Blant dem som gikk over den gangen, var Ze’ev Chafets.
Chafets har i en årrekke øst edder og galle ut over høyresiden og de religiøse i Israel i sin faste spalte i Jerusalem Report. Han har en temmelig bitende måte å skrive på, slik at hans ofre ofte blir framstilt som både onde og dumme på en gang.
Men i nummeret som er datert 01.01.01 var det annerledes. Der tar han et fullt oppgjør med de holdningene han selv har vært en ivrig og (av og til) vittig talsmann for. Her er noen poeng fra hans artikkel, fritt gjengitt.
Hvordan kunne Barak, som kom til makten som fredsskaper med et stort flertall, ha blitt trukket ned i en krig med våpen med palestinerne?
Det åpenbare svaret er at statsministeren totalt mistolket Yasser Arafat og hans hensikter. I dette har Barak ikke på noen måte vært alene. Mesteparten av ledersjiktet i Israel, inkludert mange av landets ledende akademiske eksperter på arabiske forhold og mange etterretningsfolk, trodde på PLO-lederens forsikringer om at han hadde lagt til side sine historiske krav om hele Palestina, inkludert Israel fra før 1967. Den godtatte visdommen forsikret at palestinerne ville være fornøyd med en uavhengig stat i det meste av de områdene Israel okkuperte i seksdagerskrigen i 1967. Forhandlingene skulle dreie seg om grensene for den nye staten og over hvordan freden skulle organiseres. Bare intellektuelt sett primitive folk som Yitzak Shamir hevdet at «araberne er de samme araberne og sjøen er den samme sjøen». [Nemlig den sjøen som araberne ønsker å skyve Israel ut i.] Vi mer avanserte hadde bare hån til overs for dette.
«Og vi tok feil,» skriver Chafets. «For å snakke for meg selv, ble jeg dysset inn i en misforstått selvtilfredshet ved en kombinasjon av ønsketenkning, vestlig logikk og, etter Oslo-avtalen, en stor dose selvoppholdende intellektuell konformitet.» (Om vestlig logikk: «Hvis jeg var palestiner, ville jeg virkelig foretrekke en drøm om å ødelegge Israel for en egen stat?») – Selvsagt kunne og ville palestinerne slutte fred med Israel hvis vårt tilbud m.h.t. Gaza og Vestbredden var søtt nok. Det visste alle, inkludert Ehud Barak.
Deretter gir han en slags oppskrift på hva Barak kan si for å ha en liten mulighet for å bli gjenvalgt: Noe i retning av at Barak ikke har trodd at Arafat ville ha imot hans rause tilbud, og har gjort det hele for å avsløre Arafat. Artikkelen slutter slik: «Kanskje kan Baraks amerikanske rådgivere foreslå noe bedre. Men en ting er sikkert: Når du har tatt så grundig feil, trenger du en virkelig god forklaring.»
Så langt en forkortet og lett bearbeidet utgave av Chafets’ artikkel.
Det har vært mange slike bekjennelser av typen «jeg tok feil» siden den nye «intifadaen» brøt løs i slutten av september. Og praktisk talt alle har gått samme veien, i retning av langt mindre tillit til Arafat og Oslo-prosessen.
