Forhandlingsteknikk

Ved juletider kom president Bill Clinton med en modifisert utgave av sitt forslag fra Camp David-møtet i sommer. Modifiseringene gikk stort sett en vei: Palestinerne fikk mer, Israel fikk enda mindre.

I Israel var det sterke, negative reaksjoner fra mange hold. Men ikke fra regjeringen. Statsminister Barak sa riktignok at han hadde innvendinger. Men utenriksminister Shlomo Ben-Ami, justisminister Yossi Beilin og formannen i Meretz, Yossi Sarid, roste alle forslaget.

Fra offisielt hold i Israel har det ikke vært noe annet enn ros, f. eks. av “sikkerhets”-bestemmelser som Israels stabssjef sier vil gjøre Israel temmelig forsvarsløs.

I motsetning til dette kommer palestinerne bare med kritikk. Israel får for mye land på Vestbredden, de vil ikke anerkjenne at også jødene har tilknytning til Tempelplassen etter selv å ha fått hele kontrollen over den, de forlanger at Israel skal ta imot (i selve Israel) millioner av palestinske flyktninger fra 1948 og deres etterkommere, osv.

Enhver utenforstående observatør vil da ganske naturlig trekke følgende konklusjon: Når israelerne roser forslaget, mens palestinerne er misfornøyde med det, er forslaget for pro-israelsk. Det er derfor naturlig at det neste amerikanske forslaget vil gå enda lenger i retning av å møte palestinernes krav. Clinton la for så vidt opp til det: Israel godtok forslaget, palestinerne avviste det, men Clinton hadde ikke et ord til kritikk. Enhver som kjenner forhandlingers ABC vet hva det innebærer: Han godtar at hans forslag var for pro-israelske.

Denne taktikken har palestinerne brukt, med stort hell hver gang, hele tiden siden Oslo-prosessen startet i 1993. Palestinerne har ikke gitt noen innrømmelser i det hele tatt, ikke beveget seg en tomme. De forlanger fremdeles akkurat det samme som de har gjort fra dag en: Tilbake til grensene fra 1967 (med mindre justeringer, der palestinerne får like mye land i Israel som israelerne får av Vestbredden), hele Øst-Jerusalem inkludert Tempelfjellet og full rett for alle palestinske flyktninger fra 1948 og deres etterkommere til å vende tilbake. Nå er det stort sett bare det siste punktet igjen hvor Israels regjering ikke har gitt totalt etter.

Og for dette får Israel ingen form for takk eller ros, verken fra USA eller resten av verden. Norske medier unngår stort sett systematisk og omhyggelig å melde om Israels innrømmelser. Og samme hva Israel gir, vil USA presse det til å gi mer. Forholdet mellom Israel og USA er, etter alle disse innrømmelsene, dårligere enn på flere år.



Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Forrige artikkelBryter Israel folkeretten?
Neste artikkelEn gal tilnærming til fred
Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no

Ingen artikler å vise