Elie Wiesel om Jerusalem

26.1 stod det en artikkel i Jerusalem Post. Den er skrevet av Elie Wiesel, som har fått Nobels fredspris. Det følgende er en oversettelse av hans artikkel.

Som en jøde som bor i USA har jeg lenge nektet meg selv retten til å blande meg inn i Israels interne debatter. Jeg ser på Israels skjebne som også min skjebne, siden mine egne minner er knyttet til dets historie. Men Israels politikk angår meg bare indirekte. Jeg finner særegenhetene ved Israels valg interessante og blir flau av Israels bommerter. Men siden jeg ikke er en israelsk statsborger, er jeg ikke direkte innblandet. Jeg har kanskje mer sympati for en spesiell politiker og større reservasjoner mot andre. Men det er min personlige sak. Jeg snakker ikke om det.

Denne oppførselen har noen ganger ført til “åpne brev” og skarpe artikler som irettesetter meg fordi jeg ikke protesterer når israelsk politi og soldater reagerer overdrevent på vold fra palestinske soldater eller sivile. Jeg svarer sjelden. Mine kritikere har sin oppfatning av sosial og individuell etikk. Jeg har min. Men mens jeg gir dem rett til å kritisere, nekter de meg noen ganger retten til å avstå.

Men nå dreier det seg om Jerusalem. Byens skjebne angår ikke bare israelere, men også jøder i diasporaen, som meg. At jeg ikke bor i Jerusalem, er underordnet. Jerusalem bor i meg. Det bor i min jødiskhet for alltid. Det er i sentrum for min hengivenhet og mine drømmer.

For meg er Jerusalem hevet over politikken. Den er nevnt over 600 ganger i Bibelen [det gamle testamentet]. Jerusalem er det nasjonale landemerket i jødisk tradisjon. Byen representerer vår kollektive sjel. Det er Jerusalem som binder en jøde sammen med en annen. Det finnes ikke noen vakrere og mer nostalgisk bønn enn den som framkaller glansen fra dens fortid og et vedvarende minne om at Jerusalem ble ødelagt.

Jeg husker da jeg kom til Jerusalem den første gangen. Jeg følte ikke at det var den første gangen. Men likevel, når jeg siden er kommet tilbake til byen, er det alltid for første gang. Hva jeg føler og opplever der, føler jeg ikke noe annet sted. Jeg vender tilbake til mine forfedres hus. Kong David og Jeremia venter på meg der.

I den politiske delingen som man overveier nå, skal mesteparten av Gamlebyen i Jerusalem komme under palestinsk myndighet. Tempelfjellet, med restene av Salomos og Herodes’ tempel under, skal heretter kontrolleres av den nye, palestinske staten.

At muslimer ønsker å opprettholde nære bånd med denne byen, som ikke ligner noen annen by, er forståelig. Selv om Jerusalems navn ikke finnes i Koranen, er byen den tredje helligste i Islam. Men for jødene er det, nå som før, den første byen. Ja, ikke bare det: Det er den eneste byen.

Hvordan kan vi glemme at mellom 1948 og 1967, mens Jordan okkuperte Gamlebyen, ble jødene nektet adgang til Vestmuren til tross for at det var en undertegnet avtale mellom de to regjeringene om adgang? Den gangen nevnte araberne aldri Jerusalem når de snakket om en arabisk stat.

Hvorfor er palestinerne nå så ivrige etter å gjøre Jerusalem til sin hovedstad? Så ivrige at de setter Oslo-avtalen på spill?
Israel har gjort innrømmelser uten sidestykke, inkludert dem i Jerusalem. Vi blir fortalt at de ble gjort for en god sak: For fred. Det er et vektig argument. Fred er det edleste vi kan strebe etter. Freden er verd at vi ofrer det som er det kjæreste for oss. Det er jeg enig i.

Men passer det under alle forhold? Kan man alltid si: “Fred for enhver pris”? Å inngå kompromisser om landområder kan virke, under visse betingelser, som helt nødvendig eller i hvert fall som politisk hensiktsmessig. Men å inngå kompromiss om historien, er umulig.

Så kan du spørre meg: Hva med freden i alt dette? Jeg tror fortsatt på fred av hele mitt hjerte. Men jeg er skeptisk til alt som innebærer ettergivenhet. Når Israel gir opp det meste av Gamlebyen i Jerusalem til formannen i det palestinske styret, Yasser Arafat og hans ekstremister, vil ikke det være en belønning for deres handlinger?
Palestinerne insisterer på at mer enn tre millioner flyktninger har “rett til å vende tilbake”. I dette spørsmålet er Israel forent i sin avvisning. Det kan være nødvendig å ta opp igjen historien om denne palestinske tragedien. I 1947 godtok Israel planen for deling av Palestina. Araberne avviste den.

I 1948 rakte David Ben-Gurion hånden ut til det skulle bli den palestinske staten. Ikke bare avviste araberne den framstrakte hånden. De sendte seks hærer for å kvele den nyfødte jødiske staten. Tilskyndet av sine ledere, forlot 600.000 palestinere landet, forvisset om at de ville kunne vende tilbake når Israel var beseiret.

Jeg har sett deres barn i flyktningeleiren i Gaza. Deres skjebne kan ikke la noen av oss være uberørt. Det er avgjørende at vi løser dette problemet. Men det er utenkelig at løsningen skulle være at de vender tilbake i store flokker. For mange israelere ville det være det samme som selvmord, akkurat som det vil være åndelig selvmord å kutte Jerusalem fra sine røtter.

Det jeg skal si nå, sier jeg med stor sorg: Når jeg har sett på TV, under intifadaen, ansiktene til unge palestinere, fordreid av hat, er det vanskeligere for meg enn noen gang før å tro på palestinernes fredsvilje. Det er ikke det at de ønsker et mindre Israel. De ønsker ikke noe Israel i det hele tatt.

Og likevel: Selv om det virker som alle utveier er oppbrukt, er fred vårt eneste felles håp. Vold og krig har fylt altfor mange gravsteder på begge sider. Dette kan og må ikke fortsette. De fleste israelerne føler som jeg: Palestinerne må ha retten til å leve fritt og med verdighet, uten frykt og uten skam. Israel og verden har plikt til å gjøre alt for å hjelpe dem til dette på måter som ikke får dem til å miste ansikt.

Jeg er spesielt opptatt av de israelske araberne. De er borgere i Israel, og deres menneskerettigheter må beskyttes for enhver pris.
Med hensyn til Jerusalem: Ville det ikke være bedre å løse alle de gjenstående spørsmålene først og utsette til en senere tid avgjørelsene om framtiden til den helligste av alle byer? Jeg tror ennå at menneskelige broer kan bli bygd mellom de to samfunnene: Ved gjensidige besøk av studenter, lærere, musikere, forfattere, kunstnere, forretningsfolk og journalister.

Kanskje om 20 år vil barna til disse folkene være bedre i stand til å nærme seg dette mest brennende spørsmålet: Jerusalem. Kanskje vil de forstå hvorfor den jødiske sjelen bærer i seg smerten og kjærligheten til den byen de har beskyttet ved å minnes den.

(Forfatteren, en professor i humanistiske fag ved Universitetet i Boston, ble tildelt Nobels fredspris i 1986.)

Forrige artikkelTilbake til “Klagemuren”
Neste artikkelBush-administrasjonen om Clintons forslag
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no