Hva er feil med Israel?

Staten Israel blir hele tiden utsatt for kritikk og fordømmelse. I Norge jobber sterke krefter for boikott av landet. Hva er det som er feil med Israel? Har israelerne gode svar på anklagene som blir rettet mot dem? Her har vi samlet 23 anklager rettet mot Israel i FNs menneskerettighetsråd i år 2019 og 2020. Hoveddelen av svarene er hentet fra en rapport utgitt av organisasjonen UN Watch på engelsk i februar 2021 (se mer nederst). Svarene er oversatt og i noen tilfeller utvidet og tilpasset norske forhold av MIFF.


Anklager mot Israel i FNs menneskerettighetsråd

Trykk på anklagene for å lese svar.


1. «Israel har okkupert palestinsk territorium i 70 år»

Conflict Image miff.no

De som hevder Israel har okkupert i over 70 år, anerkjenner tydeligvis ikke at det finnes noen slags jødisk stat i området.

Når man anklager Israel for å ha vært en okkupasjonsmakt i 70 år – det vil si siden landet ble opprettet – benekter man Israels rett til å eksistere. Israel feiret i 2018 at det var 70 år siden landet erklærte seg selvstendig 14. mai 1948. Det skjedde på grunnlag av FNs delingsplan av 29. november 1947 (A/RES/181/(II)), som fastslo at en jødisk og en arabisk stat skulle erstatte det britiske mandatet i Palestina. Et år senere ble Israel opptatt i FN som en medlemsstat.

Det jødiske folket aksepterte FNs delingsplan, men den arabiske siden avviste den. Palestinske arabere startet en krig mot det jødiske samfunnet med det uttalte mål å knuse den nye jødiske staten. 15. mai 1948, da britene trakk seg tilbake, gikk hæren i Egypt, Jordan, Libanon, Syria og Irak med i krigen mot Israel. Konflikten endte i januar 1949 med en våpenhvileavtale undertegnet av Israel, Egypt, Jordan, Libanon og Syria. Da FN flere måneder senere tok opp Israel som medlemsstat, var det innenfor disse internasjonalt anerkjente våpenhvilegrensene. Arabere som bodde i Israel fikk israelsk borgerskap.

 

Libanon, 41. sesjon

«Libanon er bekymret over Israels okkupasjon av arabisk land for mer enn 70 år siden, som representerer en krenking av folkeretten og menneskerettigheter.»

Pakistan, 40. sesjon

«De siste 70 årene er de [palestinerne] blitt drevet fra sine hjem og sitt hjemland, blitt militært okkupert og tvunget til å leve under forhold som minner om apartheid.»

Tunisia for Den afrikanske gruppen, 43. sesjon

«I syv tiår har den israelske militære okkupasjonen av arabisk land…»

UAE, 41. sesjon

«Punkt 7 gir et forum … som kan sørge for at Israel blir holdt ansvarlig for bruddene landet har begått, for konfiskeringen av palestinernes fundamentale rettigheter, i mer enn 70 år.»

 

2. «Israel er ansvarlig for stillstanden i fredssamtalene»

Conflict Image miff.no

Det er palestinske myndigheter som har nektet direkte forhandlinger de siste mange årene.

Historisk sett, fra FNs delingsplan fra 1947 og før det, er det palestinerne som kategorisk har avvist muligheter for fred med Israel på bakgrunn av en tostatsløsning. Siden Oslo-avtalen på midten av 1990-tallet har palestinerne kontant avvist tre fredsforslag. I 2000, under Yasser Arafats ledelse, besvarte palestinerne Camp David-avtalen med det terroristiske opprøret kjent som den andre intifadaen, der mer enn 1.000 israelere ble drept og mange flere såret. I 2008, under Mahmoud Abbas’ ledelse, avviste de den israelske statsminister Ehud Olmerts plan, som ville ha gitt dem kontroll over mer enn 90 prosent av Vestbredden.

Israel og fredsprosessen

Nå igjen, som svar på den amerikanske fredsplanen av januar 2020, erklærte den palestinske presidenten Mahmoud Abbas: «Etter det sludderet vi hørte i dag, sier vi tusen ganger nei til Århundrets avtale.» Den palestinske ledelsen har til og med avvist å delta i forhandlinger. I sterk kontrast er «Israel … klare til forhandlinger», uttalte statsminister Benjamin Netanyahu. «Jeg er klar til forhandlinger, og tror at mange arabiske stater håper at vi vil gå inn i slike forhandlinger med palestinerne.»

Som en konsekvens av normaliseringsavtalen mellom Israel og De forente arabiske emirater ble israelske forslag om å annektere deler av de omstridte områdene – som var blitt energisk imøtegått av palestinerne – utsatt på ubestemt tid. Sett i et palestinsk perspektiv ble derfor en av de mest umiddelbare hindringene i forhandlingene fjernet. Men i 2020 nektet palestinerne likevel å vende tilbake til bordet. Ifølge prins Bandar bin Sultan, tidligere Saudi-Arabias ambassadør til USA, er de palestinske lederne «fiaskoer» som konsekvent har gått glipp av muligheter til å oppnå fred med Israel.

Israel og fredsavtaler

Heller enn å fremstå som et hinder for regional fred har Israel i løpet av noen måneder kommet frem til freds- og normaliseringsavtaler med UAE, Bahrain, Sudan og Marokko. FN og deres medlemsstater burde hilse velkommen arabisk-israelske fredsavtaler, og oppmuntre palestinerne til å bli med i fredskretsen.

Israel har dessuten demonstrert vilje til å trekke sine borgere tilbake fra okkuperte territorier av fredshensyn. For eksempel flyttet Israel rundt 7.000 israelere fra Sinaihalvøya i forbindelse med fredsavtalen med Egypt i 1979. I nyere tid evakuerte Israel rundt 8.500 israelere fra Gaza da landet trakk seg ensidig tilbake fra området i 2005. Dessverre resulterte ikke tilbaketrekkingen fra Gaza i fred, men banet veien for Hamas’ overtagelse av Gaza-stripen.

 

Djibouti, 45. sesjon

«Avslutt okkupasjonen og blokaden som er påtvunget Gaza-stripen [og som] prøver å skade tostatsløsningen … Djibouti oppfordrer Israel til å komme til bordet for å diskutere en tostatsløsning.»

Russland, 45. sesjon

«Vi er motstandere av Israels ensidige handlinger, som står i motstrid til reglene i internasjonal menneskerettslovgivning, og som på negativt vis påvirker utsiktene til å oppnå varig fred i regionen.»

Venezuela, 45. sesjon

«Vi avviser den kolonialistiske politikken til okkupasjonsmakten som appellerer til terror, beleiring og diskriminering, og som ignorerer alle rop om dialog og fred fra nasjonenes fellesskap.»

 

3. «Israel driver apartheid mot palestinerne»

Conflict Image miff.no

Røde Kors-sjef: – Det er ikke apartheid verken i Israel eller på Vestbredden

Diskriminering av arabiske og andre minoritetsgrupper i Israel eksisterer. Men oppfatningen om at dette er det samme som apartheid i Sør-Afrika – der den svarte majoriteten ble undertrykket av den hvite minoriteten og nektet de mest fundamentale menneskerettigheter – er fullstendig grunnløs. I apartheid-staten Sør-Afrika ble svarte nektet å stemme, i Israel har arabere, drusere, kristne og andre minoriteter fullt statsborgerskap og stemmerett, med (per februar 2021) 17 arabiske medlemmer av Knesset fra forskjellige partier – nesten en sjettedel av hele nasjonalforsamlingen.

Ikke apartheid i Israel

I motsetning til i apartheid-staten Sør-Afrika er arabere og andre minoriteter representert i Knesset og i Israels Høyesterett – de studerer og underviser på israelske universiteter, jobber som leger og får medisinsk behandling i verdensklasse på israelske sykehus, og har full tilgang til offentlige rom sammen med jødiske israelere, som busser, kjøpesentre, restauranter og strender. Alle som har spasert på offentlige steder i Israel, særlig i byer med anselige arabiske minoriteter som Haifa og Jerusalem, vil jevnlig møte synlige minoriteter som arabiske israelere, deriblant kvinner som stolt bærer hijab uten frykt for å bli diskriminert.

Ikke apartheid på Vestbredden

Situasjonen på Vestbredden, der domsmyndigheten etter Oslo-avtalen er delt mellom PA og Israel, er mer kompleks, men heller ikke der finnes det institusjonalisert rasisme. Sjekkpunkter eller andre sikkerhetstiltak eksisterer for å hindre selvmordsbombere og andre terrorister i å ta seg inn i Israel fra palestinske områder og drepe uskyldige på kafeer, pizzakiosker eller diskoteker, og er ikke rasistiske tiltak.

Fremstående sørafrikanere som hadde førstehånds erfaring med apartheid, tilbakeviser uttrykkelig påstanden om at Israel er en apartheid-stat. Fredrik Willem de Klerk, den sørafrikanske presidenten som gjorde slutt på apartheid, sa i 2014 at «det er urettferdig å kalle Israel en apartheid-stat», og la til at «du har palestinere som bor i Israel med fulle politiske rettigheter», og «du har ikke diskriminerende lover mot dem, f.eks. at man ikke lar dem svømme på bestemte strender».

Kenneth Meshoe, lederen for det afrikanske kristen-demokratiske partiet og medlem av det sørafrikanske parlamentet, har avvist anklagen om at Israel er en apartheid-stat som en «tom politisk uttalelse uten et snev av sannhet». Han sier at i Israel ser man «folk med forskjellig hudfarge, bakgrunn og religion» som omgås daglig. «De som vet hva virkelig apartheid er, som meg, vet at det er ingenting i Israel som ligner på apartheid,» sa Meshoe.

Israel og Sør-Afrika

Benjamin Pogrund, en sørafrikansk veteran-journalist og antiapartheid-aktivist, sier at «de som beskylder Israel for apartheid – noen sier til og med ‘verre enn apartheid’ – har glemt hva apartheid faktisk var, eller er uvitende, eller ondskapsfulle». Selv om han er kritisk til Israels politikk på Vestbredden, legger Pogrund til at «etter mitt syn finnes det ingenting av den institusjonaliserte rasismen, intensjonaliteten, som lå bak apartheid i Sør-Afrika». Pogrund forklarer: «I Sør-Afrika tvang de hvite herskerne bevisst segregering og diskriminering inn i alle livets aspekter – det var intensjonen deres fra begynnelsen av, og målet var å sikre makten og privilegiene for den hvite minoriteten.» Men «det er ikke Israel på Vestbredden. Det finnes ikke noe ideologisk mål om å diskriminere palestinere

En av Israels mest berømte kritikere, den sørafrikanske dommeren Richard Goldstone, forfatteren bak FNs Goldstone-rapport fra 2009, skrev i New York Times at det å anklage Israel for apartheid «er urettferdige og upresise løgner om Israel». Den tidligere sørafrikanske dommeren sa at «i Israel er like rettigheter loven, håpet og idealet – forskjellsbehandling blir ofte utfordret i retten».

Dommer Goldstone avviste dessuten kategorisk enhver påstand om apartheid på Vestbredden, idet han sa:

«Det finnes ingen intensjon om å opprettholde «et institusjonalisert regime med systematisk undertrykkelse og dominans av én rasegruppe». Dette er en avgjørende sondring, selv om Israel har en undertrykkende adferd mot palestinere der. Intensjonen bak Sør-Afrikas påtvungne rasemessige skille var at det permanent skulle komme den hvite minoriteten til gode, på bekostning av andre raser. Til forskjell fra dette har Israel i prinsippet akseptert en palestinsk stat i Gaza og nesten hele Vestbredden, og oppfordrer palestinerne til å forhandle om grensene.»

 

Iran, 42. sesjon

«Vi ber det internasjonale samfunn om å reagere umiddelbart på det aggressive, ekspansjonistiske apartheid-regimet.»

Saudi-Arabia for Den arabiske gruppen, 41. sesjon

«Vi uttrykker vår avsky mot noen lands beslutning om å boikotte Punkt 7, som gir okkupantmakten grønt lys til å fortsette sin apartheid-politikk.»

Pakistan, 41. sesjon

«De siste 70 årene er de [palestinerne] blitt drevet fra sine hjem og sitt hjemland, militært okkupert og tvunget til å leve under forhold som minner om apartheid.»

Tunisia, 42. sesjon

«De daglige, alvorlige krenkingene overalt i arabiske, okkuperte landområder og de pågående forsøkene på å utelukke identitet og påtvinge status quo gjennom … apartheid.»


4. «Israel driver etnisk rensing mot palestinerne»

Conflict Image miff.no

Den palestinske befolkningen i Israel, Vestbredden og Gaza har økt med en faktor på ti de siste hundre årene. I samme periode har antallet jøder i den arabiske verden gått ned fra nesten 1 million til under 5.000.

Ifølge FN er ikke «etnisk rensing blitt ansett som en selvstendig forbrytelse etter folkeretten». Betegnelsen, som oppsto i forbindelse med konflikten i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet, blir likevel brukt i forskjellige FN-resolusjoner og institusjoner så vel som i andre internasjonale organer.

FN-kommisjonen av eksperter som etterforsket brudd på folkeretten i Jugoslavia-konflikten, anvendte følgende definisjoner: «å gjøre et område etnisk homogent ved å bruke vold eller trusler til å fjerne mennesker fra gitte grupper fra området» og «en bevisst politikk utformet av én etnisk eller religiøs gruppe for på voldelige og skremmende måter å fjerne sivilbefolkningen i en annen etnisk eller religiøs gruppe fra bestemte geografiske områder».

Etnisk rensing i det tidligere Jugoslavia

I denne konflikten brukte serbiske styrker vold for å fjerne den ikke-serbiske lokalbefolkningen fra visse strategiske områder som knyttet selve Serbia sammen med serbisk bebodde områder i Bosnia og Kroatia. Som FNs kommisjon for Jugoslavia og Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia har dokumentert, omfattet fremgangsmåtene massemord, tortur, voldtekt og andre former for seksuelle overgrep, brenning av landsbyer til grunnen, ødeleggelse av kulturelle eller religiøse monumenter og tvungen ekspropriering av eiendom. Disse handlingene ble utført på en måte som skulle skape redsel blant den lokale sivilbefolkningen og gjøre at de flyktet. Dessuten var de i sterk grad arrangert – overvåket av «krisekomiteer» som besto av lokale ledere som samarbeidet med den bosnisk-serbiske hær.

Dette kom til uttrykk i den bosnisk-serbiske hærens invasjon i juli 1995 av Srebrenica, en FN-beskyttet sone. General Ratko Mladic, som senere ble dømt for krigsforbrytelser, overvåket deportasjonen av 23.000 kvinner og barn og massakren på mer enn 8.000 gutter og menn i alderen 12 til 77 år. Islamske stats massakre i august 2014 på yesidiske menn og tilfangetagelsen av yesidiske kvinner og barn er et nyere eksempel på etnisk rensing. I en rapport fra 2016 siterte FNs undersøkelseskommisjon for Syria Islamsk stats egne ord om deres intensjon om å drepe de yesidiske mennene og gjøre kvinnene til slaver.

Israel utfører ikke etnisk rensing

Ut fra enhver definisjon av betegnelsen utfører ikke Israel etnisk rensing mot palestinerne i Gaza og på Vestbredden. Siden Israel erobret territorier i den arabisk-israelske krig i 1967, har den eneste tvungne masseforflytningen av en befolkning vært Israels fjerning av israelske jøder fra Sinai i 1982, og israelske jøder fra Gaza i 2005.

Den israelske hærens respons på dødbringende Hamas-raketter, selvmordsbombere eller voldelige konfrontasjoner på grensen og infiltratører, selv når det innebærer tvang eller dødelig makt, har ingen sammenheng med de ovennevnte eksemplene som angår serbiske styrker og ISIS, og passer ikke med FN-ekspertenes definisjon av etnisk rensing.

Juridiske disputter om rettigheter til jord utgjør ingen hensiktsmessig strategi for å fjerne palestinere fra jorden deres. Disputter om jord blir vanligvis avgjort i rettssystemet, som noen ganger dømmer i favør av palestinere. For eksempel kastet den israelske hær i juni 2018 ut jødiske nybyggere fra 15 boliger som Høyesterett i Israel avgjorde var blitt bygget på privat palestinsk jord. I andre tilfeller har israelsk Høyesterett avsagt dommer til fordel for palestinske jordeiere og mot israelske myndigheter som har prøvd å bruke landområder til sikkerhetsinfrastruktur. Palestinere har rett til å sende saker direkte til israelsk Høyesterett når de mener at rettighetene deres blir krenket.

Ingen plass til jøder

I kontrast til dette har imidlertid Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) og Hamas ført en bevisst politikk for med vold og trusler å fjerne den israelsk-jødiske sivilbefolkningen fra Vestbredden og Gaza-stripen. Disse palestinske terrorkampanjene omfatter den andre intifadaen fra 2000 til 2005 der mer enn 1.000 israelere ble drept og flere tusen andre ble såret, den vilkårlige avfyringen av tusenvis av terrorraketter fra Gaza inn i Israel som forårsaket døde, sårede og skader på eiendom, terrorbølgen i 2015–16 som ble kalt Knivintifadaen, og kontinuerlige terrorangrep i form av knivstikkinger, påkjørsler med bil, skudd og angrep med brannbomber og andre eksplosiver. I kjølvannet av den andre intifadaen trakk Israel seg fullstendig ut av Gaza-stripen, og ingen israelske jøder har bodd der siden 2005.

Palestinsk lov forbyr salg av jord til israelske jøder, og betrakter det som landsforræderi. Palestinere som mistenkes for å legge til rette for slike salg, er blitt idømt strenge straffer, deriblant fengsel på livstid med tvangsarbeid og dødsstraff, og noen er til og med blitt henrettet uten lov og dom. Andre palestinske lover og politiske strategier fremmer vold mot israelske jøder for å eliminere deres nærvær på Vestbredden. For eksempel gir palestinske lover fullmakt til å gi økonomisk belønning til dømte terrorister, og belønningen øker med forbrytelsens grovhet. Dette oppmuntrer palestinere til å begå dødelige terrorangrep mot israelske jøder. PA har rettferdiggjort disse utbetalingene med at terroristene handlet på «ordre» fra PA og ivaretok den palestinske «nasjonale interesse».

Jødiske israelere kan ikke bo i, ikke engang bevege seg inn i territoriene som er kontrollert av PA (områdene A og B på Vestbredden) og som omfatter flere jødiske hellige steder, siden de risikerer å bli fysisk angrepet eller myrdet. Ja, Israel forbyr israelske jøder å bevege seg inn i disse områdene nettopp fordi man ikke kan garantere deres sikkerhet der. Israelere som har havnet i slike områder, enten med hensikt eller tilfeldig, er blitt angrepet av sinte folkemengder og har måttet reddes. Eksempler på dette er angrepet i februar 2018 på en israeler som ved en feiltagelse tok seg inn i den palestinske byen Abu Dis i nærheten av Maaleh Adumim, angrepet i februar 2018 på soldater fra den israelske hær (IDF) som tilfeldigvis tok seg inn i den palestinske byen Jenin, og angrepet i juni 2016 på israelske fredsaktivister som besøkte den palestinske byen Ramallah for å spise iftar-måltidet med palestinske kolleger.

 

Qatar, 42. sesjon

«Dette er en rasistisk settler-okkupasjon som prøver å drive etnisk rensing mot palestinere, og å ødelegge identiteten deres.»

Kuwait, 41. sesjon

«Okkupantmakten fortsetter … å drive en politikk som innebærer etnisk rensing.»

Sør-Afrika, 42. sesjon

«Sør-Afrika er bekymret for at annektering av palestinsk territorium er høyst sannsynlig i den sørlige delen av Hebron-fjellet og Jordan-dalen, som blir valgt ut på grunn av den lave befolkningstettheten, med mulighet for etnisk rensing.»


5. «Palestinske flyktninger har rett til å vende tilbake»

Conflict Image miff.no

Etter å ha tapt krigen om territorier begynte arabiske ledere å se på flyktningene som et våpen i sin krig for å eliminere staten Israel.

Disse uttalelsene bebreider Israel for den sørgelige tilstanden til palestinere som flyktet fra sitt hjem i Palestina-mandatet på grunn av den arabisk-israelske krig i 1948. Denne krigen kunne imidlertid vært unngått, sammen med flyktningproblemet, om den arabiske parten fra begynnelsen av hadde akseptert det territoriale kompromisset i form av FNs delingsplan av 1947. Den jødiske parten aksepterte dette kompromisset, mens den arabiske parten responderte ved å avvise det fullstendig og starte krig mot jødene med det mål å «eliminere Palestinas jøder og rense landet fullstendig for dem».

Israel og flyktninger

Selv om mange lokale arabere hadde flyktet mot slutten av krigen, var det fremdeles mange som ble igjen. De som ble igjen, ble fullverdige israelske statsborgere. I kontrast til dette var det ingen jøder igjen i de områdene av Palestina-mandatet som var erobret av arabiske naboland som Jordan og Egypt. De ble enten kastet ut eller drept. Dessuten skapte konflikten også hundretusenvis av jødiske flyktninger som ble tvunget til å forlate sitt hjem i arabiske land. I motsetning til palestinerne dro disse jødene videre og slo seg ned i andre land, og er ikke lenger flyktninger.

Ingen rett til å vende tilbake

Etter å ha tapt krigen om territorier begynte arabiske ledere å anse flyktningene som enda et våpen i sin krig for å eliminere staten Israel, slik det blir dokumentert i The War of Return, den grundige nye boken til Einat Wilf og Adi Schwartz. For å si det med den egyptiske utenriksministeren Muhammad Salah al-Din i oktober 1949: «Det er velkjent og alment underforstått at når araberne krever at flyktningene får vende tilbake til Palestina, er det som herrer over sitt hjemland, ikke som slaver. For å si det enda tydeligere mener de ødeleggelsen av Israel.» Flyktningspørsmålet har altså alltid vært mer politisk enn juridisk. Ja, idet de innså at dette er et politisk spørsmål som kan løses bare gjennom forhandlinger, gikk palestinerne i Oslo-avtalen med på at det skulle tas opp i de avsluttende statusforhandlingene.

Juridisk sett er det ikke noe som heter «rett til å vende tilbake» innen folkeretten. Flyktningkonvensjonen av 1951 omfatter et forbud mot tvangsreturnering av flyktninger mot deres vilje (kjent som non-refoulement), men ikke det motsatte – en rett for flyktninger til å vende tilbake. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) godkjenner tre mulige varige løsninger for flyktninger – repatriering, lokal integrering og ny bosetting – og det praktiseres ikke noe formelt hierarki disse imellom, slik at alle løsninger er like akseptable.

Etter UNHCRs standarder har mer enn fire millioner av de 5,5 millioner som for tiden er registrert av UNRWA allerede dratt nytte av en varig løsning – ny bosetting – og kvalifiserer ikke lenger til flyktningstatus. UNRWA innrømmer på sine nettsider at de fleste av de to millioner palestinske flyktningene i Jordan har jordansk statsborgerskap. På samme vis bor de nesten 2,2 millioner registrerte palestinske flyktningene på Vestbredden og i Gaza allerede i hjemlandet sitt, det vil si territorium som en gang var en del av Palestina-mandatet og utpekt som en fremtidig palestinsk stat – ja, de forlot aldri dette territoriet, noe som reiser spørsmålet om hvorfor de i det hele tatt ble registrert som flyktninger.

Palestinerne baserer sin påstand om en juridisk «rett til å vende tilbake» til den suverene staten Israel på paragraf 11 i generalforsamlingens resolusjon 194 (III) av 11. desember 1948 med tittelen «Palestina – fremdriftsrapport fra FNs megler». Denne resolusjonen opprettet en forsoningskommisjon som skulle megle frem en løsning på konflikten. I den forbindelse omfattet den bestemmelser rundt fremforhandling av en endelig avtale (paragraf 6), hellige steder (paragraf 7), Jerusalem (paragraf 8–9), tilrettelegging av økonomisk utvikling i området (paragraf 10) og flyktninger (paragraf 11).

Israel og resolusjon 194

Resolusjon 194 skaper ingen juridiske rettigheter. Generalforsamlingens resolusjoner er av natur politiske erklæringer som ikke kan tildele juridiske rettigheter. Dessuten sier ikke paragraf 11 noe om en absolutt «rett til å vende tilbake». Den bare vedtar at «flyktninger som ønsker å vende tilbake til sitt hjem og leve i fred med sine naboer, bør tillates å gjøre dette … og at kompensasjon bør betales for eiendommen til de som velger ikke å vende tilbake…» (kursivering lagt til). Bruken av ordet «bør» og ikke «må» bekrefter at denne paragrafen ikke handler om palestinernes juridiske rettigheter, men om å søke å finne en løsning på konflikten. Ordet «tillates» antyder også at den endelige avgjørelsen om hvorvidt flyktninger skal tillates å vende tilbake skulle overlates til områdets myndighetshaver, det vil si Israel.

Dessuten blir begrepet «tilbakevending» presentert som én løsning ved siden av muligheten for kompensasjon og bare for de som ønsker å «leve i fred med sine naboer». Som forklart ovenfor, står den palestinske insisteringen på en absolutt rett til å vende tilbake i motstrid til fred og derfor ånden i Resolusjon 194, siden hensikten bak den er å undergrave staten Israels suverenitet og i siste instans sørge for dens undergang.

I samsvar med internasjonal flyktninglovgivning vedtok endelig FN selv senere flere resolusjoner som presenterte ny bosetting av palestinske flyktninger i arabiske stater som en løsning som var likeverdig med retten til å vende tilbake, for eksempel generalforsamlingens Resolusjon 393 (V), som «anser at … reintegreringen av flyktningene i Det nære Østens økonomiske liv, enten gjennom repatriering eller ny bosetting, er grunnleggende…»

 

Algerie, 43. sesjon

«Det må gjøres noe for å garantere tilbakevending for flyktninger …»

Irak, 45. sesjon

«Irak fornyer sin solidariske holdning til det palestinske folkets kamp for å oppnå sine legitime og ukrenkelige rettigheter, deriblant retten til å vende tilbake …»

Oman, 45. sesjon

«Min delegasjon bekrefter igjen at det å gjøre slutt på det palestinske folkets elendighet og krenkingene de er blitt utsatt for i flere tiår, bare kan oppnås ved å gi dem retten til … å vende tilbake …»


6. «Israels blokade av Gaza er ulovlig»

Conflict Image miff.no

Konflikten mellom Israel og Hamas i Gaza er en internasjonal væpnet konflikt hvor loven om blokade kommer til anvendelse.

I rapporten fra generalsekretærens undersøkelsespanel fra 2011 om Mavi Marmara-episoden fra året før kom FN selv frem til at Israels blokade av Gaza er lovlig etter folkeretten. «Israel står overfor en reell trussel mot sin sikkerhet fra militante grupper i Gaza,» avgjorde FNs etterforskning, som ble ledet av sir Geoffrey Palmer, tidligere statsminister i New Zealand. «Marineblokaden ble innført som et lovlig sikkerhetstiltak for å hindre at det ble innført våpen til Gaza sjøveien, og gjennomføringen av den var i samsvar med kravene i folkeretten.» (Se avsnitt 82).

Israel og blokaden av Gaza

Blant andre funn FNs etterforskning gjorde, og som motsier anklagen fra Libya, Nicaragua og Nord-Korea om at Gaza-blokaden er ulovlig, er:

• Konflikten mellom Israel og Hamas i Gaza er en internasjonal væpnet konflikt hvor loven om blokade kommer til anvendelse (Se avsnitt 73).

• Israel hadde avskåret skip som smuglet våpen inn i Gaza, og landet sto overfor en reell sikkerhetstrussel fra tusenvis av rakett- og bombeangrep fra Gaza rettet mot sivile, der hensikten var (og fortsatt er) å «gjøre skade på Israels befolkning». (Se avsnitt 72).

• Blokaden ble erklært og opplyst om, og den blir gjennomført på upartisk vis. (Se avsnitt 75–76).

• Blokaden ble gjennomført i samsvar med et gyldig militært mål. Den er ikke kollektiv avstraffelse mot Gazas befolkning for at de har valgt Hamas, siden Israels tidligste marine inngrep for å forhindre våpensmugling til Gaza gikk forut for Hamas’ overtagelse, og selve blokaden ble innført mer enn et år etter overtagelsen. (Se avsnitt 77).

• Blokaden er ikke uproporsjonal, siden havnen i Gaza er for liten til å motta store forsendelser gods, som i stedet blir overført til Gaza langs landeveien. Derfor er effekten av blokaden på leveranser av varer til Gaza «liten i den generelle humanitære situasjonen». (Se avsnitt 78).

Det er særlig viktig å merke at FNs etterforskning gikk igjennom rapportene fra den detaljerte nasjonale granskningen av Mavi Marmara-episoden som ble utført av både Tyrkia og Israel (rapporten til Turkel-kommisjonen). Med hensyn til spørsmålet om lovligheten av Israels blokade sa FNs etterforskning seg enige i Israels juridiske analyse. Et sammendrag av Israels konklusjoner finnes i avsnitt 112 i rapporten fra Turkel-kommisjonen. Mer mer informasjon om FNs Palmer-granskningsrapport, se analysen til den juridiske eksperten Trevor S. Norwitz.

Israel og grensestasjoner til Gaza

Samtidig som Israel har opprettholdt en marineblokade av Gaza-stripen og restriksjoner på kryssing av grenser på landjorden på grunn av Hamas’ kontroll over området og den fortsatte terrorismen mot Israel, har det dessuten alltid foregått en betydelig utveksling av varer og tjenester mellom Israel og Gaza. Israel administrerer to kryssingspunkter, Kerem Shalom, som er det viktigste kryssingspunktet for varer, og Erez-punktet for mennesker, deriblant Gaza-innbyggere med behov for medisinsk behandling, utenlandske tjenestemenn, journalister og palestinere fra Israel og Vestbredden.

Til tross for forestillingene som blir skapt av anklagene om en «ulovlig blokade», kjører det hver dag gjennomsnittlig 800 lastebiler inn på Gaza-stripen med mat, medisinsk utstyr, drivstoff, byggematerialer, produkter til landbruket, tekstilprodukter og annet, ifølge Israels Byrå for koordinering av offentlig virksomhet i territoriene (COGAT), som publiserer ukentlige data om menneskelig virksomhet i og utenfor Gaza. I den første uken i mai 2020 ble 260 tonn medisinske forsyninger overført til Gaza gjennom Kerem Shalom, i tillegg til 12.500 tonn mat, 100 fat drivstoff og 355 tonn landbruksprodukter. 7. mai 2020 sørget Israel dessuten for overføringen til Gaza av en Watergen vannmaskin som kan hente 600 liter vann hver dag fra luften.

Vareleveranser Gaza

Denne bevegelsen av varer og tjenester fortsetter selv under nedstengninger på grunn av rakettangrep fra Hamas. For eksempel fortsatte Israel, til tross for at hundrevis av raketter ble avfyrt mot landet fra Gaza sommeren 2018, å tillate at mat og medisinsk utstyr ble sendt inn i Gaza. 13. august 2018, dagen før Israel gjenåpnet kryssingspunktene, rapporterte COGAT om overføring av 3.889 tonn varer i 156 lastebiler som kjørte inn i Gaza gjennom Kerem Shalom.

Handelsvirksomhet gjennom den egyptiske siden av grensen til Gaza (som begynte først i februar 2018) utgjør bare ti prosent av handelen gjennom Kerem Shalom. Kritikere av Israel overser gjerne Egypts rolle i isoleringen av Gaza. Egypt administrerer kryssingspunktet Rafah, som i praksis har vært stengt siden Hamas tok over Gaza-stripen i 2007. Det åpnes bare midlertidig for å tillate en begrenset transport av pasienter, studenter med visum som skal studere i utlandet, og innehavere av utenlandske pass eller oppholdstillatelser. I februar 2020 begynte Egypt på oppføringen av en betongmur langs grensen mot Gaza.

 

Libya, 40. sesjon

«Okkupantmakten praktiserer fremdeles en urettferdig blokade av Gaza-stripen og påtvinger innbyggerne kollektiv avstraffelse …»

Nicaragua, 41. sesjon

«Den ulovlige blokaden som er påtvunget Gaza-stripen, er en systematisk krenking.»

Nord-Korea, 42. sesjon

«Den pågående blokaden av Gaza-stripen er en åpenlys krenking av folkeretten …»


7. «Demonstrantene ved grensen til Gaza var fredelige»

Conflict Image miff.no

«Israel er som en fremmed. Ting kommer til å komme tilbake slik det pleide å være – med Israel borte, og bare de arabiske landene blir tilbake,» sa en av lederne for de såkalte «fredelige» Gaza-demonstrasjonene i 2018.

Hamas’ grunnlegger, Mahmoud al-Zahhar, innrømmet overfor Al-Jazeera 13. mai 2018 at det å bruke betegnelsen «fredelig motstand» for å beskrive konfrontasjonene ved grensen i forbindelse med Marsjen for tilbakevending var å «bedra publikum». Selv om de fleste som deltok i de såkalte demonstrasjonene som begynte i mars 2018 var ubevæpnede sivile, var mange bevæpnede medlemmer av Hamas, som er blitt betegnet som en terrorgruppe av USA, EU, Japan, Canada og andre land.

Hamas bruker avansert militærstrategi og -taktikk, og blir finansiert og lært opp av Den islamske republikken Iran. Strategien til Hamas var bevisst å plassere voldelige individer i ansamlinger av ellers ikke-voldelige demonstranter. De voldelige handlingene til Hamas-tilhengere ved grensen hadde ingenting til felles med fredelige demonstrasjoner, ikke engang med opptøyer som finner sted i en urban sammenheng. Dette var heller militært organiserte grensekonfrontasjoner, et angrep på Israels internasjonale grense til Gaza.

Israel og Gaza-demonstrasjoner

Grensekonfrontasjonene var preget av vold, deriblant kasting av Molotov-cocktails, sending av brennende drager inn på israelsk territorium for å antenne åkre og forårsake skade, steinkasting, forsøk på å skjære igjennom grensegjerdet og infiltrere Israel, og skyting mot israelske soldater. På under seks måneder hadde de brennende dragene brent ned mer enn 28.000 mål tomteareal, forårsaket skader for millioner av dollar på israelsk jordbruksland og naturreserver, og truet tilværelsen til den israelske sivilbefolkningen, deriblant barn som lekte i barnehagen.

For eksempel lyktes angriperne 27. april 2018 i å bryte seg gjennom gjerdet en kort periode. Flere palestinere som ble arrestert etter å ha brutt seg gjennom grensegjerdet mot Israel, var bevæpnet. De to første ukene av mai 2018 brente angripere som var oppmuntret av Hamas ned kryssingspunktet Kerem Shalom, som er den viktigste porten for humanitær hjelp til Gaza, og forårsaket store skader. Rett før protestene 14. mai 2018 la Hamas-ledere ut på sosiale medier kart som viste de raskeste rutene inn i israelske byer og landsbyer. Kartene ble delt av mange Gaza-boere som hadde til hensikt å invadere disse samfunnene. Hamas-ledere oppildnet til mord på israelere og hisset opp folkemengden til bruk av vold med slagord som «Vi skal rive ned grensen, og vi skal rive ut hjertet av kroppene deres» (Yehya Sinwar), og «Palestina og Jerusalem tilhører oss … vi skal knuse murene til blokaden, fjerne okkupasjonsmakten og vende tilbake til hele Palestina» (Ismail Haniyeh). De ukentlige protestene fortsatte å være voldelige i 2019, med tallrike eksempler på militant aktivitet langs grensegjerdet og forøk på å bryte seg gjennom gjerdet. (Se UN Watchs imøtegåelse av FNs undersøkelseskommisjon [COI] om Gaza, og responsen på deres pressekonferanse i februar 2019. Se også UN Watchs imøtegåelse av høykommissærens oppdatering fra september 2019 om COI. )

 

Somalia, 40. sesjon

«Vi fordømmer den overdrevne maktbruken til israelske sikkerhetsstyrker mot fredelige palestinske demonstranter ved grensen til Gaza …»

Nord-Korea, 42. sesjon

«Hensynsløs undertrykkelse av fredelige demonstranter, uforholdsmessig maktbruk av Israel …»

Libya, 42. sesjon

«I 2018 ble 307 palestinere drept, 96 ble såret, og det under fredelige demonstrasjoner.»


8. «Demonstrantene i Gaza var sivile»

Conflict Image miff.no

Hamas innrømmet av 50 av 62 palestinere som ble drept 14. mai 2018 var deres medlemmer.

Når man fremstiller hendelsene ved grensen til Gaza som sivile, «fordreier man virkeligheten», sa en ekspert på militær lovgivning, oberstløytnant Geoffrey Corn, på et møte arrangert av UN Watch i mars 2019. «Jeg tror de fleste rasjonelle observatører vil være enige om at det som skjedde ved denne grensen ikke var noen hovedsakelig sivil protest, men bruken av en sivil protest som en taktikk i en pågående væpnet konflikt mellom Israel og Hamas

Hamas stod bak demonstrasjoner

Når man beskriver grensetrefningene som en sivil protest, overser man avgjørende bevis på at «Marsjen for tilbakevending» i virkeligheten ble brukt for å dekke over militant aktivitet med den hensikt å skade israelske soldater og sivile. De omfattende bevisene er blant annet:

• uttalelser fra Hamas-ledere som oppildner til angrep for å myrde israelere og hisser opp folkemengden til å bruke vold. For eksempel sa Hamas-lederen Yehya Sinwar: «Vi vil heller dø som martyrer enn av undertrykkelse og ydmykelse – Vi er beredt til å dø, og titusenvis vil dø med oss» (New York Times, 10. mai 2018)

• en uttalelse fra en av grunnleggerne av Hamas, Mahmoud al-Zahhar, der han innrømmer at protestene ikke er «fredelig motstand» (Al-Jazeera, 13. mai 2018)

• en pressemelding fra Hamas som innrømmer at marsjene blir ledet av «organisasjonene av jihad-kjempere», og at de blir ledet og overvåket av «kamporganisasjoner» (14. mai 2018)

• opprettelsen av militære spesialenheter ved grensen som hver for seg har ansvaret for én spesiell type taktikk mot Israel

• instrukser lagt ut på Facebook-siden til March of Return til konfrontasjonene 14. mai, som oppfordret folk til å ta med seg våpen (kniv, dolk eller håndvåpen) for å gjøre et større forsøk på å trenge seg gjennom grensen

• diverse eksempler på voldelige og militante aktiviteter ved grensegjerdet, deriblant angrep med skytevåpen, plassering av IEDer ved gjerdet, kutting av gjerdet og kasting av Molotov-cocktails inn i Israel. Se f.eks. Meir Amit Intelligence and Terrorism Information Centers funn om identiteten til palestinere drept i konfrontasjoner ved grensen til Gaza, tweet av analytikeren Joe Truzman med bilder av produksjon av Molotov-cocktails, tweet av analytikeren Joe Truzman med video av maskingeværangrep på en IDF-jeep og boliger i Sderot, tweet av Hamas (@PalinfoAr) med video av Gaza-innbyggere som kutter grensegjerdet med boltekutter.

• uttalelser fra angripere om deres intensjon om å bryte seg gjennom gjerdet, invadere israelske lokalsamfunn og drepe eller kidnappe israelere. Én angriper la ut dette på Facebook: «Kibbutzen Kerem Shalom, øst for Rafah, er bare 300 meter fra grensen. Den har innhegninger til kalkuner, en fotballbane og et svømmebasseng, [selv om] det bor bare 15 familier der. Gå løs på dem med kniver

• medlem av Hamas’ politbyrå Salah Bardawils innrømmelse 14. mai 2018 av at 50 av de 62 menneskene som ble drept denne dagen var medlemmer av Hamas, og at mer enn 50 prosent av de som er blitt drept siden begynnelsen på grensekonfrontasjonene var Hamas-medlemmer.

For mer informasjon om konfrontasjonen ved grensen til Gaza, se UN Watchs uttalelse av desember 2018 til COI om Gaza, imøtegåelse til COI om Gaza og svar til COIs pressekonferanse i februar 2019 om Gaza.

 

Kina, 40. sesjon

«Kina er mot bruken av makt og fordømmer volden mot sivile.»

Den arabiske gruppe, 41. sesjon

«Herr president, de sivile demonstrantene som ikke er noen livstruende faktor i Gaza, blir fortsatt utsatt for dødelig makt av okkupantmakten …»

Irak, 42. sesjon

«Vi fordømmer … den overdrevne bruken av makt mot sivile.»


9. «Israel brukte overdreven makt mot demonstrantene i Gaza»

Conflict Image miff.no

«Under de forholdene som Hamas bevisst skapte, fantes det ingen mellomliggende tiltak som kunne vært utført, bortsett fra å skyte de som utgjorde en umiddelbar trussel.» Britisk oberst Richard Kemp.

Slike generelle anklager utvanner den juridiske betydningen av begrepene, og antyder at Israel må tillate sine egne innbyggere å bli angrepet eller drept før landet kan reagere, slik at tapstallene kan nærme seg hverandre. Men Israel har, i likhet med alle andre stater, ifølge folkeretten en selvsagt rett til selvforsvar, uttrykt i artikkel 51 i FN-charteret.

«Det er for enkelt å si at en trussel aldri blir nær forestående før grensen blir overtrådt,» sa oberstløytnant Geoffrey Corn, en juridisk utdannet ekspert på krigens lover. «Hva som kvalifiserer til betegnelsen en nær forestående trussel når man prøver å hindre en overtredelse av grensen som vil resultere i en strøm inn i landet på hundre-, om ikke tusenvis av demonstranter inn i landet, er et svært komplisert spørsmål

Oberst Richard Kemp, en britisk militærekspert som mange ganger reiste til grensen for å observere begivenhetene på nært hold, klargjorde dette spørsmålet i sin uttalelse til UNHRCs undersøkelseskommisjon etter konfrontasjonene ved grensen til Gaza:

«I dag er det allment akseptert innen folkeretten at skarp ammunisjon kan brukes når det foreligger en alvorlig fare for død eller skade, og der ingen andre midler har lykkes i å konfrontere trusselen. Det er ingen forutsetning at trusselen er «umiddelbart forestående» – slik makt kan derimot brukes på det punkt hvor den blir «overhengende», dvs. når det ikke er noe mellomliggende stadium der en aggressiv handling kan hindres før den blir en umiddelbart forestående trussel

Realiteten er, skrev den tidligere sjefen for britiske styrker i Afghanistan, at:

«Under de forholdene som Hamas bevisst skapte, fantes det ingen mellomliggende tiltak som kunne vært utført, bortsett fra å skyte de som utgjorde en umiddelbar trussel. Om disse folkene (som knapt kan kalles bare «demonstranter») var blitt tillatt å ta seg frem til gjerdet og bryte seg gjennom det, ville det ha blitt ikke bare en nær forestående, men en umiddelbart livstruende situasjon som bare kunne vært unngått ved å forårsake langt høyere dødstall.»

På et ekstraordinært møte da undersøkelseskommisjonen presenterte sin rapport i plenum, sa oberst Kemp at basert på sin militære erfaring kunne han ikke «komme på en eneste måte IDF kunne ha operert annerledes på og likevel oppnådd sine mål», nemlig å beskytte den israelske befolkningen ved å unngå et massivt brudd på gjerdet.

Israel og proporsjonalitet

Dessuten er det avgjørende å korrigere en vanlig feiloppfatning om både når og hvordan testen på proporsjonalitet anvendes etter humanitær folkerett (IHL). Testen er ingen ex post facto opptelling av hvilken part som hadde flest døde. Den er heller en eventuell fremtidig overveielse basert på den militære lederens vurdering – før militæret går til aksjon – av om de ventede sivile tapene vil være overdrevne i forhold til den forventede militære gevinsten.

I virkeligheten aksepterer IHL muligheten for sivile tap (se artikkel 57 i første tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonene av 1949). De ovennevnte beskyldningene under UNHRCs punkt 7-debatt ser fullstendig bort fra den svært reelle trusselen mot livet til israelske sivile fra de Hamas-ledede angriperne som prøvde å bryte seg gjennom grensegjerdet ved Gaza og hadde til hensikt å infiltrere israelske lokalsamfunn i nærheten og drepe sivile. Under folkeretten er det opp til israelske ledere å avgjøre proporsjonalitet fra sak til sak basert på tidsangivelser og data som er tilgjengelige på det aktuelle tidspunkt, og å forsvare seg mot trusselen som disse angriperne ved grensen utgjør.

For mer informasjon om konfrontasjonen ved grensen til Gaza, se UN Watchs uttalelse i 2018 til undersøkelseskommisjonen til FNs menneskerettighetsråd, svar på rapporten i 2019 fra undersøkelseskommisjonen, og svar på pressekonferansen i den forbindelse.

 

Nord-Korea, 40. sesjon

«Det israelske militærets vilkårlige og uforholdsmessige drap på sivile, også barn, kvinner og eldre …»

Algerie, 41. sesjon

«Mitt land fordømmer Israels fortsatte og uforholdsmessige bruk av overdreven, uakseptabel og urettmessig makt …»

Ecuador, 42. sesjon

«Mitt land … fordømmer Israels uforholdsmessige bruk av makt i de seneste protestene på Gaza-stripen …»


10. «Israel begår utenomrettslige drap»

Conflict Image miff.no

Folkeretten tillater sikkerhetsstyrkers bruk av dødbringende makt i selvforsvar, og IDF bruker dødbringende makt som en siste utvei når andre, mindre dødbringende midler ikke kan brukes.

Det israelske militæret driver målrettede drap på ledende palestinske terrorister som f.eks. lederen for Den palestinske Islamsk Jihad, Baha Abu al-Ata. Som professor Harold Koh fra Yale Law School påpeker, er ikke dette en form for «utenomrettslige drap», og er ikke et brudd på folkeretten. Israels Høyesterett behandlet lovligheten av målrettede drap i sin dom fra 2006 i The Targeted Killings Case. Retten fant at målrettede drap var tillatt under lovene om væpnet konflikt, og at «lovligheten av hver individuell handling må avgjøres i lys av det», dvs. at hver sak må vurderes for seg selv. Samtidig la Høyesterett begrensninger og restriksjoner på praksisen for å sørge for at den ikke skulle misbrukes. En artikkel i 2010 i Harvard National Security Journal som konkluderte med at praksisen med målrettede drap var «juridisk forsvarlig» og «moralsk akseptabel» i krigen mot terror, beskrev Targeted Killings-beslutningen som «den mest omfattende juridiske avgjørelsen som noensinne er fremlagt som behandler det juridiske rammeverket i ‘krigen mot terrorismen’».

I en avhandling fra Brookings Institution skrev det israelske parlamentsmedlemmet Avi Dichter, tidligere sjef for Det israelske sikkerhetsbyrået, og Daniel Byman, direktør for Georgetown University Center for Peace and Security Studies Program, følgende:

Israelerne har utviklet en hel metode for å gjennomføre målrettede drap. Det viktigste som kreves, er overlegen etterretning … Israel gjennomfører også flere tiltak for å minimalisere tap av uskyldige liv. Bare de individene som det ikke er enkelt å arrestere, kan vurderes for plassering på listen over mål. De israelske etterretningstjenestene evaluerer så omhyggelig disse individene, og bare de farligste erketerroristene blir plassert på listen over folk som skal drepes …

Myndighetene forbyr målrettede drap i tett befolkede områder, for eksempel trange gater der mange uskyldige kan være til stede. Derfor har Israel latt gå fra seg flere muligheter til å drepe terroristledere under parader, fordi for mange mennesker er til stede, og fordi den uunngåelige panikken som ville oppstå av et slikt angrep ville føre til at uskyldige ville dø.

Israel, Obama og droneangrep

Det er verdt å merke seg at under president Barack Obamas regjeringstid gjennomførte USA hundrevis av droneangrep mot terrorister i Pakistan, Somalia, Jemen og andre steder. I en tale i mars 2010 til American Association of International Law avviste Harold Koh, daværende juridisk rådgiver for Utenriksdepartementet, argumentet om at disse droneangrepene representerte utenomrettslige drap. I tillegg til at USA utførte «ekstremt solide» prosedyrer for å identifisere mål, forklarte Koh, fulgte man «omhyggelig» «prinsippene om distinksjon og proporsjonalitet» for å sikre seg at operasjonene ble «gjennomført i samsvar med all relevant lovgivning». Distinksjon forbyr å ha sivile som mål, dvs. at bare militære objekter er lovlige mål. Proporsjonalitet hindrer angrep som vil resultere i utilsiktede drap eller skader på sivile som ville være klart overdrevne i forhold til den forventede militære fordelen.

Også andre representanter for Obama-administrasjonen forsvarte lovligheten til de amerikanske droneangepene. For eksempel uttalte juridisk sjefrådgiver i Forsvarsdepartementet, Jeh Johnson, i februar 2012: «Ifølge veletablerte juridiske prinsipper er dødbringende makt mot et gyldig militært mål i en væpnet konflikt i samsvar med krigens lov, og utgjør pr. definisjon ikke et ‘attentat’.» President Obama selv rettferdiggjorde de amerikanske angrepene i en tale i januar 2012, der han la vekt på at målene sto «på en liste over aktive terrorister som prøver å gå inn og skade amerikanere, ramme amerikanske anlegg, amerikanske baser osv.».

I tillegg til de målrettede drapene på ledende terrorister blir israelske sikkerhetsstyrker regelmessig konfrontert med angrep fra individer eller små grupper, noe som krever at de gjør raske vurderinger i felten av om en spesiell skytter eller infiltratør fra Vestbredden eller Gaza utgjør en umiddelbar trussel. Når man står i livstruende situasjoner, for eksempel angrep av væpnede palestinere ved sjekkpunkter eller væpnede palestineres inntrengning inn i Israel gjennom sikkerhetsgjerdet i Gaza, kan israelske soldater bruke makt som står i forhold til trusselen, også dødbringende makt. Selv tilsynelatende «harmløse» aktiviteter som steinkasting kan være livstruende. De to siste årene ble to israelske soldater drept av steiner – inkludert av marmorblokker som ble sluppet i hodet på dem fra hustak – og israelske sivile er dessuten blitt drept av steiner som er kastet mot biler og har forårsaket dødelige kollisjoner.

Israel og selvforsvar

Folkeretten tillater sikkerhetsstyrkers bruk av dødbringende makt i selvforsvar, og IDF bruker dødbringende makt som en siste utvei når andre, mindre dødbringende midler ikke kan brukes. Som Israels Høyesterett nylig uttalte i sin dom angående Israels engasjementsregler ved konfrontasjonene ved grensen til Gaza: «De grunnleggende prinsippene i folkeretten tillater også bruken av potensielt dødbringende makt, forutsatt at den blir anvendt på anerkjente og spesifikke mål – blant annet til selvforsvar eller forsvar av andre …» (HCJ 3003/18 og HCJ 3250/18, 24. mai 2018).

De israelske sikkerhetsstyrkenes bruk av dødbringende makt i selvforsvar er således lovlig etter folkeretten og i henhold til gjeldende IDF-regler som blir utformet etter juridisk rådgivning og i samsvar med folkeretten. Når en soldat bryter IDFs regler, som i Elor Azaria-saken, har IDF vist at de vil rettsforfølge soldaten og gi ham en passende straff. Dessuten har Israel prosedyrer for sivil saksbehandling gjennom justisministeren, og for domstolsbehandling, blant annet gjennom Høyesterett.

 

Algerie, 41. sesjon

«Mitt land fordømmer [Israels] utbredte bruk av summariske og utenomrettslige drap.»

Staten Palestina, 42. sesjon

«Israel fortsetter sin ulovlige praksis med å bruke barn som mål og drepe dem, og dessuten mennesker med spesielle behov, helsearbeidere, medisinsk personell og journalister … og utenomrettslige drap.»

Venezuela, 41. sesjon

På vegne av ALBA (Cuba, Nicaragua og seks andre stater) – «Tallrike rapporter fra kontoret til Høykommissæren for menneskerettigheter avslører en rekke alvorlige brudd på menneskerettighetene og humanitær lovgivning som blir begått mot det okkuperte palestinske territoriet, deriblant … utenomrettslige henrettelser …»


11. «Israel driver med vilkårlige arrestasjoner av palestinske barn»

Conflict Image miff.no

Palestinske barn i israelsk fangenskap kunne vært unngått dersom det ble skapt en kultur i det palestinske samfunnet for å holde barn utenfor den væpnede kampen mot Israel.

Det er sant at Israel arresterer palestinske mindreårige som utfører knivstikking, kaster Molotov-cocktails eller tar del i annen volds- eller terroristaktivitet, i mange tilfeller under ledelse av Hamas eller andre grupper. Selv om mange blir arrestert under en væpnet konflikt, er antallet israelske arrestasjoner av palestinske mindreårige mindre enn antallet mindreårige som blir arrestert i andre demokratier i vanlige situasjoner, for eksempel fem ganger mindre enn England og Wales. Ifølge data fra Israel Prison Service har det gjennomsnittlige månedlige antallet arresterte palestinske mindreårige i Israel sunket jevnt fra 2016 til 2019. Dette kan forklares med en nedgang i palestinske mindreåriges deltagelse i terroraktivitet.

Israel og palestinske barn

Det er ingenting som tyder på at IDFs arrestasjoner av palestinske mindreårige er «vilkårlige». Palestinske mindreårige tar dessverre ofte del i terroraktivitet, og har utført voldelige terrorangrep, deriblant med dødelig utgang.

For eksempel:

Oktober 2015: To palestinske gutter i tenårene såret to israelere alvorlig, deriblant en 13 år gammel gutt på sykkel, i et knivangrep i Pisgat Ze’ev-distriktet i Jerusalem.

Januar 2016: Den 16 år gamle palestinske Morad Bader Abdullah Adais knivstakk og drepte den israelske seksbarnsmoren Dafna Meir i hennes hjem.

Januar 2016: Den 17 år gamle palestineren Hussein Muhammad Abu Ghosh og en medsammensvoren knivstakk og drepte den 23 år gamle Shlomit Krigman.

Juni 2016: Den 17 år gamle palestinske Mohammed Taraireh knivstakk og drepte den 13 år gamle Hallel Yaffa Ariel mens hun sov.

August 2019: Palestinske tenåringer knivstakk en israelsk politimann ved inngangen til Tempelhøyden i Jerusalem.

Februar 2020: 17 år gammel palestinsk gutt kastet Molotov-cocktail mot israelske soldater.

Dette er ikke isolerte eksempler. De gjenspeiler hat- og voldskulturen som blir innprentet i palestinsk ungdom fra tidlig alder. Se kritikken av De palestinske selvstyremyndighetene fra israelske og amerikanske sikkerhetseksperter. Gjennom utdannelsessystemet og mediene blir palestinske barn fortalt at Israel ikke har rett til å eksistere fordi landet Israel egentlig tilhører Palestina. Disse barna blir oppfordret til å følge i fotsporene til berømte terrorister, som blir hedret og forherliget. Israel, israelere og jøder blir rutinemessig demonisert.

FN-aktører må ta opp den palestinske opplæringen til hat

I stedet for å fordømme Israel for på lovlig vis å arrestere palestinske barn som begår terroristhandlinger, burde aktørene i FN holde den palestinske selvstyremyndigheter ansvarlig for deres offentlige oppvigleri av barn til å bruke vold og bli martyrer. Committee on Elimination of Racial Discrimination kom til at dette «skaper hat og kan oppildne til vold, spesielt hatytringer mot israelere som til tider også skaper antisemittisme». Dette bryter med konvensjonen om barns rettigheter og andre internasjonale avtaler.

Pensum i det palestinske utdannelsessystemet er da også notorisk kjent for å være anti-fredelig. Nylige studier utført av IMPACT-se, Institute for Monitoring Peace and Tolerance in School Education, har slått fast at i strid med UNESCOs standarder for fred og tolerans,e radikaliserer palestinske lærebøker palestinske barn ved grov demonisering av Israel, forherligelse av martyrer og løfter om at palestinere vil «vende tilbake til» og beseire Israel. Vestlige myndigheter, deriblant EU, Storbritannia og USA, har forkastet denne opplæringen til hat hos barn. 14. mai 2020 vedtok Europaparlamentet en resolusjon som uttrykte bekymring over at «problematisk materiale i palestinske lærebøker fremdeles ikke er fjernet», og over at PA «fortsatt ikke handler effektivt mot hatytringer og vold i lærebøker i skolen».

Palestinsk hatopplæring

Oppvigleri av palestinske barn til voldsbruk går også igjen i uttalelser fra palestinske ledere og i mediene. For eksempel avviser palestinske ledere, deriblant skoleledere, jevnlig Israels rett til å eksistere, og lovpriser barneterrorister som «martyrer». Både PA og Hamas-TV sender regelmessig innhold for barn der martyrer blir forherliget og barn blir lovprist for å støtte vold. I et TV-program utsendt av PA i desember 2019 demoniserte for eksempel programlederen israelere som barnemordere mens barn resiterte et dikt som opphøyde martyriet: «Martyrenes blod strømmer i mine årer … Mitt sverd er trukket og vil ikke vende tilbake til skjeden … de [mørkøyde] jomfruene lengter etter meg …»

Barn blir dessuten drevet mot vold av den vanlige palestinske praksisen med å gjøre terrorister til rollemodeller gjennom å gi skoler, sommmerleirer og ungdomssentre navn etter terrorister og å utnytte ungdomsaktiviteter til å lære opp barn i terrorisme. For eksempel ga en Hamas-sommerleir sommeren 2019 opplæring i terrorisme, mens en PA-sommerleir fikk barn til å synge lovprisninger til berømte terrorister som Abu Iyad, som var hovedmannen bak nedslaktningen av israelske idrettsutøvere ved De olympiske leker i 1972.

Når de blir indoktrinert fra tidlig alder til å hate Israel og håpe på å bli martyrer, burde det ikke overraske at palestinske barn tar del i teror og vold, og at de deretter blir arrestert for slik kriminell aktivitet. Selv 17 år gamle Ahed Tamimi, som ble omfavnet i en massiv kampanje på sosiale medier av Amnesty International, bifalt blod, vold og martyrium etter at hun ble løslatt fra israelsk fangenskap i 2018. Hun lovet «å fortsette på martyrenes vei, slik at deres blod ikke vil være ofret forgjeves», og hun la til at «vi vil alltid fortsette på deres vei … til og med ofre mitt liv, for å frigjøre Palestina».

Hvis tilhengere av FN er genuint opptatt av vilkårlige arrestasjoner i de palestinske territoriene, burde de ta for seg palestinernes eget rulleblad når det gjelder vilkårlige arrestasjoner av barn. Både De palestinske selvstyremyndigheter og Hamas har arrestert barn uten noe grunnlag og utsatt dem for brutal behandling, deriblant tortur, som brudd på folkeretten. For eksempel arresterte og torturerte Hamas i august 2018 en 13 år gammel gutt som havnet i slåsskamp med sønnen til en militær leder fra Hamas. I september 2015 slo og arresterte politi fra PA en 14 år gammel gutt som havnet i slåsskamp med andre barn utenfor et bryllupsselskap.

For mer informasjon om forbrytelser mot barn som PA og Hamas utfører, se UN Watchs uttalelse fra 2019 til Committee on the Rights of the Child.

 

Palestina, 42. sesjon

«Israelske okkupasjonsstyrker utøver alle former for regelbrudd, deriblant vilkårlige arrestasjoner av barn …»

Sør-Afrika, 40. sesjon

«Det bekymrer oss at israelske styrker fortsetter å gjennomføre vilkårlige massearrestasjoner, også av kvinner og barn …»

Oman, 41. sesjon

«Min delegasjon fordømmer alle regelbrudd begått mot palestinerne, og uttrykker sin bekymring om arrestasjoner av barn og all ulovlig praksis som begås mot dem …»


12. «Israel holder vilkårlig igjen levningene etter palestinske ‘martyrer’»

Conflict Image miff.no

Høyesterett konkluderte med at denne politikken var autorisert av israelsk lov og ikke brøt med folkeretten, som den sa burde tolkes dynamisk og ta hensyn til nye trusler fra terrorisme.

Påstandene om likene av «martyrer» som Israel holder på, og som angår levningene etter palestinske terrorister som har utført angrep på israelere, gir et skjevt bilde av fakta og loven. Hamas og andre palestinske terrorgrupper bruker kidnapping som militær taktikk, hvilket er et alvorlig brudd på folkeretten. I den begrensede hensikt å gjøre Israel i stand til å reagere på denne trusselen og å forhandle om tilbakelevering av levende eller døde israelere som ble kidnappet eller på andre måter holdes ulovlig i palestinsk varetekt, holder Israel igjen eller begraver midlertidig levningene etter palestinske terrorister, noe som ikke er et brudd på folkeretten. Det eksisterer ingen moralsk ekvivalens mellom Hamas, som åpent bryter og forakter lovene om væpnet konflikt, og Israel, som er tvunget til å reagere på disse bruddene og beskytte sine borgere.

Israel og gisselaksjoner

Gjennom sin lange historie med kamp mot palestinsk terrorisme har Israel måttet forholde seg til mange gisselsituasjoner. Palestinske terrorgrupper som Hamas og Hezbollah bruker en bevisst strategi med å kidnappe israelske soldater og sivile for å oppnå utveksling av fanger. I 2008 fikk Israel fra Hezbollah tilbake levningene etter de israelske soldatene Ehud Goldwasser og Eldad Regev, som ble bortført og drept på begynnelsen av Libanon-krigen i 2006, bare fordi de kunne utlevere fem levende terrorister og levningene etter flere titalls andre. I 2011 lyktes Israel i å forhandle frem tilbakelevering av bare én tilfangetatt israelsk soldat – Gilad Shalit, som ble ulovlig kidnappet av Hamas og holdt fanget i fem år – ved å utveksle 1.027 palestinske sikkerhetsfanger.

I et brudd på folkeretten har Hamas holdt likene til to israelske soldater, Hadar Goldin og Oron Shaul, siden 2014. Dessuten holder Hamas som gisler to mentalt syke israelere, Avera Mengitsu og Hisham al-Sayed, som hver for seg tok seg inn i Gaza i henholdsvis 2014 og 2015.

I motsetning til hva palestinerne, Irak og Den arabiske gruppen sier i UNHRC, utgjør ikke Israels politikk noe brudd på folkeretten:

Artikkel 17 i den første Genève-konvensjonen bestemmer at en begravelse skal først bli «foretatt etter en inngående undersøkelse av likene … for å konstatere at døden er inntrådt» og «fastslå identiteten», og «på en verdig måte, hvis mulig etter ritualet for den religion de bekjente seg til». Artikkelen nevner likevel ingen forpliktelse til å levere likene tilbake.

Kommentarene fra Den internasjonale Røde Kors-komité til denne bestemmelsen forklarer at prinsippet som ligger til grunn for Artikkel 17 «er å bevare de dødes verdighet». I denne henseende sier kommentaren at «forpliktelsen til å sørge for at de døde blir begravet eller kremert kan oppfylles på flere måter. Den aktuelle part kan selv på hederlig vis gravlegge avdøde. Alternativt kan parten returnere likene til de avdøde til deres familier, som kan begrave eller kremere dem.» Selv om kommentaren legger til at «det foretrukne valg» er å returnere avdødes levninger til deres familier, som den legger til er et «grunnleggende humanitært mål», blir tilbakelevering av likene presentert som «det foretrukne valg» heller enn som en forpliktelse.

• Artikkel 34 i Den første tilleggsprotokollen til Genève-konvensjonene bestemmer at partene i en konflikt bør «inngå avtaler» for å «lette hjemsendelse av avdødes jordiske levninger og hans personlige effekter til hjemlandet når dette krever det». Den legger til at «i mangel av avtaler» kan den kontraherende part, som har gravstedene liggende på sitt territorium, «tilby seg å legge forholdene til rette for hjemsendelse av avdødes jordiske levninger …» Igjen oppmuntrer bestemmelsen til hjemsendelse av levningene, men legger det ikke frem som en forpliktelse.

Røde Kors’ regel nummer 114 i den folkerettslige sedvane sier at «Partene i konflikten må prøve å lette hjemsendelsen av avdødes levninger når parten som de tilhører eller avdødes nærmeste slektninger krever det. De må returnere deres personlige effekter.» (Uthevninger lagt til.) Ifølge denne regelen er hjemsendelse av avdødes personlige effekter en forpliktelse, mens hjemsendelse av levningene ikke er det.

Israel og døde terrorister

Israels Høyesterett, med et utvidet panel på syv dommere, undersøkte nylig dette kompliserte spørsmålet i Commander of IDF forces in Judea and Samaria v. Alyan, sak nr. 10190/17 (9. september 2019). Høyesterett erkjente at det å holde tilbake likene av terrorister og å hindre dem i å bli gravlagt av familien påfører avdødes verdighet og deres familie en viss skade, men bemerket at tilbakeholdelsen er midlertidig, levningene blir begravet med verdighet, i en metallkiste på en gravlund, og med korrekt genetisk identifikasjon. Høyesterett konkluderte med at denne politikken var autorisert av israelsk lov og ikke brøt med folkeretten, som den sa burde tolkes dynamisk og ta hensyn til nye trusler fra terrorisme. Retten la vekt på at tilbakeholdelsen var midlertidig og av en begrenset sikkerhetshensikt: å forhandle og utveksle.

 

Den arabiske gruppen, 45. sesjon

«Den arabiske gruppen fordømmer bruddene … deriblant … beslaglegning av levningene etter martyrer …»

Irak, 45. sesjon

«Irak fordømmer … beslaglegning av levningene etter martyrer …»

Palestina, 45. sesjon

«Israel holder på ulovlig vis igjen levningene etter 66 palestinske martyrer i kjøleskap i et grovt brudd på folkeretten.»


13. «Israel bruker falske argumenter for å holde tilbake palestinske fanger»

Conflict Image miff.no

«Enhver hjelp Palestine Liberation Organization [PLO] yter til de som er dømt for politisk motivert vold er en fornærmelse mot australske verdier, og undergraver utsiktene til en meningsfull fred mellom Israel og palestinerne.» Julia Bishop, Australias utenriksminister 2018

Det palestinske «Martyrfondet» intensiverer terror mot israelere ved å belønne fengslede terrorister, og familiene til de som ble drept mens de utførte terrorhandlinger, med månedlige lønnsutbetalinger som langt overstiger vanlige utbetalinger av sosialhjelp. Disse utbetalingene utgjør i alt rundt 330 millioner dollar, eller omtrent syv prosent av Den palestinske selvstyremyndighetens budsjett på fem milliarder dollar i 2018. Ifølge Verdensbanken virket ikke Martyrfondet «forsvarlig sett i et sosialt eller fiskalt perspektiv», fangefondet var «det mest generøse PA-programmet», og programmene favoriserte til sammen et relativt lite antall familier.

Israel og palestinske fanger

Palestinsk lov fastsetter størrelsen på de månedlige utbetalingene til dømte palestinske terrorister basert på lengden av fengselsoppholdet, slik at jo alvorligere forbrytelsen er, jo lenger er de fengslet og jo større blir utbetalingen. Sjefanklageren ved Den internasjonale straffedomstolen, Fatou Bensouda, har advart om at palestinske utbetalinger til angripere og deres familier kan utgjøre en krigsforbrytelse.

I 2018 vedtok Israel en lov som tillater landet å trekke utbetalingene fra Martyrfondet fra skattene som Israel innhenter og overfører til de palestinske selvstyremyndigheter i samsvar med Oslo-avtalen. Etter denne loven holder Israel tilbake det omtrentlige beløpet som er oppført i PAs budsjett for dette Martyrfondet, men har fortsatt å overføre det gjenstående beløpet samlet inn på vegne av PA. Denne ordningen ble midlertidig stanset etter at PA i juni 2020 erklærte at man ville nekte å godta den månedlige overføringen av mer enn 100 millioner dollar som en del av avslutningen på samarbeidet med Israel. Overføringen av rundt 725 millioner dollar i restskatt ble til slutt godkjent av det israelske sikkerhetsrådet etter at PA besluttet seg for å fornye samarbeidet i november 2020.

Stans i bistand til palestinerne

Endel vestlige regjeringer har kuttet ut direkte støtte til PA fordi disse betalingene fremmer terrorisme. I desember 2017 vedtok for eksempel Kongressen i USA Taylor Force Act, som ber palestinerne «stanse betalinger for terrorhandlinger begått av individer som er fengslet etter på rettferdig vis å ha blitt anklaget og dømt for terrorhandlinger,» og for de som døde mens de begikk terrorhandlinger. Loven gjør fremtidig amerikansk hjelp avhengig av at palestinerne avskaffer enhver lov som tillater «et kompensasjonssystem for fengslede individer som bruker dommen eller varigheten av innesperring for et individ som er fengslet for en terrorhandling til å bestemme størrelsen på utbetalt kompensasjon».

I 2018 kuttet også Australia den direkte støtten til PA, og utenriksminister Julie Bishop sa at «enhver hjelp Palestine Liberation Organization [PLO] yter til de som er dømt for politisk motivert vold er en fornærmelse mot australske verdier, og undergraver utsiktene til en meningsfull fred mellom Israel og palestinerne».

I november 2019 kuttet Nederland sin støtte til palestinernes lønn til terrorister, og sa at samtaler med PA «ikke førte til det ønskede resultat».

Medlemmer av det internasjonale samfunn, deriblant myndigheter og internasjonale aktører, har slått lag med Israel i å erkjenne farene den økonomiske oppmuntringen til palestinsk terror utgjør, og har handlet i samsvar med det.

 

Palestina, 45. sesjon

«Okkupasjonsstyrkene og bosetterne fortsetter og forsterker sine angrep på sivilbefolkningen ved … å holde tilbake palestinske penger under påskudd av at vi hjelper familiene til martyrene, fanger og de sårede.»


14. «Israel begrenser palestinernes bevegelsesfrihet»

Conflict Image miff.no

Full bevegelsesfrihet for palestinerne var normen før selvmordsterrorismen.

Full bevegelsesfrihet for palestinerne var normen før selvmordsterrorismen. Før den første intifadaen sent på 1980-tallet kunne palestinere vanligvis fritt bevege seg mellom Vestbredden, Israel og Gaza. Det samme gjaldt israelere som reiste til Vestbredden i næringsvirksomhet, som turister eller for å besøke hellige steder. Fremveksten av selvmordsbombinger på 1990-tallet og andre palestinske former for terrorisme fikk Israel til over tid å innføre visse sikkerhetstiltak for å beskytte sine innbyggere. Dette resulterte i restriksjoner for både israelere og palestinere. Heller ikke israelere kan nå fritt reise til Område A og B på Vestbredden.

Israel og intifadaen

Under den andre intifadaen, fra 2000 til 2005, ble mer enn 1.000 israelere drept og flere tusen alvorlig såret av palestinske terrorister, hvorav de fleste hadde infiltrert Israel fra Vestbredden. Byggingen av Israels sikkerhetsgjerde reduserte israelske tap betraktelig. Før byggingen av gjerdet begynte i 2002, ble 457 israelere drept. Etter at gjerdet var reist, i 2009, ble åtte israelere drept. Ifølge Knesset-medlemmet Avi Dichter, tidligere sjef for Det israelske sikkerhetsbyrået, reduserte sikkerhetsgjerdet terroristangrep i Samaria-regionen på Vestbredden med 90 prosent.

På samme måte har kontrollstasjoner vist seg å være et effektivt verktøy i kampen mot terroristangrep. Det bør sies at kontrollposter for å øke sikkerheten ikke er noe spesielt for Israel. Land som Frankrike og Spania har opprettet kontrollstasjoner som svar på større terroristangrep, i likhet med andre land som befinner seg i en konflikt. Dessuten har mange land etablert kontrollposter for å gjennomføre nedstengning i forbindelse med coronapandemien.

Dessverre har palestinsk terrorisme aldri stanset, og kontrollpostene og andre restriksjoner er fremdeles nødvendige for å beskytte israelere. Selv om tiltakene er upraktiske for mange uskyldige palestinere som passerer, redder de liv. Sikkerhetstjenesten Shin Bet i Israel sa at de hindret i hvert fall 560 terrorangrep i 2019, et sjokkerende tall som illustrerer trusselen.

Israel og Vestbredden

Bortsett fra kontrollpostene administrerer Israel 13 kryssingspunkter til de palestinsk-kontrollerte områdene på Vestbredden. Disse drives som kontrollposter alle andre steder i verden, med sikkerhets- og identitetssjekker, og medfører selvsagt noe ventetid. Som alle andre suverene stater har ikke Israel noen juridisk forpliktelse til å la palestinere som ikke er statsborgere slippe inn på territoriet sitt uten videre. Israel har rett til å kontrollere hvem som kommer inn på territoriet deres og på hvilke betingelser, for eksempel oppholdets lengde, tillatte aktiviteter under oppholdet, og om det skal kreves oppholdstillatelse.

Ikke desto mindre er det i Israels interesse å opprettholde fred og ro og forbedre palestinernes økonomiske situasjon. De seneste årene har Israel derfor investert mer enn 85 millioner dollar i oppgradering av teknologien ved nesten alle disse kryssingspunktene for å strømlinjeforme prosessen og redusere ventetiden. Forbedringene ved den sterkt trafikkerte kontrollposten Qalandiya, som ble fullført i april 2019, reduserte ventetiden fra omtrent en time til noen minutter. Ifølge Israels Koordineringsbyrå for myndighetenes aktivitet i territoriene (COGAT) kom gjennomsnittlig rundt 250.000 palestinere fra Vestbredden inn i Israel hver uke i annen halvdel av 2020.

Selv om det ikke nevnes i UNHRC, er ikke Israel det eneste landet som kontrollerer palestinere når de vil inn på territoriet deres. Egypt driver kontrollposten Rafah fra Gaza-stripen til Sinai, som er strengt regelstyrt og ofte stengt.

 

Palestina, 45. sesjon

«Okkupasjonsstyrkene og bosetterne fortsetter og forsterker sine angrep på sivilbefolkningen ved å … legge begrensninger på bevegelsesfriheten …»

Syria, 45. sesjon

«[Syria] krever at det blir slutt på den barbariske praksisen som okkupasjonshæren og israelske bosettere driver, deriblant … innføring av restriksjoner på transport av varer og mennesker, stenging av kryssingspunkter …»

Tyrkia, 45. sesjon

«Israels undertrykkelse i de okkuperte palestinske territoriene fortsetter med uforminsket styrke … restriksjoner på bevegelsesfriheten er fortsatt daglig praksis i de okkuperte territoriene.»


15. «Israel plager palestinske forsvarere av menneskerettighetene»

Conflict Image miff.no

Israel anerkjenner retten til å protestere som en grunnleggende rettighet, men flere av de palestinske NGOene har tette bånd til terrororganisasjoner.

Forsvarere av menneskerettighetene og mediearbeidere overalt har rett til beskyttelse, og i Israel er de vanligvis beskyttet. Israel har ratifisert Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og det israelske rettssystemet garanterer retten til ytringsfrihet og til forsamlingsfrihet, som blir omhyggelig ivaretatt av et uavhengig rettsvesen. Den israelske medieverdenen er mangfoldig og levende, og sivilsamfunnet kritiserer jevnlig myndighetenes politikk med hensyn til menneskerettigheter, også behandlingen av palestinere.

Israel og menneskerettighetene

Israel anerkjenner retten til å protestere som en grunnleggende rettighet. Protester mot myndighetene foran statsministerens bolig og andre steder i Israel har fortsatt under de strengeste nedstengningene på grunn av Covid-19, selv når offentlig bønn ble sterkt begrenset. Israel lar NGOer operere fritt, inkludert mange NGOer som er skarpe kritikere av myndighetene. For eksempel har New Israel Fund, som i stor grad er finansiert av amerikanske jøder, bidratt med mer enn 300 millioner dollar til 900 registrerte nonprofit-organisasjoner i Israel siden det ble opprettet. Mange av disse organisasjonene er kjent for sin uttalte sympati for palestinere, deriblant Association for Civil Rights in Israel, Breaking the Silence, B’Tselem, Gisha, Machsom Watch og Yesh Din. Israel tillater forsvarere av menneskerettigheter å sende anmodninger til Høyesterett som utfordrer de israelske myndighetene. Bare det siste året har israelsk Høyesterett behandlet saker fremlagt av pro-palestinske organisasjoner som Adallah, Peace Now, The Association for Civil Rights in Israel, Yesh Din og andre.

I områder på Vestbredden som er under israelsk jurisdiksjon står forsvarere av menneskerettighetene vanligvis fritt til å gjøre jobben sin. Restriksjoner blir aktuelle i forbindelse med den pågående militære konflikten mellom Israel og palestinerne. Palestinske terroristorganisasjoner som Hamas og Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP) planlegger og utfører rutinemessig dødelige terrorangrep mot israelere, blant annet tusenvis av rakettangrep fra Gaza som retter seg mot israelske sivile. Det er kjent at medlemmer av disse terroristgruppene samarbeider med organisasjoner i det sivile palestinske samfunn, selv mens de fortsetter sin terroraktivitet. For eksempel er lederen for den palestinske NGOen Al-Haq, Shaewan Jabarin, en dømt terrorist fra PFLP. På samme måte er den palestinske NGOen Addameer kjent for å være en filial av PFLP, og flere av dens nåværende og tidligere ansatte er knyttet til PFLP. Da Israel konfiskerte materiale fra Addameers kontorer i september 2019, skyndte likevel Amnesty International seg å angripe Israel for å krenke sivilsamfunnets rettigheter, og ignorerte gruppens bånd til PFLP. Flere Addameer-aktivister ble senere arrestert av Israel i forbindelse med terroristbombingen i august 2019 som drepte den israelske tenåringen Rina Schnerb. Blant de arresterte var PFLP-lederen på Vestbredden, Khalida Jarrar, tidligere viseformann og daglig leder for Addameer. Amnesty kritiserte Israel for arrestasjonen i stedet for å fordømme Jarrar for hennes PFLP-aktivitet.

På denne tiden arresterte Den israelske sikkerhetstjenesten rundt 50 PFLP-medlemmer i forbindelse med den dødelige bombingen i august 2019. Medlemmer av andre palestinske NGOer, deriblant Union of Agricultural Workers Committees (UAWC), Health Workers Committees (HWC) og Sabin var blant de som ble arrestert for sin PFLP-aktivitet. Dette skapte en skandale i Nederland, som hadde finansiert en del av terroristenes lønn. Nederland stanset umiddelbart sine donasjoner til UAWC. I januar 2019 stanset EU, idet man erkjente at mange palestinske NGOer har bånd til terrorisme, en bevilgning til BADIL etter at den palestinske NGOen nektet å undertegne antiterror-klausulen om at penger ikke skulle gå til organisasjoner som var oppført på listen over terrororganisasjoner.

 

Libya, 45. sesjon

«Forsvarere av menneskerettighetene, deriblant palestinere, blir plaget av de israelske styrkene.»

Russland, 44. sesjon

«Vi er bekymret over … forfølgelsen av det sivile samfunn.»

Sør-Afrika, 45. sesjon

«Vi er alvorlig bekymret over ydmykelse, trakassering og trusler mot forsvarere av menneskerettighetene og aktører i det sivile samfunn i det okkuperte palestinske territoriet.»


16. «Israel forfølger palestinske mediearbeidere»

Conflict Image miff.no

Det finnes tallrike eksempler på antatt palestinske journalister som har misbrukt sin akkreditering til å utføre terroristaktivitet.

Israel har den frieste pressen i hele Midtøsten, og akkrediterer mange flere journalister og mediearbeidere enn noen av sine naboland. Som Matti Friedman, tidligere korrespondent for Associated Press har påpekt, hadde det verdensomfattende nyhetsbyrået før den arabiske våren bare én regimegodkjent stringer i hele Syria, mens det hadde 40 ansatte nyhetsinnsamlere i Israel. Under den arabiske våren var det flere AP-ansatte i Israel enn det samlede antall AP-ansatte nyhetsinnsamlere i alle landene som hadde oppstander forbundet med den arabiske våren.

I motsetning til det som blir hevdet i anklagene nevnt ovenfor, forfølger ikke Israel folk som jobber i mediene. Israel er en del av en pågående væpnet konflikt med palestinerne som er preget av vold og terrorisme. Siden 2009 har Israel kjempet i tre kriger mot terrorgruppen Hamas i Gaza. Siden 2018 har Israel dessuten vært tvunget til å reagere på voldelige konfrontasjoner langs grensen til Gaza, som har vært brukt til å dekke over terroristaktivitet. Det har vært tilfeller der journalister plasserte seg selv i farlige situasjoner for nært innpå volden, og er blitt fanget i kryssilden og såret eller til og med drept. Journalister som dekker konfliktsoner er imidlertid godt klar over farene.

Israel og journalister

Dessuten finnes det tallrike eksempler på antatt palestinske journalister som har misbrukt sin akkreditering til å utføre terroristaktivitet. Da journalisten Yasser Murtaja ble drept i april 2018 under konfrontasjonene ved grensen til Gaza, utnyttet Hamas og palestinerne hans død til å sette i gang en propagandakampanje mot Israel. Yasser Murtaja viste seg imidlertid å være en Hamas-veteran som fortsatte sin aktivitet helt til han døde. Sommeren 2014 var åtte av 17 angivelige journalister som Hamas hevdet ble drept i konflikten mellom Hamas og Israel, faktisk aktører fra Hamas eller Islamsk Jihad, eller journalister som jobbet for propagandanettverkene til Hamas. Dessuten ble bare seks av journalistene drept mens de utførte journalistisk arbeid, resten ble drept under omstendigheter som ikke hadde noen forbindelse med yrket deres. Det ble bekreftet at to av disse ikke var blitt drept av IDF.

I et annet nylig eksempel i februar 2019 avslørte Den israelske sikkerhetstjenesten et nettverk av Hamas-terrorister fra Gaza som utga seg for å være mediearbeidere for Hamas‘ Al-Aqsa TV for å rekruttere Hamas-aktører på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. De sendte hemmelige meldinger til rekruttene gjennom programmer på Al-Aqsa TV. Andre angivelige journalister sympatiserer eller samarbeider med Hamas. Det ble oppdaget at Hind Khoudary, som hevdet at hun var en journalist mens hun var til stede ved voldelige konfrontasjoner på grensen mellom Gaza og Israel – der hun poserte smilende sammen med menn med kabelkuttere av profesjonell størrelse som skulle komme seg inn i Israel – hadde oppildnet Hamas til å arrestere Rami Aman, en fredsaktivist fra Gaza, som ble fengslet i seks måneder.

Israel har all mulig rett til å aksjonere mot terrorister som utgjør en sikkerhetstrussel, selv om de utgir seg for å være journalister.

 

Maldivene, 43. sesjon

«Vi ber Israel om å unngå å bruke dødelig makt mot uskyldige palestinere, deriblant journalister …»

Palestina, 45. sesjon

«Okkupasjonsstyrkene og bosettere fortsetter og forsterker sine angrep mot sivilbefolkningen ved å bruke mediearbeidere som mål …»


17. «Israel undertrykker palestinske friheter»

Conflict Image miff.no

Både Fatah på Vestbredden og Hamas på Gaza-stripen kontrollerer sine områder på en totalitær måte.

Selv om palestinsk bevegelsesfrihet unektelig blir påvirket av israelske sikkerhetstiltak i forbindelse med Vestbredden og Gaza, forteller dette temaet – som blir behandlet mer detaljert under Påstand 14 – bare en del av historien.

«Staten Palestina» og menneskerettighetene

Ifølge Freedom House styrer Den palestinske selvstyremyndigheten «på en autoritær måte», og tar del i undertrykkelse av journalister og menneskerettsaktivister». Angrep på grunnleggende friheter er blant annet:

• PA har ikke avholdt presidentvalg siden 2005, og palestinerne på Vestbredden har ikke noe fungerende lovgivende organ.

• PA behandler brutalt politisk opposisjon og rivaler av president Abbas innad i Fatah.

• Offisiell korrupsjon er fremdeles et stort problem, og det er liten gjennomsiktighet i myndighetenes aktivitet.

• Nyhetsmediene er vanligvis ikke frie på Vestbredden. Etter PAs lover kan journalister ilegges bøter og bli fengslet, og aviser bli stengt, for å publisere informasjon som kan skade nasjonal enhet, stå i motsetning til nasjonalt ansvar eller oppfordre til vold.

• Menneskerettighetsorganisasjoner har anklaget PA for å overvåke innlegg på sosiale medier og hente inn individer til brutale avhør i forbindelse med kommentarer de har lagt ut.

• Menneskerettighetsgrupper dokumenterer regelmessig påstander om vilkårlige anholdelser utført av PAs sikkerhetsstyrker.

Hamas og totalitært regime på Gaza-stripen

På samme vis fungerer Gaza-stripen som en de facto ettpartistat under Hamas’ styre, som sterkt begrenser borgerlige friheter:

• Mediene er ikke frie, og journalister og bloggere i Gaza blir fortsatt undertrykt av Hamas. Ydmykelse fra Hamas’ og andre væpnede gruppers side begrenser personlige ytringer og private diskusjoner i Gaza, og myndighetene overvåker sosiale medier for å finne kritisk innhold.

• Hamas legger store begrensninger på forsamlingsfriheten, og sikkerhetstjenesten oppløser med vold offentlige sammenstimlinger som ikke er godkjent.

• Hamas har begrenset aktiviteten til ikke-statlige og sivile organisasjoner som ikke føyer seg etter deres regler.

• Sikkerhetsstyrker og militante individer fra Hamas utfører jevnlig vilkårlige arrestasjoner og interneringer.

Human Rights Watch og Amnesty International har gitt PA og Hamas sterk kritikk for deres bruddpalestineres grunnleggende rettigheter og friheter.

I siste instans er det ikke Israel som er ansvarlig for den sterke innskrenkningen av frihet som palestinere opplever, men deres dobbelte ledelse, PA og Hamas, som systematisk nekter å gi politiske og borgerlige rettigheter til dem de kontrollerer.

 

Egypt, 45. sesjon

«Utfordringene som det palestinske folk går igjennom som et resultat av den israelske okkupasjonen, vokser stadig i lys av krenkinger av menneskerettigheter, undertrykking av friheter …»

Algerie, 45. sesjon

«Okkupantmakten har brukt denne fragmenteringen og ydmykelsesklimaet som redskaper til å etablere institusjonalisert raseundertrykkelse og begrense de grunnleggende frihetene til det palestinske folk.»

Russland, 43. sesjon

«Vi er spesielt bekymret over … begrensninger i retten til frie meningsytringer og til fredelige forsamlinger …»


18. «Israel krenker menneskerettighetene på Golan-høydene»

Conflict Image miff.no

Anklagen er spesielt absurd med tanke på at det syriske regimet har massakrert sitt folk, har mer enn 5,6 millioner mennesker på flykt i eget land og fortrengt 6,6 millioner andre flyktninger til andre land.

Det er ingenting som tyder på at Israel krenker menneskerettighetene til druserne som bor på Golan-høydene, som Israel erobret fra Syria i Seksdagerskrigen i 1967. På Golan-høydene ligger fire druserlandsbyer: Majdal Shams, Ein Qiniyye, Masadeh og Buqata, med en samlet befolkning på rundt 23.000. I mer enn 50 år har disse byene blomstret under israelsk styre, spesielt sammenlignet med sine motstykker på den syriske siden av grensen. Siden 2011 antas det at president Basher al-Assads syriske regime har massakrert hundretusenvis av sin egen befolkning, deriblant 3.000 palestinere.

Druser-landsbyene på Golan-høydene, derimot, er kjent for sin gjestfrihet og sine kulinariske delikatesser, og tiltrekker seg turister fra både Israel og andre land. Landsbyen Majdal Shams har utviklet et dynamisk natteliv med seks barer som for det meste serverer lokalbefolkningen. Drusere fra Golan, som Israel i mange år lot ta høyere utdannelse i Damaskus, studerer nå i Tel Aviv. Kort sagt, de drusiske lokalsamfunnene vokser og utvikler seg.

Dessuten har drusere fra Golan rett til israelsk statsborgerskap. Selv om de fleste druserne fra Golan historisk sett takket nei til Israels tilbud om statsborgerskap, har det siden 2015 vært en betydelig økning i søknader om statsborgerskap fra denne gruppen. Bortsett fra statsborgerskap har de fleste drusere dessuten oppholdstillatelse i Israel, slik at de fritt kan reise og jobbe. Mange foretrekker til og med å reise med sine israelske papirer heller enn sine syriske.

Israel og Golan

Pr. oktober 2018 har Golan-druserne også rett til å stemme i lokale valg for å velge sine lokale representanter, akkurat som i alle andre byer i Israel. Før 2018 var ikke landsbyens representanter demokratisk valgt, men ble utnevnt av Israel. Israelsk Høyesterett svarte positivt på en søknad fra lokale drusere om å få avholde valg i sine egne byer. Selv om bare israelske borgere kan stille som kandidater til valg, har alle drusiske innbyggere stemmerett.

Lokalvalgene på Golan-høydene i oktober 2018 skapte mange kontroverser i druser-samfunnet, men en av kandidatene, Samira Rada-Amran – den første kvinnelige druseren som stilte til valg som borgermester i Israel – forklarte at den lokale motstanden mot valgene var basert på frykt: «De ønsker ikke å se ut som forrædere i det syriske regimets øyne.» En annen kandidat, Monjd Abu Saled, sa at han definerer seg som både druser og israeler, og la til at han støttet USAs beslutning om å anerkjenne offisielt Golan-høydene som en del av Israel, fordi det fikk ham til å «føle seg trygg» for krigen i Syria.

Syria og Golan

Anklagen som Syria, Nicaragua og Egypt fremfører – som blir legitimert hvert år av en resolusjon i UNHRC – er spesielt absurd med tanke på at mens det syriske regimet har massakrert sitt folk, har mer enn 5,6 millioner mennesker flyktet og fortrengt 6,6 millioner andre i andre land (ifølge UNHCR), og Israel har gitt livreddende medisinsk hjelp til syrere som er blitt skadet i konflikten. Fra 2013 til 2018 la Israel til rette for humanitær hjelp til syrere på den andre siden av grensen, og lot syke og sårede syrere slippe inn i Israel for å få gratis medisinsk behandling.

Som rapportert i Times of Israel behandlet IDF i denne perioden 4.900 syrere på israelske sykehus og ytterligere 7.000 på poliklinikken på grensen. I tillegg transporterte Israel inn i Syria 1.700 tonn mat, 1,1 million liter drivstoff og 26.000 kasser medisinsk utstyr. Fra 2016 til 2018 drev Israel dessuten en poliklinikk på grensen. Israel avsluttet programmet da Assads regime overtok kontrollen over grenseområdet.

Gitt at de 23.000 druserne på Golan-høydene ikke på noen måte er ofre for undertrykkelse eller andre former for alvorlige brudd på menneskerettighetene, er det absurd at Menneskerettighetsrådet vier en hel resolusjon til denne saken.

 

Syria, 40. sesjon

«Barna på de okkuperte syriske Golan-høydene holder fremdeles fast på sin syriske identitet stilt overfor den alvorlige og systematiske krenkingen av deres rettigheter utført av de israelske okkupasjonsstyrkene.»

Nicaragua, 41. sesjon

«Vi er bekymret over krenkingen som okkupantmakten begår mot menneskerettighetene til borgerne i de okkuperte syriske Golan-høydene.»

Egypt, 40. sesjon

«Den ulovlige israelske okkupasjonen av de syrisk-arabiske Golan-høydene … i tillegg til krenkingen av menneskerettighetene til befolkningen i disse områdene, enten det er deres politiske og sivile rettigheter eller deres økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, fortsetter også.»


19. «Israel plager palestinske pasienter under sykehusopphold»

Conflict Image miff.no

Israel har fortsatt å tillate innreise for innbyggere i Gaza og på Vestbredden som ønsker medisinsk behandling til tross for mange tilfeller der palestinere har misbrukt tillatelsen til å begå terrorhandlinger.

Til tross for konflikten har Israel gitt adgang til titusenvis av palestinere som har fått topp medisinsk behandling på israelske sykehus. Medisinsk samarbeid mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene begynte i 1995. Ifølge statistikk fra Israels Koordineringsbyrå for myndighetenes aktivitet i territoriene (COGAT) mottok palestinere på Vestbredden i 2018 mer enn 20.000 behandlingstillatelser i Israel. En Knesset-rapport fra 2017 sier at fra 2011 til 2015 hadde mer enn 42.000 palestinere fått medisinsk behandling i Israel. Antallet økte med 37 prosent i løpet av disse årene.

Israel og palestinske pasienter

Israel har fortsatt å tillate innreise for innbyggere i Gaza og på Vestbredden som ønsker medisinsk behandling til tross for mange tilfeller der palestinere har misbrukt tillatelsen til å begå terrorhandlinger. I mai 2019 kom Hamas-medlemmet Fadi Abu al-Subh inn i Israel med medisinsk begrunnelse i den hensikt å slå seg sammen med andre Hamas-medlemmer og planlegge terroraksjoner. Før dette utnyttet to søstre fra Gaza, hvorav den ene trengte behandling for kreft i Israel, de medisinske tillatelsene til å forsøke å smugle eksplosiver inn i Israel ved hjelp av rør til bruk for medisiner. Det har vært mange andre slike tilfeller.

I motsetning til hva som blir sagt under debatter under Punkt 7 i UNHRC, innrømmer palestinere som har fått behandling i Israel at de har mottatt det. For eksempel omtalte en rapport fra Associated Press i 2015, «Palestinian patients find help in Israeli hospital», en bror og en søster fra Gaza, Ahmed og Hadeel Hamdan, tenåringer som må tilbringe tolv timer hver dag i dialyse-maskiner. «Disse greiene – og deres håp om et bedre liv – kommer fra en overraskende kilde: et israelsk sykehus.» Tenåringene var faste gjester på Rambam Health Care Campus i Haifa fra juli 2012. «Sykehuset ville ikke la dem dra tilbake til Gaza før Hadeel kunne gå igjen etter å ha vært ute av stand til det i en måned,» skrev AP. «Jeg er dem veldig takknemlig fordi de jobbet utrettelig, særlig med piken,» sa Manal, deres mor.

I et annet tilfelle fikk den palestinske tenåringen Yusef Rabaya, som var sengeliggende og ute av stand til å stå på grunn av en deformitet i ryggraden, komplisert rekonstruktiv kirurgi ved Hadassah Hospital. Faren hans roste det medisinske teamet «som reddet min sønn». Den palestinske forfatteren Kamell Nusseini, hvis mor var kreftpasient ved Hadassah Hospital i mange år, skrev: «På Hadassah Hospital behandles kreftpasienter fra Palestina og Israel hverandre fremdeles med menneskelighet og respekt til tross for at de er så forskjellige.» Han la til: «Jeg følte meg aldri diskriminert når jeg hadde med de jødiske legene og pleierne å gjøre

Israel og helsehjelp

Til tross for denne lange historien med samarbeid, som har kommet titusenvis av palestinere til gode, kunngjorde Den palestinske selvstyremyndigheten i mars 2019 at den av politiske grunner ville stanse medisinsk henvisning til israelske sykehus. Helsetalsmann for PA, Osama al-Najjar, sa at dette var en reaksjon på Israels beslutning om å trekke 138 millioner dollar (beløpet PA betalte til terrorister i 2018) fra skatteinntekter landet henter inn for PA. Derfor er det PA, ikke Israel, som for tiden hindrer palestinere i å få livreddende medisinsk behandling i Israel. «Dette er små barn som dør,» sa dr. Raz Somech, leder for pediatriavdelingen ved Sheba Medical Center i Ramat Gan. «De vil ha behandling … og vi vil gjerne gi dem det. De må komme.»

Israel samarbeider dessuten med palestinsk medisinsk personell om å gi opplæring og hjelp. Under coronapandemien overførte Israel medisinsk utstyr, og israelske team lærte opp flere titalls palestinske leger, pleiere og andre helsearbeidere fra Gaza. Opplæringen ved kryssingspunktet Erez omfattet også leger fra Vestbredden. I januar 2020 fullførte en gruppe pleiere fra Vestbredden og Gaza et fire dagers simuleringskurs ved Sheba Medical Center. Siden 2009 har 150 palestinske helsearbeidere fullført disse kursene på dette israelske senteret. I september 2019 var Assuta Hospital i Ashdod verter for en felles israelsk-palestinsk opplæring i hvordan man utfører trakeotomi på små barn og spebarn. Noen ganger reiser israelske leger til de palestinske territoriene for å behandle pasienter. For eksempel har dr. Iyad Khamaysi fra Rambam Medical Center i Haifa besøkt Gaza for å behandle pasienter, lære opp leger og levere medisinsk utstyr.

 

Marokko, 41. sesjon

«De israelske okkupasjonsmyndighetenes plaging og forhindring av palestinske pasienter mens de ligger på sykehus …»

Palestina, 42. sesjon

«Blokaden som er påtvunget Gaza-stripen, og som hindrer transport av pasienter som trenger behandling …»


20. «Israel hindrer den palestinske kampen mot Covid-19»

Conflict Image miff.no

Før palestinske myndigheter valgte alenegang, beskrev FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten det israelsk-palestinske samarbeidet som «strålende».

Israel er blitt hardt rammet av Covid-19-pandemien. Coronaviruset respekterer ikke grenser, og gitt den korte avstanden mellom palestinere og israelske befolkningssentre er det i Israels interesse å assistere de palestinske selvstyremyndighetene i kampen mot Covid-19.

Motsatt av uttalelsene til Mauritania, Indonesia og landene i Golfrådet som er sitert ovenfor, rapporterte FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) i mars 2020 at «siden begynnelsen av krisen» har «palestinske og israelske myndigheter opprettholdt et nært og tidligere usett samarbeid innrettet på å stanse epidemien». Ifølge FN har «representanter både fra begge helsedepartementer og fra Israels Koordineringsbyrå for myndighetenes aktivitet i territoriene (COGAT) møttes jevnlig for å bli enige i saker av felles interesse, for eksempel avtaler angående palestinske arbeidere som er ansatt i Israel». OCHA-rapporten skrev at Israels COGAT som en del av denne innsatsen «driver fire opplæringer for palestinske helseteam, mens det israelske helsedepartementet donerte mer enn 1.000 testsett og tusenvis av sett med personlig smittevernutustyr til Vestbredden og Gaza».

På samme vis beskrev FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten det israelsk-palestinske samarbeidet som «strålende» i kommentarer til andre medlemmer av Midtøsten-kvartetten.

Israel og korona

Siden da har graden av samarbeid blitt mindre som et resultat av både palestinsk mangel på vilje til kompromisser og Israels problemer med å hanskes med sitt eget utbrudd av coronavirus. I mai brøt Den palestinske selvstyremyndigheten båndene til Israel som svar på annekteringsplanene sine, som senere ble lagt bort. Da PA kuttet båndene til Israel, gjorde det situasjonen verre for palestinere som prøvde å få medisinsk behandling på israelske sykehus, siden disse hadde andre former for behandling enn i PAs områder. Disse var allerede rammet av PAs beslutning fra mars 2019 om å stanse overføring til israelske sykehus av pasienter.

Ifølge OCHA har PAs avslutning av samarbeidet med Israel «allerede påvirket humanitære operasjoner i hele det palestinske territoriet (opt), deriblant beredskap og respons på Covid-19-pandemien». Siden begynnelsen av juni, rapporterte FN-organet, har «humanitære organisasjoners import av nødvendige varer blitt avbrutt, noe som påvirker noen av de største operatørene, deriblant Verdens Helseorganisasjon (WHO), FNs barnefond (UNICEF) og FNs utviklingsprogram (UNDP), i tillegg til noen NGOer».

Dessuten nektet PA ved to anledninger å akseptere flybårne leveranser av medisinsk utstyr fra De forente arabiske emirater «fordi dette var koordinert direkte mellom Israel og dem [UAE],» ifølge den palestinske ministeren for sivile anliggender, Hussein al-Sheikh. Dette var en reaksjon på bedrede relasjoner mellom Israel og UEA, som til slutt resulterte i normalisering.

PA påsto ellers feilaktig at Israel spredte coronaviruset til palestinerne. Hvis det var sant, ville ikke den palestinske lederen Saeb Erekat ha bedt om og fått behandling for coronavirus og relaterte komplikasjoner på et israelsk sykehus, der han fikk den best mulige behandling.

 

Mauritania, 45. sesjon

«Mauritania fordømmer handlingene til okkupantmakten Israel som undergraver innsatsen for å bekjempe Covid-19 i de palestinske territoriene. Den har arrestert leger og konfiskert sykehus …»

Indonesia, 43. sesjon

«Israel har brukt karantenetiltakene i forbindelse med Covid-19 som et røykteppe for å utvide ulovlige bosetninger på skjendige måter.»

Landene i Golfrådet, 43. sesjon

«Israel bør ta alle nødvendige beskyttende forholdsregler for å bekjempe Covid-pandemien i samsvar med folkeretten med hensyn til rett til tilgang til helsetjenester for palestinere som lever under okkupasjon …»


21. «Israel stjeler palestinske naturressurser»

Conflict Image miff.no

Påstanden om at Israel stjeler palestinske vannressurser er feil. Det har faktisk vist seg at palestinerne stjeler vann fra Israel, ikke omvendt.

Selv om anklagene (se under) ikke gikk nærmere inn på hvilke naturressurser Israel angivelig skulle stjele, har andre som bruker disse argumentene nevnt steinbrudd og vann. For eksempel har Amnesty International viet en hel kampanje på nettsidene sine til Israels angivelig ran av palestinsk vann. På samme vis beskylder Human Rights Watch Israel for «utnyttelse av ressurser i okkupert territorium» gjennom sine steinbrudd på Vestbredden. Michael Lynk, UNHRCs spesialrapportør om Palestina, har også kommet med disse anklagene.

Faktisk har både Israel og palestinerne visse rettigheter til naturressursene på Vestbredden som er definert i den israelsk-palestinske midlertidige avtalen om Vestbredden og Gaza-stripen, kjent som Oslo II-avtalen, som ble undertegnet i 1995 av den israelske statsministeren Yitzhak Rabin og PLOs formann Yasser Arafat. Vitner til undertegnelsen var USAs president Bill Clinton, representanter fra Russland, Egypt, Jordan, Norge og EU, og avtalen ble overlevert til FN. Temaet ble spesifikt behandlet under den midlertidige avtalens tillegg III. Andre temaer, blant annet jordbruk, fiskeri, elektrisitet og gass, ble også behandlet i Oslo-avtalen.

Israel og steinbruddene på Vestbredden

Siden midten på 1970-tallet har Israel drevet steinbrudd i det Oslo-avtalen definerer som Område C på Vestbredden, som ligger under israelsk administrasjon og sikkerhetskontroll. Det er feil å beskylde Israel for å stjele fra steinbruddene, siden Israels rett til bruddene ble oppnådd etter undersøkelser av eierskap til jord, overholdelse av lovbestemte planleggingsprosedyrer og gjennom en lisensieringsprosess i samsvar med jordansk lov.

Dessuten anerkjenner Oslo II-avtalen under Artikkel 31 i Tillegg 1 til Vedlegg III Israels rett i steinbruddene, og gir uttrykkelig Israel rett til fortsatt å drive dem. Artikkel 31 bestemmer at dersom hele kontrollen over området blir overført til palestinerne, skal bruddene under den midlertidige perioden fortsatt bli drevet som før, og enhver tvist som måtte oppstå, skal behandles av en felles israelsk-palestinsk komité. Til denne komiteen har fattet en beslutning, «skal den palestinske siden ikke foreta seg noe som kan påvirke disse steinbruddene negativt».

Dette er også i samsvar med folkeretten. Både vedtekt 55 i Haag-vedtektene fra 1907 og militærhåndbøker fra USA, Storbritannia, Canada og andre land anerkjenner en okkupantmakts rett til å administrere gruver og til og med få endel av inntektene, forutsatt at dette ikke skader eller ødelegger steinbruddene. Som Israels Høyesterett har påpekt ville Israel, selv om landet skulle fortsette å drive steinbruddene de neste 30 årene, bare bruke opp rundt en halv prosent av områdets totale utvinningspotensial. Dessuten kunne i dette tilfellet en stans i utvinningsaktiviteten skade den eksisterende infrastrukturen og sette i fare palestinernes evne til å drive bruddene i fremtiden. Vedtekt 55 i Haag-vedtektene krever at Israel «trygger kapitalen». For å kunne gjøre det ser det ut til at frem til hele kontrollen over området overføres til palestinerne, må Israel fortsette å drive bruddene.

Dessuten drar et betydelig antall palestinere på Vestbredden fordeler av steinbruddene, enten fordi de er direkte ansatt av dem, eller jobben deres er avhengig av bruddene. Palestinere driver også sine egne steinbrudd i Område A, B og C på Vestbredden.

Da Israels steinbruddaktiviteter i Område C på Vestbredden ble utfordret i Høyesterett i Israel, forpliktet de israelske myndighetene seg til ikke å etablere nye steinbrudd på Vestbredden, og å fokusere på å restaurere forlatte steinbrudd til deres naturlige stand. De forpliktet seg også til å bruke inntektene fra driften til prosjekter på Vestbredden til nytte for både den israelske og den palestinske befolkningen, og som skulle overvåkes av den israelske hærens siviladministrasjon i området. Høyesterett avgjorde at dette var et politisk spørsmål som allerede var tatt opp i Oslo-avtalene, og at det bare kunne løses gjennom videre forhandlinger.

Vann- og kloakkressurser på Vestbredden

Oslo II-avtalen tok også opp spørsmålet om vann- og kloakkrettigheter. Selv om den ikke løste spørsmålet om eierskap, men overlot dette til de avsluttende statusforhandlingene, fastslo den, under Artikkel 40 i Tillegg I til Vedlegg III, at de to partene burde «koordinere driften av vann- og kloakksystemer på Vestbredden» og opprette en komité til dette. Hver av partene hadde myndighet til å opprettholde eksisterende vannforbruk fra eksisterende ressurser. I tillegg kunne palestinerne hente ytterligere ressurser først og fremst fra den østlige grunnvannsressursen (østlige akvifer). De skulle dessuten utvikle sine egne vannressurser for å motvirke sløsing og senkning av vannkvaliteten, for å unngå å skade vannressursene og kloakksystemene på begge sider, og for å behandle, gjenbruke eller kvitte seg med kloakk på en fornuftig måte.

Påstanden om at Israel stjeler palestinske vannressurser er feil. Det har faktisk vist seg at palestinerne stjeler vann fra Israel, ikke omvendt. I stedet for å bore i de østre grunnvannskildene, som er tildelt palestinerne, eller utvikle nye vannressurser slik Oslo-avtalene krever, har de boret hundrevis av ureglementerte brønner i de vestlige og nordlige grunnvannskildene på tross av Oslo-avtalenes bestemmelser, og på den måten skadet Israels vannforsyning og deres omgivelser. Dessuten stjeler palestinerne vann direkte fra Israels nasjonale vannverk, Mekorot, ved å bore seg inn i rørene og på den måten skade vannforsyningen til både israelere og palestinere.

Dessuten har palestinernes bruk av vann vært preget av både sløsing og feilstyring. Den palestinske selvstyremyndigheten har en historie med unnlatelse av å tette vannlekkasjer, samle og behandle kloakk, magasinere vann til jordbruksformål eller kreve inn penger for vann fra de fleste palestinere på Vestbredden og i Gaza. PA kunne enkelt løse sine vannproblemer på Vestbredden ved å bore i de østlige fjellakvifer, tette de største lekkasjene i rørsystemet sitt, samle inn og behandle gråvannet i byene og innføre dryppvanningsteknologi i jordbruket. De kunne gjort det samme i Gaza. Dessuten har det internasjonale samfunnet tilbudt seg å bygge et avsaltningsanlegg på Gaza-stripen som ifølge vanneksperten Haim Gvirtsman «fullstendig kunne løse Gaza-stripens vannmangel», men palestinerne gikk opprinnelig imot dette av politiske grunner. Ifølge nylige kilder er byggingen av dette prosjektetsitt svært tidlige stadium.

Endelig overser denne anklagen at Israel og palestinerne har jobbet sammen for å løse vannproblemene. For eksempel undertegnet Israel og PA i juli 2017 en vanndelingsavtale som USA hadde meglet frem, hvorpå Israel gikk med på å selge til palestinerne 32 millioner kubikkmeter vann årlig til redusert pris. Sjefen for det palestinske vannverket, Mazen Ghuneim, hilste avtalen velkommen. Dette var en del av en større, tresidig avtale mellom Israel, PA og Jordan om bygging av en rørledning for å overføre vann fra Rødehavet til Dødehavet. Opprinnelig hadde partene undertegnet et omforent memorandum om Rødehavet–Dødehavet-prosjektet i 2013. Til tross for dette samarbeidet er vannspørsmålet dessverre blitt politisert av visse kampanjegrupper, noe som har ført til det falske narrativet som går igjen i de ovennevnte anklagene fra Den arabiske gruppen, Bangladesh og Irak.

Den arabiske gruppen, 45. sesjon

«Den arabiske gruppen fordømmer krenkingene og den fortsatte opptrappingen til okkupantmakten mot palestinske sivile, deriblant – ran av naturressurser …»

Bangladesh, 45. sesjon

«Vi er med en sterk følelse av frustrasjon vitne til den fortsatte okkupasjonen … utnyttingen av palestinernes naturressurser har forsterket deres lidelser, utarming og underutvikling.»

Irak, 45. sesjon

«Irak fordømmer krenkingene og den fortsatte opptrappingen til okkupantmakten mot palestinske sivile … ranet av naturressurser …»


22. «Israel skader palestinske hellige steder»

Conflict Image miff.no

Alle hellige religiøse steder er trygge under israelsk suverenitet.

Slike beskyldninger har ofte tjent til å hisse opp den muslimske verden til å tro at Israel truer dens hellige steder, spesielt al-Aqsa-moskeen. Anklagen om at Israel «judaiserer» Jerusalem tar på samme vis sikte på å delegitimere israelske og jødiske historiske rettigheter i byen.

Israel og hellige steder

I motsetning til andre aktører i Midtøsten verdsetter Israel bevaringen av de hellige stedene til alle de store religionene. Landets lov fra 1967 om beskyttelse av hellige steder sier:

De hellige stedene skal beskyttes mot vanhelligelse og alle andre former for krenking og mot alt som kan antas å krenke den frie tilgangen for medlemmene av de forskjellige religionene til stedene som er hellige for dem eller de følelsene de har overfor disse stedene.

Tempelhøyden er jødedommens helligste religiøse sted. Lenge før islams fremvekst ble både det første og det andre tempelet bygget, og begge sto i hundrevis av år før de ble ødelagt av henholdsvis babylonerne og romerne. Selv om den ligger under israelsk kontroll, blir Tempelhøyden administrert av den islamske waqf etter en status quo-avtale. Til tross for påstander om krenking av muslimske rettigheter er det jøder som ikke får lov til å be på stedet, og besøkene deres er begrenset av antall og restriksjoner innført av israelske sikkerhetspersonell.

Selv om palestinere kan protestere mot at jøder besøker sitt helligste sted, tar ikke Israel noen initiativer for å endre det eksisterende status quo. I en kommentar til den amerikanske fredsplanen bekreftet den amerikanske ambassadør David Friedman i tillegg at «status quo, slik man praktiserer den i dag, vil fortsette med mindre man inngår en avtale om det motsatte. Det er ingenting i planen som ville medføre noen endring i status quo som ikke er gjenstand for avtale mellom alle partene».

Jødiske hellige steder

Israel gjør alt man kan for å gjøre hellige steder trygge. Palestinerne har derimot aktivt angrepet jødiske religiøse og historiske steder. For eksempel er Josefs grav ved Nablus blitt angrepet ved flere anledninger, sist i 2015 da palestinske opprørere tente på den. Palestinske restaureringer og utgravninger på Tempelhøyden har også prøvd å utradere jødiske historiske bånd til stedet ved å fjerne og ødelegge gamle kulturgjenstander fra periodene rundt det første og det andre tempelet.

Alle hellige religiøse steder er trygge under israelsk suverenitet, mens Jerusalem, en by med et kontinuerlig jødisk nærvær tilbake til bibelsk tid, fortsetter å yte service overfor sine palestinske innbyggere.

 

Syria, 45. sesjon

«Syria krever at det blir slutt på den barbariske praksisen til okkupasjonshæren og israelske bosettere, deriblant … ødeleggelsen av historiske monumenter.»

Irak, 43. sesjon

«Byen Jerusalem endrer karakter. Det internasjonale samfunnet burde ta på seg sitt moralske ansvar for å bevare og beskytte både hellige steder og menneskene som er okkupert …»

Palestina, 43. sesjon

«Okkupantmakten fortsetter sine anstrengelser for å forandre Øst-Jerusalems status og gjøre tiltak mot al-Aqsa-moskeen og andre religiøse områder.»


23. «Israel driver militær aggresjon mot Syria og Libanon»

Conflict Image miff.no

Iranske ledere gir regelmessig utrykk for at de ønsker at Israel skal forsvinne fra jordens overflate.

Israel driver ikke med aggresjon i Syria og Libanon, men landet reagerer regelmessig på trusler og angrep fra begge land, i de fleste tilfeller med opphav i Iran og deres allierte i Hizbollah.Konflikt i SyriaUnder Syrias ti år lange borgerkrig, som begynte i 2011, har Israel unngått enhver alvorlig konflikt med de krigførende parter, i motsetning til andre land som direkte har grepet inn med tropper på bakken, for eksempel Russland, Iran og Tyrkia. Men landet har reagert etter hvert som Iran og Libanon, deres stedfortreder, har brukt sitt nærvær i Syria til dramatisk å opptrappe sin militære trussel mot Israel.

Israel, Iran og Syria

Irans nærvær i Syria har under strategien som avdøde general Qassem Soleimani har ledet, hatt to mål. Det første målet var å sørge for finansiering og militær makt slik at Bashar al-Assads regime kunne beholde sitt grep om makten i den pågående borgerkrigen. Ifølge IDF har Iran siden 2011 utplassert 3.000 iranske soldater fra Quds-styrken i Syria, og finansiert utplasseringen der av 8.000 Hezbollah-soldater i tillegg til tusenvis av utenlandske shia-militstropper. For det andre, og ikke mindre viktig, har Den islamske revolusjonære garde (IRGC) konsentrert innsatsen om etablering av en avansert våpenstyrke og kommandostruktur i Syria, idet de har bygget et militært, stedfortredende nettverk i landet for å true og angripe Israel.

Iran legger ikke skjul på sine intensjoner. Iranske ledere gir regelmessig utrykk for at de ønsker at Israel skal forsvinne fra jordens overflate. I april 2020 truet den iranske lederen Mohsen Rezai med at «Hvis sionistenheten tar selv det minste initiativ, kan man være trygg på at vi vil jevne de israelske byene med jorden

Nyere eksempler på iransk aggresjon mot Israel fra Syria er blant annet:

10. februar 2018: Iransk drone med eksplosiver, sendt fra en flybase i Syria, tok seg inn i israelsk luftrom i et angrepsforsøk som ble avskåret av israelske helikoptere. Som svar slo Israel til mot utskytningsstedet for dronen og tolv andre iranske og syriske mål i Syria. Israel mistet et av sine F-16-fly i motoffensiven … et sjeldent tap for det israelske flyvåpen, selv om begge besetningsmedlemmene overlevde etter å ha skutt seg ut. Mer fra BBC:

9. mai 2018: Den iranske Quds-styrken i Syria avfyrte 20 raketter mot Israel. Som svar utførte Israel angrep på flere titalls militære mål tilhørende Quds-styrken i Syria. Mer fra New York Times.

20. januar 2019: Den iranske Quds-styrken i Syria avfyrte en iransk-produsert rakett mot et israelsk skisportssted på Golan-høydene. Som svar slo Israel til mot mål i den iranske Quds-styrken i Syria, deriblant ammnisjonslagre, et militæranlegg på Damascus International Airport og iranske etterretnings- og militære opplæringsteder. Mer fra CNN.

24. august 2019: Et angrep fra den iranske Quds-styrken med angrepsdroner, direkte ledet av den iranske generalen Qassem Soleimani, ble forhindret av IDF. Mer fra Washington Times.

9. september 2019: Sjiittiske militante i Syria som opererte under den iranske Quds-styrkens direkte kommando, avfyrte flere raketter mot Israel. Rakettene nådde ikke frem, og landet i Syria. Mer fra Washington Post.

19. november 2019: Iranske styrker i Syria avfyrte fire raketter mot Israel. Som svar rammet IDF flere titalls iranske og syriske mål i Israel, deriblant luftvernmissiler, hovedkvarterer til Quds-styrkene, våpenlagre og militæranlegg. Mer fra BBC.

Ledere verden over har fordømt iranske angrep på Israel fra Syria og forsvart Israels rett til å reagere. I mai 2018 uttalte den britiske statsministeren Theresa May: «Vi fordømmer Irans angrep på Israel. Israel har all rett til å forsvare seg.» Boris Johnson, som da var utenriksminister, oppfordret Iran «til å avstå fra videre opptrapping». Tyskland fordømte på samme vis Irans angrep som en «alvorlig provokasjon», og anerkjente Israels «rett til selvforsvar». Federica Mogherini, EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk, reagerte på det iranske angrepet ved å bekrefte at «Israel har rett til å forsvare seg».

På bakgrunn av det ovennevnte er det klart at Israels handlinger som svar på Irans militære trusler og aggresjon i Syria er selvforsvar, og er lovlige etter folkeretten.

Libanon og Hezbollah

Iran og Hezbollah fordømmer typisk alt Israel gjør i Libanon som krenkinger av folkeretten eller aggresjon. I august 2018 krasjet to IDF-droner mellom boligbygg i Beirut. Hezbollah-lederen Hassan Nasrallah langet ut mot Israel og sa at dette var «en svært, svært alvorlig utvikling». Ifølge en rapport fra Washington Institute skulle dronene rettes mot iranske våpenanlegg i Libanon. I januar 2018 beskyldte Hezbollah Israel for et bombeangrep i byen Sidon som såret et medlem av terrorgruppen Hamas. I januar 2019, da Israel oppdaget en rekke avanserte angrepstunneler som var gravd fra Libanon inn i Israel, og reagerte ved å sette opp et hinder, klaget Libanons nasjonale sikkerhetsråd over at dette representerte «en aggressiv handling». Representerer disse og beslektede handlinger faktisk aggresjon?

Man kan ikke forstå Libanon uten å skjønne den sentrale rollen spilt av Iran og deres allierte Hizbollah, som ifølge New York Times «dominerte» den siste libanesiske regjeringen. Iran støtter Hizbollah med 800 millioner dollar i året, en del av de antatte milliardene som Teheran årlig bruker til å drive konflikter over hele Midtøsten, deriblant massiv støtte til det syriske regimet og «motstandsgrupper» i Irak, Libanon, Jemen, Gaza og Vestbredden. Ifølge en FN-uttalelse fra elleve arabiske stater er Iran i dag «en statlig sponsor av terrorisme» i hele Midtøsten, og utfører «aggresjon i regionen».

Hizbollah blir av mange regnet som en terrororganisasjon, blant annet av USA, Storbritannia, Australia og Tyskland. I 2009 offentliggjorde Hizbollah et nytt charter der de kalte Israel en «evig trussel mot Libanon», lovte å støtte «den palestinske motstanden», og uttalte: «Vi avviser kategorisk ethvert kompromiss med Israel eller å anerkjenne deres legitimitet …»

Hizbollah har gjentatte ganger trappet opp konflikten ved Israels nordlige grense. I 2006 utløste Hizbollahs kidnapping av israelske soldater en 34 dager lang krig der Hizbollah vilkårlig avfyrte 3.900 raketter mot israelske befolkningssentre, slik at 49 sivile ble drept og 1.384 ble såret. I tillegg ble 121 israelske soldater drept og 1.244 såret. Krigen endte i en våpenstillstand etter resolusjon 1701 i Sikkerhetsrådet som krevde avvæpning av Hizbollah og bestemte at de eneste væpnede styrkene som fikk lov til å operere i det sørlige Libanon var UNIFIL og den libanesiske hær. Hizbollah har gjentatte ganger brutt våpenstillstanden gjennom forskjellige aggressive handlinger langs grensen mellom Libanon og Israel.

I desember 2018 og januar 2019 oppdaget Israel seks angrepstunneler Hizbollah hadde laget under grensen fra Libanon og inn i Israel. Tunnelene inneholdt avansert infrastruktur, deriblant elektrisitet, ventilasjon og kommunikasjonssystemer som gjorde terrorister i stand til å oppholde seg der i lange perioder. De var en del av en Hizbollah-plan om å angripe det nordlige Israel. I FNs debatt i desember nektet den libanesiske regjeringen å innrømme noen brudd på folkeretten. Da Israel reagerte ved å sette opp en sperring, klaget Libanons nasjonale sikkerhetsråd tvert imot over at dette utgjorde «en aggressiv handling».

 

Iran, 41. sesjon

«Okkupantmaktens kontinuerlige militære aggresjon mot de suverene statene Syria og Libanon og deres uskyldige befolkning er klare eksempler på åpenbare krenkinger av folkeretten, prinsipper og normer.»


Om UN Watch

UN Watch er en ikke-statlig organisasjon som ble grunnlagt i 1993. Den holder til i Genève i Sveits, og gransker Forente Nasjoner opp mot denne organisasjonens charter, og beskytter menneskerettighetene over hele verden. Mer informasjon på http://www.unwatch.org Dina Rovner, UN Watchs juridiske rådgiver, ledet undersøkelser og skrev rapporten. Simon Plosker, sjefredaktør i UN Watch, bidro med flere deler. Redaktør var administrerende direktør Hillel Neuer.

Om UN Watch-rapporten Dagsorden punkt 7 – Påstander fra enkeltland og svar fra UN Watch

Hver sesjon i FNs råd for menneskerettigheter (UNHRC) har et eget punkt på dagsorden som tar opp «Menneskerettighetenes situasjon i Palestina og andre okkuperte arabiske territorier». Dette defineres av UNHRCs resolusjon 5/1, som dekker «Krenking av menneskerettighetene og konsekvenser av den israelske okkupasjonen av Palestina og andre okkuperte arabiske territorier». Alle de andre punktene på rådets permanente dagsorden er generelle, og refererer ikke til noe spesielt land eller noen spesiell situasjon.

I debatten som finner sted tre ganger årlig i forbindelse med Dagsorden punkt 7, anklager Den palestinske selvstyremyndigheten (PA), Syria, Nord-Korea og flere titalls andre medlemmer av rådet rutinemessig Israel for å utføre tallrike forbrytelser og krenkinger av menneskerettighetene, samtidig som de ikke nevner Hamas, Islamsk Jihad eller Den palestinske selvstyremyndigheten. Debatten er fullstendig ensidig. Sammen med USA og mange andre demokratier deltar Israel ikke lenger i protester mot det selektive i dette punktet på dagsorden.

Derfor blir mange påstander protokollført i FN til tross for at de ikke har noe grunnlag i fakta. Hensikten med denne rapporten er å endre på dette ved å levere den første undersøkelsen av påstander fremsatt under Punkt 7, og å legge frem en detaljert analyse med henvisning til faktakilder og folkeretten. Perioden som dekkes i denne rapporten er de seks sesjonene i UNHRC som ble avholdt i 2019 og 2020.

Bakgrunn for dagsorden punkt 7 i FNs menneskerettighetsråd

Da man debatterte opprettelsen av det nye Rådet for menneskerettigheter i 2006, sendte FNs avdeling for offentlig informasjon ut en oversikt som lovte at «dagsordenpunktet som rettet seg mot Israel» i den gamle Menneskerettighetskommisjonen, punkt 8, i det nye rådet ville bli erstattet av et «blankt ark». Selv om det aldri ble noe av denne kursendringen, er det viktig å merke seg at et viktig FN-dokument erkjente det egentlige målet for dagsordenpunktet: å angripe Israel.

            Til tross for løftet om reform vekket det nye Rådet for menneskerettigheter i juni 2006 til live det beryktede punktet på dagsorden som ble nummer 7. Ikke noe annet land i verden blir utsatt for dette fokuset, som er inngravert i organets permanente dagsorden. Det sørger for å fornye landets unike og dårlige rykte ved hvert eneste møte i Rådet.

            Rådets troverdighet og legitimitet blir svekket så lenge ett eneste land blir utpekt samtidig som land som jevnlig krenker menneskerettighetene slipper unna. Punkt 7 står i motstrid til Rådets eget grunnleggende prinsipp om å være upartisk og ikke selektivt.

            FNs generalsekretær Ban Ki-moon kritiserte da også denne selektiviteten dagen etter at den ble etablert. Den 20. juni 2007 uttrykte Ban «skuffelse over Rådets beslutning om å peke ut Israel som det eneste regionale temaet på sin dagsorden, gitt omfanget og antallet krenkinger av menneskerettighetene verden over».

            Dessuten har vestlige demokratier ved mange anledninger uttrykt sin motstand mot Punkt 7. I uttalelser avlevert før og etter opprettelsen betegnet tradisjonelle tilhengere av menneskerettighetene punktet som partisk. Storbritannia sa at «ved å ‘peke ut’ ett land risikerte man å undergrave Rådet for menneskerettigheters egne prinsipper». Frankrike «beklaget at dagsordenen ble ubalansert ved at man trakk frem Palestina, noe som sto i motstrid til ikke-selektivitet».

            Australia og Nederland uttrykte lignende innvendinger, og beskrev punktet på dagsordenen som «unyttig». Canada sa at Rådet brøt med sine egne prinsipper om universalitet, upartiskhet, objektivitet og ikke-selektivitet. Landet sa at det å angripe enhver medlemsstat i FN var «politisering, selektivt, partisk og subjektivt». Også USA har kritisert Punkt 7 kraftig.

            Det er verdt å merke seg at vanligvis uttaler ikke USA, EU og andre demokratier seg under Punkt 7. I stedet uttrykker de eventuell kritikk av Israel og PA under den generelle debatten om menneskerettighetssituasjonen i alle land, som ligger under Punkt 4.

            Det er vårt håp at Rådet vil opprettholde FN-charterets løfte om lik behandling av alle nasjoner ved å fjerne Dagsorden Punkt 7. Inntil så skjer, er vi innstilt på å korrigere dokumentasjonen ved å publisere slike rapporter som den foreliggende.