Etnisk lappeteppe
Folketalllet i Iran er omtrent 75 millioner. Perserne utgjør mindre enn 50 prosent av befolkningen i Iran. [Andre kilder oppgir høyere tall i så måte, det avhenger tydeligvis av definisjoner. Også av andre tall er det ulike versjoner.] Flere av de andre minoritetene er interessert i å slutte seg til sine brødre og søstre i naboland.
Den nest største minoriteten er aseriene. Det er ca. 20 millioner aserier i Iran, blant dem den øverste lederen Ali Khamenei og opposisjonslederen Mir-Hossein Mousavi. Mange aserier vil helst tilhøre sitt kulturelle hjemland Aserbajdjan.
En annen stor etnisk gruppe er kurderne. Kurdiske grupper har daglig væpnede konflikter med Revolusjonsgarden. Mange kurdere ønsker å slutte seg til en kurdisk fellesstat, Kurdistan.
Mange tadsjiker ønsker å slutte seg sammen med Pakistan.
Mange arabiske sunni-muslimer drømmer om å opprette en sunni-muslimsk stat innenfor Iran. De vil kalle den Ahwaz.
Religiøse motsetninger
De som styrer i Iran, er shia-muslimer. Men omtrent 33 prosent av iranerne er sunni-muslimer, blant annet araberne og kurderne.
Brutale metoder
Det iranske regimet henretter for tiden folk fra minoritetene (kurdere, aseriere og sunni-arabere) i stort omfang. De bruker falske anklager som spionasje, porno eller at de sprer blogger og bilder på internett. Iranske TV-sendinger er full av folk som ”innrømmer skyld” før de blir henrettet. Bortsett fra Syria, hvor det nærmest er en borgerkrig, er det ikke noe annet land i Midtøsten som henretter politiske aktivister så åpenlyst og stolt.
Går Iran i oppløsning?
Den brutale undertrykkelsen av etniske grupper er et tegn på at det er sterke etnisk-religiøse spenninger i Iran. Spørsmålet er om Iran vil gå i oppløsning.
Som nevnt er det en rekke etniske og religiøse motsetninger som taler for det. Men det er også faktorer som peker i motsatt retning.
En faktor er selve den brutaliteten regimet opptrer med, som nevnt. Det får folk til å tenke seg om noen ganger ekstra før de går åpent ut mot det.
Regimet har også en annen viktig faktor på sin side. Mange iranere frykter hva som vil skje dersom landet faller fra hverandre. Det skjedde i Libanon i perioden 1975-89. [Det har skjedd i Irak de senere årene.] Og det skjer i Syria nå. Borgerkrigene som har fulgt med når stater oppløses, skremmer mange iranere. Selv om regimet vekker avsky, vil de heller ha det enn et maktvakuum som kan føre til etnisk nedslaktning.
De økonomiske sanksjonene fra resten av verden bidrar til at samfunnsstrukturen går ytterligere i oppløsning. Men de kan også føre til å styrke følelsen blant folk at regimet, tross alt, er det eneste alternativet.
Det skal bli spennende å se hvordan situasjonen utvikler seg i Iran.
Kilde: En artikkel av Guy Bechor på ynetnews.com (Yediot Aharonot) 18. mai 2012.
