Les andre argumenter på temasiden Jerusalem.
Dore Gold, president i Jerusalem Center for Public Affairs, presenterte i mai 2009 en artikkel om kampen for Jerusalem.
1. Det bodde en jødisk majoritet i Jerusalem lenge før byen ble forent i 1967. Alle kilder bekrefter at allerede før år 1880 var jødene i flertall i byen.
2. Veksten i den arabiske befolkningen har vært større etter at Israel tok kontroll over byen, enn i noen annen periode. I 1967 var andelen arabere 26,6 prosent, mens det i 2000 var 31,7. I år 2020 vil tallet ha nådd 37,8 prosent.
3. Jordan ble definert som den aggressive part i krigen både i 1948 og 1967. Jordan gikk til angrep på den nyopprettede staten i 1948 og bombarderte jødiske bydeler i Vest-Jerusalem i 1967. Da Israel valgte å gå inn i Øst-Jerusalem var det for å stanse angrep mot egne borgere.
4. Etter Seksdagerskrigen stemte FN til fordel for Israel, imot sovjet-blokken og araberne. Sovjetunionen prøvde å få Israel stemplet som krigens skyldige part. De leverte to resolusjonsforslag i ulike organer i FN hvor de forsøkte å få det fastslått at Israel var den aggressive parten. Men ingen av disse ble vedtatt. Selv FNs generalforsamling avslo resolusjonen med overveldende flertall, og kommuniserte dermed at Israel handlet i selvforsvar.
5. I resolusjonen 181 fra FNs generalforsamling i november 1947 ble det foreslått at Jerusalem skulle internasjonaliseres i en periode på ti år, før lokalbefolkningen skulle bestemme selv hvilket land de ville tilhøre. Men da de jødiske innbyggerne ble omringet av arabiske hærer i 1948 mente Israel at forslaget manglet moralsk basis og at den derfor ikke lenger var gyldig.
6. 1967-grensene, eller «Den grønne linjen» som den kalles, var aldri ment som internasjonalt anerkjente grenser. I 1949 signerte Jordan og Israel en avtale som ikke handlet om de endelige grensene, men om hvor armeene stod plassert under krigen året i forveien. En paragraf i denne avtalen slår fast at den ikke skal forandre på rettighetene til noen part. Med andre ord var aldri 1967-grensene fra før Seksdagerskrigen en internasjonal grense.
7. FNs sikkerhetsråds resolusjon 242 fra etter Seksdagerskrigen, krever ikke full tilbaketrekning fra Israel, men forhandlinger om grenser. Resolusjonen ble ikke vedtatt under kapittel 7 i den internasjonale konvensjonen, som handler om én stats aggresjoner mot en annen. Men den ble, selv om den ikke sier det eksplisitt, vedtatt under kapittel 6, som handler om å finne en fredelig løsning på internasjonale disputter. Derfor krever den av partene at de finner en fredelig løsning, ikke at Israel trekker seg tilbake fra alle okkuperte områder uten en avtale på plass.
8. Jerusalem er ikke nevnt i resolusjonen og den krever heller ingen full tilbaketrekning til 1967-grensene. Det eneste den krever er tilbaketrekning fra «territorier» til «sikre og anerkjente grenser». Den britiske FN-ambassadøren Lord Caradon, som formulerte 242-resolusjonen, avviste Sovjets krav om å legge inn «alle» foran ordet «territorier.» Hensikten er dermed klar i den britiskforfattede tekstutgaven av resolusjonen.
9. Tempel-benektelse er et moderne fenomen blant palestinerne. Under Camp David-diskusjonene sa daværende PA-president Yassir Arafat at et jødisk tempel aldri har eksistert i Jerusalem. Dette på tross av at selveste tidligere stormufti i Jerusalem, den radikale Haj Amin al-Husseini, forklarte for turister i 1920-årene at tempelplassen stammet fra kong Salomos tempel.
10. Fulle rettigheter for alle religioner har kun blitt ivaretatt i Jerusalem under israelsk kontroll. Selv i den britiske mandatperioden måtte jødene kjempe for sin rett til å be med Tempelmuren.
Jerusalem tilhører Israel
12. mai i år presenterte organisasjonen One Jerusalem en liste med 12 grunner for hvorfor Jerusalem må forbli forent og under israelsk kontroll. Vi gjengir noen få av deres punkter her.
1. Jerusalem har vært jødenes hovedstad i mer enn 3.000 år og byen er nevnt 641 ganger i Bibelen – 0 i Koranen.
2. Uten den sikkerhetskontrollen Israel har over byen i dag, ville Jerusalem falt ut i kaos. Rivaliserende terrorgrupper ville slåss mot hverandre, som man har vært vitne til på Gaza-stripen. Det ville gjort livet uholdbart både for lokalbefolkning og turister.
3. Den arabiske befolkningen i Øst-Jerusalem nyter godt av israelske helse- og sosialstønader, samt demokratiske rettigheter. Det ville vært umoralsk å overgi dem i hendene på «tyrannene» fra PA eller Hamas på Vestbredden. Det er heller ikke noe majoriteten av dem ønsker.
4. Dersom PA fikk kontroll over Øst-Jerusalem ville det bety at islamistiske terrorgrupper hadde blomstret i denne del av byen.
