Arabernes terrorkrig mot jøder begynte lenge før Israel ble opprettet

Utdrag fra boken «Voldtekten av Palestina» utgitt på norsk av MIFF i oktober 2018.

Voldtekten av Palestina.
Voldtekten av Palestina.
Bestill den nye boken Voldtekten av Palestina nå!
Send kodeordet VAP til 2160 (398,- inkl. frakt) eller bestill i MIFFs nettbutikk.
Dropp årets Operasjon Dagsverk!
Les ti gode grunner og se filmen. Les alt om Operasjon Dagsverk og bli medlem av MIFF.
-------------------------------------------------------------------------

Nå i oktober 2018 lanserer MIFF boken Voldtekten av Palestina», 80 år etter at den første gang ble utgitt på engelsk. Da forfatter William Bernard Ziff i 1938 skrev om arabernes terrorkrig mot jødene i det britiske mandatområdet Palestina i 1936, var dette fersk historie.

Her følger et utdrag fra boken. Les mer om boken her og bestill den fra MIFFs nettbutikk eller ved å sende kodeord VAP til 2160 med SMS.

 

 

Opprør med tillatelse

I flere måneder hadde 15.000 soldater tilsynelatende vært ute av stand til å beskytte en veistrekning på noen få kilometer mellom Jerusalem og Tel Aviv. Bevæpnede bander hadde gjennomført utallige ran der jødiske passasjerer var blitt slept ut av bilene sine og hensynsløst slaktet ned. Ikke en eneste sjel var blitt straffet for noen av disse brutale forbrytelsene. Med uhemmet arroganse hyllet den uforsonlige arabiske pressen disse morderne som helter, og skrøt av hvilke redsler som fremdeles var i vente. I det jødiske samfunnet var nervene tynnslitt. 17. april 1936 var gravferden til en myrdet jøde bakgrunnen for en protestdemonstrasjon. I dårlig humør skjøt politiet inn i folkemengden og såret 30 personer. Umiddelbart deretter invaderte offiserer med stålhjelm Tel Aviv og tok med seg familiefedre som var mistenkt for å ha hatt tilknytning til protesten. Folk med sionistflagg med sort sørgerand ble slått bevisstløse. Igjen gjorde frykt og sinne luften i Det hellige land til en kruttønne. Det var midt oppe i denne ladede tilstanden at eksplosjonen ble utløst.

Selve tenningen av lunten fant sted 19. april da en historie som fikk blodet til å fryse i årene ble fortalt i Jaffa. Den dreide seg om fire arabiske kvinner og menn som var blitt halshugget av jøder i Tel Aviv. I stedet for å tilbakevise disse ville ryktene helte myndighetene bensin på bålet ved å sende forsterkede politienheter til Tel Aviv, åpenbart for å beskytte arabere mot jødiske angrep.

Oppstandene ble raskt og kløktig planlagt. Den avtalte dagen kunne man ikke se en neste araber i Tel Aviv, selv om de vanligvis legger frem grønnsakene sine for salg så tidlig som klokken fem om morgenen. Jøder som besøkte Jaffa, fikk irriterte kommentarer fra politimesteren der om at han «virkelig ikke skjønte hvorfor de hadde kommet… siden alle allerede dagen før hadde fått vite at det ville bli anti-jødiske angrep».[i] Myndighetene løftet ikke en finger. På hele veistrekningen mellom Tel Aviv og Jerusalem var bare én politimann postert, selv om veiene var fulle av bevæpnede og truende menn. Jaffa ble satt i flammer med det kjente ropet «myndighetene er med oss», som oppildnet den forrykte folkemengden. Ved middagstider rant det jødisk blod i gatene. Mange ble slaktet ned og lemlestet til det ugjenkjennelige, rett for øynene på politiet, som ikke gjorde noe for å gripe inn.

Smitten bredte seg til alle deler av landet som en gressbrann. Små gutter på seks år bar på automatvåpen som de fyrte av i Jerusalems gater som om de var leketøy. Arabisk presse kunne uhindret oppfordre til mord og opprør. I butikkene dukket det opp grammofonplater som mante araberne til å utrydde jødene. Naziflagg og bilder av Hitler var utstilt i butikkvinduer. Hefter som forklarte nazistenes metoder for å tvinge jøder ut av das Reich ble fritt delt ut. Bare Haifa-distriktet slapp unna, og gikk på mirakuløst vis fri for vold til alt var over. Dette fikk Jabotinsky til å spørre kaldt om det var riktig at dette var «en tillatt oppstand» i én del av Palestina, mens det ikke var noen oppstand der myndighetene ikke ønsket at det skulle være noen oppstand.

  1. mai erklærte Det arabiske høyeste råd generalstreik, og alt arbeid stanset. I motstrid til sin egen konstitusjonelle lov erklærte ikke myndighetene streiken som ulovlig. Til tross for at det åpent forsvarte oppvigleri, fikk Det arabiske høyeste råd holde på i fred. Og de merkelige hendelsene opphørte på ingen måte her. I slutten av juni ble et opprørsk memorandum sendt til høykommissæren, undertegnet av 137 eldre arabiske funksjonærer. Her ble han kort og godt bedt om å gi etter for Det arabiske høyeste råd. Det spesielle dokumentet ble sendt gjennom de foreskrevne kanaler til Kolonidepartementet, «som høflig bekreftet mottagelsen og, så langt fra å irettesette underskriverne, takket dem for deres lojalitet!»[ii] Det ble etterfulgt av enda flere skamløse henvendelser fra arabiske funksjonærer i den andre divisjonen og de statslønnede dommerne i de muslimske domstolene.

Med unntak av ansatte i embetsverket ble så å si hele terroren ledet av syrere og arabere fra Mesopotamia og Egypt. Voldelige menn fra alle mulige steder gled inn og ut over grensen som om den overhodet ikke eksisterte, lokket av trangen til spenning. Den viktigste av disse var Fawzi Bey el Kaougji, selvutnevnt leder av de arabiske bandene. Fawzi, en på et vis vakker syrer med nevrotiske tendenser, var blitt dømt til døden av franskmennene for sine aktiviteter under druseropprøret. Han hadde flyktet til Hejaz, men måtte rømme igjen for å berge livet, denne gangen for å ha vært innblandet i et stammeopprør.

Den senere tid hadde han vært leder for Militærakademiet i Irak. Det arabiske opprøret hadde allerede vart i tre måneder da Fawzi sensasjonelt dukket opp i et slag i Nablus-området. Like etterpå kom det rapporter som beskrev hvordan han hadde tatt seg frem i fullt dagslys over ørkenen fra Irak. Han var ledsaget av mange lastebiler fulle av militært utstyr, og av en anselig mengde profesjonelle desperadoer som angivelig kom fra den irakiske hær. For å nå frem til Jordan-elven måtte han passere et helt nettverk av militære poster og patruljer som følger med på hvert eneste vannhull og hver ferdselsvei med falkeblikk. Overfartene over Jordan er godt kjent og godt bevoktet. Fawzi var ikke noe ektoplasma som kunne sveve gjennom tredimensjonale hindringer som Shaitans ånd. Det var en regulær ekspedisjon som reiste, med våpen og militær bagasje – men der var han, på feil side av Jordan.

Da han dukket opp i Palestina, ble han hilst med en velorganisert eksplosjon av publisitet som ikke sto noe tilbake for hva den britiske ekspedisjonsstyrken til general Dill fikk.[iii] I løpet av noen få dager ble fotografier av ham som fremstilte ham som «øverstkommanderende for de arabiske styrker i Sør-Syria», solgt og utstilt i bokhandler i hele Det hellige land. Hele den arabiske presse trykket dem med provoserende kommentarer som «lenge leve stridenes leder, Fawzi, budbringeren fra Irak», og «trekk sverdet og dolken ut av sliren og press dere på fienden til han blir kvalt». Ikke noe av dette utløste den minste reaksjon fra det allmektige sensurbyrået. Fawzi selv etterapte myndighetene og utga sine egne krigskommunikeer, der han fremsatte vilt overdrevne påstander om «seire». Disse ble hengt opp på trafikkerte steder, noen ganger på myndighetenes egne bygninger, der de ble tillatt å stå slik at araberne kunne se og tro på dem. En tilsynelatende intens jakt gjennom et samarbeid mellom hæren og politiet viste bare at han var sleip som en ål og kom seg unna. Mens myndighetene angivelig vendte landet oppned for å finne ham, samlet 15.000 arabere seg på Jordans bredder for å gi «helten» en kongelig mottagelse.

Helt fra begynnelsen av viste opprørerne at de disponerte et uuttømmelig forråd av våpen og ammunisjon og hadde en dyktig militær leder. Araberne hadde for det meste «skinnende nye britiske våpen og ammunisjon produsert på det berømte Woolwich Arsenal».[iv] Det hevdes fra pålitelig hold at praktisk talt alle bombeoperasjonene deres foregikk med hærens håndgranater.[v] Før jakten på våpen i arabiske byer var det stort oppstyr for å underrette innbyggerne om at angrepet var nær forestående, slik at de fikk god tid til å sette huset sitt i stand. I mange tilfelle brukte grupper av opprørere politibiler og hadde spesielle politipass.

Siden veiene var fulle av banditter og mytterister, hadde soldatene instruks om å skyte bare i luften. Britiske tommies fortalte Farago at «Vi får ikke lov til å bruke våpen uten skriftlig tillatelse fra distriktskommissæren!»[vi] Og en lojal arabisk politimann sa til Duff med forakt i stemmen: «Nå for tiden er livet nesten umulig for oss i politiet. Vi våger ikke å gjøre vår plikt av frykt for å bli innrapportert og straffet.»[vii] «Både menn og offiserer,» uttaler London Morning Post skarpt, «er blitt ganske forvirret av at operasjonene ofte er blitt avlyst akkurat når de var i ferd med å lykkes».[viii] Et slør av nifs mystikk innhyllet disse merkelige instruksene. Ingen så ut til å vite hvor de kom fra.

I alle byer var gatene blitt enemerkene til gjenger som truet arabiske butikkeiere og banket opp bønder som kom til byen med grønnsakene sine. «Hvis en araber skulle bli mistenkt for å ha en lunken holdning til den nasjonalistiske sak,» sier lord Peel, «er det som om han skulle invitere til et besøk fra en gruppe væpnede banditter.»[ix] Gjenger besøkte landsbyer og truet med å brenne dem ned med mindre de ga fra seg menn, våpen og forsyninger. Da borgermesteren i Beisan viste en tåpelig motvilje mot å styrke terroristenes økonomi, skar de over halsen på hans unge sønn. Av frykt for sine landsmenn flyktet 1200 rike arabere landet.

Skyting, bombing og alle mulige former for vold ble nå en del av hverdagen. Bomber ble kastet mot boliger, jernbanestasjoner, sykehus og offentlige bygninger. Dynamitt ble plassert i barnehager og på lekeplasser og små barn ble sprengt i luften. Nonner ble drept av snikskyttere mens de gikk til arbeidet. Tog ble beskutt og plyndret, kinoer bombet, avlinger brent, og trær som representerte et helt liv med hjertesorg og innsats ble dratt opp med røttene. Ingenting som ikke tålte kniv eller ild var trygt for vandalens destruktive hånd.

Det galante materialet disse bortskjemte «patriotene er laget av, viser seg i tilfellet med en gjeng som invaderte boligen til en rabbiner i Safed ved midnattstid. De fant de tre små barna hans på verandaen og drepte dem mens de sov. Moren deres, som ble skremt av oppstyret, løp ut og kastet seg ned for å beskytte avkommet sitt. Araberne skjøt henne nådeløst. Mannen hennes som kom til denne forferdelige scenen hadde knapt tid til å se familien dø før en bombe kastet av inntrengerne som var på vei bort kappet hodet av ham.

Yishuv var fanget i en felle, men de visste hva som var kilden til deres pine. Lederen for det jødiske samfunnet, Ben Zvi, spurte modig: «Hvem kan si han har rene hender oppi alt dette? Kan høykommissæren?» I forfriskende kontrast til den krypende retorikken til de sionistiske «politikerne» i London plasserte den likefremme gamle borgermester Dizengoff det direkte ansvaret på høykommissæren. Han anklaget ham kort og godt for å ha innført «demoralisering, anarki og lovløshet» i landet. Han erklærte at «myndighetenes jernbaner er blitt et fotfeste for terrorister som bruker dem til å sette fyr på jødiske kornåkre og bombardere fredelige byer», og at «Palestina blir nå ledet av Det arabiske høyeste råd og banditter». «Dere forsikrer oss høytidelig,» utbrøt han (i en henvendelse til myndighetene), «om at dere oppfyller deres forpliktelser overfor oss, men i praksis har dere gjort jødene fredløse og overlevert dem til en bande kriminelle».[x]

Som under tidligere oppstander ble jødene gjort maktesløse ved å bli fratatt sine våpen. Sjåfører som var tvunget til å kjøre spissrotgang i de hyppige angrepene fikk ikke ha med seg så mye som en klubbe å forsvare seg med. Politiet ransaket regelmessig jødiske busser og biler på veiene, mens førerne av arabiske kjøretøyer lo mens de passerte – de ble aldri undersøkt eller stanset.[xi] Til tross for at vandaler systematisk rykket opp verdifulle frukttrær og anvendte fakler flittig, oppdaget senator Copeland at eierne ble blankt avvist når de ba om tillatelser til å ha væpnede vakter på eiendommen sin.[xii] Jødiske vakter som ble tatt med pistol på seg, ble dømt til lange fengselsstraffer, selv om det ble påvist at postene deres var farlige og at andre vakter var blitt drept i nabolaget. Selv kolonier som var utsatt for gjentatte angrep ble samvittighetsfullt ransaket av politiet, og bosettere som ble tatt med våpen, ble satt i fengsel. Jøder ble advart om at de ikke under noen omstendigheter kunne eie et gevær eller en pistol. Bosettere som var utsatt for arabisk vold, fikk det råd å gå i skjul til soldatene kom. Selv de jødiske ghaffir og de overtallige betjentene var vanligvis bevæpnet bare med køller eller i beste fall avleggse geværer med liten militær verdi. Dessuten fikk de ikke lov til å forfølge folk som plyndret utenfor grensene til bosettingene. «Jøder i Jaffa kan bli drept for øynene på Tel Avis jødiske politimenn, men disse politimennene får ikke prøve å redde dem!» roper Palestine Post indignert.[xiii]

Jødene tryglet forgjeves om å få lov til å forsvare seg. Studenter og veteraner som hadde kjempet under Allenby ba om å bli mobilisert, idet de «ikke ønsker å se noe britisk blod flyte. Vi er utmerket i stand til å forsvare vårt eget land». Revisjonistene tilbød 50.000 soldater, noen av dem drevne veteraner fra verdenskrigen, til polititjeneste. Mobilisering av 5000 jødiske ungdommer ville når som helst ha gjort kort prosess med morderne, men myndighetene hadde andre planer.

Arabere som ble arrestert for å bære våpen ble enten sluppet løs med en gang, eller ilagt en latterlig bot for eksempel på tre shilling. De som ble dømt for legemsbeskadigelse med døden til følge, ble løslatt «på prøve». Selv om det hadde vært mange mord på jøder, tok myndighetene i flere måneder ikke saken alvorlig nok til å utlove noen belønning. Det var først da en britisk betjent ved navn Bird var litt myrdet at de plutselig tilbød en betydelig belønning. Til tross for de omfattende myrderiene som foregikk i 1936 ble ingen henrettet – en temmelig skremmende omstendighet, siden Palestinas normale kriminalkalender omfatter tolv hengninger i året.

Offiserer som tok jobben sin for alvorlig, fikk reprimande for åpne dører, eller ble overført til mindre attraktive poster som en advarsel til andre. De følgende sakene, tilfeldig valgt, viser den generelle holdningen til domstolene. I ett tilfelle ble tre arabere, som var anholdt for å ha sendt en helvetesmaskin i en koffert til en jøde i Tel Aviv, og som disponerte over et helt arsenal av bomber, løslatt mot en kausjon på 25 pund. I et annet fikk to arabere som ble positivt identifisert av syv øyenvitner som de som sprengte en kino i Tel Aviv, myrdet tre mennesker og lemlestet mange andre, syv dager i fengsel for å ha båret våpen. Anklagen om mord ble ikke engang behandlet. I atter et annet angrep rundt 200 banditter væpnet med kniver og jernstenger det jødiske kvarteret i Tiberias. Da militæret og politiet endelig kom til stedet, «eskorterte» de angriperne ut av området. Reisen ble gjort til en fornøyelig episode. Butikkvinduer ble knust og forbipasserende kastet stein på. «Dagen etter vendte politiet tilbake og arresterte 15 jøder.»[xiv]

Når administrasjonen forholdt seg til uhyrligheter den virkelig betraktet som skandaløse, gjorde den kort prosess med ugjerningsmennene. Opprørere som skadet rørledningen til Iraq Petroleum Company ble ikke bare anholdt, deres og slektningers boliger ble rasert som hevn. Da den militære jernbanen ble skadet av uidentifiserte vandaler, ble nabobyen Lydda ilagt en bot på 5000 pund. En araber som satte fyr på en slektnings kornåker, fikk fire år i fengsel.[xv] Opprørere som ble tatt på fersk gjerning når de skjøt mot britiske soldater, ble raskt idømt dødsstraff. Slike forbrytelser ble åpenbart klassifisert som «overlagte» i motsetning til «uoverlagt», og derfor tilgivelig, drap og mordbrann begått mot jøders person og eiendom.

Mens arabiske aviser fikk lov til å trykke de mest uhemmede anti-jødiske provokasjoner, var det noe annet da El Jamia al Islamia tok del i det som angivelig skulle være pro-italiensk propaganda. Redaktøren, Khalil Yousuff, ble plukket opp som om han ikke skulle vært mer enn en sekk poteter og deportert.[xvi] Og da noen skrythalser med dårlig utviklet fantasi tok sin immunitet for bokstavelig og slapp noen bomber utenfor boligen til høykommissæren, «ga de palestinske myndigheter ordre om inndragning av alle arabiske aviser på ubestemt tid, med umiddelbar virkning».[xvii]

Holdningen blir demonstrert i ordren til jødene om å begrave sine døde klokken fem om morgenen så det ikke skulle vekke unødig oppsikt. Samtidig gjorde araberne gravferden til en vanlig fredløs til den mest spektakulære feiringen noen hadde sett i Haifa.

Selv om jødene var ofrene i alle tilfellene, følte myndighetene at de hadde rett til å omtale opprørernes plyndringsoperasjoner som «arabisk-jødiske sammenstøt» som krevde utmåling av lik straff til begge parter helt «upartisk». For å forsvare dette hykleriet ble jøder som var mistenkt for nasjonalistiske holdninger vilkårlig anholdt og fengslet uten lov og dom. Da en gammel arabisk kvinne ble snikmyrdet av tyver fra den arabiske Tireh, i uminnelige tider kjent som et tilholdssted for leiemordere,[xviii] ble den fredelige lille jødiske landsbyen Achuzat Herbert Samuel holdt ansvarlig for mordet gjennom idømmelse av en enorm kollektiv bot, uten den ringeste form for bevis.

Kanskje den mest opprørende delen av denne stygge komedien var behandlingen av jødiske flyktninger som hadde flyktet for livet fra det stormfulle området. I juni hadde mer enn 12.000 hjemløse skapninger strømmet inn i Tel Aviv for å søke beskyttelse – eiendelene deres var ødelagt og yrkeslivet deres lå i grus. Etter press gikk myndighetene endelig med på å bidra med 20 mil pr. dag pr. hode til understøttelse. Etter noen uker ga de plutselig kommunen beskjed om at de ville stanse selv dette lille bidraget (17. juni 1936) – og i et forbløffende dekret som trådte i kraft 13 dager senere, nektet de byen Tel Aviv å støtte eller ta seg av disse ulykkelige menneskene. I denne overraskende ordren slo man fast at selv om flyktningene ikke hadde tillatelse til å vende tilbake til sine ødelagte hjem, var det opp til frivillige bidrag fra jøder i utlandet å holde liv i dem og huse dem. Myndighetene ville ikke ha noe med forslaget å gjøre, og nektet å akseptere eller å la kommunen akseptere ansvaret.

Siden det er tydelig at hele denne gale lovløsheten er blitt tilskyndet av en utenforstående kilde, melder et naturlig spørsmål seg: Hvor kom alle pengene fra som holdt den i live? Det var mennesker som skulle underholdes, komiteer som skulle holdes i gang, agenter som skulle støttes i andre land, og våpen og ammunisjon som skulle kjøpes. Det anslås at disse aktivitetene kostet rundt 3000 pund om dagen.[xix] Dette er et stort beløp når det er snakk om en strid som varer i månedsvis. De som kjenner landet, vet at den rike araberen ikke er forberedt på å måtte donere «engang et pund av egen fri vilje til fellesskapet».[xx] Og han viste seg ikke å være annerledes i dette tilfellet. De arabiske godseierne, effendiene og kjøpmennene ga streiken svært liten støtte. Mange forlot faktisk landet for å beskytte seg.

Ifølge pressen på kontinentet fant politiet i Jerusalem dokumenter som beviste at opprørerne hadde mottatt 70.000 pund fra europeiske kilder utløst av både anti-britiske og anti-jødiske motiver. I tillegg til denne og andre beløp som kom fra fascistiske land, rapporterte Daily Mail at en politirazzia i Jerusalem avdekket kvitteringer og dokumenter som tydet på at det sovjetiske departementet for propaganda i Midtøsten hadde sendt store summer til Palestina for å støtte opptøyene.[xxi] Et annet betydelig beløp skal ha blitt sendt til arabiske utsendinger i Kairo i Egypt via American Express Company.[xxii] En stor del av den økonomiske støtten til opptøyene kom fra England selv. Allierte antisemitter i Amerika skaffet en annen del.[xxiii] Noe kom direkte fra palestinske myndigheter i forskjellige forkledninger, som lånet på 30.000 pund «til trengende bønder» som i virkeligheten ble brukt til å kjøpe våpen og ammunisjon.[xxiv] Den myndighetskontrollerte muslimske waqf bidro med et betydelig beløp. Muslimske land som Afghanistan og Irak, som ligger innenfor den britiske innflytelsessfære, foretok en rekke offentlige innsamlinger til dette formålet. 15. juli 1936 rapporterte Daily Mail at 11.000 pund var sendt fra India, tilsynelatende uten den minste innblanding fra hverken indiske eller pakistanske myndigheter.

«En av de sikreste kildene til streikefond,» skriver London Times, «er fortsatt bidragene fra arabiske ansatte i det offentlige, hvorav de fleste regelmessig avsetter en del av sin lønn.»[xxv] For retten til fortsatt å ha et arbeid ble offentlig ansatte gjennom gangstermetoder trukket for opptil 20 prosent av månedslønnen. Ifølge en detaljert uttalelse trykket i en arabisk avis var 15. august 1936 rundt 5000 pund samlet inn i Jerusalem fra denne kilden. Ifølge en ufullstendig liste som hver dag sto i Ad Difaa, var dobbelt så mye samlet inn i Jaffa på samme tidspunkt. Denne skatten, skriver Horace Samuel, gjaldt hver eneste arabiske offentlig ansatte fra den ferskeste lærer «til den eldste av sir Michael McDonnells arabiske dommere i ankedomstolen, og formodentlig også Ishak Effendi El Hashim, den arabiske privatsekretæren til sir Arthur Wauchope».[xxvi]

Om høsten begynte levantineren å bli grundig lei av hele opprøret. Alt dette oppstyret var det uforståelige anliggendet til Allah og de merkelige Angliz som av en eller annen grunn ville ha det slik. Fellahen og beduinen hadde for sin del fått nok.[xxvii] Snart var det sitrussesong. Frukten som hang på treet var som kontanter. Det var ikke nok arbeidskraft. Handelsmenn og kjøpmenn var nesten konkurs, og ønsket at «patriotene» ville dra til et varmere sted.

Dessuten hadde britene for øyeblikket oppnådd alle sine mål. De hadde klart å konsentrere en enorm militær styrke i den skjøre maktbalansen i Midtøsten uten protester fra noe hold. En kongelig kommisjon var allerede i gang med å fullføre raseringen av mandatet. Etter bare å ha fordrevet tiden i månedsvis med sin enorme, importerte militærmaskin lot general Dill det rett ut bli kjent at teppet snart ville gå ned for teaterstykket.

De arabiske lederne var nå i en nesten håpløs situasjon. Med sjarmerende omtanke innrømmet Whitehall at deres prestisje måtte reddes for enhver pris. «Det arabiske høyeste råd,» uttaler Great Britain and the East, «kan ikke selv si at streiken er slutt uten å gi avkall på posisjonen den har inntatt. Det er imidlertid mulig å få til en utvikling som kan ‘redde deres ansikt’.»[xxviii] Med et overdådig komediespill, som om de hadde med en mektig motstander å gjøre, gjorde koloniherrene den nødvendige innsats. Fly i lav høyde slapp tonnevis med arabiske flyveblad med løfter om at hvis streiken ble stanset, ville en kongelig kommisjon umiddelbart komme og «gi araberne rettferdighet». Med dårlig skjult klarhet fikk de vite gjennom opprop og erklæringer vite at alle deres krav ville bli innvilget.

Med strålende forutseenhet gjorde byråkratene kollapsen lettere å bære for sine venner i Det arabiske høyeste råd. De inviterte de arabiske kongene til å bli med. Men nå ble det et problem: De arabiske kongene luktet lunten og lot seg ikke rokke. Abdullah, som trodde han ville bli emir i et gjenforent Palestina og Transjordan, var livredd for å tirre Ibn Saud gjennom en offentlig erklæring, siden denne skjønte at det var hans annen sønn som skulle få tronen i Det hellige land. Begge bråstanset, desperat redde for å bli bedratt.[xxix]

Til slutt ble den irakiske utenriksminister, Nuri Pasha Said, tvunget til å opptre som megler. Han forsikret opprørerne om at «palestinske myndigheter ikke bare ville kunngjøre en stans i jødenes innvandring til Palestina, men også innføre et amnesti for individuelle arabere som deltok i opptøyene, som motytelse for en arabisk stans av streiken».[xxx] Nesten umiddelbart deretter ble Nuri Pasha styrtet i sitt eget land og jaget i eksil i Egypt. Den nye regjeringen i Irak snudde ryggen til den pan-arabiske verden. Ibn Saud og Abdullah fortsatte å betrakte hverandre med mistenksomhet. Først etter at disse herrene hadde fått en klar påminnelse om at de kunne takke britiske bajonetter for sin fremtredende stilling, tillot de seg selv forsiktig å bli trukket inn i prosessen med å «redde ansikt».

Med denne teatralske iscenesettelsen sluttet «streiken». Det var ingen kapitulasjon, mer som en våpenhvile med ære. Det var klart underforstått i denne avtalen mellom gentlemen «at i påvente av kommisjonens funn skal ikke terroristorganisasjonen uroes unødvendig, slik at den vil være i stand til å gjenoppta fiendtlighetene om den ikke skulle være fornøyd med kommisjonens funn».[xxxi] Med storslått vennlighet ble Fawzi Bey og hans tilhengere sluppet inn i Transjordan. «Selv om hæren hadde lykkes i å omringe ham og hans utenlandske støttespillere,» skriver Jerusalem-korrespondenten til London Times, «… ville det vært pinlig om han ble anholdt», og derfor ble han «tillatt å unnslippe over Jordan som en mer diskret løsning», som satte ham i stand til å «avslutte sin glitrende karriere her med ære og uten å overgi seg».[xxxii] Man undres på om det var nødvendig å la denne invaderende desperadoen å reise «med ære»? Ved hvilken skjebnens innretning ble han «omringet» rett etter avslutningen av streiken, når han tilsynelatende slapp så lett unna tidligere? Og hvorfor ville det ha vært «pinlig» for myndighetene i Palestina om han var blitt anholdt? Fawzi vendte tilbake til Bagdad med et stort følge av tilhengere i en konvoi av kjøretøyer, og fikk en strålende mottagelse som omfattet «et velkomstbudskap fra statsministeren, som gratulerte ham for å ha kommet trygt tilbake».[xxxiii] Siden Irak når rett skal være rett er en britisk besittelse, burde man ikke ta hensyn også til dette i puslespillet?

Det var gått 175 dager. I løpet av denne tiden hadde Palestina vasset i et forferdelig blodbad som hadde kostet 700 liv og tusenvis av sårede. Hundretusenvis av trær var blitt rykket opp, utallige husdyr slaktet, 48 broer ødelagt, telefon- og telegrafledninger skadet, tog avsporet, bygninger brent og plyndret. Alt i alt hadde det vært 1996 angrep på jødiske bosettinger og samfunn, og tallrike andre plyndringstokter rettet mot busser, politistasjoner og offentlige bygninger. Næringslivet hadde stanset opp. Tap av eiendom ble anslått til tre millioner pund. Ekstrautgiftene til militær og politi beløp seg til 2,2 millioner pund i tillegg.

Det hellige land var spent og bekymret da enda en av de partiske kommisjonene la i vei fra London for å «etterforske».

[i] Political Information Bulletin #9, World Executive Committee of the Jewish State Party???, Tel Aviv, 22. april 1936.

[ii] Horace B. Samuel: Revolt by Leave, s. 62.

[iii] Dill var kommet i juni med rundt 15.000 mann, formodentlig for å slå ned opprøret med hard hånd. Det første han gjorde, beskrevet av arabiske ledere som «et bevis på sterk taktfølelse», var å løslate omtrent 50 farlige agitatorer som var blitt holdt under oppsyn.

[iv] World Jewry, septembernummeret 1936.

[v] Robert Gessner: Some of My Best Friends Are Jews, fotnote s. 274.

[vi] Palestine on the Eve, s. 119

[vii] Palestine Picture, s. 116–18.

[viii] Utgaven 13. februar 1937.

[ix] Report of the Palestine Royal Commission, s. 135.

[x] Et åpent brev som ble trykket i hele den hebraiske presse i slutten av august 1936. Dizengoff hevdet at myndighetene ønsket å avslutte jødisk immigrasjon, «men mangler oppriktighet og mot til å komme med et konkret forslag om dette, og ønsker å gjennomføre stansen under dekke av en kongelig kommisjon». Denne modige gamle pioneren døde til slutt 23. september, mindre enn en måned senere, med et hjerte fylt til randen av bitterhet.

[xi] Palestine Post, 23. april 1936.

[xii] New York American, utgaven 1. oktober 1936.

[xiii] Utgaven 1. juli 1938.

[xiv] Palestine Review, 14. august 1936.

[xv] Jaffa, 1. juli 1936.

[xvi] Jaffa, 8. juni 1937.

[xvii] Associated Press Report, 1. juni 1936. Høykommissærens bolig ble ikke skadet.

[xviii] Dette stedet hadde et så dårlig omdømme at når et større ran ble begått i Haifa, dro politiet til Tireh for å se etter byttet der.

[xix] Lord Melchett i Palestine Post, 23. juni 1936.

[xx] Berl Katznelson: Reaction Versus Progress in Palestine.

[xxi] Utgaven 15. juli 1936.

[xxii] Horace B. Samuel: Revolt By Leave, s. 56.

[xxiii] Ladislas Farago: Palestine on the Eve, s. 50–1. Den franske avisen Paris-Soir (utgaven 18. juni 1938) hevder at en stor del av disse pengene kom fra den rike amerikaneren Charles Crane.

[xxiv] J.T.A. News, 21. desember 1936.

[xxv] Utgaven 21. juli 1936.

[xxvi] Revolt By Leave, s. 53.

[xxvii] Great Britain and the East, utgaven 27. august 1936; jfr. Report of the Palestine Royal Commission, juli 1937, s. 101.

[xxviii] Utgaven 1. oktober 1936.

[xxix] Muftiens organ, Ad Difaa, hyler opp om at «Mekkas og Bagdads stemmer har vært tause. De arabiske kongene har ikke klart å uttrykke sine meninger i det aller viktigste spørsmålet … 70 dager er gått, og alle stemmer er hørt bortsett fra de arabiske kongenes.» Utgave tidlig i juni 1936.

[xxx] New York Evening Post, 28. august 1936.

[xxxi] Horace B. Samuel: Revolt By Leave, s. 29.

[xxxii] Artikkel med overskriften «Army’s Tact in Palestine», utgaven 27. oktober 1936.

[xxxiii] Great Britain and the East, utgaven 26. september 1936. Fawzis brokete karriere var ennå ikke over. Snart etterpå ble han kastet ut av Irak for sin oppviglerske virksomhet.

DEL
Forrige artikkel«Én feilvurdering unna ny Gaza-krig»
Neste artikkelTo israelere skutt og drept på jobb
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.