Vi får lett det inntrykket at Jesu fødsel var det største som hendte innen det jødiske religiøse området i sin tid. For den som ser Jesus som Mesias, vil det også nødvendigvis være slik. Men sett med samtidens øyne var imidlertid bildet annerledes.
Århundrene omkring begynnelsen av vanlig tidsregning var opprørte tider både politisk, nasjonalt og religiøst. Flere stod fram som profeter og Mesiasskikkelser, og mange fulgte dem. I asken etter tempelet fant en i år 70 restene av seks tusen personer, mange kvinner og barn, som var brent i hjel. De hadde nektet å flykte fra det hellige stedet selv da flammene slikket opp rundt dem, da en «profet» hadde forkynt at når nøden var størst, skulle de fra dette stedet få tegnet på at «befrieren» kom.
Eller Theudas, svermeren, som samlet folk for å lede dem over elven Jordan. Folket skulle få gjenoppleve underet ved Det røde hav mer enn tusen år tidligere, på nytt. De skulle gå tørrskodde over, men de romerske soldatene ville omkomme som faraos hær en gang hadde gjort. Men de romerske rytterne kom overrakende over Teudas og hans tilhengere og spredte dem. Teudas ble selv drept, og hodet hans ble sendt til den romerske overkomando.
En annen falsk profet var den vanvittige egypteren som førte 30 000 tilhengere opp på Oljeberget, der han skulle vise dem sin makt: Byens murer skulle styrte sammen, og romerne ville bli tilintetgjorte. Men romerne angrep dem. Selv slapp egypteren unna med en rest av folket han hadde samlet, men mange av tilhengerne hans måtte bøte med livet.
Men den «falske mynten» forteller også at den ekte finnes. Slik var det med to av skolene som i stor grad kom til å preget fariseismen: Shammajs og Hillels skoler. Det var nok tilhengere av disse som Jesus møtte da han som tolvåring var i tempelet. Mye i hans lære ligger i tråd med Hillels skole, mens det kan se ut som at hans kritikk i stor grad kan ramme Shammajs retning.
Shammaj var murer av yrke. Innen teologien representerte han den konservative retningen. Et par visdomsord etter ham lyder slik:
«Gjør studiet av Toraen, Guds lov, til ditt stadige arbeid.»
«Si lite og gjør mye,
og mota enhver med vennlighet.»
At nettopp Shammaj påpeker betydningen av å mota andre med et smil, viser at han så verdien av nettopp det han selv strevde med i sitt sinn.
Hillel blir opfattet som den milde av de to, åpen for nytolkning av lover og regler. Klassisk er historien om hedningen, altå en som ikke var jøde, som kom til Sjammaj. Han sa at han ville bekjenne seg til jødedommen dersom Shammaj kunne lære ham Toraen (læren i de fem mosebøker) mens han stod på ett ben. Shammaj jaget ham forarget bort. Mannen gikk så til Hillel med det samme spørsmålet. Og Hillel svarte: «Gjør ikke mot andre hva du ikke vil at andre skal gjøre mot deg. Dette er hele loven. Alt det andre er komentarer. Gå bort og lær dem.»
Når nå jødedommen av i dag sier at både Shammaj og Hillel her hadde rett. For det å diskutere for å komme fram til en dypere forståelse, er av det gode. En slik diskusjon leder til framgang.. Motsatt er det med den striden som en fører for at en selv skal vinne rikdom og makt. Der ond, og skal ikke ha framgang.
Hillel var født og oppvokst i Babylonia. Han var fattig selv om også han hadde et yrke ved siden av sin lærergjerning, han var vedhugger. Hans hunger etter lærdom førte ham til Israel, der han døde i år ti etter vanlig tidsregning. Der Hillel og Shamai var uenige, bevarte ettertiden oftest sitater av Hillel som sin lov. Noen av hans visdomsord lød slik:
«Vær en av Arons disipler: elsk freden, etterstreber freden, elsk menneskene og
fører dem nærmere Guds Lov, Toraen.»
Han pleide å si:
«Den som strever etter et stort navn, mister sitt navn,
den som ikke vokser, minker.
Den som ikke vil lære, fortjener døden, og
den som gjør seg bruk av Toraens krone til egen vinning, forgår.»
Han pleide også å si:
«Om jeg ikke er for meg, hvem skulle da være for meg?»
En må ikke vente at andre uten videre skal tale ens sak, ansvaret hviler på en selv.
Videre:
«Er jeg bare for meg selv, hva er jeg da?»
Men dersom en bare tenker på seg selv, er en intet.
«Og om ikke nå, når da?»
Torastudiet og gode gjerninger kan ikke vente til senere. Dersom de ikke blir gjort nå når skal de vel da bli gjort? Det er gjennom vårt kjennskap til Bibelen og vår praktisering av dens lære, at andre mennesker lærer Gud å kjenne.
«Si ikke: Når jeg får god tid, skal jeg studere Toraen.
Kanskje får du aldri god tid.»
«Døm ikke din neste før du har vært i hans sted.»
For når vi fordømmer andre mennesker, er det som oftest fordi vi ikke helt skjønner problemene deres.
Forfatteren står selv ansvarlig for innholdet.
