New York Times 16. mai 1948: – Fred er ikke i sikte

MIFF gjengir artikkel fra New York Times 16. mai 1948 – to dager etter at den moderne staten Israel ble erklært uavhengig.

Faksmile fra New York Times 16. mai 1948.
Faksmile fra New York Times 16. mai 1948.
 
Støtter DU det jødiske folkets rett til et nasjonalt hjemland? Klikk her for å bli medlem av MIFF fra kun kr. 4,- per uke

ARTIKKEL FRA NEW YORK TIMES 16. MAI 1948 (full faksmile på engelsk her)

 

De to verdenene i Palestina

Arabere og jøder, ørkener og fruktbare farmer, gamle metoder og progressive ideer – dette utgjør Det hellige land i dag.

 

PALESTINA, som nå begynner et nytt og skjebnesvangert kapittel, er motsetningenes land. Det er mindre enn en dags kjøretur, hvis krigen tillater det; man kan kjøre fra frodige jødiske citrusmarkene ved Middelhavskysten gjennom de karrigere åssidene i Samaria og Judea, der arabiske bønder dyrker på terrasser i trange daler, og så forbi den gule og hvite kalksteinen i Den hellige by Jerusalem, ned til den tropiske frodiggrønne Jordandalen og Dødehavet 1.300 fot under havflaten. I løpet av den korte turen ser vi ikke bare det geografiske spennet i dette lille ufredens land, men også spennvidden i de økonomiske, politiske og kulturelle faktorene som er en del av pågående kamper mellom jøder og arabere. Det er en reise fra det urbane til nomadelivet, fra sionistisk dynamisme til arabisk fatalisme, fra det moderne til oldtiden. Jødene i Palestina er et mikrokosmos av verdens sivilisasjoner. Syttifem prosent av dem lever konsentrert på slettelandskapet som streker seg 118 miles langs kysten fra Libanon til Gaza. Her har de kjøpt sanddyner og sumper fra araberne (som syntes de var tosker) og omformet dem til produktive gårder. Her bygde de Tel Aviv, en moderne by av murstein og betong, med mer enn 200.000 innbyggere, verdens største heljødiske by. Den er blitt senter for jødiske fabrikker, handel og finanser og er et livlig oppkomme av grafisk kunst, musikk og teater.

Et mindre antall jøder har slått seg ned i Jezreeldalen, der de dyrker hvete og fôr, andre i Hule-dalen og noen få i Jordan-dalen, et naturlig helårs drivhus. Noen få har slått seg ned i Negevørkenen, som er rikt dekket med leirjord blåst inn fra øst, men er uten vand og bebodd i hovedsak av beduiner. Selv om Negev en gang ble ansett å være ikke dyrbar, har jødene slått seg ned i sine små eksperimentelle bosetninger forbundet med vannrør. De har funnet en verdifull alliert i kraftig ørkendugg, har dyrket vannmeloner og grønnsaker og ser på fremtiden som lovende. Denne jødiske befolkningen i Palestina kan imidlertid ikke overleve på jordbruk selv om en del sionister setter jordbruk vært høyt. Bare 17 prosent av jøder i arbeid lever på landet; resten er engasjert i handel og industri i byene. For dem er industrien nøkkelen til fremtiden.

Krigstiden krever dobbel innsats i den jødiske industrien. Diamantsliping, spesialisert handelsvirksomhet og klesindustrien blomstrer. Jødene kan finne en jordbruksmodell i New Zealand, men metodene må være intensive istedenfor ekstensive. I industrien kan Sveits være modellen, selv om de er langt fra markeder og ressurser.

Flertallet av immigranter er kommet og fortsetter å komme fra Øst-Europa, som lenge har vært sionismens sentrum. Av innvandrerne er 41 prosent fra Polen, 9 prosent fra Russland, 4,2 prosent fra Latvia og Litauen. Fordi den store mengden av de tidligste innvandrerne kom fra Russland, er russiske jøder fremtredende blant lederne i Palestina. David Ben-Gurion, formann i styret for Jewish Agency, og flere enn halvparten av styret er født i Russland.

Tilstrømmingen av tyske og østerrikske jøder (16 prosent) begynte med Hitlers maktovertagelse. I krigsårene var det tilstrømning fra Balkan (13 prosent) og fra orientalske land, slik som Irak, Jemen og Syria (6 prosent). De forente stater har stått for 2,3 prosent av immigrantene, det meste av finansiell støtte og, etter krigen, internasjonalt politisk lederskap. Disse jødene har større ulikheter innbyrdes en de fleste innbyggere innen de enkelte land i Europa. Det er lite av felles kultur f.ex mellom en tysk jødisk lege og en jemenittisk jødisk håndverker eller mellom dem og en ortodoks jøde fra ghettoene i Polen. Tyske jøder og eldre immigranter fra Russland utgjør ryggraden i det dominerende og moderate Arbeiderpartiet. De nyere immigrantene fra Polen, Balkan og Orienten heller mot ekstremistorganisasjoner som Irgun Zwai Leumi og Stern-gruppen. Fire femdeler av dem er østeuropeiske askenasiske, som snakker jiddisk, en tidel er sefardiske, som tidligere snakket en blanding av castillansk spansk og hebraisk. De som er fra Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia er ledende innen kulturlivet. Orientalske jøder som snakker arabisk er de fattigste og minst utdannede og utgjør en stor del av arbeiderne. Mange av dem som flyktet fra forfølgelse i Jemen kom barføtt med ingen andre eiendeler enn klærne på ryggen.

De forskjellige gruppe omgår sjeldent sosialt; hver av dem gjør narr av de andres særegenheter. Tyskerne kalles «frakker» fordi de som ekte borgerlige kler seg i frakk selv i den palestinske varmen.

Med bakgrunn fra ghetto, utryddelse fordrivelse og andre tragedier er de uunngåelig så fulle av komplekser at de ville være et helt livstidstudium for en psykolog. Forfølgelseskomplekset er så dominerende at det stadig viser seg når de har å gjøre med britene. Den nye generasjonen født i Palestina er annerledes. De er visselig pågående. Men det er mer pågåenheten til pioneren enn den defensive pågåenheten som ofte forbindes med jøder i andre land.

Det felles språket hebraisk – som snakkes av alle yngre – binder dem sammen og overskygger forskjeller ut fra opphav. De som senest lar seg absorbere i denne jødiske smeltedigelen, er de orientalske jødene. Skjønt livet i Palestina betyr bedre økonomiske kår, er det vanskelig for dem og barna å tilpasse seg det vestlige.

Ingen immigrasjon noen gang har vært nøye selektiv, og det har det vist seg problematisk med en overtilstrømning av intellektuelle. I 1936 var det en lege for hver 161 innbygger i Tel Aviv. Prioritering av barn og ungdom har ført til at jødene i Palestina i snitt er yngre enn til og med i De forente stater. Mens en kvart av befolkningen i USA er under 15 år og 20 prosent er over 50, er to femdeler av jødene Palestina under 15 og bare 12 prosent er over 50. Stor velstand er sjelden. Selv om jødenes lønninger er to og en halv gang høyere enn blant araberne, er levestandarden beskjeden. De fleste i Tel Aviv bor tre på rommet. I bosetningene kan ikke hvert par regne med et rom for seg selv.

Den religiøse og kulturelle sionismen til de tidligere bosetterne har gradvis glidd inn i politisk sionisme og sosialistisk syn på livet.

Nesten alle arbeidere er organisert. Det er 200.000 fagforeningsmedlemmer, mer enn en tredel av hele befolkningen. Lønninger og arbeidsforhold er strengt regulerte.

Kooperativer har en viktig men ikke enerådende stilling, det er samvirker for produsenter og forbrukere, for lån og sparing, for buss, taxi og lastebilselskaper. Nesten halvparten av landbruksbefolkningen tilhører kibbutzer, som er sosialistisk organisert.

Kort sagt kan man si at sionistsamfunnet i Palestina er variert, men hovedsakelig europeisk, sosialistisk i det økonomiske, agnostisk i det religiøse, meget bevisst politisk, meget organisert og sentralisert. Araberne i Palestina er gammelt samfunn, der forfedrene har bodd i 1300 år. Blant dem står familielojaliteten over alt. I politisk og økonomisk organisering er det et rudimentært samfunn. Sentra for den arabiske befolkningen er Samaria, der hovedkvarteret til Den arabiske frigjøringsarmeen til Fawzi el Kawukji ligger, og Galilea og Judea. Makikrattet danner en tykk matte rundet et mylder av hvite steinblokker. Bønder ernærer seg fattigslig ved å dyrke oliven, druer, fikener og aprikoser.

Sionister flest har en tilbøyelighet til visse vrangforestillinger om sine arabiske naboer.

For det første forestiller de seg at motvilje mot jødisk innvandring bare kommer fra effendiene (egentlig en betegnelse på jordeienerne) og andre representanter for en svinnende føydalisme. Tvert imot er arabisk motvilje bred og dyp. Selv om den er tydelig uttrykt i de øvre klasser, avviser den arabiske fellahen de «fremmede inntrengerne» og deres nyvinninger og har drukket sin del av arabisk nasjonalismes nye vin. For det andre hevder mange sionister at «fremmede arabere» fra andre arabiske stater pisker opp stemningen og fører an i angrep.

Men selv om Palestina-araberne er dårligere utstyrt militært enn de syriske og irakiske, som stadig dukker opp i nyhetene, så er det meste av skyting gjort av de palestinske. Det er arabere i Palestina som avviser betegnelsen «palestinsk araber» og hevder at det er ikke noe slikt; at de er en del av det gamle Syria som omfattet det nåværende Palestina, Transjordan og Libanon fra det syvende århundre helt til Storbritannia og Frankrike delte opp regionen politisk etter første verdenskrig.

Arabisk nasjonalisme har utviklet seg i forskjellige stater, men de mest overbeviste nasjonalistene betrakter seg selv som del av en enkelt nasjon av 35.000.000 arabere i Midtøsten.

For det tredje hevder de at de fattige fellahene og byboerne i Palestina og andre land ville hilse sionisthjelp velkommen for å heve levestandarden hvis føydalherrene, som de fleste arabere står i gjeld til, gav dem en mulighet. Levestandarden blant Palestina-araberne har virkelig blitt høynet over den i arabiske land. Ved å få del i godene med sionist-tiltak og krigstidens inflaterte matvarepriser har den arabiske bonden betalt sin gjeld for første gang på århundrer. Men siden forholdene er bedret, har den arabiske bonden fått mer tid til å hengi seg til politisk engasjement og er blitt mer antisionistisk enn noensinne.

En følge av kontakten med jødene og av forbedret levestandard er et svekket islamsk grep. Det er en trend alle steder der vestlig materialisme har trengt inn i arabiske land, og særlig i Palestina. For et kvart hundreår siden var nesten alle muslimske arabere muslimer iført den røde «blomsterpotta», fezen, eller beduinhodeplagg og nattskjortelignende djellaba. Han adlød trofast ropene fra muezzinen i moskeenes minareter. Kvinnene var tilslørt og oppholdt seg hjemme.

Nå er vestlige klær vanlige, og færre søker moskéene. Det er mer vanlig å se utilslørte kvinner offentlig. En stor svakhet ved arabisk nasjonalisme er at den dreier seg om slike saker som suverenitet og språk, men så godt som ikke om økonomiske og sosiale problemer. Politiske partier og ideologier er sjeldne, unntatt i Egypt og Libanon. Offentlige embeter er forblitt innen de samme familiene, som Husseini, i flere tiår. Økonomisk makt er likeledes konsentrert. Det er få likheter mellom jødene og araberne, unntatt at begge har felles semittisk opphav og har en glødende nasjonalisme. Derfor er det få kontaktpunkter selv i fredstid. Med mulige unntak kom en araber sjelden inn i et jødisk hjem, og det var enda mer uvanlig for en jøde å komme inn i de arabisk hjem. Den mer intellektuelle jøden prøvde ofte å få kontakt med arabere, men som oftest ble han avvist. Vennlig forretningsforbindelser forble bare det. Utbredte engelskkunnskaper på begge sider var med på å skape en bro mellom dem og ved at kristne arabere blir mer vestlig orientert. Andre generasjon jøder som lærte arabisk på skolen, var mer akseptable for arabiske naboer enn de eldre, men arabere som lærte hebraisk, var sjeldent. Forskjellene i de to folkenes liv avspeiles i viktig statistikk. Jødenes årlige fødselsrate er forholdsvis høy, 24 per 1000; dødsraten er 8,1 per 1000.

De muslimske arabernes fødselsrate er 48,6: dødsraten er 20,7. Det betyr at mens jødisk naturlig tilvekst er 15 per 1000 årlig, er arabernes det dobbelte. Konflikten mellom den sionistiske og arabiske verden i Palestina vil få vidtrekkende konsekvenser. For øyeblikket er det meget sannsynlig med en epidemi, Egypt og Syria hadde koleraepidemi siste vinter. Nå er grensene praktisk talt åpne. Bevæpnede menn, og flyktninger strømmer att og fram uten kontroll. Det har alt vært utbrudd av tyfus i Akko. Det er mulig at i nær fremtid vil araberne hevne seg på jøder som bor blant dem. Det er 260.000 slike orientalske jøder i Midtøsten, og i tillegg 400.000 i Nord-Afrika.

Palestina-arabernes flukt har laget rom for jødiske immigranter. Mange avaraberne vil aldri vende tilbake til tidligere hjem. En jødisk majoritet i Palestina som et hele, som syntes uoppnåelig tatt i betraktning den høye arabiske fødselsraten, kan nå bli en realitet. Men de desillusjonerte arabiske frivillige og flyktninger som strømmer inn i de omkringliggende landene, stiller spørsmål. Hva var feil ved lederskapet? Ved de nasjonalistiske slagordene? Hvorfor, spør de, kunne ikke araberne støtte en militær innsats slik som jødene, organisere forsyningslinjer, utstyre sine folk med det beste? Selvsagt kommer det unnskyldninger. Britene vil bli anklaget for å ha solgt landet til jødene. Amerikanerne vil anklages for å ha sendt våpen i hemmelighet til jødene. «Diabolsk» jødisk propaganda vil bli anklaget. Okkupasjonen av visse arabiske områder i Palestina kan bli hyllet som en seier.

Men det gamle arabiske lederskapet vil bli utfordret. Eksisterende former for nasjonalisme vil bli utfordret. De yngre og mer progressive nasjonalistene vil kreve forandring som aldri før. Siden sionismes mål og arabisk nasjonalisme i Palestina utelukker hverandre, var det bare to løsninger.

Enten må de to folkene adskilles ved deling, som foreslått av FN 29. november, eller det ene må bukke under. En kombinasjon av de to omstendighetene er nå blitt en realitet, til ulempe for araberne. Men den videre nasjonalismen i den arabiske verden har slett ikke bukket under, og nederlag kan føre til selvransakelse og fornyet styrke. Fred mellom den arabiske og den sionistiske verden er ikke i sikte.

Forrige artikkelHvorfor det er helt riktig å nekte Fathi El-Abed adgang til MIFF-møte
Neste artikkelRakettangrep mot Ashkelon
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Olav V. Landsverk er pensjonert lektor.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -