Islam som stat og religion i Midtøsten

Her følger manuskriptet til et foredrag som professor dr. theol. Åge Holter holdt på MIFFs landsmøte 2. juli 1994. Mye av innholdet i foredraget er fortsatt aktuelt, 16 år senere, men det er naturligvis preget av situasjonen da det ble holdt. Våre kommentarer står i hakeparentes.

MIFF trenger flere medlemmer for å bekjempe Israelhat og jødehat. Klikk her og bli medlem gratis ut året.

ISLAM SOM STAT OG RELIGION I MIDTØSTEN

I sin bok “Veien til fred” har Israels utenriksminister Shimon Peres [president i 2010]store visjoner om et nytt Midtøsten hvor hatets sperringer er borte, så lykke og skjønnhet, liv og fred kan vokse frem. Veien går gjennom demokrati. Og kriteriene for demokratisering er økonomisk og sosial utvikling. I dette lys ser han også islam. Demokrati vil stanse bølgen av fundamentalisme. Fattigdom og uvitenhet er vuggen for dette politiske islam. Fjern fattigdom og uvitenhet, og demokrati vil vokse frem istedenfor et autoritært islam.

Ja, vi ønsker alle at dette må bli veien frem, veien til fred i Midtøsten. Men jeg føler på at det er idealisten og optimisten Shimon Peres som taler, mer enn realpolitikeren. Og at han overser den kjernen i islam som er antidemokratisk og den grunnholdning blant araberne som er anti-sionistisk.

Visst er det så at regimer i Midtøsten kan gjøre seg populære gjennom en kynisk appell til religiøse følelser for å legitimere et autoritært styre. Det er bare så alt for lett å finne slike politiske argumenter i islams lære og tradisjon. Og visst er det så at fattigdom og uvitenhet er resonansbunn for islamistene når de lover gull og grønne skoger under Allahs styre. Men det er ikke en lett og nødvendig sammenheng mellom økt levestandard og mer demokrati. Jeg er også redd for at den fredsæle Shimon Peres tror altfor godt om endringer av holdninger og følelser i Midtøsten. Israel må fortsatt leve blant arabere som mener at jødenes stat er en inntrenger i islams hus, et koloniland. Selv moderate arabere nekter å legitimere Israel som en jødisk stat. Og ennå lever minnet i Koranen om de jødiske stammer i Medina som brøt en fredsavtale med Muhammed. Dette bilde av jødene som svikefulle blir brukt også om den nye fredsavtalen [Oslo-avtalen fra 1993], også av Arafat. På den annen side har israelerne vanskelig for å tro på omskolering av denne Arafat fra terrorist til statsmann. Og de lever i en eksistensiell angst for å bli utslettet, et Masada-kompleks som de må kjempe med. Slike holdninger kan komme til å bety mer for fredsprosessen enn underskrifter på en rent politisk avtale som de kanskje får.

Like etter Oslo-avtalen [i september 1993] uttalte den israelsk-arabiske filosof Azmi: “Israel vil aldri bli en integrert del av Midt-Østen, fordi det kompromisset det gjør med det arabiske folket er diplomatisk mer enn historisk. Derfor vil det forbli mistenksom og mistenkelig. Arabisk kultur vil ikke tilnærme seg israelsk kultur.” Kanskje de får rett som spår at etter Oslo-avtalen vil den arabisk-israelske konflikt bli avløst av en jødisk-islamsk? Araberne søker tilbake til sin religiøse identitet, mens israelerne – også de sekulariserte – opplever at sionismen berettigelse er inne i en krise. Svaret blir for begge: Tilbake til religiøs identitet. For jødene religion som energikilde for sionismen, slik som religionen blir det mer og mer for arabisk nasjonalisme, inkludert palestina-araberne. Hvis misnøyen med Arafat vokser, og hvis det ikke blir synlige resultater av fredsavtalen med Israel, så vil den islamske motstandsbevegelse, Hamas, få økt innflytelse med nei til salg av Palestina og ja til jihad for å befri hele Palestina. Og Hamas har et klart antisemittisk charter – Israel og jødene skal utslettes.

Artikkel 7 sier: Dommens dag vil ikke komme før muslimene bekjemper jødene og dreper dem. Da vil jødene gjemme seg bak steiner og trær, og steiner og trær vil rope ut: “O muslim, der er en jøde som gjemmer seg bak meg, kom og drep ham.”

Ved siden av perspektivet jødisk-islamsk, ser vi også perspektivet kristen-islamsk. Forfølgelse, diskriminering og overgrep mot kristne øker i muslimske land. Der hvor aggressiv islamisme slår ut, på grasrotplan som i Egypt og Algerie, eller i statlig i regi som i Iran og Sudan, velger mange kristne emigrasjon. Det gjelder også palestina-kristne, som kan bli beskyldt av sine egne for å være vestlige og imperialistiske agenter. På denne bakgrunn må vi se Vatikanets diplomati – med anerkjennelse av Israel er Vatikanet ikke lenger ensidig pro-arabisk. Islam blir nå betraktet som en rival, og ikke som i 2. Vatikan-konsil, at vel står muslimer utenfor sannheten, men de kan reddes gjennom sin egen religion.

Pavens besøk i Sudan ga ham høve til å opponere mot en voldelig islamisering av landet.

Under slike perspektiver vil jeg prøve å se islam i Midtøsten. Ikke hele islam. Det fins mange slags islam og på flere nivåer, med til dels store forskjeller i nasjonale og kulturelle tradisjoner og særpreg. Men det er en felles trend i dagens islamske verden: En gjenoppdagelse av islam som både stat og religion. Det var med denne gjenoppdagelsen av islam som en politisk og sosial religion, at reformbevegelsen begynte, rundt århundreskiftet [1800-1900], mens islams land ennå var kolonier. Midtøsten hadde stagnert i hundrevis av år under fremmed styre. Deres religion var blitt amputert, redusert til ufarlige spørsmål som metafysikk og moralisme. Men dette var jo det stikk motsatte av hele islams vesen. Å skille religion og politikk er for muslimer en europeisk arv fra gresk dualisme mellom sjel og kropp. Den ble brukt av Vestens kolonimakter til å undergrave islam innenfra og gjøre den til et lettere og føyeligere bytte for imperialismen. Teorien om den sekulære statsideologi er et europeisk komplott mot islam og araberne, sier sjeik Al-Ghazali i en bok fra 1950 med den programmatiske tittel: Our beginning in Wisdom (Når vi igjen begynner å bli vise/kloke). “Å nekte islam den politiske styringsrett, ut fra ideen om religion som noe separat fra staten, er virkningen av det tradisjonelle fiendskap som Europa alltid har kjent mot islam og dets folk. Europas mål er å ødelegge islam som religion, så snart det klarer å ødelegge islam som stat.”

Teorien om en sammensvergelse deles av mange arabere og fremdeles tror man på et jødisk styrt komplott. Teorien blir gjerne brukt til å unngå selvkritikk og legge skylden for alle arabiske problemer på konspirasjon utenfra. Noen tolker fremdeles verden etter modell av “Zions vise protokoller”, den er ennå bestselger i de fleste arabiske hovedsteder, sponset av flere regimer og politiske partier, inkludert flere fundamentalistiske grupper, som for eksempel Hamas.

For mange muslimer ble komplott-teorien bekreftet da hele den vestlige verden reiste seg mot dødsdommen over Salman Rushdie med romanen “Satanistiske vers”. Hvorfor denne vrede mot oss, spurte Ayatollah Khomeiny i en av sine siste taler. Jo – først har kolonialismen prøvd å ødelegge islam gjennom slagordet: Å skille religion fra politikk. Dette våpen har dessverre til en viss grad vært effektivt. “Nå er ødeleggerne alarmert over islams fremmarsj. For dem er ikke saken å forsvare et individ (Rushdie), for dem er saken å støtte opp under en anti-islamsk bølge. Dette er resultatet av fremmed infiltrasjon av den islamske kultur.”

Blant muslimer over hele verden har det vokst frem en ny bevissthet om deres sanne identitet, et revitalisert islam som prøver å kanalisere en vilje til politisk makt. Dvs. at Guds hellige lov, Sharia, får styre og bestemme både det daglige liv og det offentlige rom. I den politiske praksis er det bare i Iran at islam har fått sin styringsrett. Overalt ellers kan nok islam se ut til å dominere mer og mer; men ikke i noen av de arabiske land kan islam spille en selvstendig politisk rolle. Religionen har vært brukbar og nyttig for de mange arabiske stater etter 2.verdenskrig. På deres vei til ny selvstendighet og storhet kunne islam samle i seg alt som var bærer av det ekte arabiske – historie, identitet, kultur, skjebne. Islam har gitt de nye stater de myter, de ritualer, de symboler og det kollektive ethos, som enhver stat har bruk for. Og Koranen har gitt dem sitt språk som politikerne må bruke, når de vil tale til massene og nå frem. Den religiøse retorikk spiller en kolossal rolle i Midtøsten, ordene fra Koranen har en magisk klang. Og politikerne vet å spille på den, som når Arafat i en moské i Johannesburg taler om jihad for å befri Jerusalem. Dette gir en verbal rus for vanlige muslimer, som vet at jihad er Koranens legitimasjon av vold og krig, når det er nødvendig å forsvare eller gjenerobre islamsk område.

Og Jerusalem har vært den islamske nasjons eiendom. At den skal gjenerobres med Guds hjelp, det er arabisk folkemening. Og den er Arafat avhengig av. Men for oss andre kan han vise til meninger i moderne islam, at jihad også egentlig betyr “anstrengelse”, dvs. all slags kamp for Guds sak. Særlig president og landsfader Bourgiba i Tunisia talte ofte om jihad som kamp mot fattigdom og sult.

Denne verbale strategi spiller en stor rolle i balansen mellom moderne stat og tradisjonell religion. islamske politikere og ledere vil gjerne være i godt internasjonalt selskap når de f. eks. taler om menneskerettigheter. Men hjemme må de gjøre dem mer attraktive for gjennomsnittsmuslimer, så de bruker retoriske strategier for å kamuflere forskjellen fra internasjonale normer. Det er en forskjell som svekker beskyttelsen av individer og minoriteter. Det er egentlig ikke så underlig. Begreper som religionsfrihet og ytringsfrihet og samvittighetsfrihet er lånt fra den vestlige verden, der de er blitt til i en pluralistisk situasjon, men de fungerer ikke i et samfunn som er basert på kollektiv tro og kollektiv adferd. Individuelle menneskerettigheter truer den kollektivitet som tradisjonelt uttrykkes i storfamilier, landsbyer, laug. I disse kulturelle og økonomiske enheter fungerer islam som kollektiv dyd og kollektiv samvittighet.

Dette er arven fra Muhammeds første statsdannelse. Islam ble ikke til i noen stat, som kristendommen i det romerske imperium. Muhammed dannet sin egen stat, ikke en nasjonalstat i moderne forstand, men et folk av stammer og nomader, umma, det ene samfunn av troende, forent gjennom alles underkastelse, islam, under den ene Gud.

Til denne dag er nasjonalitetsbegrepet i den arabiske verden først og fremst religiøst eller sosiologisk bestemt, knyttet til umma, samfunnet hvor det å være borger og muslim er ett og det samme. Dette er grunnlaget for læren om de to verdener som menneskeheten deles i – ikke de moderne nasjonalstater, men bare de to hus: “Krigens hus” og “Islams hus”. De som står utenfor islams rekkevidde, tilhører “Krigens hus” inntil også de blir tvunget inn under islamsk myndighet. Det er denne tradisjonelle inndelingen av menneskeheten i to kategorier, de troende og de ikke-troende, som var forutsetningen for at Iran kunne dømme en ikke-iraner til døden, nemlig den britiske statsborger Salman Rushdie med hans “Sataniske vers” – han bor i “Krigens hus”.

Selvfølgelig kjenner man også et juridisk nasjonalitetsbegrep i den arabiske verden – etter europeisk mønster. Det er teoretisk mulig å være borger av en arabisk nasjonalstat som noe ved siden av det å være både muslim og araber. Men når troen i århundrer har vært basis for borgerskap, kan en ikke vente at nasjonalitetsbegrepet blir 100% avsakralisert på kort tid. Tvert i mot – tendensen idag går faktisk mot en enda sterkere konsolidering av islam i arabisk nasjonalisme. Derfor blir forholdene bare verre og verre for ikke-muslimer i islamske samfunn – ikke bare for jødene som bokstavelig talt er kastet ut av “islams hus”, men også for kristne. Disse gruppene har hatt krav på beskyttelse under islam, men denne beskyttelsen har alltid vært på islams premisser. Minoritetenes rettigheter er en innrømmelse som fra herrefolk til undersåtter og ikke knyttet til medfødt menneskeverd og likeverd. Og slik blir det i praksis en diskriminering mellom borgere av første klasse og annen klasse. Det gjelder f. eks. rettsapparatet, det er hybrid, sammensatt av én del fra den tid man var borger p.g.a. sin religion og én del fra Europa hvor man er borger i nasjonal forstand. Dette forklarer hvordan forskjell i religion ennå kan utgjøre en hindring for ekteskap, føre til tap av arverett, begrense eller sågar utelukke vitneførsel eller retten til å beholde eller føre tilsyn med mindreårige barn, etter regelen: “Islam er den beste religion.” Å forlate denne beste religion kan ikke tolereres og anerkjennes ikke – i Egypt vedtok Forvaltningsdomstolen i 1977 et lovforslag om dødsstraff for apostasi (frafall fra islam). Det har til i dag ligget på is, takket være motstand fra kopterne og liberale krefter i et land som er på randen til en islamsk revolusjon à la Iran. Men teoretisk er lovforslaget ikke noe nytt – dødsdommen over Salman Rushdie er blant annet basert på Koran-ordet i kap. 5,37: “Deres lønn som bekjemper Allah og hans sendebud, og som sprer korrupsjon på jorden, skal være at de drepes eller korsfestes.” (“Dette med mindre de angrer seg.”)

I alle arabiske grunnlover, unntatt Libanon og også Saudi-Arabia (hvor Koranen gjelder som grunnlov) etter 2. verdenskrig, ble islam erklært som statsreligion. Også det er et fremmedelement lånt inn fra europeisk statslære. For med begrepet “statsreligion” blir religionen oppfattet som noe separat i forhold til staten: Stat er ikke religion, og religion er ikke stat, men settes i et forhold til hverandre som er lånt fra det sekulariserte Europas kirke/stat- problematikk. Ja, selv gjennom hele middelalderen har stat og kirke alltid vært to forskjellige ting [i Europa].

Islam som “statsreligion” har vært en reaksjon på koloni- og mandatmaktenes privatisering av religionen. Religionen måtte gjemme seg i en moské. Det var en fornektelse av religionens sosiale og politiske funksjon.

Men i dag er det mange muslimer, både liberale og ortodokse, som reagerer på at religionen er blitt en organisert og kontrollert del av statsapparatet, ofte for å legitimere undertrykkelse og diskriminering. Dette blir fortiet både i vest og øst, hevder en muslim fra Irak, forfatter av boken “Cruelty and Silence” (Grusomhet og taushet).

Han er særlig opprørt over forfølgelsen av kurderne. “Millioner og millioner av ord er blitt skrevet om utryddelsen av hundrevis palestinske landsbyer”, skriver han. “Men mange av de samme intellektuelle som skrev disse ordene, velger taushet når en arabisk stat utrydder tusenvis av kurdiske landsbyer.” Og om menneskerettigheter skriver han at arabiske intellektuelle og muslimske regimer fokuserer ensidig på Israels brudd på menneskerettigheter og ignorerer arabiske brudd.

Det samme hevder forfatterinnen Taslima Nasrin i Bangladesh. Hun er nylig blitt dømt til døden av muslimske fundamentalister for å ha skrevet mot Koranen. “Jeg skriver mot religionen fordi hvis kvinner ønsker å leve som menneskelige vesener, vil de måtte leve utenfor religionen og islams lov.” Hun anklager den kvinnelige statsminister for å være altfor føyelig overfor islamsk opinion: “Regjeringen bruker islam for politisk gevinst… Den forholder seg taus og gjør ingenting.” Denne tausheten kjenner vi til også her hjemme – hos oss er det frykten for rasisme som knebler mange.

Men det er ikke bare liberale muslimer som opponerer mot misbruk av islam. Ayatollah Khomeiny talte ofte om disse statene som bedrar folk med navnet islam. “Islams problemer er de såkalte islamske regjeringer…. Når de en og annen gang tar navnet islam, er det for å lure dere.” Egypt og Irak ble spesielt brennemerket. “Dette er et islam som bare deklameres – verbalt og muntlig.”

Khomeinys målestokk var en “100 %” islamsk regjering – hans eget uttrykk og det er kravet for alle islamister – at islam skal praktiseres i sin helhet. Teologisk kan dette uttrykkes med nøkkelordet tawhid, læren om den guddommelige enhet. Allah er èn, og Allah er overalt og regjerer alt. Fra Guds absolutte enhet utledes en rasjonal enhet som kommer til uttrykk i enheten mellom fornuft og åpenbaring, mellom kropp og sjel, mellom individ og samfunn, det er: de troendes enhet i en sekularisert verden uten skille mellom verdslig og åndelig, mellom stat og religion, mellom lov og kultus.

Jeg forstår godt denne lengselen etter et univers av orden og harmoni, hvor Gud alene er herre. Det er en reaksjon på den sønderslåtte verden, hvor alle verdier er i oppløsning og alt er kaos og forandring. Det totale islam er en motbevegelse og protest til den sekularisering i vest som fører til materialisme – vantro og moralsk anarki.

Hva har den såkalte kristne verden å gi oss? sier muslimene. Dere har lykkes så godt som helt i å sette de kristne prinsipper ut av kraft i det offentlige og kulturelle liv, i rettsvesenet, i skoler og høyskoler, i oppdragelse, ekteskap, familie. Vi vil gå den motsatte vei, sier de. Istedenfor å privatisere religionen, vil vi bygge vår religion mer og mer inn i hele vårt samfunnsliv.

Jeg vet ikke om dette høres ut som et program for KrF, men den enorme forskjell er at målet for dette program er et teokrati. Den religiøse monoteisme overføres på det politiske område. Ettersom Gud er en og bare en, og alt kommer fra ham, så er det bare en kilde for all politikk, all lov, all kunnskap – d. e. islam gjennom Koranen og den hellige lov, Sharia.

Dette er kjernen i ideologien bak islamsk fundamentalisme. Den er nedfelt i grunnloven for Iran, art.2: “Den islamske republikk er et regjeringssystem basert på troen på den ene Gud, tawhid: at han oppretter sin hellige lov og at mennesket skal underkaste seg hans vilje.” Og art. 56: “Den absolutte suverenitet over universet og mennesket tilhører Gud.”

Khomeinys drøm var å eksportere Irans sorte revolusjon til hele verden. I dag [1994], 15 år etter, er det bare Sudan i Midtøsten og Pakistan i Asia som har prøvd å gjennomføre et islamsk styre etter modell av Iran.

Siden militærkuppet i 1989 er Sudan blitt brohode for islamisering av Afrika. Her har islamske terrororganisasjoner fått farlige støttepunkter. Og Sudans Nasjonale Islamske Front (NIF) er fast bestemt på å bruke makt for å nå sine mål i et land hvor 1/3 er ikke-muslimer. Regjeringen i Khartoum har i en årrekke ført en blodig kamp mot kristne innbyggere i sør.

Det neste land i Nord-Afrika som er modent for en islamsk revolusjon, er Algerie. Etter at partimonopolet ble opphevet, var landet det første i Nord-Afrika som tillot et radikalt islamistisk parti, søsterparti til regjeringspartiet i Sudan, NIF, Nasjonal Islamsk Front. Så skjedde det man ikke beregnet: NIF vant første valgomgang i 1992. Og så sto Algerie overfor dette problem: Hvordan forsvare demokratiet overfor demokratiets fiender? Svaret var ikke vanskelig. Vi avskaffer demokratiet og stanser valgprosessen. Demokrati er ikke en naturlig del av islamsk-arabisk kultur. Det folk vil ha, er litt mer sosial rettferdighet og økonomisk fremgang. Da kan de akseptere et sterkt paternalistisk regime. Men i et økonomisk ruinert land som Algerie, med forslumming og filleproletariat og kulturell identitetskrise, fordi fransk kultur er overalt og samtidig bannlyst av den arabiske – i et slikt land kan islamistene lettere nå frem med budskapet: Islam er løsningen. Derfor har det vært krig på kniven mellom det militære regime og det nå forbudte NIF. Flere hundre er blitt drept av islamske terrorister, med stilltiende støtte av befolkningen. Terroristene utdannes i nabolandet Sudan. Landets hersker, generalløytnant Omar Hassan Bashir, forsikrer: “Vi driver ikke med terrorisme, unntatt mot Guds fiender.” Det er slik de bruker eller misbruker Koranen, om aktive motstandere av islam som må bekjempes inntil de er drept eller villige til å overgi seg. De siterer Sure 4, 91: “Hyklerne vil at dere skal være vantro som de selv er vantro, slik at dere blir dem lik. Slutt dere ikke til noen av dem, før de drar ut for Guds sak! Hvis de snur seg bort, så grip dem og drep dem der dere finner dem…”

Myndighetene svarer igjen med sverd og fengsel – kamuflerte dødspatruljer gjennomsøker kvartal for kvartal i algierske byer som kontrolleres av islamistene.

[Det har siden vært en borgerkrig med, visstnok, over 100.000 drepte i Algerie siden 1992. Islamistene har ikke fått makten.]

Deres taktikk brukes også i Egypt. Det er jo egentlig fra Egypt at det militante islam har spredt seg, gjennom Det Muslimske Brorskap, en paramilitær kamporganisasjon fra 1930-årene, som nå har søsterorganisasjoner over hele den islamske verden. Hamas er en slik gren av Det Muslimske Brorskap. Målet var å føre muslimene tilbake til et ekte islamsk styre under guddommelig lov. Brorskapets emblem var Koranen mellom to sverd, i klar motsetning til den katolske middelalders to-sverd-teori. Islam fører både det åndelige sverd og det verdslige.

President Anwar Sadat ble myrdet i 1981 av en gruppe fra den revolusjonære del av Det Muslimske Brorskap, som kaller seg Jihad. En doktoravhandling ved Kairo Universitet har gjennomgått 186 rettsmøter for en sivil domstol og intervjuer med dommerne og over 300 anklagede. Drapet på Sadat ble betraktet som legitimert av Koranens påbud om å rydde av veien den vantro og hyklerske leder. Han var vantro fordi han ikke styrte i samsvar med den guddommelige lov. Han var en forræder fordi han sluttet fredspakt med Israel. Han var en urettferdig statsleder. De tiltalte ga sterke uttrykk for at de ønsket å forandre et samfunn med korrupsjon, utbytting, bedrageri, bestikkelser, utfordrende kvinner. Kampen mot det korrumperte samfunn måtte utkjempes inntil martyrdøden eller inntil det hedenske regime var avsatt og Guds styre gjennom islam var opprettet på jorden.

Hvem var medlemmene i denne gruppen? Såkalte normale, unge menn, de fleste studenter mellom 20 og 25 år, mange fra områder i Stor-Kairo med den tetteste og fattigste befolkning, dvs. nettopp de områder hvor folk er skremt av de brutale angrep på deres livsstil og tradisjonelle verdier. Nettopp slike unge er det som rekrutteres, som spydspissen for det revolusjonære islam i Midtøsten. Denne fløy av Brorskapet – det finnes også en liberal fløy som vil vinne folk gjennom en slags indremisjon – men altså den militære fløy har trappet opp terroren i Egypt etter Hebron-massakren [israeleren Baruch Goldstein drepte 29 muslimer som bad i Patriarkenes hule i Hebron, før han ble selv drept], med brente kirker, drap av koptiske munker, av turister, av politi og med attentatforsøk på president Mubarak. Særlig oppsikt har det vakt at en profan forfatter, Farag Fouda ble drept fordi han skulle være en frafallen. Fouda skrev i 1985 boken “Før sammenbruddet” eller “Foran stupet” til en islamisering av Egypt. Under rettssaken i 1993 hevdet en islamsk intellektuell, den forholdsvis moderate Al-Ghazali, at drap av en forfatter ikke straffes i islamsk lov. Han mente sågar at slik henrettelse var obligatorisk. Men dette er direkte oppfordring til mord, ble det protestert fra den egyptiske Komité for menneskerettigheter. Og nå nylig ble denne komiteens formann selv drept. Dette er klimaet i dag, ikke det liberale islam som mange i Europa fokuserer på og håper på, men det politiske islam som aksepterer dødsdommen over Salman Rushdie og andre drap av såkalte frafalne, slik den egyptiske Forfatningsdomstol faktisk foreslo i 1977.

Likevel er Egypt mindre utsatt for en islamsk revolusjon enn Algerie. Egypt har tradisjon for politisk pluralisme og har spilt en positiv rolle i fredsprosessen med Israel. Men Mubarak står i en konstant fare for å lide Sadats skjebne, det har vært flere attentatforsøk mot ham. Og det spørs hvor lenge sikkerhetspolitiet klarer å holde lokket over den kokende kjele av sosial-religiøs misnøye.

De liberale og moderate krefter roper et varsko mot en voldelig islamisering av land etter land i Midtøsten. Mange ser bare én mulighet for å stoppe utviklingen mot teokratiske stater, å organisere et demokratisk alternativ både til totalitære regimer som blander politikk og religion etter tyrannens hode, og alternativ til teokratiske regimer som blander politikk og religion etter Koranens kode. Den siste blandingen er mindre vilkårlig enn tyrannens, sier til og med liberale muslimer. Respekt for lov og orden hører til islams verdier.

Men hvordan finne den rette demokratiske balanse? Alle stater i Midtøsten står overfor denne utfordringen. Dette er jo også hva Shimon Peres har hevdet, for å vende tilbake til utgangspunktet. Men hans påstand: Ingenting kan bedre tjene araberverdenen enn demokratisering, må suppleres med et åndelig perspektiv. Demokrati i Midtøsten lykkes bare hvis man finner den rette balanse mellom økonomiske, sosiale og åndelige faktorer. I en region hvor religion har dominert gjennom tusener av år, og hvor man ennå tar religion på alvor, er det farlig å ekskludere religion fra den politiske styring. Eksempler på det er Tyrkia og Shahens Persia (for ikke å snakke om Sovjet).

Å finne den rette balanse er et problem vi deler i vest med både muslimske stater og Israel.

 

 

Bakgrunn
Åge Holter (1919-2008) var dr. theol. og professor i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet (1974-1989). Han var også professor i religionsvitenskap ved Norges Lærerhøgskole. I hans forfatterskap inngår boken Arabisk statsreligion (1976). Blant sine ekspertområder hadde han islam.
MIFF hadde gleden av å ha Holter som foredragsholder en rekke ganger, også etter at han gikk av med pensjon.