En gal tilnærming til fred

Det følgende er en fri gjengivelse av hovedsynspunktene i en leder i Jerusalem Post, 22.12.00: Lederen kommenterte Peres’ forsøk på å bli statsministerkandidat for venstresiden i konkurranse med Ehud Barak. Det mislyktes fordi han ikke fikk 10 medlemmer av Knesset til å støtte seg.

MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

Avisen skriver at Peres og hans støttespillere virker lykkelig uberørt av Yasser Arafats avvisning av Clintons Camp David-forslag og den væpnede intifadaen mot Israel.

Peres har sine ambisjoner, og meningsmålinger viser at han ligger bedre an enn Barak i det kommende valget. Men ellers er det to grunner til at han vil bli kandidat: Barak skal for det første ikke være villig til å “snu enhver stein” for å få fred med palestinerne. En annen grunn til at det ikke var mulig å få til en avtale, skal være dårlig “kjemi” mellom Yasser Arafat og Ehud Barak.

Den opprinnelige Camp David-avtalen ble framforhandlet på slutten av 1970-tallet mellom Menahem Begin (Israels statsminister), Anwar Sadat (Egypts president) og Jimmy Carter (amerikansk president). Siden har verden, og i økende grad israelerne selv, kommet til å tro at Israel har nøkkelen til fred. Selve navnet på Fred Nå-bevegelsen gir klart uttrykk for at israelerne kan få fred når de måtte ønske, bare de er villige til å “avslutte okkupasjonen” og skape en palestinsk stat.
Tanken bak er at dersom Israel gir helt, eller nesten helt, etter for de palestinske kravene, vil det ikke bety tap av noe livsviktig, men heller føre til at Israel står sterkere etterpå, moralsk og strategisk.

Dette synet har ikke vært helt uten grunn, spesielt i den perioden da Israel håpet at det palestinske problemet ville bli borte av seg selv. Og det stemmer at den rette typen fredsavtale ville styrke Israel moralsk, strategisk og demokratisk.

Men det venstresiden overser, er at palestinernes krav ikke ender med det de trenger for en levedyktig stat. De omfatter krav som er laget for å undergrave Israels levedyktighet og legitimitet og derfor legge grunnlaget for at konflikten fortsetter. Enda viktigere: Venstresiden har ikke forstått at det som gjelder nå, ikke er å presse Israel til enda større innrømmelser, men å overbevise palestinerne om at nå er det deres tur til å inngå kompromiss.

Noen tror at en slik kompromissvilje er nært forestående. Men da har de ikke lyttet til palestinerne selv. Den ledende palestinske forhandleren i Washington akkurat nå [22.12.00], Saeb Erekat, gjentok nylig at “FN-resolusjonene 242 og 338 må gjennomføres. Det betyr at Israel må trekke seg tilbake til grensen fra 4. juni 1967 [før seksdagerskrigen], og flyktningeproblemet må løses i samsvar med FN-resolusjon 194”.

Nå er det slik at de nevnte resolusjonene ikke krever det palestinerne hevder (tilbaketrekning til grensen fra 1966 og “rett til å vende tilbake”). Derfor forsøkte de arabiske statene uten hell å endre resolusjonene da de ble vedtatt. (Se artikkelen Resolusjon 242.) Poenget er: Palestinerne har ikke rikket seg en tomme fra en posisjon som ikke er mindre absolutt enn den Hafez Assad tok med seg i graven.

Venstresiden ser ikke ut til å ha forstått at en avslutning av konflikten ikke har noen sammenheng med Baraks personlighet eller med å gjøre enda flere innrømmelser enn han har gjort allerede. Noen på venstresiden ser ut for å ha glemt at til og med Peres skal ha kritisert Barak for å ha gitt for mye på Camp David. Til og med Peres må forstå at fred ikke er kunsten å gi en innrømmelse til, men om å overbevise motparten om at Israel har linjer det ikke vil gå over.

I den grad det skader Israels evne til å trekke “røde linjer” på en troverdig måte, sikrer “fredsleiren” (venstresiden) i virkeligheten at ingen fredsavtale blir oppnådd.

Dessuten: “Fredsleiren” burde ikke ønske en avtale for enhver pris hvis den ønsker en fred som fortjener navnet. Selv den mest blåøyde duen bør nå forstå at en fredsavtale ikke må bygge på et håp om at alt går smertefritt (“a best-case scenario”). Hvis historien, vår egen og andres, lærer oss noe, er det at en dårlig avtale minst like gjerne kan legge grunnlag for en framtidig konflikt som ingen avtale.

Forrige artikkelForhandlingsteknikk
Neste artikkelResolusjon 242
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -