Å være iraner i Israel

– Jeg kommer å reise tilbake, fordi ingen israelere hater iranere, skriver Lily Bandehy.

Lily Bandehy. (Foto: Bonsak Hammeraas, Facebook)
Lily Bandehy. (Foto: Bonsak Hammeraas, Facebook)
Denne artikkelen er en gave til deg fra medlemmene i Med Israel for fred (MIFF). Hvis også du blir medlem, kan vi nå ut med sannheten om Israel til enda flere. Er du medlem allerede, håper vi du vil verve en venn nå. Klikk her for å gå til registreringsskjema. Medlemskap er gratis ut året!
  • Denne artikkelen av Lily Bandehy ble først publisert av Nettavisen 12.  oktober 2018. Artikkelen gjengis på MIFF med forfatterens tillatelse.

Jeg hadde lært at:

Jødene man må holde seg borte fra.
Jødene er skitne.
Jødene er de som driver med hor og salg av vin.
Jødene er fiender.
Jødene er sionister.
Jødene hater muslimer.
Israel er en stor fiende av Iran.
Bare jøder bor i Israel, og hvis de ser muslimer, arabere eller iranere, setter de dem i fengsel eller torturerer dem..

Hva jeg, som opprinnelig iraner, fryktet:

At jeg ikke skulle få visum.
At jeg skulle bli utsatt for lange avhør på flyplassen om hvorfor jeg skulle reise til Israel.
At jeg skulle bli stoppet i flyplassen.
At jeg skulle bli utsatt for korrupsjon.
At jeg skulle oppleve nasking og tafsing av menn.
At de ville ta kameraet mitt når jeg skulle dra tilbake, og at jeg skulle bli sittende i lange avhør.
At jeg ikke kunne snakke iransk mens jeg var i Israel, fordi det er farlig.

Hva jeg opplevde:

At det jeg hadde lært var feil, at det bare var fordommer at jøder hater mennesker fra andre religioner og raser.

At det hatet vi (iranere/muslimer/arabere) har fått inn med morsmelken blir en del av oss. Hvis jeg (vi) ikke hadde reist, hvis jeg ikke hadde opplevd dette selv, hadde jeg fortsatt beholdt fordommene.

At mennesker er mennesker, og ingen er utvalgte folk. Hverken muslimer eller jøder.

At de i passkontrollen på flyplassen var høflig, og at jeg ikke blir nektet visum eller inngang til landet.

At folket er hyggelige.

At de faktisk liker iranere veldig godt.

At det er positivt å være iraner.

At jeg kunne være kvinne på samme måte der som jeg er i Vesten.

At ingen mann prøvde seg på meg, slik som jeg har opplevd i alle arabiske land jeg har reist i.

At maten var god.

At det er religionsfrihet i Israel, faktisk mer religionsfrihet enn de muslimske land.

I Haifa hadde bahaiene sitt tempel, sin hage, og levde og praktiserte sin religion. De fleste av dem snakket iransk. Da Khomeini tok makten i 1979, ble alle bahaiene forfulgte. De måtte konvertere til Islam, ellers ble de henrettet og eiendommen deres ble tatt fra dem. Tusenvis av dem måtte ta de minste med seg og rømme for å redde livet. I dagenes Iran under den «islamske republikk» kan ikke en eneste bahai praktisere sin religion.

I Israel var det mange muslimer, det var bønnerop fra moskeene og det var fredagsbønn. Elever og studenter i grupper, iført Det muslimske brorskapets uniform, hijaben, var over alt. Gamlebyen, som snart er tre tusen år, er delt i fire kvarterer, et kristent, et jødisk, et armensk og et muslimsk kvarter. Det muslimske kvarteret har over 20 000 innbyggere, mot den stille jødiske delen, hvor det bor 4 500 jøder. (Kilde: Turen går til…, 2016)

At hijab ikke var obligatorisk, bortsett da jeg skulle besøke «Al-Aqsa Moskeen»

At de fleste butikkene og restaurantene blir drevet av arabere.

At kristne har sine kirker og praktiserer sin religion helt fritt.

At maten er god.

De som markerte seg sterk var islamistene med hijaben og ortodokse jøder med svarte hatter og de to lange flettene. Ellers visste vi ikke hvilken religion folk hadde. Folk var folk.

Det var plass for alle. Mange studenter og ungdommer var ateister.

At det ikke bare i er i de muslimske landene det er mye negativ propaganda mot Israel og Jøder, men vestlig land også er ikke helt positive mot Israel.

De fleste butikkene og restaurantene blir drevet av arabere.

 

Men jeg så også at:

Folket i Israel lever i en konstant forvarssituasjon. Vi kunne se pistoler som i baklomma til jødiske menn. Vi kunne se mange soldater i turistområder med automatvåpen, men de var menn og kvinner, fordi militærtjenesten er fire år for menn og to år for kvinner. De var overalt, men de var hyggelige, hjelpsomme, og man følte ikke deres nærvær som et overgrep eller som ubehagelig. De er uansett en minoritet i den muslimske majoriteten. Og islam er ikke fredens religion. Situasjonen er hverken trygg for dem eller for palestinere. Det er et område som er født med konflikt.

Jeg kommer å reise tilbake, fordi ingen israelere hater iranere. Neste gang blir lenger inn, til Negev -ørkenen, Eilat og Vestbredden.

Forrige artikkel– Mange av dem som sier de arbeider for menneskerettigheter er involvert i ren anti-israelsk propaganda
Neste artikkelPalestinsk baby klamrer seg til livet etter å ha fått hjertet til et jødisk barn
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Sjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

- Bli fastgiver til MIFF på 10 sekund! -