Hvorfor er israelerne imot at andre land får atomvåpen når de har det selv?

Når MIFF gjengir Israels argumenter mot at Syria og Iran skulle få atomvåpen, får vi ofte dette svaret: Israel har ingen rett til å nekte andre land atomvåpen når de har det selv. Les MIFFs svar på innvendingen.

Israels atomanlegg i Dimona i Negev. (Arkivfoto: Conrad Myrland, MIFF)
Israels atomanlegg i Dimona i Negev. (Arkivfoto: Conrad Myrland, MIFF)
Alt MIFFs informasjonsarbeid for Israels sak i Norge finansieres av medlemmer og givere. Hjelp oss å slå tilbake løgnene mot verdens eneste jødiske stat!
Klikk her for å melde deg inn nå. Du kan også trappe opp for Israel, bli Fast for Israel! eller gi en gave via Vipps 39881, gavekonto 78770654539 eller med SMS i skjemaet under artikkelen. Hjertelig takk!

Har Israel atomvåpen?

For mange år siden valgte Israel den strategien å verken bekrefte eller avkrefte offisielt at det har atomvåpen. Det var kanskje en riktig strategi den gangen. Men, i hvert fall: Det er vel få som nå er i tvil om at Israel har atomvåpen. Jeg vet ikke hvor mange som vet hvor mange og hvilke typer. Jeg er i hvert fall ikke blant dem som vet.

 

Hvorfor måtte Israel lage atomvåpen?

Det korte svaret er at Israel var og er utsatt for en eksistensiell trussel, altså trussel om å bli utslettet som stat og at en stor del av befolkningen blir fysisk drept. Israel er det eneste landet som er truet på den måten. Det som, vil vi tro, utløste arbeidet med atomvåpen, var da Sovjetunionen i 1956 åpent truet Israel med atomvåpen. På et tidspunkt sa til og med to av Sovjetunionens ambassadører at dagen etter skulle Israel “legges flatt”. Dette er grundigere beskrevet, med kilde, i artikkelen Hvorfor måtte Israel utvikle atomvåpen?

Hvorfor må så ingen av Israels naboland få atomvåpen? Vi skal se på noen grunner.

 

Hvert land en risiko

For hver aktør som får adgang til massedrapsvåpen i alminnelighet, og atomvåpen i særdeleshet, øker risikoen for at de blir brukt. Det er derfor, uansett, betenkelig at flere land får atomvåpen. Men det er noen faktorer som gjør det ekstra farlig at et nytt land får massedrapsvåpen.

 

Stabilitet

Da Israels statsminister Menahem Begin var i USA for å undertegne fredsavtalen med Egypt 26. mars 1979, sa han i talen at det var tre israelske statsministre til stede. En som var (han selv), en som hadde vært (Yitzak Rabin) og en som gjerne ville bli (Shimon Peres). Alle de tre hadde det til felles at når Israels lovlig valgte regjering inngår en avtale med et annet land, føler framtidige regjeringer seg bundet av den enten de var enige da den ble inngått eller ikke.

Han sa at slik er det ikke med Israels naboland. Man kan aldri vite om den neste regjeringen – som kan komme før noen aner – vil følge opp inngåtte avtaler.

I sammenheng med dette: I Israel, som i Norge, har dagens regjering full oppslutning fra hele befolkningen som landets eneste lovlige regjering. Personlig er jeg blant dem som er glad for at det ble et skifte av regjering ved siste valg. Men dersom de politikerne hadde forsøkt å få makten på noen annen måte enn ved å vinne et lovlig, fritt og rettferdig valg og gjennomføre en prosess som sikret dem støtte i Stortinget, ville jeg ha støttet de rødgrønne, uansett hvor uenig jeg var med dem. Tilsvarende  gjelder så godt som alle nordmenn. Og tilsvarende gjelder i Israel også. Når det er slik, er landet stabilt.

Slik er det ikke i Israels naboland. Der er det ikke frie valg, og regjeringene som blir innsatt, er dermed ikke legitime. Det som er et ekstra problem, er de sterke motsetningene mellom ulike etnisk og religiøse grupperingene. Selv der det er flertallsstyre, blir det lett flertallstyranni og ikke demokrati.

Israel forhindret Syria fra å få atomvåpen med en luftaksjon i 2007. De forskjellige gruppene der har siden slaktet hverandre ned. Tallene for hvor mange som er drept, varierer mellom 120.000 og 140.000, forstår jeg. Og millioner er jaget, de fleste pga. de etnisk-religiøse motsetningene. Dersom Syrias president, Assad, hadde hatt atomvåpen nå, kunne han ha gått enda langt mer hensynsløst fram. For da hadde verden ikke våget å gå såpass sterkt ut mot ham som den tross alt har gjort og truer med å gjøre.

Og skulle da den herskeren som har atomvåpen tape borgerkrigen, kan atomvåpnene ende opp hos hvem som helst. Det må være marerittet over alle mareritt.

Konklusjonen på dette: Når et land ikke har en regjering som er forankret i folket, som er legitim og som kan byttes ut i fredelige valg, er det mye farligere enn ellers om det landet får atomvåpen.

 

Brutalitet

Vi ser i Syria akkurat nå en meget blodig konflikt. Giftgass  har vært brukt, og ville antakelig ha vært brukt mye mer hvis ikke verdenssamfunnet hadde grepet så sterkt inn. Folk blir drept i titusenvis. Det vitner om en sterk brutalitet hos dem som leder krigføringen. Og det er visst dessverre ikke slik at den ene parten er en skurk og resten er helgener. De fleste gruppene, på begge sider, opptrer på bestialsk vis, har vi kunnet forstå av nyhetsmeldinger.

Da er det slik: Jo mer brutalt man er villig til å opptre, jo lavere terskel blir det at man i en gitt situasjon tyr til atomvåpen.

 

Endetid

En hadith er noe profeten Muhammed skal ha sagt eller gjort, det blir tillagt religiøs betydning selv om det ikke står i Koranen. Vi som arbeider med å forklare Israels situasjon, har oftest truffet på en bestemt hadith. På miff.no har vi to eksempler på at den forkynnes i en palestinsk moské som er vist på offisielt, palestinsk TV, den ene talen på Hamas-TV, den andre på PA-TV (de palestinske selvstyremyndighetenes tv-stasjon). Denne hadithen går ut på at oppstandelsen ikke vil komme før muslimene dreper jødene. Og den gangen dette ble sagt, for 1400 år siden, fantes det jo ikke noe Israel, så det er snakk om alle verdens jøder.

Når vi leser i Bibelen om det mange mener er endetidsprofetier, kan vi se at det er snakk om dramatiske begivenheter, hvor store deler av menneskeheten skal bli drept. Jeg har forstått at i Koranen og kanskje i andre muslimske hellige skrifter, finnes det profetier som ligner. Det forteller om at i tida like før den store, positive omveltningen med oppstandelse fra de døde og sikkert mye annet fint, skal det være ytterst blodige konflikter. Blant annet skal alle verdens jøder bli drept av muslimene, som nevnt.

Når folk med slike oppfatninger får adgang til atomvåpen, er det fare for at det skal oppstå en situasjon hvor de finner tiden inne til å oppfylle de blodige profetiene. Mennesker med slike ideer bør ikke være dem som kan bestemme om atomvåpen skal brukes.

Jeg har forstått det slik at særlig blant shia-muslimer finnes det retninger som mener at endetiden er umiddelbart forestående, at deres versjon av Messias sannsynligvis lever nå. Det øker faren for at atomvåpen blir brukt for å oppfylle en eller annen profeti.

 

Konklusjon

Uansett hvilket land det er snakk om, øker faren for at atomvåpen blir brukt med hvert nytt land som får dem. Når landet er ustabilt, øker faren ytterligere sterkt. Jo mer brutale herskere som finnes der, jo større er faren. Og skulle de som har fingeren på atomknappen ha endetidsforventninger som inkluderer massedrap, øker faren enda mer.

DEL
Forrige artikkelUri Taub i MIFF Oslo: Israel som feriemål for turister
Neste artikkelMIFF talte Israels sak på Karl Johan
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF. Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole. Han har også skrevet boken "Med ryggen mot havet", som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet. Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65 E-post: odd@miff.no