Stengte grenser

Før den første “intifadaen” begynte i desember 1987, arbeidet ca. 100.000 palestinere fra Vestbredden og Gaza i Israel, offisielt og uoffisielt. Det var en viktig grunn til at levestandarden i disse områdene var vesentlig høyere enn i de arabiske nabolandene.

MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

En hovedgrunn til at de økonomiske problemene på Vestbredden og i Gaza har økt vesentlig i årene etterpå, er at Israel har stengt grensene til disse områdene. De som bor der har derfor ikke kunnet arbeide i Israel, i hvert fall ikke i samme grad. Her er noe av bakgrunnen for dette.

Intifadaen
Under den første intifadaen tvang PLO (Arafats organisasjon) gjennom en masse streiker. De israelske bedriftene kunne ikke lenger stole på at palestinerne kom på jobben. Det førte til en viss mekanisering for å gjøre arbeidskraften overflødig. Flere bedrifter ansatte israelere eller fremmedarbeidere i stedet for palestinerne. Både streikene og den reduserte sysselsettingen betydde inntektstap.

Golfkrigen
Enda verre ble det i forbindelse med Golf-krigen. PLO tok standpunkt for Saddam Hussein. Det førte til at Golfstatene kuttet støtten til PLO og utviste ca. 300.000 palestinere som hadde bodd og arbeidet i disse landene. Dermed gikk inntektene enda mer ned.

Terror våren 1993
Våren 1993 begynte en terrorkampanje: Palestinere utførte et stort antall knivstikk mot tilfeldige israelere, de fleste i selve Israel. Noen ble såret, mange ble drept. Palestinernes ledere oppfordret til terroren. Yassir Arafat holdt en tale på radio Monte Carlo, som svært mange arabere lytter på. Der oppfordret han til å “trappe opp intifadaen”. Alle forstod hva det betydde: Full støtte til knivdrapene, og oppfordring til mer av samme slag. Også i moskeene ble muslimene oppfordret til å drepe jøder.

Stengning
Israel kan ikke leve med så store tap av liv og helse. PLO trodde derfor at terroren ville tvinge Israel til store innrømmelser. I stedet valgte den israelske regjeringen (under Yitzak Rabin) det som nok var den eneste reelle reaksjonsmuligheten: Stenge grensen slik at palestinerne fra Vestbredden og Gaza ikke fikk komme til Israel, og dermed heller ikke kunne utføre terror der.

Dermed mistet titusener av palestinere jobben i Israel. Stengningen kostet også store beløp for israelsk næringsliv. – Denne støtten til knivterror er nok en av Arafats større tabber.

Begrensninger
Etter hvert ble grensen delvis åpnet igjen. Men retten til å arbeide i Israel ble begrenset. Ungkarer under en viss alder var bl. a. ansett som en altfor stor risiko, og ble utestengt, og likeså folk med en tvilsom fortid. Palestinernes sysselsetting i Israel ble igjen redusert.

Oslo-avtalen
I september 1993 ble Oslo-avtalen inngått. I første omgang var mange optimistiske: Nå skulle det bli fullt samarbeid mellom israelerne og palestinerne. Igjen begynte palestinerne å arbeide i Israel i stort antall, tallet var vel oppe i over 120.000. Det vil si at en meget stor del av familiene i Gaza og på Vestbredden fikk økte inntekter ved at noe fra familien arbeidet i Israel.

Terror igjen
Men så kom det en serie selvmordsbomber våren 1996, og Arafat gjorde i perioder lite eller ingenting for å stanse dem. Dermed måtte Israel stenge av på nytt. Siden har det vært stengt og åpnet. Men for det meste er antallet som kunne arbeide i Israel, blitt begrenset.
Mange av de palestinske arbeiderne er erstattet med filippinere, ghananere, rumenere og andre som er i Israel på korttidskontrakter. Disse terrorangrepene var nok også hovedårsaken til at Binyamin Netanyahu vant valget sommeren 1996.

Den andre intifadaen
Da den andre intifadaen begynte i september 2000, ble “områdene” avstengt igjen. Graden av avstengning har variert med hvor høy terrortrusselen har vært. Den har også variert noe mellom ulike områder på Vestbredden. Noen titusener av palestinere har arbeidet i Israel det meste av tiden. (Anslag går ut på 40-60.000.) Stort sett har det vært “ulovlig”, men slik at israelske myndigheter har lukket øynene mer eller mindre. I enkelte perioder er en mer total avstengning blitt gjennomført.

Bakgrunnen var terroraksjoner utført av folk fra Vestbredden og Gaza, med flere selvmordsaksjoner særlig rettet mot ungdom som de aller verste. Israel mener at Arafats styre ikke gjør noe særlig for å forhindre terror, og Arafats medier oppfordrer til vold og drap. En viktig faktor i dette bildet er også den sterke økningen av antall våpen i de palestinske områdene. Dette er stikk i strid med Oslo-avtalen, som fastsetter at bare Arafats sikkerhetsstyrker skal ha våpen.

Forrige artikkelUke 18
Neste artikkelUke 19
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no
- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -