Hva du trenger å vite om israelske bosetninger

I 1967 var Israel tvunget til å forsvare seg mot angrep fra arabiske naboland. Etter at Israel vant Seksdagerskrigen kom store landområder under israelsk kontroll. I alle disse områdene – Sinai, Gaza, Vestbredden (Judea og Samaria) og Golan – etablerte Israel etterhvert militære baser og sivile boligområder. Disse boligområdene, som i noen tilfeller på Vestbredden har vokst til å bli byer med noen titusen innbyggere, blir kalt israelske eller jødiske bosetninger. Alternativ skriveform er bosettinger.

Israels bosetninger på Vestbredden er ulovlige og et brudd på folkeretten, blir det hevdet. Bosetningene blir også ofte framstilt som det største hinderet for fred mellom israelere og palestinere. Dersom folkeretten blir anvendt rettferdig, er det ikke grunnlag for å si at bosetningene er ulovlige. Fakta viser at de israelske bosetningene heller ikke er det største hinderet for fred. De israelske bolig- og landsbruksområdene på Vestbredden dekker kun 2,7 prosent av arealet.


image icon

«Bosetningene er ikke hele og heller ikke hovedårsak til konflikten – selvfølgelig er de ikke det. Du kan heller ikke si at dersom de ble flyttet ville du hatt fred uten en mer omfattende avtale – det ville du ikke. Og vi forstår at i en sluttstatus-avtale, vil noen bosetninger bli del av Israel for å ta hensyn til de endringene som har funnet sted de siste 49 årene, inkludert nye demografiske realiteter på bakken.» John Kerry, Obamas utenriksminister i 2016.


Israels bosetninger på Vestbredden

Med Israel for fred (MIFF) tar ikke stilling for eller imot israelske bosetninger på Vestbredden (Judea og Samaria), vår oppgave er som i andre saker å gjengi hva ulike grupper i Israel tenker. Noen israelere er kritiske – de mener bosetningene er en unødvendig provokasjon, pengesluk og sikkerhetsbelastning. Disse kritikerne har mye mindre vind i seilene etter at israelsk avvikling av 21 bosetninger på Gaza og 4 bosetninger i Samaria på Vestbredden i 2005 førte til mer terror og rakettangrep fra palestinsk side.

Hovedpoengene som MIFF fremfører i denne bakgrunnsartikkelen vil et stort flertall av jødiske israelere være enig i, også blant dem som av ulike andre grunner er kritiske til deler av eller hele bosetterbevegelsen. Se også alle MIFFs artikler om Bosetninger.

Innhold

  • Bosetningene i Judea og Samaria er lovlige etter folkeretten
  • Bosetningene i Judea og Samaria er ikke hovedhinderet for fred
  • Historien og utviklingen til israelske bosetninger
  • Boikott-kampanjene mot israelske bosetninger
  • Dobbeltstandard og bosetninger

Artikkelen ble publisert 25. juni 2021. Siste gang oppdatert 29. juni 2021.


image icon

«Det er aldri blitt krevd av noe land å holde sine egne innbyggere borte fra et område de kontrollerer.» Jusprofessor Eugene Kontorovich


Bosetningene i Judea og Samaria er lovlige etter folkeretten

Skiftende norske regjeringer har de siste tiårene hevdet at Israels bosetningspolitikk er «ulovlig i henhold til folkeretten». Når Utenriksdepartementet blir spurt om grunnlaget for en slik påstand, henviser de til FNs sikkerhetsråds resolusjoner 465 og 2334. Men begge disse resolusjonene er vedtatt etter kapittel VI i FN-charteret og er derfor ikke bindende og er ikke folkerett. Mange av FN-resolusjonene er resultatet av politiske hestehandler av verste sort, hvor arabiske og muslimske stater med sine allierte stort sett kan vedta det de vil. Resultatet blir heldigvis bare meningsytringer, ikke folkerett.

San Remo-konferansen ga i 1920 Storbritannia i oppdrag å etablere et nasjonalt hjemland for det jødiske folk i det geografiske området Palestina. Et enstemmig Folkeforbund ga anerkjennelse til det jødiske folkets historiske forbindelse til området. Britene fikk instruks om å oppmuntre til tett jødisk bosetning i området som i dag omfatter Israel, Gaza og Vestbredden. FNs charter bekrefter disse folkerettslige bestemmelsene (art. 80).

Siden midten av 1990-tallet har palestinske selvstyremyndigheter (PA) hatt sivil myndighet i A- og B-områdene av Vestbredden. I disse områdene kan palestinerne bygge fritt. Til tross for dette velger palestinerne, som en overordnet strategi ledet av PA og finansiert av EU, å bygge mest i C-områdene, hvor Israel har kontroll. Der er nesten all byggingen ulovlig.

Ifølge undersøkelsene til organisasjonen Regavim økte palestinsk bebyggelse i område C på Vestbredden med 76,5 prosent fra 2008 til 2019. Til sammenligning økte palestinsk bebyggelse i område A og B 10–14 prosent, og israelsk bebyggelse i område C med 19,8 prosent.

Hør mer om dette i MIFFs intervju med Naomi Linder Kahn, internasjonal direktør for Regavim.


image icon

«Israelske bosettere dyrker rundt 93 kvadratkilometer palestinsk jordbruksland, mens boligområdene i bosettingene utgjør rundt 60 kvadratkilometer.» Faktaramme fra NTB i 2016. Dette utgjør kun 2,7 prosent av Vestbreddens areal.


Er bosetningene brudd på folkeretten?

Utenriksdepartementet viser også til fjerde Genève-konvensjon av 1949 for å argumentere for at israelske bosetninger er ulovlige. Men den aktuelle paragrafen handler om forbud mot deportasjon og folkeforflytninger med tvang i oppgjøret etter andre verdenskrig. Den kan ikke anvendes på jøders frivillige bosetning i Judea og Samaria – det jødiske folkets historiske og religiøse kjerneland.

Den tidligere amerikanske visedirektøren i det amerikanske utenriksdepartementet, jusprofessor Eugene V. Rostow, skrev følgende i en artikkel publisert i The New Republic i 1990: «Jødenes rettigheter til å bosette seg i området er på alle måter like store som den lokale befolkningens rettigheter til å bo der». Bestemmelsene i artikkel 49, punkt 6, om tvungen folkeforflytning til okkuperte og suverene områder, skal ikke bli tolket som et forbud mot at personer frivillig returnerer til byer og landsbyer som de, eller deres stamfedre, med makt var blitt tvunget til å forlate. Den forbyr heller ikke at individer flytter til landjord som ikke har vært under lovlig kontroll av en stat og som ikke er underlagt privat eiendomsrett.


image icon

Boikott av varer og tjenester fra israelske bosetninger vil være i strid med dansk lov og EUs rettslige prinsipper, slo juristene i København kommune fast i mars 2021.


Etter en objektiv folkerett er Israels kontroll og bosetning på Vestbredden fullt lovlig. Skulle man velge å kalle kontrollen for okkupasjon, er det en lovlig okkupasjon, på linje med de alliertes okkupasjon av Tyskland og Japan etter andre verdenskrig. Det mange feilaktig omtaler som «1967-grensene» er ikke en grense, men våpenhvilelinjer fra 1949. Arabisk side nektet for at det skulle være grense.

Det palestinske lederskapet, ifølge den fortsatt gyldige Interimsavtalen fra 1995 (Oslo 2), samtykket til og aksepterte Israels fortsatte tilstedeværelse i Judea og Samaria i påvente av sluttstatusforhandlinger, uten noen restriksjoner for begge parter når det gjelder planlegging, soneinndeling eller oppføring av hjem og samfunn. Derav følger at påstander om at Israels nærvær i området er ulovlig, ikke har noe grunnlag. Les mer i artikkelen Ti punkter som oppsummerer Israels rettigheter på Vestbredden.


image icon

De norske partiene og organisasjonene som kjemper for boikott av israelske bosetninger, lukker fullstendig øynene for eksempel for tyrkiske bosetninger på Nord-Kypros.


Bosetningene og fjerde Genève-konvensjon

Mange av Israels fiender hevder det er en krigsforbrytelse av jøder å flytte inn på Vestbredden. Men den fjerde Genève-konvensjonen er ikke blitt anvendt slik når det gjelder andre konflikter. Folk flyttet inn i Vest-Berlin da de vestlige stormaktene administrerte byen gjennom flere tiår. Tyrkia har de siste årene okkupert deler av Nord-Syria, og folk har flyttet inn i området. Verken i disse tilfellene eller i andre har USA, FN eller Norge anvendt artikkel 49, punkt 6. Det kan ikke være én folkerett for Israel, og en annen folkerett for alle andre land. Det er aldri blitt krevd av noe land å holde sine egne innbyggere borte fra et område de kontrollerer, påpeker jusprofessor Eugene Kontorovich.

18. november 2019 erklærte USAs regjering at de ikke ser på israelske bosetninger som ulovlige etter folkeretten. – Å erklære etablering av sivile bosetninger i strid med folkeretten har ikke hjulpet. Det har ikke fremmet fredens sak. Den tøffe sannheten er at det aldri vil bli en juridisk løsning til konflikten, og strid om hva som er rett og galt i forhold til folkeretten vil ikke skape fred. Dette er et komplekst politisk problem som bare kan bli løst i forhandlinger mellom israelere og palestinere, fortsatte han. Også statusen til bosetningene må avklares i forhandlinger, sa den amerikanske utenriksministeren.


image icon

Det er palestinsk motvilje mot å anerkjenne Israel som en jødisk stat som har hindret en løsning med to stater for to folk, ikke bosetningene.


Hvordan kom Vestbredden under israelsk kontroll?

Vestbredden kom under israelsk kontroll i Seksdagerskrigen i 1967, da Israel svarte med lovlig selvforsvar på ulovlige angrep fra jordanske styrker som stod på Vestbredden som ulovlige okkupanter siden 1948. På tross av Israels oppfordringer til jordanske ledere om å holde seg utenfor krigen (gjennom daværende øverstkommanderende for FN-styrkene i området (UNTSO), general Odd Bull), rykket blant annet jordanske styrker fram mot utsatte flanker av Vest-Jerusalem, avfyrte granater mot Tel Aviv og bombet Netanya.

Flere resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, inkludert 242 og 2334, anerkjenner implisitt at Israels okkupasjon av Vestbredden ikke er et brudd på internasjonal lov. Det samme gjelder saken om Israels sikkerhetsbarriere fra 2004 i Den internasjonale domstolen i Haag. Dersom domstolen hadde funnet at Israels administrasjon av området er ulovlig, hadde ikke domstolen trengt å vurdere noen andre sider ved saken. I folkeretten er det okkupasjon når et land tar kontroll over landområdet til et annet land. Men Vestbredden var aldri lovlig del av Jordan, som erobret området i 1949 og etnisk renset hele den jødiske befolkningen. Vestbredden har heller aldri vært en del av en arabisk, palestinsk stat.


image icon

På grunn av internasjonalt press etablerte ikke Israel noen nye bosetninger mellom 1997 og 2017. Bare mindre utposter uten godkjente arealplaner ble satt opp i denne perioden. Antallet bosettere økte i form av fortetting.


Israel, Vestbredden og folkeretten

Israel har et veldig sterkt krav til suverenitet over Judea og Samaria (Vestbredden) etter folkeretten. Dette følger av
1) bindene avtaler etter folkeretten – San Remo-resolusjonen (1920) og Palestina-mandatet (1920). Norge må være særlig forsiktige med å undergrave bindende avtaler fra denne tiden, da vi fikk suverenitet over Svalbard på samme måte.
2) uti possidetis juris – et prinsipp i folkeretten som skal sikre at grensene til koloni- og madatområder på vei til å bli stater bevares
3) de facto hevd gjennom kontroll
4) juridisk og moralsk hevd fra selvforsvar og nødvendighet

Svalbard og Vestbredden

Norges Svalbard-politikk hviler tungt på en hundre år gammel avtale, som ble til i de samme konferanser som gav et internasjonalt løfte om en jødisk stat. Norge burde derfor være særlig nøye med ikke å undergrave de folkerettslige prinsippene som ble etablert etter første verdenskrig. Jo mer norske ledere uriktig anklager Israel for brudd på folkeretten på Vestbredden, jo lenger bort skyver man palestinerne fra forhandlinger som kan føre fram til kompromisser og en god løsning for alle i området. Samtidig åpner det for en ny forståelse av folkeretten omkring Svalbard, som Russland legger opp til.


image icon

«I øynene til mange arabere og muslimer er hele Israel en stor bosetning som må bli ryddet av veien.» Khaled Abu Toameh, arabisk-israelsk journalist


Jødiske bosetninger

Mange av dagens israelske bosetninger er blitt reetablert i Judea og Samaria på steder hvor det var jødiske samfunn i tidligere generasjoner. Det jødiske folket har dype og langvarige historiske, kulturelle og religiøse forbindelser til dette området. Judea og Samaria er den jødiske sivilisasjonens vugge og der viktige hendelser beskrevet i den hebraiske bibelen fant sted. Et betydelig antall er lokalisert på steder der tidligere jødiske samfunn med vold ble tvunget vekk av arabiske militærstyrker eller militser, eller slaktet ned slik tilfellet var med det urgamle jødiske samfunnet i Hebron i 1929 [Hebron-massakren].

De eneste myndighetene som gjennom mer enn ett tusen år har forbudt jøder å bo i disse områdene, var de jordanske okkupasjonsmyndighetene. I løpet av de 19 årene mellom 1948 og 1967, da Jordan styrte området, bestemte de at salg av land til jøder var en forbrytelse som ville bli straffet med døden. Jødenes rett til å etablere hjem i disse områdene, og den private juridiske eiendomsretten til land som hadde blitt kjøpt opp, kunne ikke juridisk bli gjort ugyldig av den jordanske okkupasjonen. Den kom som et resultat av landets ulovlige militære invasjon av Israel i 1948, og ble aldri anerkjent som lovlig.

Er bosetningene en kolonisering?

Forsøket på å fremstille de jødiske samfunnene på Vestbredden som et slags nytt «koloniseringssamfunn» på et område som tilhører en suveren stat, er både falskt og politisk motivert. Jerusalem og Vestbredden har opp gjennom historien aldri vært underlagt en palestinsk-arabisk suverenitet. Kjernespørsmålet er jødenes rett til å bo i sitt gamle hjemland, ved siden av palestina-arabiske samfunn, i et uttrykk for begge folkenes forbindelse til dette landet.

Vestbredden og privat eiendom

På Vestbredden er omkring 30 prosent av landområdet klassifisert som statsjord, mens resten er uavklart/ uregistrert eller privateid. Av den privateide, registrerte jorden tilhører 95 prosent arabere og 5 prosent jøder. Den lave graden av privat eiendom er svært uvanlig i industrialiserte og demokratiske land. Men den har historiske røtter i området. Også i det osmanske riket som styrte området fra 1516 til 1917 var det veldig lav grad av privat eiendom, og kun med den nye landloven fra 1858 begynte man så smått å registrere privat eierskap. Da Israel erobret Vestbredden i 1967 var bare om lag 30 prosent av territoriet registrert. (En del av den privateide jorda både på Vestbredden og Gaza var eid av Jødisk Nasjonalfond eller andre jødiske interesser, men jødene som bodde eller drev næring der ble drept eller jaget fra området av araberne under uavhengighetskrigen i 1948.)

Israels statsminister Menachem Begin og USAs president Jimmy Carter. (Foto: GPO)

Israels statsminister Menachem Begin sa til USAs president Jimmy Carter: «La meg stille deg et hypotetisk spørsmål. Tenk deg at guvernørene i de amerikanske delstatene med byer som er oppkalt etter Hebron, Shiloh, Betel og Betlehem erklærte at alle innbyggere i USA kunne bosette seg i dem – alle bortsett fra jøder. Det vil bli bestemt at det er forbudt for jøder å bygge hjem i de ulike byene som heter Shiloh, Hebron, Betel og Betlehem i Amerika. Kjære deg! Alle kan bosette seg i hvilken av disse stedene de vil, bortsett fra Bokens folk. Da ville gode kvinner og menn på et hvert sted rope fra takene: ‘Det er en skandale! Diskriminering! Rasisme!’ Stemmer ikke det? Så hvordan kan du forvente at jeg, en jødisk statsminister i en jødisk stat som leder en regjering med femten jøder, alle fri menn – hvordan kan du forvente at jeg skal forby mine jødiske landsmenn fra å kjøpe seg et landstykke og bygge et hjem i det originale Shiloh, i det originale Betel, i det originale Betlehem og i det originale Hebron, fra hvor våre jødiske forfedre opprinnelig kom fra? Ville ikke det vært en skandale?»

Bosetningene i Judea og Samaria er ikke hovedhinderet for fred

President for palestinske selvstyremyndigheter, Mahmoud Abbas, har tidligere fortalt åpent at han avviste en tilnærmet full israelsk tilbaketrekning fra Vestbredden i de hemmelige fredsforhandlingene med Israel i 2007 og 2008. Områdene av Vestbredden som Israel ville beholde skulle kompenseres med landområder andre steder. Dette må du huske hver gang du hører om Israels okkupasjon og mangel på vilje til tostatsløsning, for store norske medier fortier dette helt eller nesten fullstendig.

Så sent som 1. desember 2018, i et intervju med den offisielle palestinske tv-stasjonen PA TV, bekreftet palestinernes sjefsforhandler Saeb Erekat dette på stort detaljnivå. Palestinerne ble tilbudt

  • en stat større i arealet enn nettoarealet av Vestbredden og Gaza-stripen.
  • kontroll over de arabiske bydelene av Jerusalem
  • tilbakevending av 150.000 flyktninger inn i Israel.
Saeb Erekat: - Israel tilbød mer enn 1967-landområdene. (Skjermdump fra PA TV 1. desember 2018.)
Saeb Erekat: – Israel tilbød mer enn 1967-landområdene. (Skjermdump fra PA TV 1. desember 2018.)

President Barack Obamas utenriksminister John Kerry sa det slik – noe NRK aldri gjenga: «Bosetningene er ikke hele og heller ikke hovedårsak til konflikten – selvfølgelig er de ikke det. Du kan heller ikke si at dersom de ble flyttet ville du hatt fred uten en mer omfattende avtale – det ville du ikke. Og vi forstår at i en sluttstatus-avtale, vil noen bosetninger bli del av Israel for å ta hensyn til de endringene som har funnet sted de siste 49 årene, inkludert nye demografiske realiteter på bakken.» Det var det samme Trump-planen fra 2020 la opp til.

Selv om Israel har rett til kontroll og bosetning av hele Judea og Samaria, har Israel gjentatte ganger vist vilje til å forhandle bort store deler av disse områdene i bytte med en fredsavtale som gir en ekte og varig fred. Trump-planen legger opp til at Israel skal beholde 30 prosent av Vestbredden, mot erstatning med områder i Negev. Hovedproblemet forblir at arabisk og palestinsk side, slik de har gjort både før og etter 1948, insisterer på krav som vil utslette Israel som en jødisk stat. Dette er et krav som åpenbart er i strid med folkeretten.

De blå områdene på kartet viser de viktigste områdene som ligger på vestsiden av sikkerhetsbarrieren på Vestbredden. Et flertall av jødene i Israel støtter fremdeles en grensedragning etter omtrent det samme kartet som Ehud Olmert la fram for Mahmoud Abbas høsten 2008. Abbas forkastet tilbud, selv om det ble tilbudt erstatningsområder (merket rødt) fra israelsk territorium.
De blå områdene på kartet viser de viktigste områdene som ligger på vestsiden av sikkerhetsbarrieren på Vestbredden. Et flertall av jødene i Israel støtter fremdeles en grensedragning etter omtrent det samme kartet som Ehud Olmert la fram for Mahmoud Abbas høsten 2008. Abbas forkastet tilbud, selv om det ble tilbudt erstatningsområder (merket rødt) fra israelsk territorium.

Hva er problemet med israelske bosetninger?

Da palestinske selvstyremyndigheter fikk kontroll over deler av Vestbredden og Gaza på 1990-tallet, gjeninnførte de dødsstraff for salg av eiendom til jøder (slik det hadde vært da Jordan okkuperte området 1948-1967). Men motstand mot jødisk boligbygging oppstod ikke på 1990-tallet, heller ikke etter at de første bosetningene begynte å ta form etter 1967. Den ble heller ikke født etter 1948, da Israel måtte bygge for å skape husrom for hundretusener av jødiske flyktninger fra arabiske land og Europa.

Arabisk motstand mot jødiske bosetninger i landområdet Palestina begynte allerede før Israel ble etablert. I august 1929 ble omkring 130 jøder drept og over 300 skadet i arabiske angrep og massakrer flere steder i det daværende britiske mandatområdet. Den gang bodde det kun omlag 150.000 jøder i området som Folkeforbundet hadde vedtatt skulle tilrettelegges for etableringen av et jødisk nasjonalhjem.

Hvorfor ble israelske bosetninger etablert?

Det var flere jødiske samfunn på Vestbredden før 1948, men ikke en eneste jøde kunne bo i området da det var under jordansk okkupasjon fra 1948 til 1967. Etter 1967 vendte noen jøder tilbake til sine eiendommer. Noen bosetninger ble etablert for å styrke Israels grenseforsvar. Andre ble befolket av jøder som var drevet av ønsket om å beholde mest mulig av Judea og Samaria, gamle jødiske kjerneområder. Hele Vestbredden var inkludert i området som Folkeforbundet ønsket å se skulle bli et jødisk nasjonalhjem.

Ma’ale Adumim utenfor Jerusalem er den tredje største bosetningsblokken på Vestbredden. (Foto: Wikipedia)

Står bosetningene i veien for en palestinsk stat?

De fleste regjeringer i verden sier de ønsker å se en palestinsk stat etablert på Gaza og Vestbredden. I stedet for å bruke dette gode utgangspunktet for forhandlinger med Israel, har palestinske ledere valgt å bruke diplomatisk konfrontasjon, demonisering og terror mot Israel. Vesten har fortalt Israel: Hvis dere stanser bygging på Vestbredden kommer palestinerne tilbake til forhandlinger. Det har vist seg ikke å stemme, heller ikke i perioder da Israels regjering har satt utbyggingen på sparebluss.

Allerede i 1993, da Oslo-avtalen ble undertegnet, oppgav Israel sin politikk for å forhindre en palestinsk stat gjennom bygging av bosetninger, påpekte Washington Post i 2013. Siden den gang har den byggeaktiviteten som har blitt gjort, foregått i bosetninger som også PA har vært enige om at vil havne på israelsk side etter forhandlingene. Det samme gjelder i Øst-Jerusalem. I 2008, i direkte forhandlinger med Israel, signaliserte PA at disse bydelene skulle forbli en del av Israel i en grensedragning.

– Hovedhindringen for fred er den økende radikaliseringen av de arabiske og muslimske masser og den pågående demoniseringen av jøder. I øynene til mange arabere og muslimer er hele Israel en stor bosetning som må bli ryddet av veien, skriver den arabisk-israelske journalisten Khaled Abu Toameh.

Den israelske journalisten Ben-Dror Yemini er generelt kritisk til bosetningene. Han skriver: Fortsatt israelsk kontroll over Vestbredden kan rettferdiggjøres så lenge palestinerne fortsetter å avvise prinsippet om to stater for to folk. Hvis palestinerne fortsetter å insistere på fullstendig eller delvis retur av palestinske flyktninger og deres etterkommere til Israel, avviser de i praksis dette prinsippet. Under slike forhold må palestinerne bære brorparten av skylden for at den nåværende situasjonen låses fast, siden deres holdning vil signalisere at de ikke primært ønsker fred, men en utradering av Israel som jødisk nasjonalstat.

Hvor store er de israelske bosetningene?

På grunn av internasjonalt press etablerte ikke Israel noen nye bosetninger mellom 1997 og 2017. Bare mindre utposter uten godkjente arealplaner ble satt opp i denne perioden. Antallet bosettere økte i form av fortetting. «Det er ikke uvanlig at Israel utvider allerede eksisterende bosetninger på Vestbredden. Men som følge av internasjonalt press har landet ikke etablert noen nye på over 20 år, skrev New York Times i 2017.

Til tross for 50 år med utbygging av israelske bosetninger er ikke arealet som bosetningene legger bånd på større enn 3 (tre!) prosent (ifølge de anti-israelske organisasjonene Fagforbundet og Norsk Folkehjelp) eller 2,7 prosent (ifølge de Israel-kritiske mediene NTB og NRK). Fra 1997 til 2017 ble det ikke etablert noen større nye bosetninger, og antallet boliger bygd i bosetninger har vært mye lavere etter 2009 Netanyahus enn under Oslo-prosessen på 1990-tallet. MIFF har flere ganger avslørt at norske medier har formidlet fake news på dette området. Dette NTB_eksempelet fra 2017 er særlig grovt. I 2014 måtte Utenriksdepartementet rette feil etter kritikk fra MIFF. NRK har også til stadighet forvekslet bosetninger og boliger.

Hva med bosetningene i en fredsløsning?

Palestinerne har fortsatt mulighet til å få sitt eget nasjonale hjemland, men bare dersom de velger å godta at Israel er kommet for å bli. De må gi opp kravet om å flytte millioner av palestinere inn i Israel, og de må akseptere en permanent og fredelig grense, ikke en som blir utgangspunkt for nye politiske krav eller skal gi bedre utgangspunkt for væpnet kamp. Norges stilltiende aksept for palestinernes dødsstraff for salg av eiendom til jøder og vår sterke fordømmelser mot jødisk boligbygging hjelper ikke palestinerne til å innse dette.

Også et flertall av jødene i Israel ønsker at palestinerne skal få sin egen stat dersom det betyr at det blir en ekte fred. Det er flere grunner, den viktigste er kanskje at de ikke vil la sine barn eller barnebarn risikere å bli en diskriminert minoritet under et muslimsk flertall. Israelerne har som betingelse for en palestinsk stat at den må leve i fred, slik FN-resolusjon 242 også fastslår. Så lenge det ikke kommer noen signaler om at palestinerne er villig til å gå med på dette, og israelerne erfarer at Vestens press ensidig legges på dem, forbeholder de seg retten til å fortsette å bygge i områder av Judea og Samaria som de ønsker å beholde.

I Trumps fredsvisjon fra 2020 het det: «Staten Israel vil tjene på å få sikre og anerkjente grenser. De trenger ikke å flytte noen bosetninger, og vil innlemme det store flertallet av israelske bosetninger inn i sammenhengende israelsk territorium. Israelske enklaver som ligger inne i sammenhengende palestinsk landområder vil bli del av staten Israel og bli knyttet sammen med den gjennom et effektivt transportsystem.»

I 2005 måtte tusenvis av israelske bosettere forlate sine hjem på Gaza-stripen. Mange ble fjernet med makt av israelsk politi- og militærstyrker. Etter den israelske tilbaketrekningen svarte palestinske grupper på Gaza-stripen med å trappe opp krigen mot Israel, i stedet for å se tilbaketrekningen som en bevegelse mot fred.

Gjør bosetningene tostatsløsning umulig?

Nei. Det er palestinsk motvilje mot å anerkjenne Israel som en jødisk stat som har hindret en løsning med to stater for to folk, ikke fakta på bakken. Palestinerne utgjør en overveldende demografisk majoritet på 82 prosent av landarealet til Vestbredden. 60 av de 126 israelske bosetningene er bebodd av mindre enn tusen mennesker, totalt 28.000 israelere. 51 av de bosetningene har et innbyggertall mellom tusen og fem tusen, totalt 114.000 israelere.

De 15 gjenstående bosetningene er de som i Israel blir omtalt som bosetningsblokker. Sammen med Øst-Jerusalem utgjør disse bosetningsblokkene bare fire prosent av arealet på Vestbredden. De ligger i all hovedsak langs våpenhvilelinjene fra 1949 (som feilaktig blir omtalt som 1967-grensene). Det er bred konsensus i Israel om å beholde disse få prosentene av Vestbredden og tilby erstatningsområder til palestinerne (slik Ehud Olmert gjorde i 2008 og Trump-visjonen la opp til i 2020).

Den interne israelske debatten om bosetningene

De siste årene har den israelske venstresiden sluttet å snakke om at «fred» er like rundt hjørnet. Etter den andre intifadaen har det vært mindre snakk om fred og mer snakk om skadene som den langvarige militære kontrollen fører med seg: moralsk korrupsjon, diplomatisk isolasjon og demografisk nederlag. Venstresiden får støtte av demografer (eksperter på befolkningssammensetning) som mener jøder snart vil utgjøre et mindretall i landområdene som er under israelsk kontroll.

Tidligere sa høyresiden at en palestinsk stat på Vestbredden ville sette Israel i fare på grunn av palestinernes mulighet til styrkeoppbygging. Som en stat vil palestinerne kunne danne militære allianser og bygge opp et våpenarsenal. Den dagen de er klare, vil de kunne true et innskrumpet Israel med grenser som er veldig vanskelige å forsvare. I dag er kanskje en svak palestinsk stat den største trusselen. Store arabiske stater har desintegrert de siste årene, og skapt politiske vakuum hvor radikale og voldelige grupper har vunnet makt. Dersom Israel trekker seg ut av Vestbredden og overlater palestinerne til seg selv, vil Hamas og andre terrorgrupper ta overhånd i en rekke byer og landsbyer, advarer høyresiden. Les mer i artikkelen Israels store dilemma knyttet til landområder under militær kontroll.

Den israelske filosofen Micah Goodman har foreslått tiltak Israel kan gjøre for å redusere den militære kontrollen uten å ofre sikkerheten. Andre  representanter for venstresiden sier Goodmans foreslåtte tiltak ikke er tilstrekkelige (Ami Ayalon med flere). Svarene fra høyresiden vil ofte gå langs linjene som MIFF har gjengitt fra Martin Sherman i artikkelen – Ja til bosetninger, uten dem blir det ingen okkupasjon og heller ingen fred. – Hvordan kan noen tro at palestinerne vil gjøre kompromiss dersom Israel allerede har stanset bygging i bosetninger og oppgitt krav på Vestbredden? spør Sherman.

Bassem Eid på MIFFs Israelkonferanse i juni 2017. (Foto: MIFF)
– BDS-bevegelsen og andre anti-Israel-aktivister bruker israelske bosetninger på Vestbredden for å demonisere Israel, men de ser ikke ut til å forstå at bosetningene gagner palestinerne slik situasjonen er på bakken i dag, skrev palestineren Bassem Eid i Stavanger Aftenblad i 2017. Palestinernes viktigste problem er økonomi og korrupte ledere, mener palestineren. Bosetningene bidrar til å gi arbeidsplasser til et stort antall palestinere. (Foto: MIFF)

Historien og utviklingen til israelske bosetninger

Israels bosetninger i Sinai

Fra 1967 til 1979 ble det etablert 18 israelske bosetninger på Sinai-halvøya, konsentrert i nordøst (i nærheten av Gaza) og langs Akaba-bukta. Den største bosetningen, Yamit, vokste til en befolkning på omkring 2.500. Etter den egyptisk-israelske fredsavtalen i 1979 ble bosetningene avviklet i løpet av tre år. Tilbaketrekningen var endelig avsluttet 26. april 1982.

Israels bosetninger i Gaza

På 1970- og 1980-tallet ble det etablert 21 israelske bosetninger på Gaza-stripen. Landbruk var en hovednæring i bosetningene. I 2003 foreslo Israels statsminister Ariel Sharon å trekke Israel helt ut fra Gaza. Adskillelsesplanen ble sluttført i september 2005. Totalt flyttet omkring 8000 bosettere ut av Gaza. De fikk økonomisk kompensasjon for å flytte frivillig, eller ble tvangsflyttet.

Israels bosetninger på Golan

Etter Seksdagskrigen har den vestlige delen av Golan-høydene vært under israelsk kontroll. I 2019 anerkjente regjeringen i USA Israels suverenitet over området. Fra 1970-tallet har det vokst fram flere sivile israelske boligområder og landbrukskollektiv på Golan. Den jødiske befolkningen i området er i overkant av 20.000.

Israels bosetninger i Judea og Samaria

Ifølge Yesha-rådet, som representerer bosetterne i Judea og Samaria, bodde det 463.901 israelere i området i 2019. Siden 2012 har den årlige vekstraten i befolkningen blitt redusert fra 4,7 prosent til 3,0 prosent i 2018. Modiin Illit, Beitar Illit, Maale Adumim og Ariel er de største bosetningsblokkene, med 43 prosent av befolkningen.


image icon

Mange av dagens israelske bosetninger er blitt reetablert i Judea og Samaria på steder hvor det var jødiske samfunn i tidligere generasjoner.


Boikott-kampanjene mot israelske bosetninger

Sterke krefter blant Israels motstandere i Europa og Norge kjemper for boikott av Israel. Boikottkampanjene støtter palestinske krav som vil utslette Israel som en jødisk stat. For å nedkjempe Israel har noen av boikott-tilhengerne, av taktiske grunner, valgt å fokusere sin Israel-boikott mot boikott av israelske bosetninger.

Boikott av bosetninger i norske kommuner

«Trondheim kommune skal boikotte alle varer og tjenester som Israel produserer på okkupert palestinsk område. Samtidig oppfordrer bystyret alle innbyggerne i Trondheim til å gjøre det samme.» Dette vedtaket ble fattet i Trondheim 2016. Etter den tid har lignende forslag om vedtak blitt vedtatt i følgende fylker og kommuner: Viken, Innlandet, Tromsø, Trondheim, Hamar, Lillehammer, Vaksdal og Rælingen. I Oslo blir saken utredet, men etter at MIFF sendte brev og forklarte at et slikt vedtak vil være ulovlig har saken blitt liggende i en skuff. En rekke norske kommuner har avvist eller begravd forslag om boikott, blant dem er store byer som Bergen, Stavanger, Kristiansand, Moss og Fredrikstad.

Statens innkjøpssenter har bekreftet MIFFs vurdering at det vil være ulovlig å utestenge selskap i israelske bosetninger fra offentlige anbud. Deres «anskaffelsesjuridiske vurdering» er at offentlige innstanser «verken har rett eller plikt» til å utestenge selskaper fra anbud fordi de har aktivitet i israelske bosetninger. – Det å ha inntekter fra israelske bosetninger på okkupert område vil i seg selv ikke være grunnlag for utelukkelse. Det er virksomhetens karakter i forhold til okkupasjonen eller andre folkerettsbrudd som vil være avgjørende, sier Cecilie Hellestveit, medlem av Etikkrådet til Oljefondet.

Vanlig praksis av vestlige land viser at det ikke er noe grunnlag i folkeretten for å forby økonomisk aktivitet i okkuperte områder. Avgjørelser ved flere europeiske domstoler bekrefter det samme. Den type “folkerett” boikott-tilhengerne holder seg til, er en “folkerett” som bare rettes mot Israel og sionistiske jøder.


image icon

I løpet av de 19 årene mellom 1948 og 1967, da Jordan styrte området, bestemte de at salg av land til jøder var en forbrytelse som ville bli straffet med døden. Palestinske selvstyremyndigheter har innført lignende lovgivning.


Boikott av israelske bosetninger er ulovlig

Boikott av varer og tjenester fra israelske bosetninger vil være i strid med dansk lov og EUs rettslige prinsipper, slo juristene i København kommune fast i mars 2021. En kommune kan ikke uten særlig hjemmel boikotte varer, produkter og virksomheter fra et annet land av utenrikspolitiske årsaker. MIFF har påpekt det samme i brev til Oslo og Viken.

Dersom boikott-tilhengerne hadde krevd av palestinerne å godta en jødisk stat innenfor 1967-linjene med justerte grenser (landbytte) ville israelerne kunne oppfatte at det er bosetningene på Vestbredden som blir ansett som problematiske. Så lenge boikott-tilhengerne åpent eller stilltiende støtter palestinernes maksimalistiske krav, som ikke har plass til verdens eneste jødiske stat, er det ikke så vanskelig for jødene i Israel å gjenkjenne hva som driver dem.

Drift av næringsliv på Vestbredden med tillatelse av israelske myndigheter er lovlig etter folkeretten, slik det er blitt slått fast i Storbritannias Høyesterett i Richardson v DPP [2014] UKSC 8 og av Cour d’Appel de Versailles in AFPS v Alstom. Israelsk næringsliv på Vestbredden gir arbeid til titusener av palestinere med lønnsnivå flere ganger høyere enn det som blir gitt palestinere ved tilsvarende arbeidsplasser hos palestinske arbeidsgivere. De palestinske arbeidstakerne får arbeidsvilkår og rettigheter etter israelsk lovgivning. Disse jobbene gir livsgrunnlag for flere hundretusen palestinere.


image icon

Vestbredden kom under israelsk kontroll i Seksdagerskrigen i 1967, da Israel svarte med lovlig selvforsvar på ulovlige angrep fra jordanske styrker som stod på Vestbredden som ulovlige okkupanter siden 1948.


Dobbeltstandard og bosetninger

I 1960 fikk Kypros uavhengighet fra Storbritannia. 20. juli 1974 invaderte den tyrkiske hæren og okkuperte en tredel av Middelhavsøya. 230.000 greske kyprioter flyktet sørover, 40.000 tyrkiske kyprioter flyktet nordover. Siden har tyrkiske soldater forblitt i området og tyrkiske bosettere har flyttet til området. Ingen andre land enn Tyrkia anerkjenner “Den tyrkiske republikken Nord-Kypros”. Omkring 160.000 tyrkiske bosettere har flyttet til Nord-Kypros etter erobringen i 1974. Også et større antall nordmenn har kjøpt eiendom i området.

Verken EU eller noen europeiske stater har noen gang antydet at europeiske stater ikke bør ha handelssamkvem med tyrkiske selskaper involvert i okkupasjonen av Nord-Kypros. Økonomien i området er totalt dominert av tyrkiske selskaper. En rekke internasjonale selskaper har synlig aktivitet i området og USAs utenriksdepartement oppmuntrer amerikanske selskaper til å utvikle forretningsmuligheter i områder, samtidig som de nevner at USA ikke anerkjenner tyrkisk kontroll.

EU-borgere, særlig britiske borgere, kjøper opp eiendommer i Nord-Kypros. Europeiske stater har ikke forsøkt å hindre dette. Tyrkia har etablert flere universiteter i Nord-Kypros, noe som har tiltrukket seg et stort antall europeiske studenter. Ingen av disse utdanningsinstitusjonene blir møtt med krav om boikott.

EU gir betydelig økonomisk bistand til Tyrkia, og krever ikke at disse midlene ikke skal brukes i Nord-Kypros. Da EU inngikk samarbeidsavtale med Israel om forskning og utvikling (Horizon 2020), ble det understreket at EU-midler ikke kan gå til prosjekter i israelske bosetninger på Vestbredden. EUs tilsvarende med Tyrkia gir ingen begrensninger for Nord-Kypros. Det er ventet at flere av de store tyrkiske universitetene med avdelinger på Nord-Kypros får penger gjennom Horizon 2020.

EU stanser ikke sin dobbeltstandard her. De gir økonomiske midler (ifølge professor Eugene Kontorovich ved Northwestern University 28 millioner euro årlig) direkte til det tyrkiske samfunnet på Kypros, midler som også tyrkiske bosettere nyter godt av. Studenter får stipend til å studere i EU, forretninger får tekniske assistanse til å handle med EU og små forretninger får støtte for å styrke sin konkurranseevne. EU har et trafikksikkerhetsprogram i kommuner i Nord-Kypros, det vil si i tyrkiske bosetninger. EU har bistått tyrkiske bosettere i å utvinne naturressurser og har utviklet vannanlegg. EU har også satt opp en konsert.

EU gir ikke bare restriksjoner på hjelp og aktivitet til Tyrkias okkupasjon av Nord-Kypros, de har et dedikert program for å finansiere okkupasjonen. Les andre eksempler på europeiske lands dobbeltstandard i forhold til bosetninger.