ikke-statlig fiende som Hamas, må Israel «klippe gresset» av og til for å redusere fiendens evne til å krige. Israel vil sannsynligvis bli opptatt med en utmattelseskrig mot Hamas i lang tid.

For å holde fienden ute av balanse og å redusere dens evner, vil det bli nødvendig med israelsk militær beredskap og vilje til å bruke makt i perioder. Samtidig må den israelske hjemmefronten opprettholde sin styrke og standhaftighet til tross for den langvarige konflikten.



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag