Palestinerne har avvist sin egen stat gang på gang

Hvis palestinerne virkelig ønsker sin egen stat, hvorfor har de da gjentatte ganger avvist tilbud om «Palestina»?

PLO-flagg. (Foto: clorofollia, flickr.com)
PLO-flagg. (Foto: clorofollia, flickr.com)

Det er dette spørsmålet de som demoniserer Israel ikke klarer å svare på. Gang på gang har palestinerne avvist opprettelse av en palestinsk stat, uten en gang å komme med noe mottilbud.

Klikk deg gjennom alle årstallene da palestinerne avviste å opprette en palestinsk stat. Hadde palestinerne noen gang sagt ja, ville det ikke vært noen «okkupasjon, bosetning, kontrollpunkter og murer» å fordømme Israel for.

1. 1937

Peel-kommisjonen foreslo å dele det britiske mandatområdet i en jødisk stat og en arabisk stat. Araberne i området avviste en jødisk stat og krevde stans i jødisk immigrasjon og eiendomskjøp i området.

2. 1939

Storbritannias politiske plan (White Paper) fra 1939 la opp til etablering av et jødisk nasjonalhjem i en uavhengig palestinsk stat i løpet av 10 år. Den begrenset jødisk immigrasjon til 75.000 over en periode på 5 år og erklærte at videre immigrasjon skulle avgjøres av det arabiske flertallet. Forslaget ble offisielt avvist av araberne i området, anført av Jerusalems stormufti Haj Amin Effendi al-Husseini.

3. 1947

FNs delingsforslag anbefalte en deling av det britiske mandatområdet i en arabisk og en jødisk stat. Planen ble avvist av lokale arabiske ledere og arabiske land. Straks forslaget ble vedtatt i FNs generalforsamling av et knapt to tredelers flertall trappet arabere i mandatområdet opp terror og krigføring mot jødiske mål.

4. 1948-1967

I hele denne perioden var Vestbredden og Gaza ikke under israelsk kontroll. Palestinerne kunne ha krevd en uavhengig palestinsk stat fra jordanerne, men det gjorde de ikke. Palestinerne kunne ha krevd en uavhengig palestinsk stat fra egypterne, men det gjorde de ikke.

5. 1967

Etter Seksdagerskrigen signaliserte Israel vilje til å gjøre territorielle kompromisser for en omfattende fredsavtale med arabiske land. Palestinerne arbeidet aktivt i kulissene og fikk åtte arabiske statsledere til å svare med Khartoum-resolusjonen høsten 1967: «Nei til fred med Israel, nei til anerkjennelse av Israel, nei til forhandlinger med Israel.»

6. 1979

Fredsavtalen mellom Egypt og Israel tok til orde for selvstyre for palestinerne på Vestbredden og Gaza, noe som på sikt kunne ført til en egen statsdannelse. Palestinerne, anført av PLO-leder Yasser Arafat, fordømte Egypts vilje til å inngå fred med Israel.

7. 2000/2001

Under forhandlinger ledet av USAs president Bill Clinton gikk Israels statsminister Ehud Barak med på å etablere en palestinsk stat på hele Gaza-stripen og 97 prosent av Vestbredden. Arafat sa nei og startet den andre intifadaen.

8. 2008

På dette tidspunkt hadde Israel allerede trukket seg helt ut av Gaza tre år tidligere. Statsminister Ehud Barak tilbød Mahmoud Abbas en videre tilbaketrekning som skulle gi en palestinsk stat tilnærmet nettoarealet av Vestbredden. De små områdene som Israel skulle beholde, skulle bli erstattet med arealer fra Israel innenfor våpenhvilelinjene fra 1949. Abbas vendte aldri tilbake med et svar på forslaget, og sa dermed i realiteten nei.

9. 2014

USAs utenriksminister John Kerry arbeidet hardt for å få til etableringen av en palestinsk stat på basis av våpenhvilelinjene fra 1949 (“1967-grensene”), men med gjensidig enighet om bytte av landområder. Også denne gang nektet palestinerne å anerkjenne Israel som jødenes nasjonale hjemland.

10. 2018

Den foreløpig siste kjente gang palestinerne sa nei til sin egen stat var så sent som i januar 2018. Ifølge palestinernes sjefsforhandler Saeb Erekat la Trumps plan opp til etablering av en palestinsk stat på 80 prosent av arealet til Vestbredden. Palestinerne sa, som så mange ganger før, nei.

—————————————-

Når man ser gjennom hele denne listen, forstår man noe helt sentralt om konflikten: Det er ikke mangelen på en palestinsk stat som er problemet, det er palestinernes intense motvilje mot en jødisk stat. Hindringen for en løsning med to stater for to folk, er at Fatah og PLO, støttet av en samlet arabisk liga, avviser at Israel skal forbli en jødisk stat. Den arabiske liga gjorde det klinkende klart i sitt møte 25. mars 2014. Vedtaket var enstemmig: «Absolutt og kategorisk avvisning av å anerkjenne Israel som en jødisk stat.»

Norges offisielle mål er to stater, Israel og Palestina, som lever side om side i fred. Men alle de norske organisasjonene som mottar mer enn hundre millioner kroner årlig fra staten har et gedigent og pinlig problem: Ikke noen av dem kjenner en eneste palestinsk politiker eller samfunnsleder som offentlig tar til orde for å anerkjenne Israel som et nasjonalt hjemland for det jødiske folk.

Forrige artikkelFire spørsmål som alle Israel-venner må kunne utenat
Neste artikkelHver morgen blir skolejentene i Betlehem minnet om jihad
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Conrad Myrland (f. 1979) er daglig leder og ansvarlig redaktør i MIFF. Han utviklet nettstedet på sin fritid fra januar 2001 til juli 2007. Fra august 2007 har Myrland arbeidet fulltid for MIFF. Myrland har utdannelse i økonomi og administrasjon fra Høgskolen i Stavanger og internett-studier ved Curtin University of Technology, Perth, Australia. I perioden 2001-2005 var han fungerende redaktør, deskansvarlig og journalist i lokalavisen Solabladet. Myrland har vært medarbeider for MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus siden 1995.
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -