Rett til å vende tilbake?

Siden den nye intifadaen begynte i september, har det vært en utvikling der mange vanlige amerikanere og europeere har uttrykt støtte for at de palestinerne som flyktet da Israel ble opprettet i 1948, har "rett til å vende tilbake". En slik "rett" har praktisk talt ingen flyktninger i historien hatt.
 Etter valget 13. september 2021 får Norge det mest anti-israelske Stortinget noensinne. 
 For å fremme Israels sak ➡️ klikk her for å bli medlem i Med Israel for fred (MIFF) nå ⬅️

Noen eksempler:

Millioner av muslimer flyktet fra India til Pakistan etter de blodige opptøyene i 1947. India tok ikke bare statsborgerskapet fra dem, men fikk inn i grunnloven at de ikke noen gang kan vende tilbake. Vi har ikke sett noen som har sagt at muslimene har noen slags “rett til å vende tilbake”. – For øvrig flyktet flere millioner hinduer den andre veien også. Det har heller ikke vært snakk om at de skulle kunne “vende tilbake”.

 

Etter 2. verdenskrig utviste Tsjekkoslovakia alle sine tyske innbyggere, selv om de hadde bodd der hele livet. De få som har snakket om rett til å vende tilbake, er stemplet som “revansjister” og høyreekstremister, ingen tysk regjering kunne tenke seg muligheten av å ta dem med i regjeringen eller noen forhandlingsdelegasjon.

 

Ved begynnelsen av den prosessen som førte til at Tyskland ble samlet, kom Helmut Kohl (tysk kansler) med antydninger som ble tolket som et ønske om å se på grensen mot Polen en gang til. Det ble så mye bråk at saken ble lagt totalt død. Ingen seriøse politikere snakker i dag om at tyskerne skulle ha noen “rett til å vende tilbake” til Polen, Tsjekkia og Slovakia. (Blir disse landene medlem av EU, vil tyskerne fritt kunne flytte dit, som i resten av EU-området. Men de vil ikke ha noen form for “rettigheter” i forhold til gamle eiendommer eller noe slikt.)

 

De 5 første årene etter at Israel ble opprettet, tok Israel imot nesten 500.000 jødiske flyktninger. Ca. halvparten kom fra ødeleggelsen etter Holocaust, de andre fra arabiske land. De tre neste årene kom et lignende antall. Den nye statens befolkning var doblet i 1953 og tredoblet i 1956. Over 600.000 jøder har flyktet fra arabiske land til Israel, og flere hundre tusen til Frankrike og andre land.

 

Disse jødiske flyktningene har ikke fått noen slags økonomisk erstatning. Men for palestinerne skal erstatning være en “ufravikelig rett”. Vi kan ta nesten hvilken flyktningegruppe vi vil i verden: Det har aldri vært seriøst tale om erstatning. Hvorfor skal det gjelde andre regler for palestinerne enn for alle andre?

 

Den beste forklaringen, skriver Evelyn Gordon, er at omstendighetene er nokså spesielle for palestinerne: Nesten alle andre flyktninger gjennom historien har fått bosette seg i landene de kom til. Men de landene palestinerne flyktet til, har nektet å gi dem et nytt liv, men har holdt dem i skitne flyktningeleirer for å oppmuntre anti-israelske følelser.

 

Muslimene som flyktet fra India, ble fullverdige borgere i Pakistan. Hinduene som flyktet motsatt vei, ble fullverdige borgere av India. Sudeten-tyskerne gitt helt inn i det tyske samfunnet. De vietnamesiske båtflyktningene er nå produktive borgere av USA og andre land. Jødiske flyktninger fra arabiske land er fullt integrert i Israel. Finnene som flyktet fra Karelen, ble integrert i Finland.

 

Men palestinerne sitter fremdeles i leirer etter 53 år, selv om det var nabolandene som var skyld i flukten fordi de erklærte krig mot Israel i stedet for å godta FNs delingsplan. Riktignok gav Jordan, som det eneste landet, statsborgerskap til flyktningene. Men det ble ikke gjort forsøk på å få dem ut av leirene.

 

Men tross alt er flyktningene i Jordan heldige. I Libanon ble de ikke bare nektet statsborgerskap. De er fratatt grunnleggende rettigheter. F. eks. er over 70 yrker stengt for dem.

 

Det eneste landet som forsøkte å bedre situasjonen for flyktningene, er Israel. I Gaza hadde 36.000 flyktninger flyttet inn i bedre hus i 1973. Men verden likte ikke dette, for det “endret status” for flyktningene. FN presset Israel og PLO truet flyktningene. Derfor måtte prosjektet stoppes.

 

Nå har de fleste flyktningene vært under Arafats styre i fem år. Men ingen av pengene i utenlandshjelp er brukt til å forbedre deres livsvilkår. Også de ser ut til å betrakte propaganda-verdien av disse flyktningene som det viktigste.

 

Det er vanskelig å ikke synes synd på flyktningene, som pga. hardhjertet behandling fra andre arabere har levd under elendige forhold i over 50 år. Men det gir dem ikke noen “rett til å vende tilbake” som ingen andre flyktninger i historien har hatt.

 

Israel har innordnet hundretusener av flyktninger. At araberne gjør det samme, er den eneste mulige løsningen på problemet.

 

Fritt etter en artikkel i Jerusalem Post av Evelyn Gordon (16.1.01)

Dersom du ikke ser kommentarfelt for Facebook her under artikkelen, er dette dessverre utenfor MIFFs kontroll. Det kan skyldes din nettleser, innstillinger på din nettleser og/ eller innstillinger i din Facebook-bruker. Kommentarer kan sendes til post@miff.no, eller legges inn på MIFFs Facebook-side.

Det er superenkelt å gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Klikk bildet og gi en gave med din mobiltelefon på noen få sekunder. Belastes din neste mobilfaktura.       


Du kan også gi en gave med å sende kodeordet GAVE med SMS til 1948. Standard 250 kroner, skriv eventuelt annet beløp etter GAVE i meldingen. 

Ingen artikler å vise