Palestinerne har avvist sin egen stat gang på gang

Peel-kommisjonen foreslo å dele det britiske mandatområdet i en jødisk stat og en arabisk stat. Araberne i området avviste en jødisk stat og krevde stans i jødisk immigrasjon og eiendomskjøp i området.

Storbritannias politiske plan (White Paper) fra 1939 la opp til etablering av et jødisk nasjonalhjem i en uavhengig palestinsk stat i løpet av 10 år. Den begrenset jødisk immigrasjon til 75.000 over en periode på 5 år og erklærte at videre immigrasjon skulle avgjøres av det arabiske flertallet. Forslaget ble offisielt avvist av araberne i området, anført av Jerusalems stormufti Haj Amin Effendi al-Husseini.

FNs delingsforslag anbefalte en deling av det britiske mandatområdet i en arabisk og en jødisk stat. Planen ble avvist av lokale arabiske ledere og arabiske land. Straks forslaget ble vedtatt i FNs generalforsamling av et knapt to tredelers flertall trappet arabere i mandatområdet opp terror og krigføring mot jødiske mål.

I hele denne perioden var Vestbredden og Gaza ikke under israelsk kontroll. Palestinerne kunne ha krevd en uavhengig palestinsk stat fra jordanerne, men det gjorde de ikke. Palestinerne kunne ha krevd en uavhengig palestinsk stat fra egypterne, men det gjorde de ikke.

Etter Seksdagerskrigen signaliserte Israel vilje til å gjøre territorielle kompromisser for en omfattende fredsavtale med arabiske land. Palestinerne arbeidet aktivt i kulissene og fikk åtte arabiske statsledere til å svare med Khartoum-resolusjonen høsten 1967: «Nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel.»

Fredsavtalen mellom Egypt og Israel tok til orde for selvstyre for palestinerne på Vestbredden og Gaza, noe som på sikt kunne ført til en egen statsdannelse. Palestinerne, anført av PLO-leder Yasser Arafat, fordømte Egypts vilje til å inngå fred med Israel.

Under forhandlinger ledet av USAs president Bill Clinton gikk Israels statsminister Ehud Barak med på å etablere en palestinsk stat på hele Gaza-stripen og 97 prosent av Vestbredden. Arafat sa nei og startet den andre intifadaen.

På dette tidspunkt hadde Israel allerede trukket seg helt ut av Gaza tre år tidligere. Statsminister Ehud Barak tilbød Mahmoud Abbas en videre tilbaketrekning som skulle gi en palestinsk stat tilnærmet nettoarealet av Vestbredden. De små områdene som Israel skulle beholde, skulle bli erstattet med arealer fra Israel innenfor våpenhvilelinjene fra 1949. Abbas vendte aldri tilbake med et svar på forslaget, og sa dermed i realiteten nei.

USAs utenriksminister John Kerry arbeidet hardt for å få til etableringen av en palestinsk stat på basis av våpenhvilelinjene fra 1949 (“1967-grensene”), men med gjensidig enighet om bytte av landområder. Også denne gang nektet palestinerne å anerkjenne Israel som jødenes nasjonale hjemland.

Den foreløpig siste kjente gang palestinerne sa nei til sin egen stat var så sent som i januar 2018. Ifølge palestinernes sjefsforhandler Saeb Erekat la Trumps plan opp til etablering av en palestinsk stat på 80 prosent av arealet til Vestbredden. Palestinerne sa, som så mange ganger før, nei.