Hvorfor Israel IKKE er en apartheid-stat

Definisjon apartheid

Store Norske Leksikon definerer apartheid som «navnet på den ideologien og det rasediskriminerende lovverket og politikken som det regjerende Nasjonalistpartiet benyttet for å forsvare det hvite herredømmet i Sør-Afrika etter 1948». I Israel-Palestina-konflikten blir anklage om apartheid brukt for å demonisere verdens eneste jødiske stat. Denne siden viser at apartheid-anklagen er falsk og ondsinnet.

Artikkelen ble publisert 30. mai 2021. Siste gang oppdatert 1. juni 2021. 

Hva betyr apartheid?

Ordet apartheid kommer fra afrikaans og betyr «atskilthet». I Midtøsten har alle de arabiske landene, inkludert palestinske selvstyremyndigheter på Vestbredden og Hamas-regimet på Gaza-stripen, ulike grad av apartheid-lignende tilstander. Palestinske selvstyremyndigheter har for eksempel dødsstraff for salg av eiendom til jøder. Hamas har for eksempel et nazi-inspirert charter som tar til orde for drap på jøder.

Til tross for systematiske menneskerettighetsbrudd og religiøs intoleranse i Midtøsten er det bare den jødiske staten som blir utsatt for demonisering med apartheid-stempel. Det skjer til tross for at Israel gir større frihet og bedre levestandard for sin arabiske minoritet enn det arabere har som minoritet i de aller fleste andre land. Araberne som er israelske statsborgere har politisk frihet og en levestandard som alle deres arabiske brødre bare kan misunne dem (med mindre de er oljesjeiker). Til tross for alt som Israel med rette og urette kan anklages for å ha påført palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen, ligger de i rangering av levekår (Human Development Index) og lykkerangering på nivå med sine arabiske brødre i nabolaget.

Jødene har vært en forfulgt og undertrykt minoritet i arabiske land i over 1300 år. Erfaringene frister ikke til gjentakelse. Nesten alle jøder har flyktet fra det arabiske området (og i stor grad fra resten av det muslimske området også), og nesten ingen kan tenke seg å flytte tilbake ut fra den statusen alle slags minoriteter har der. Israel er det eneste ørlille området jødene har. Da er det meget rimelig, og overhodet ikke rasistisk, at jødene sørger for å få beholde flertallet i Israel. Israel er ikke en apartheid-stat. En slik anklage er demoniserende mot Israel, enten den kommer fra Human Rights Watch eller fra venstresiden i Tromsø kommune.


image icon

«Der en direkte linje mellom retten det jødiske folket har til et hjemland og å føle seg trygge og frie uten diskriminering og forfølgelse, og retten til afrikanske amerikanere til å stemme og ha retten til lik beskyttelse av lovverket. Disse er uadskillelige etter mitt syn.» Barack Obama, 2015.


Røde Kors: Ikke apartheid i Israel

– Røde Kors kjenner veldig godt til det regimet som styrte Sør-Afrika under apartheidperioden, og vi svarer til alle dem som anklager Israel for det samme: Nei, det er ikke noe apartheid i Israel. Det er ikke noe regime som tror på en overlegen rase eller som nekter grunnleggende menneskerettigheter til én spesiell gruppe mennesker på grunn av deres påståtte underlegenhet. Det er en blodig nasjonal konflikt, hvor det mest fremtredende og tragiske er en årelang okkupasjon. Men det er ikke noe apartheid, sa sveitsiske Jacques De Maio, som leder Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Israel og i de palestinske selvstyremyndighetene, i 2017.

De som anklager Israel for apartheid gjør det ikke for å oppnå en bedre fredsløsning, men for å isolere Israel internasjonalt, og eliminere landet gjennom sanksjoner. Det jødiske folket husker at før hvert forsøk på å utrydde dem, enten det var i inkvisisjonen eller Holocaust, ble det satt i gang kampanjer for å delegitimere dem.

”Israel er ikke en apartheidstat og vil aldri bli det, selv ikke om palestinerne fortsetter å avvise fred. De som anklager Israel for apartheid er delaktige i det tredje og kanskje siste skrittet i kampen for å ødelegge nasjonen. De begår dessuten grov urett mot de millioner av amerikanere og sørafrikanere som har vært ofre for virkelige apartheid-systemer,” skriver Michael Oren, historiker, forfatter, tidligere Knesset-medlem og Israels tidligere ambassadør i Washington.


image icon

«Dere har palestinere boende i Israel med fulle politiske rettigheter, og dere har ikke diskriminerende lover mot dem, som å ikke la dem svømme ved visse strender eller noe slikt. Jeg mener det er urettferdig å kalle Israel en apartheidstat.» Frederik Willem de Klerk, tildelt Nobels fredspris for avvikling av apartheid.


Human Rights Watch, Israel og apartheid

I april 2021 kom Human Rights Watch (HRW) med en rapport hvor Israel blir anklaget for apartheid. (Les MIFFs faktasjekk på rapporten.) Rapporten går langt i å framstille det som rasistisk at Israel har lover som sikrer jøder fra hele verden statsborgerskap. Det er ikke noe nytt at HRW demoniserer Israel. HRW var aktive på Durban-konferansen tilbake i 2001, da deltakerne oppmuntret til «fullstendig internasjonal isolasjon av Israel som en apartheidstat». HRW har også stadig kommet med anklager om «krigsforbrytelser».

I 2009 fikk dette Robert L. Bernstein, HRWs grunnlegger, til å reagere. Israel er et åpent samfunn med mulighet for intern kritikk, og har dermed evne til å korrigere seg selv. De arabiske nabostatene er i stor grad brutale, lukkede, autoritære samfunn, som i svært liten grad tillater intern kritikk. Til tross for dette får Israel mye mer kritikk enn sine naboer fra internasjonale organisasjoner, skrev Bernstein i New York Times.

– Hamas og Hizbollah er støttet av Irans regjering, som åpent har erklært sitt ønske om, ikke bare å ødelegge Israel, men å drepe jøder overalt, skrev Bernstein. Lederne av HRW vet at Hamas og Hizbollah velger å kjempe krig fra tett befolkede områder, og med vilje gjør boligområder til krigssoner. De vet at stadig mer og bedre våpen strømmer inn til Gaza-stripen og Libanon. De vet at disse militante gruppene frarøver palestinerne enhver sjanse til en fredelig framtid. Likevel velger de å kritisere Israel.

Apartheid og Israels nasjonalstatslov

Bergens Tidende har hevdet Israels nasjonalstatslov (fra 2018) «i praksis er en innføring av apartheid i landet». Mellomkirkelig råd i Den norske kirke har gjengitt lignende anklager. Dette er oppspinn. Blant europeiske demokratier har syv land lignende nasjonallover, påpeker Eugene Kontorovich i The Wall Street Journal. Ta for eksempel Slovakia. Deres grunnlov omtaler «vi, den slovakiske nasjonen» og understreker «den naturlige retten til nasjoners selvbestemmelse». Latvias grunnlov beskriver «den ubøyelige viljen til den latviske nasjon til å ha sin egen stat og dens ufravikelige rett til selvbestemmelse for å garantere eksistensen og utviklingen av den latviske nasjonen, dens språk og kultur gjennom århundrene». Om lag 25 prosent av Latvias befolkning er russere, men vi har ikke registrert at Bergens Tidende eller Den norske kirke svinger svøpen over regjeringen i Riga. Langt mindre med demoniserende anklager om «apartheid».

image icon

Ved å utvide definisjonen av apartheid så mye at det rammer Israel, kan nesten alle land i verden bli stemplet som apartheid. Se 5 minutters forklaring av Daniel Pomerantz i Honest Reporting.

Palestinske myndigheter har hatt en nasjonalstatslov helt fra 2003. I deres lov lyder det: «Palestina er en del av større arabiske verden, og det palestinske folk er en del av den arabiske nasjon. Arabisk enhet er et mål som det palestinske folk håper å oppnå.» Det blir også slått fast at «arabisk og islam er det offisielle palestinske språk og religion» og «prinsippene for islamsk sharia er en hovedkilde for lovgivningen». Hva er det med norske bedrevitere som får dem til å gråte krokodilletårer over at en arabisk sharia-stat ikke får vokse fram før den aksepterer fred med sine naboer, mens verdens eneste jødiske stat blir anklaget for apartheid når den klargjør sin jødiske karakter?



Sammenligning Apartheid Sør-Afrika og Israel

En enkel sammenligning mellom apartheid-regimet i Sør-Afrika og Israel viser at det ikke er noe grunnlag for anklagen om at Israel er en apartheid-stat.

APARTHEID SØR-AFRIKAISRAEL
Det hvite mindretallet nektet det svarte flertallet sør-afrikanere statsborgerskap og stemmerett.
Sør-Afrikas første grunnlov slo fast at landet skal styres av et parlament med bare hvite representanter.
Det jødiske flertallet i staten Israel gir den arabiske minoriteten (ca. 20 prosent) fulle rettigheter som statsborgere, stemmerett og representanter i nasjonalforsamling og regjering.
Araberne har egne partier og er også representert i andre partier.
Apartheid var et politisk og økonomisk system hvor hvite undertrykte mennesker med andre hudfarger.
Alle sørafrikanere ble klassifisert etter fire rase: Hvit, inder, farget eller svart.
Det jødiske flertallet i Israel kommer fra helt ulike kanter av verden, og har alle ulike hudfarger, inkludert svarte. De fleste jødene i Israel har bakgrunn fra orientalske land.
Israelske statsborgere blir ikke klassifisert etter rase, men etter religion.
Det hvite mindretallet gjorde alt for å forhindre de svarte i å engasjere seg politisk i organisasjoner og foreninger.
En landlov fra 1913 nektet svarte å eie jord.
Det arabiske mindretallet har organisasjonsfrihet og ytringsfrihet, til tross for at flere av dem åpent sympatiserer med Israels fiender.
Det arabiske mindretallet kan fritt kjøpe og eie jord.
(Palestinske myndigheter, har imidlertid, dødsstraff eller livstid for salg av eiendom til jøder.)
Ekteskap og seksuelle forhold mellom mennesker av forskjellig rase var forbudt.Israelsk lovgivning legger ingen hinder for ekteskap og seksuelle forhold mellom jøder og arabiske statsborgere. (Under den andre intifadaen ble det innført restriksjoner for familiegjenforening med palestinere på Vestbredden og Gaza-stripen.)
Apartheid-regimet hadde lover som gjorde det nesten umulig for ikke-hvite å få høyere utdannelse.Arabere i Israel har rett til høyere utdanning, og er overrepresentert i flere yrker med høyere utdanning. Israel har også brukt milliarder av kroner på å stimulere arabere til høyere utdanning. Andelen arabere som tok høyere utdanning økte med nesten 80 prosent fra 2011 til 2018.
Diskriminering forekommer helt sikkert, men situasjonen for minoriteten i Israel er bedre enn for eksempel i Frankrike og Storbritannia. [Iran nekter f. eks. baha’ier all høyere utdanning.]
En lov fra 1950 gav apartheidregimet mulighet til å arrestere enhver som var mistenkt for å være ”kommunist” på ubestemt tid.Israel har et velfungerende rettssystem som arbeider aktivt for å sikre de politiske
rettighetene til minoriteter.
Israel har tillatt arabiske Knesset-representanter å komme med fiendtlige erklæringer mot sin egen stat og store islamske demonstrasjoner.
Lover fra 1913 og 1926 reserverte mange jobber i tatsadministrasjonen for hvite, og sikret at ikke-hvite skulle få dårligere betalt enn hvite.Den arabiske minoriteten i Israel deltar på lik linje i arbeidslivet, med noen begrensninger for dem som ikke har sikkerhetsklarering (fordi de frivillig har valgt å nekte militærtjeneste).
Apartheid-regimet begrenset de svartes bevegelsesfrihet kraftig.Arabere i Israel har generelt full bevegelsesfrihet. På den andre side har jøder i flere år følt det utrygt å dra inn i arabiske byer.

Sammenligning Apartheid Sør-Afrika og palestinerne på Vestbredden og Gaza

Det svarte flertallet i Sør-Afrika kjempet generelt ikke for ødeleggelsen av Sør-Afrika som land, men bare for avvikling av apartheid-regimet som nektet stemmerett til flertallet i landet.En stor andel palestinere på Vestbredden og Gaza-stripen mener Israel ikke har rett til å eksistere som en jødisk stat.
Dette reflekteres spesielt i den store oppslutningen i den rasistiske terrorbevegelsen Hamas. Heller ikke Fatah aksepterer Israels jødisk identitet.
Deler av anti-apartheid bevegelsen brukte vold, men veien til en løsning kom etter at Mandela hadde jobbet i mange år for ikke-vold og søkte forhandlinger. Sør-Afrika var aldri i nærheten av å stå overfor den samme trusselen som Israel står overfor fra palestinske terrorgrupper, Iran og fiendtlige arabiske land.En del palestinske bevegelser bruker vold og terror som hovedstrategi, og de palestinske selvstyremyndighetene har ikke vist vilje til å stanse dette. Deres krig mot Israel er støttet militært og økonomisk av Iran og fiendtlige arabiske land. Palestinske myndigheter har også nektet forhandlinger siden 2014.
Apartheid-regimet gjennomførte raseskille på strender, offentlige toaletter og parkbenker.Voldelige opprør (intifadaer) har tvunget Israel til å innføre ulike restriksjoner for palestinerne, som veisperringer og sikkerhetsbarrieren. Israel bygger også egne veier for israelere, på grunn av angrep mot kjøretøy. Tiltakene er ikke basert på raseskille.
Det svarte flertallet i Sør-Afrika ble ikke tilbudt en egen stat.Palestinerne har gjentatte ganger avvist tilbud om å opprette en arabisk-palestinsk stat ved siden av en jødisk stat helt tilbake til 1930-tallet.
Apartheid-regimet la store hindringer for svartes utdanning.Palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen har ofte langt høyere utdanning enn arabere i nabolandene. Allerede på 1980-tallet fikk den palestinske ungdommen mer utdanning enn ungdom i Storbritannia.
Utdanningen er i stor grad finansiert av FN. PA driver sine egne skoler. De siste tiårene har palestinske myndigheter misbrukt sin frihet til å fremme jihad, vold og martyrdød i skolebøkene.
Det svarte flertallet i Sør-Afrika kunne bare drømme om selvstyreområder eller siviladministrasjon.De aller fleste palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen
har vært under de palestinske selvstyremyndighetenes sivile kontroll siden midten av 1990-tallet.
De svarte i Sør-Afrika hadde ikke stemmerettigheter.Palestinerne på Vestbredden og Gaza-stripen har stemmerett til valg i de palestinske selvstyremyndighetene. For at det skulle være aktuelt med stemmerett i Israel ville det innbære en anneksjon av de okkuperte områdene.
Apartheid-regimet begrenset de svartes bevegelsesfrihet kraftig.Israelske kontrollposter og veisperringer hindrer palestinernes bevegelsesfrihet, men sparer samtidig en mengde menneskeliv. Ofte blir selvmordsterrorister og andre militante palestinere stanset i disse sperringene.
Jfr. flyplasskontroller.


image icon

«Anklagene om at Israel er en apartheidstat er en falsk og ondsinnet en som forhindrer fred og harmoni, heller enn forfremmer den. (…) Her er det heller intet ønske om å opprettholde et institusjonalisert regime av systematisk undertrykkelse og dominans av en rasegruppe.» Sør-afrikansk jurist og dommer Richard Goldstone i New York Times i 2011.


Israel og apartheid

Svertekampanjen om Israel som apartheid-stat begynte under den kalde krigen, og var finansiert av kommunistene. En hovedhensikt med kommuniststatenes anti-israelske kampanjer var å bygge allianser med arabiske land. Mange ideer som siden har spredt seg rundt omkring i verden begynte i den ideologiske lapskausen av kommunisme, arabisk nasjonalisme og islamisme: Zionisme er rasisme, zionisme er det samme som imperalisme, Israel er USAs vaktbikkje i Midtøsten, zionisme fremmer antisemittisme og zionisme er det samme som sør-afrikansk apartheid. Alle disse anklagene skriver sin historie tilbake til den kalde krigen.

Historien til apartheid-anklagen mot Israel

I 1975 utga den kommunistiske ukrainske staten en offisiell publikasjon med tittelen Zionisme og Apartheid. Vestlige akademikere som besøkte kommunistlandene, kom tilbake med egne eller andres skrifter som var fulle av demonisering av Israel og zionismen. Boken Zionisme, imperalisme og rasisme, utgitt i 1979, inneholdt et kapittel av Fayez Sayegh hvor det blant annet ble hevdet: “Dette århundret har vært vitne til tre perfekte rasismer: Arisk eller nazistisk rasisme, zionistisk rasisme og apartheid rasisme.”

Svertekampanjen mot Israel fikk en kraftig oppsving da FNs generalforsamling i 1975 vedtok en resolusjon som likestilte zionisme med rasisme. (FN trakk tilbake vedtaket i 1991.) Det siste oppsvinget kom i 2001. Under FNs konferanse mot rasisme i Durban i Sør-Afrika benyttet en rekke organisasjoner sjansen til å starte en global kampanje mot Israel som en “rasistisk apartheid-stat”. Konferansen ble misbrukt av noen med en anti-Israel agenda som gjorde det til en antisemittisk hendelse, sa Sør-Afrikas daværende viseutenriksminister Aziz Pahad. Mary Robinson, tidligere president i Irland, sa at det var en veldig antisemittisk atmosfære på Durban-konferansen.

Dobbeltstandard mot Israel

Israel har handelsforbindelse med Sør-Afrika, derfor er Israel en apartheid-stat, var et av argumentene som ble brukt på 1970-tallet. Problemet, da som nå, var imidlertid at man brukte én lov for Israel og en annen for alle andre. En amerikansk undersøkelse som ble gjengitt i 1976 viste at 24 afrikanske stater regjert av svarte hadde handelsforbindelse med Sør-Afrika, direkte eller indirekte. I tillegg handlet de fleste arabiske og kommunistiske land med Sør-Afrika. Saudi-Arabia eksporterte olje for millioner av kroner. Også Norge, Sverige og Danmark handlet med Sør-Afrika, og Frankrike var våpenleverandør nummer én. Norges handel med apartheid-regimet var fordoblet fra 1974. Slik var altså situasjonen i 1976, men ingen satte likhetstegn mellom Saudi-Arabia og apartheid, Frankrike og apartheid eller Norge og apartheid. Også på 1970-tallet var det bare Israel som ble utvalgt som syndebukk.

Apartheid og antisemittisme

I mai 2021 slo demokratiske Kongress-medlemmer i USA fast at apartheid-anklager mot Israel “er antisemittiske og at de bidrar til et klima som er fiendtlig mot mange jøder”. HL-rapporten om antisemittisme fra 2012 viste en klar kobling mellom holdninger til konflikten mellom Israel og palestinerne og holdninger til jøder generelt. Graden av antisemittisme er størst blant de ivrigste støttespillerne til palestinerne. Halvparten av dem som støtter radikale, palestinskvennlige standpunkter, har antisemittiske, til dels sterkt antisemittiske holdninger. Blant dem som støtter propalestinske holdninger er det 1 av 4 som viser ulik grad av antisemittisme.


image icon

«Jeg representerer meg selv som en muslimsk araber som bor i Israel, som en liberal og fri jente i motsetning til andre arabiske jenter som bor i arabiske land og ikke har de menneskerettighetene jeg har som ytringsfrihet og verdighet. (…) Det er folk som oppfordrer til å boikotte oss og sier at det er apartheid i Israel, men jeg prøver å vise Israel som et land som er annerledes enn hva de tror.» Bushra Khalilieh


«Anklager om apartheid-veier»

Fram til palestinerne begynte sin første intifada i slutten av 1987, kunne innbyggerne i Israel, Vestbredden og Gaza i prinsippet reise fritt i hele området uten noen kontroll. Første gang området var avstengt, var da Arafat stod fram på radio Monte Carlo (mye brukt radiostasjon den gangen) og oppfordret alle palestinere fra Vestbredden og Gaza til å knivdrepe israelere, og flere fulgte hans oppfordring.

Etter Oslo-avtalen ble sikkerhetstiltakene gradvis opphevet. Like før den andre intifadaen startet i september 2000, var situasjonen slik (beskrevet av Hirsch Goodman i Jerusalem Report): Nesten hver femte bil han møtte de fire gangene ukentlig han kjørte mellom Tel Aviv og Jerusalem, hadde palestinske skilt. Kanskje en av femti var fra Jordan. I kasinoet i Jeriko var det åpnet en kosher restaurant. Titusener av israelere handlet uten frykt i Jenin, Nablus, Tul Karm og gamlebyen i Jerusalem, særlig på sabbaten. Restauranter i Betlehem og Ramallah var fulle av israelere. Og det var “in” i Israel å ligge på stranden i Gaza i weekenden. Godt over 100.000 palestinere arbeidet i Israel hver dag. Kontrollen var mye lettere enn den måtte være siden.

Terroren tok for alvor av i 2001 og 2002. På det meste kom det opp i over hundre terrordrepte israelere i måneden, og trenden var økende. Det var klart at Arafat støttet terroren. Ikke noe samfunn kan leve med en slik situasjon. Israel hadde da to valg: Enten kapitulere (for eksempel med hensyn til “rett til å vende tilbake”) eller gjennomføre et system med sikkerhetstiltak, inkludert veier stengt for palestinerne og sikkerhetsgjerdet. Tilbakene utgjør et system som til sammen har utrettet det eksperter sa var umulig: Stanse selvmordsbombere og andre terrorister.

Men det store flertallet av israelerne, fra statsministeren og nedover, ser fram til den dagen da de igjen kan handle fritt i de palestinske områdene og palestinerne reise fritt i Israel. Hver eneste tiltak som blir anklaget for apartheid er en ren sikkerhetssak, som man egentlig ikke ønsker.

Nelson Mandela og apartheid

Den mest kjent motstandskjemperen mot apartheid i Sør-Afrika var Nelson Mandela (1918-2013). I 1994 ble hans Sør-Afrikas første svarte president, den første som var valgt i frie valg blant alle landets innbyggere. Mandela satt fengslet i 27 år. Etter at han ble løslatt i 1990, var det begynnelsen på slutten for apartheid-regimet i Sør-Afrika.

Apartheid og Nelson Mandela

Et viktig krav for ANC og Nelson Mandela var at de svarte i Sør-Afrika skulle få stemmerett. Apartheid-regimet nektet de svarte stemmerett. “Mandela ble flere ganger arrestert og stilt for retten for sin aktivitet i ANC. I 1956 ble han tiltalt for høyforræderi, men siden frikjent. I 1962 ble han dømt til fengsel for å ha reist til utlandet ulovlig,” skriver FN-sambandet.

Apartheid-regimet dømte Nelson Mandela til livstid i fengsel i 1964. De første årene satt han fengslet på Robben Island, en fengselsøy som ligger utenfor Cape Town. Etter at Mandela slapp ut fra fangenskap i 1990, forhandlet han frem en avtale for å avvikle apartheid-regimet. I 1993 ble Mandela tildelt Nobels fredspris sammen med Frederik Willem de Klerk, Sør-Afrikas daværende president.

Apartheid i Sør-Afrika

Allerede før apartheid ble institusjonalisert i Sør-Afrika (Population Registration Act fra 1950) var rasediskriminerende lover på plass. Flere av de rasesegmenterende tiltakene var en arv fra kolonitiden under nederlendere og briter. I 1910 fikk Sør-Afrika nominell uavhengighet fra Storbritannia, og allerede i 1913 ble det innført en landlov som sterkt begrenset svartes rettigheter til eiendom. Apartheid var navnet raseskille-tilhengerne selv ga systemet fra 1948.

Hva er apartheid?

”Apartheid var et politisk og økonomisk system basert på folks hudfarge. Mellom 1948 og 1994 ga systemet makt og økonomiske muligheter til et lite, hvitt mindretall i Sør-Afrika – og nesten ingen rettigheter til landets svarte flertall,” skriver Mangus Bjørnsen på Afrika.no.

Apartheid fakta

Noen fakta om apartheid: I 2002 ble apartheid definert av Roma-statutten til Den internasjonale straffedomstolen som en forbrytelse mot menneskeheten. Apartheid blir beskrevet som en forbrytelse “begått i sammenheng av et institusjonalisert regime av systematisk undertrykkelse og dominering av en rasegruppe over andre rasegrupper eller grupper og begått med intensjon om å opprettholde dette regimet”.

Jimmy Carter

I 2006 kom Jimmy Carter (USAs president 1977-81) med boken Palestina: Fred, ikke apartheid. I etterkant presiserte Carter at den “apartheid” som han hevder å se på Vestbredden ikke er av samme typen som den som var i Sør-Afrika. Israels “apartheid” bygger ikke på rasisme, men på at et mindretall av israelerne ønsker palestinsk land (jødiske bosetninger), skrev Jimmy Carter.

B’tselem

B’tselem er en israelsk gruppe grunnlagt i 1989. Gruppen er i stor grad finansiert fra utlandet, og særlig EU og europeiske land. I januar 2021 satte B’tselem i gang en kampanje som anklager Israel for å være en apartheid-stat. B’tselems retorikk har gjennom årene blitt mer og mer politisert, og dreier seg mindre om å sette fokus på menneskerettighetsbrudd og mer om å delegitimere Israel, skriver NGO Monitor.

Israel Apartheid Week

I 2005 startet anti-israelske aktivister i Toronto, Canada, en såkalt Israel Apartheid Week. Dette har siden vokst til en internasjonal årlig kampanje i februar eller mars, hvor Israel blir demonisert for å være en apartheid-stat. Israel Apartheid-uken fokuserer særlig sin aktivitet inn mot høyskoler og universiteter. Målet til aktivistene er som regel ikke å få til en løsning på konflikten, men å fjerne verdens eneste jødiske stat.