Israels versjon

Denne artikkelen forklarer kortfattet hvordan flertallet av jødene i Israel opplever sin situasjon og hvordan de ser på konflikten med sine arabiske naboer.

Israels versjon. (Illustrasjonsfoto: GPO)
Israels versjon. (Illustrasjonsfoto: GPO)

Følg lenkene for å finne mye mer informasjon. Du kan også finne mer om alle temaene her og i våre innføringsartikler.

 

Århundrers forfølgelse i Europa
De fleste i Norge vet at omlag seks millioner jøder ble drept eller omkom ved grusom behandling mens nazistene styrte Tyskland. Vi vet også at Adolf Hitler hadde som mål å drepe alle verdens jøder.

Det er mer ukjent at jødene, gjennom nesten to tusen år uten eget land, har opplevd en stadig og sterk diskriminering: De måtte bo i ghettoer, kunne ikke eie jord, hadde yrkesforbud og mange andre restriksjoner. Rett som det var, ble jødenes ghettoer utsatt for plyndring og vold. Noen ganger ble hundrevis eller tusenvis av mennesker drept bare fordi de var jøder.

Jødene fikk ofte skylden når noe gikk galt der de bodde. Jødene i Europa har hatt som en slags tommelfingerregel at de ble utsatt for angrep ca. hvert 40. år.

 

Diskriminering i arabiske land
I arabiske land ble færre jøder drept, men undertrykkelsen var minst like konsekvent som i Europa. Fremdeles blir religiøse minoriteter diskriminert i arabiske land, inkludert i områdene som er kontrollert av de palestinske selvstyremyndighetene.

Det bodde omlag én million jøder i arabiske land på midten av 1900-tallet, nå er det færre enn 10.000 (antakelig under 4.000) igjen, de fleste eldre.

Det har flyktet flere jøder fra arabiske land (de fleste til Israel) enn arabere fra Israel. Forholdene der for jøder og andre minoriteter er slik at de ikke har noe å vende tilbake til.

De siste årene er volden mot jøder økende i Frankrike og andre land med en stor muslimsk befolkning. Det har vært terrorangrep mot jødiske mål i Marokko, Tunisia og Tyrkia. Synagogen i Oslo er beskutt.

Mobbing av barn fordi de er jøder har økt i mange land, også Norge. Det kan se ut som om de jødene som har valgt å ikke flytte til Israel, blir “straffet” for det israelske jøder gjør. Århundrers erfaring, og det som skjer nå, viser at jødene trenger en “nødhavn”: Et sted de har rett til å flykte til, og hvor de kan styre seg selv og være frie mennesker.

Episoden med elvebåten Struma forteller mer enn tykke bøker hvor viktig det er at det finnes en jødisk stat som forfulgte jøder kan flykte til. 764 mennesker druknet fordi ingen ville ta imot jødiske flyktninger under 2. verdenskrig.

 

I utlendighet (diaspora)
Israel er jødenes tradisjonelle hjemland, slik vi kan lese mye om i Bibelen. Fra år 70 e.Kr. og utover ble mange av dem jaget og presset ut av landet sitt av romerne og senere herskere. I århundrer bodde det få jøder der. Til tross for dette har landet hele tiden vært i sentrum for jødenes oppmerksomhet.

Gjennom historien har jødene forsøkt alle løsninger: Bo isolert i ghettoer, bo blant andre mennesker, holde sin religion på en streng måte, være lite religiøse, være rike, være fattige, og så videre. Men uansett hva jødene gjorde, ble de forfulgt og diskriminert – selv om det lokalt kunne være gode perioder innimellom. Vi viser til vår artikkel om Jødehatets historie.

 

En stat med jødisk flertall
Jødenes vanskelige situasjon i mange land var et verkende sår. Etter hvert, og særlig etter 2. verdenskrig og Holocaust, ble det internasjonal aksept for at jødene må ha en stat hvor de kan være i flertall og styre seg selv. I 1948 opprettet jødene sin egen stat, Israel, som ble godkjent av FN.

Under krigen som fulgte flyktet ca. 700.000 arabere (palestinere) fra Israel. I årene etter kom det store mengder jødiske flyktninger til Israel: Overlevende fra nazismen, jøder på flukt fra jødehat i Øst-Europa og aller mest jøder fra arabiske land. Som nevnt flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. (Mer om flyktninger siden.)

Alt dette medførte store konflikter som fremdeles ikke er løst.

 

Vellykket på mange felter
Som alle land har Israel mange problemer. Siden det er i en krigssituasjon, er problemene på noen felter ekstra store. Konflikten mellom Israel og araberne generelt, og palestinerne spesielt, kaster skygger og koster uskyldige mennesker på begge sider livet. Men tross dette: Dersom vi sammenlikner Israel med andre land i denne skrøpelige verden, er jødenes stat vellykket på mange felter.

Israel ligger langt framme i høyteknologi, medisin, jordbruk og mange andre felter. Israel har flere satellitter (militære og sivile) i bane rundt jorda. Helsetilstanden for Israels innbyggere er blant de beste i verden. Forventet levealder i Israel er på høyde med Norge og andre land i Vest-Europa.

Ikke bare jødene nyter godt av Israels suksess. Det gjør araberne i Israel også, selv om det ennå mangler mye på at gruppene har like vilkår. Forskjellen i levealder mellom jødene og araberne i Israel er mindre enn mellom flertallsbefolkningen og den muslimske minoriteten i Europa. Arabiske menn i Israel lever i snitt lenger enn danske menn. Også når det gjelder utdanning er forskjellen mellom arabere og jøder i Israel mindre enn mellom muslimer og flertallet i Europa. (Dette gjelder selve Israel. Vestbredden og Gaza tilhører ikke Israel.)

Halvparten av den jødiske befolkningen i Israel er kommet dit som flyktninger fra arabiske og andre muslimske land. Og Israels “europeiske” jøder kommer hovedsakelig fra Russland, Romania og andre land i Øst-Europa. Felles for disse landene er en svak demokratisk tradisjon. I lys av dette er det sterkt at Israel har klart å utvikle et demokrati, med frie valg og en levende debatt. For mange arabere, også fiender av Israel, står Israel som referansen på et demokratisk samfunn.

 

Hvorfor fredsprosessen mislykkes
I ulike nyhetsmeldinger hører vi stadig om “fredsprosessen” i Midtøsten, om forhandlinger og fredsplaner og “veikart”. Partene selv og andre (særlig FN og USA) har kommet med ulike forslag til hvordan konflikten mellom Israel og de arabiske naboene skal kunne løses, og det har vært forhandlinger som hittil ikke har gjort slutt på konflikten.

Da Oslo-avtalen ble inngått i september 1993, var mange israelere optimister. Nå er de fleste atskillig mer kyniske. Slik israelerne ser det, er fredsprosessen mislykket først og fremst fordi palestinerne ikke har oppfylt sine forpliktelser på to viktige felter:

a) Terrorgrupper er ikke oppløst og avvæpnet. Israel utstyrte Yasser Arafats styrker med våpen for at alle væpnede grupper som ikke var under offisiell kontroll, skulle avvæpnes og oppløses. Ikke på noe tidspunkt har Arafat, og de palestinske lederne som er kommet siden, gjort noe for å gjennomføre dette. (Yasser Arafat var palestinernes ubestridte leder i mange år til han døde i november 2004.)

Dermed ble sikkerhetssituasjonen for Israel umulig. Ikke noe land kan leve med store grupper som driver terror mot sivilbefolkningen. Israel måtte derfor treffe mottiltak, blant annet med en sikkerhetsbarriere på Vestbredden (se under). Terrorgruppene gjør det også umulig å opprette en palestinsk stat. Ingen seriøse stater har væpnede grupper som driver terror innover og utover utenfor regjeringens kontroll.

b) Palestinerne har ikke godtatt en varig stat med jødisk flertall. Riktignok har de anerkjent “Israel”. Men det er et “Israel” som, hvis palestinernes krav blir gjennomført, skal få arabisk flertall. Det viktigste elementet i dette er kravet om at de palestinske flyktningene fra 1948, og deres mange etterkommere, skal ha en “rett til å vende tilbake” til de stedene i Israel som de flyktet fra. En slik “rett” har verken jøder eller andre flyktninger fra den tiden. Denne forskjellsbehandlingen kan Israel ikke godta – det vil jo føre til at jødene ikke har noe sted å gjøre av seg og igjen er i mindretall over hele verden.

Israel er det ørlille landet som jødene har fått i stedet for alt de mistet i Europa, i arabiske land og andre steder. Israel er ca. 1/15 av Norge i størrelse, 16 km på det smaleste. Israel er mindre enn 0,2 % av det arabiske området, mens jødene tradisjonelt har utgjort ca. 2 % av befolkningen der. Jødene forlanger å få leve i fred og sikkerhet i sin lille stat. Får de det, kan det meste ordne seg.

 

Mer om flyktninger
Mange palestinere flyktet altså i 1948. Det var en rekke andre store flyktningeproblemer noenlunde samtidig (for eksempel 400.000 finner fra Karelen da Sovjetunionen overtok det, 10-12 millioner etniske tyskere fra Øst-Europa etter at 2. verdenskrig var slutt, millioner av hinduer og muslimer da India ble delt i 1947). Og nesten alle jødene flyktet fra arabiske land, fra Polen og andre steder. Ingen av disse gruppene (eller andre) har fått noen “rett til å vende tilbake” etter over 50 år. De har også i liten eller ingen grad fått erstatning.

I motsetning til alle andre flyktninger “arver” palestinerne sin flyktningestatus: Palestinske barn som er født i et arabisk land, blir registrert som flyktninger fordi foreldrene var det. Slik er det ikke for noen andre grupper. Man blir statsborger i det landet man blir født.

De grunnleggende spøsmålene i denne forbindelsen har vi tatt opp i artikkelen Jødene har rett til landet.

Sikkerhetsbarrieren
Fra år 2002 har Israel bygget et sikkerhetsgjerde på Vestbredden. (På en liten del av strekningen er det en høy mur, den skal hindre skyting mot boligstrøk og veier.) Statsminister Ariel Sharon i Israel, som startet byggingen, var egentlig imot gjerdet, og forsøkte å få avtaler med palestinerne som skulle gjøre det unødvendig. Men terror har tvunget det fram. Gjerdet har redusert terroren sterkt der hvor det er bygget.

Gjerdet går noen steder langt inne på Vestbredden. Mange, også i Israel, er uenige i det. Det er å håpe at forhandlinger vil gjøre det mulig å flytte eller fjerne gjerdet og i første omgang finne ordninger som gjør ulempene minst mulig mens det finnes. Les mer på temasiden om Sikkerhetsbarrieren.

Israel gjennomfører en rekke andre tiltak også, med kontroller og avstengninger. Disse tiltakene gjør livet vanskelig for palestinerne. Men dersom israelerne ikke hadde gjennomført tiltakene, ville et langt større antall israelere blitt drept og skadet i terroraksjoner.

 

Tilbaketrekning hjelper ikke
Israel trakk seg sommeren 2000 helt ut av Libanon. Likevel har Hizbollah fortsatt angrepene som til slutt førte til krigen i juli og august 2006. I august 2005 trakk Israel seg helt ut av Gaza. Tross det fortsetter raketter og granater fra Gaza-stripen å regne over israelske områder som er innen rekkevidde.

Mange israelere trekker konklusjonen: Tilbaketrekning nytter ikke, terror må bekjempes med våpen, gjerder og andre tiltak som hindrer terroristen i å gjennomføre sine planer.

I årsskiftet 2008-2009 gjennomførte Israel en større militær operasjon mot Hamas på Gaza-stripen, i forsøk på sette en stopper for rakettangrepene.

 

Fredshåp
Meningsmålinger gjennom mange år viser at over 70 prosent av jødene i Israel støtter en varig fred med palestinerne hvor Israel trekker seg tilbake fra nesten hele Vestbredden og hele Gaza-stripen slik at palestinerne kan ha sin egen stat der, hvor partene deler kontrollen over de stedene som er hellige både for jøder og muslimer og hvor det er åpen og vennlig kontakt mellom jødene og palestinerne. Men det går bare når det kan skje i fred og sikkerhet. Det vil si at palestinerne må stanse terroren og anerkjenne at jødene har rett til å ha en stat hvor de kan være frie og i flertall.

Håpet nå er at demokratisering av de arabiske land skal føre til holdningsendringer som gjør det mulig for alle parter å leve i fred, frihet og velstand. Med et skikkelig samarbeid ville Israel kunne hjelpe sine naboer på mange viktige felter. En slik fred drømmer de fleste israelere om. Men det virker som om en slik holdningsendring på palestinsk og arabisk side ennå ligger langt fram.

 

  • Artikkelen ble skrevet for noen år siden, men er lett oppdatert i forbindelse med republisering på MIFFs nye nettsider.

 

 

 

 

 

DEL
Forrige artikkel– Israel overoppfyller vannavtaler
Neste artikkelJournalist Peter Beck holder foredrag om den aktuelle situasjonen i Moss
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag

Odd Myrland var redaktør av MIFFs medlemsavis Midtøsten i fokus fra 1994 til 2016. I en enda lengre periode har han vært leder for MIFFs lokalforening i Stavanger. Fra 2016 fortsetter Myrland som redaksjonell medarbeider for MIFF.
Før Myrland ble pensjonist hadde han en lang karriere som lærer, sist som lærer i økonomifag på Sola videregående skole.
Han har også skrevet boken “Med ryggen mot havet”, som tar for seg Midtøsten-konflikten frem til 1980-tallet.
Tlf. 958 86 977/ 51 58 01 65
E-post: odd@miff.no