Det jødiske folkets historiske tilknytning til Jerusalem

Finnes det noe folk i verden som er sterkere knyttet til sin hovedstad?

Unge gutter svinger israelske flagg i Jerusalem. (Illustrasjonsfoto: Kristoffer Trolle, flickr)
Unge gutter svinger israelske flagg i Jerusalem. (Illustrasjonsfoto: Kristoffer Trolle, flickr)
  • Denne artikkelen er skrevet av Jan Benjamin Rødner, og ble første gang publisert i bladet Med Israel For Fred, nr. 2/1978 (senere Midtøsten i fokus). Den er ikke tidligere publisert online.

 

Navnet Jerusalem, eller Jeroshalajim, som byen heter på hebraisk, har en egen klang av hellighet, noe nærmest overnaturlig. Grekerne kalte byen Hierosolyma og gjenspeilte dermed dens hellighet – hieros betyr jo hellig. Antagelig var det opprinnelige navnet Irusalem. Det er satt sammen av to ord, «iru», som kommer av «jarah» og betyr «å grunnlegge», og «salem», som var den vest-semittiske guden Shulmanu eller Shalim. Det er mulig at Shalim var skytsgud for byen i tidligere tider.

I jødisk tradisjon vendte man det til at navnet kom fra det hebraiske ordet shalom, eller «fred» på norsk. På den måten kom Jerusalem til å bety «Grunnlegger av fred», et navn som passet godt sammen med de mange poetiske forestillingene om Jerusalem. Således har byen fått mange kjælenavn, eksempelvis «Guds by» eller «Den hellige by» (på arabisk heter byen al-Quds som betyr «den hellige»), «Rettferdighetens by», «Den trofaste by» eller ganske enkelt «Byen».

Navnet Zion betegnet opprinnelig en del av jebusittenes by. Kong David inntok den og kalte den Davids by (2. Sam. 5). Med tiden ble begge navnene – «Davids by» og «Zion» – synonyme begreper for hele byen.

Hos profetene og i klagesangene blir navnet og begrepet «Jerusalem» ofte utvidet til å betegne hele Juda rike. Jerusalem legemliggjør oppførselen og gjerningene til Juda og blir tidvis forbundet også med hele Israel – på godt og vondt. På denne måten blir de jødiske båndene til Jerusalem også bånd til hele Israel.

I Bibelen blir Jerusalem ofte omtalt. Men i Mosebøkene hører vi om byen bare en gang, nemlig i l. Mosebok 14:18 der det heter: «Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin.» Her har byen altså ennå ikke fått navnet Jerusalem.

Det enestående ved Jerusalem som kongeby og sentrum for gudsdyrkelsen stammer fra Davids tid. David flyttet sitt kongesete fra Hebron og gjorde Jerusalem til hovedstad. Deretter lot han arken føre til Jerusalem. Men David fikk ikke lov til å bygge Templet.

Under Salomo ble Jerusalems særstilling forsterket ved at Templet ble reist på Moriahs berg. Dette gav både kongehuset og stedet en utstråling av hellighet. I Sakarja 8:8 heter det: «Jeg vender tilbake til Zion og vil bo i Jerusalem, og Jerusalem skal kalles den trofaste stad», og i l. Krønikebok 23:25: «Herren har nu sin bolig i Jerusalem til evig tid.» Ut fra slike beskrivelser av Jerusalem kom ideer om at byen var verdens sentrum og tabor ha-aretz – jordens navle – en velkjent gresk forestilling. Denne ideen finner man igjen blant annet i Talmud, hvor det heter: «Slik navlen er plassert midt på mennesket, slik er Eretz Israel (Israels Land) verdens navle.» Og et annet sted: «Eretz Israel er plassert i verdens sentrum. Jerusalem i sentrum av Eretz Israel, Templet i sentrum av Jerusalem, det hellige i sentrum av Templet og foran det hellige er «even shetiyyah»: grunnstenen som verden startet fra.»

Tanken om Jerusalem som verdens sentrum har naturlig ført til at når jødene ber sine bønner tre ganger daglig, står de vendt mot Jerusalem. Også i islam var qibla – bønneretningen – først mot Jerusalem. Men etter en stund, antagelig i det andre året etter «hijra» – Muhammeds flukt fra Mekka til Medina – ble retningen vendt mot Mekka.

Tre ganger i året er Jerusalem målet for de store valfartsfestene. Det heter i 5. Mos. 16.16: «Tre ganger i året skal alle menn blant dere vise seg for Herren din Guds åsyn på det sted han utvelger: på de usyrede brøds høytid og på ukenes høytid og på løvsalenes høytid.»

Det usyrede brøds høytid er pesach, feiringen av utgangen fra Egypt. Dét er altså grunnen til at Jesus dro inn i Jerusalem for å feire pesach. Derfor følger den kristne påsken i det vesentligste jødisk tidsregning og er sammen med pinsen blitt en bevegelig høytid.

Likesom pinsen er også ukenes høytid, den jødiske shavuot, tidfestet til syv uker etter pesach-høytidens andre dag (av totalt åtte). Derav navnene ukenes høytid og pinse som kommer av det greske ordet pentekoste, som betyr den femtiende, eller 7 uker. På shavuot feirer jødene mottagelsen av Loven på Sinai berg.

Den tredje store valfarten til Jerusalem skjer til sukkot, løvhyttefesten, hvor man minnes vandringen i ørkenen på vei til Det lovede land.

Da Templet stod i Jerusalem, valfartet tusener på tusener av jøder dit for å oppfylle Guds bud. Og under pesach-måltidet sa man, den gang som nå: «Dette er lidelsens brød som våre fedre spiste i Egyptens land. Den som er sulten, kom og spis! Den som er i nød, kom og feir pesach! I år her, neste år i Israels land – i år treller, neste år frie menn!» Denne tanken om forløsning og hjemvendelse dukker opp igjen og får nye overtoner ved rosh hashana, det jødiske nyttår, da jøder over hele verden utveksler hilsenen: «Neste år i Jerusalem!»

På grunn av Jerusalems hellighet får den en særbehandling i jødisk tradisjon. Jerusalem ble ikke delt mellom de tolv stammene, og det er derfor en rekke lover som ikke gjelder denne byen. For eksempel var det forbudt å ta leie for innkvartering av pilegrimer. Ja, det var vanlig at folk flyttet ut av sine hjem for å gi plass til tilreisende under valfartsfestene. For dette fikk de skinnene fra offerdyrene. Om vi skal tro tradisjonene, ble det aldri sagt: «Stedet er for avgrenset til at jeg kan få losji i Jerusalem.»

En hel serie lover søkte å fjerne alt som kunne være rituelt urent. Derfor var det forbudt å ha søppeldynger inne i byen, og de døde måtte begraves utenfor bymurene.

I liturgien kunne jødene, hvor i verden de enn befant seg, gi uttrykk for løftet i Salme 137: «Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg! Må min tunge henge fast ved ved min gane om jeg ikke kommer deg i hu, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede!»

Det er obligatorisk å nevne Jerusalem i alle faste bønner. Og igjen blir navnet Jerusalem, som i Bibelen, brukt synonymt med Eretz Israel.

Den viktigste av de utallige henvisningene er en av bønnene i 18-bønnen (Shmone Esre), som man ber hver morgen: «Og til Jerusalem, din by, vender du atter tilbake i barmhjertighet og tar bolig i den, som du har lovet det. Oppbygg den snarlig, allerede i våre dager, slik at den kan bli en bygning for evigheten, og Davids trone befester du i den. Lovet være du, Herre, som gjenoppbygger Jerusalem.» Et annet eksempel er den tredje velsignelsen i bordbønnen, som har en bønn for Jerusalem, Zion, gjenopprettelsen av Davids trone og gjenoppbyggingen av Jerusalem.

Jødenes tilknytning til Jerusalem blir preget av to motsetninger: på den ene side stor glede og fantastiske forestillinger om Jerusalems herlighet, på den annen side dyp sorg og bunnløs fornedrelse.

Hos Jesaja er Jerusalem en lovsang og jubel, og hos Sakarja vender Herren seg til Jerusalem med miskunnhet, og Han verner byens innbyggere.

I jødisk tradisjon kunne ikke Jerusalems skjønnhet og herlighet overdrives. Av de ti mål med skjønnhet som kom ned til verden, fikk Jerusalem ni. Innbyggerne var kjent for sin visdom og skjønnhet og var av høy byrd. En utenfra som giftet seg med en fra Jerusalem, måtte gi sin tilkommende hans eller hennes vekt i gull.

Men om beskrivelsene av Jerusalems gode egenskaper er fantastiske, er ikke fornedrelsene mindre malende beskrevet. Bibelens beskrivelser av hvordan folket har syndet og Jerusalem falt i grus, er mange. Hos Jesaja har Gud tatt bort støtte og stav fra Jerusalem, Jerusalem snubler, og Juda faller, og hos Jeremia er Jerusalem blitt til grusdynger og bolig for sjakaler, og Jerusalems klageskrik stiger opp.

Tisha b’av – den niende dag i måneden Av –  er en egen faste- og sørgedag til minne om ødeleggelsen av både det første og det andre templet. Egentlig skulle man sørge over Jerusalem hver eneste dag, men det er umulig å sørge så mye. Det ble derfor skapt den tradisjon at når man gjorde storrengjøring i huset, skulle man la et lite område stå uferdig, til minne om Jerusalem. Og slik er det blitt gjort like til i dag. Man kan forberede et måltid med alle retter, men én rett skulle fjernes fra menyen, for å minnes Jerusalem. Likeledes kunne en kvinne ta på seg sine smykker, unntatt ett eller to. Ved alle jødiske fester har man salt på bordet for å minnes templets ødeleggelse, og under vielsesseremonien skal et glass knuses. Selv på de lykkeligste dager skal man minnes templets ødeleggelse.

Jeg har hittil i denne artikkelen konsentrert meg om den åndelige tilknytningen til Jerusalem. Men det har også vært opprettholdt en jødisk bosetning der. Da Jerusalem ble erobret av romerne i år 70, ble byens befolkning på det nærmeste utslettet. Etter at det andre jødiske opprøret mot romerne under Bar-Kochba ble slått ned i år 135, ble jøder (eller som det het: omskårne personer) forbudt adgang til Jerusalem. Dette forbudet ble opprettholdt under bysantinerne (324–638), men mange tegn tyder på at det ikke ble gjennomført med altfor stor nidkjærhet.

Araberne erobret Jerusalem i 638. Av Omar fikk 70 jødiske familier lov til å bosette seg sydvest for tempelområdet, det området som i dag er kjent som den jødiske bydelen.

I tiden frem til korsfarernes erobringer spilte Jerusalem en ytterst perifer og beskjeden rolle i det arabiske riket. Byen forfalt, og befolkningen ble desimert. Da korsfarerne erobret byen i 1099, ble jødene, sammen med muslimene, massakrert eller solgt. Selv om byen ble forbudt område for både jøder og muslimer, kom etter hvert noen få jøder dit og bosatte seg der.

Jødenes rolle i Jerusalem forble meget beskjeden opp gjennom århundrene etter at korsfarerne ble kastet ut av Saladin i 1187. Da den jødiske befolkningen økte på begynnelsen av 1400-tallet, nedla paven forbud mot å gi skipsleilighet fra Italia til Eretz Israel. I 1440 ble jødene pålagt en tyngende skatt av mamelukkene, og de fleste av dem måtte forlate byen. Også siden har det ofte vært slik at jødenes lengsel etter Jerusalem er blitt utnyttet til å tyne dem for tyngende skatter og avgifter.

Det gikk opp, og kanskje mest ned, med den jødiske bosetningen helt frem til 1800-tallet, da den begynte å stige kraftig. Europa hadde på nytt begynt å interessere seg for Midtøsten. Med opprettelsen av nærmere forbindelser, blant annet britisk, amerikansk, fransk og russisk konsulat, det russiske i Jaffa allerede i 1812, ble det også lettere for jøder å bosette seg i Jerusalem. Antallet innbyggere ble i 1845 anslått til totalt 15.000. Herav utgjorde jødene den største andelen, med 7.100 sjeler.

I 1850-årene ble det så trangt innenfor bymurene at jødene trosset farene og begynte å slå seg ned utenfor. Det mest kjente prosjektet er trolig Mishkenot Sha’amim, bygget av Sir Moses Montefiore i 1860 for å huse fattige jøder. Å bo utenfor murene ble i begynnelsen ansett som farlig, og Montefiore måtte betale for å få folk til å bo der. Det fortelles at de snek seg inn igjen i byen når mørket falt på. Men som så mye annet av det Montefiore gjorde, skulle også dette bli banebrytende.

Etter hvert utviklet det seg en solid jødisk bosetning. I 1865 rapporterte den britiske konsulen at byen hadde 18.000 innbyggere. Av disse var det 8000–9000 jøder. Jerusalem hadde dermed fått en jødisk majoritet for første gang på 1800 år. Fra da av har det jødiske samfunnet, med unntak for tiden under den første verdenskrig, hele tiden økt i styrke. I 1948 hadde byen 165.000 innbyggere, hvorav 100.000 jøder, 40.000 muslimer og 25.000 kristne. I 1970 var det totalt 289.000 innbyggere i Jerusalem, derav 215.000 jøder, 62.000 muslimer og 12.000 kristne.

I den gamle bydelen i Jerusalem var det i 1948 hele 34 synagoger, den eldste fra 1200-tallet, og 28 yeshivot (jødiske religionsskoler). Og utenfor, i de nye bydelene, hadde det utviklet seg et myldrende jødisk liv. Jerusalem var, sammen med Tel-Aviv, administrativt sentrum for den jødiske befolkningen i Palestina. Men etter hvert har mer og mer av sentraladministrasjonen blitt overført til Jerusalem, det moderne Israels selvfølgelige hovedstad.

Gjennom årene har Jerusalem gjentatte ganger blitt herjet, enten av hærførere, jordskjelv eller annet. Her skal vi bare kort komme inn på noen begivenheter på 1900-tallet. Palestinas jødiske befolkning ble redusert fra 85.000 i 1914 til 57.000 i 1918. Dette skyldtes sykdommer og krig, men først og fremst tyrkernes dårlige og hardhendte administrasjon og at titusener av jøder ble utvist i løpet av første verdenskrig. En jødisk befolkning i Jerusalem på 45.000 i 1910 var sunket til 26.600 i 1922.

Under den britiske administrasjonen hendte det fra tid til annen at det kom til anti-jødiske opptøyer blant araberne i Jerusalem, men likevel fortsatte den jødiske befolkningen å øke.

I 1947 foreslo FN at Jerusalem skulle bli internasjonal by. I stedet ble den delt mellom Trans-Jordan og Israel. I 19 år, fra 1948 til 1967, var Jerusalem delt i to av høye murer. Etter at kampene om den gamle bydelen var slutt, ble de gjenværende drøyt 15.000 jødene kastet ut av de trans-jordanske troppene. Dette markerte en foreløpig slutt på tre tusen års sammenhengende jødisk bosetting, bare avbrutt av noen få og korte unntak. Dermed var også jødene avskåret fra sine hellige steder.

For Jerusalem var seksdagerskrigen i 1967 bare en tredagerskrig. Den varte fra mandag 5. til onsdag 7. juni. Da var slaget over, og de israelske styrkene hadde erobret hele Jerusalem. Den 28. juni ble Øst-Jerusalem offisielt innlemmet i Israel. For Israel, som for de fleste jøder, betegner dette en «gjenforening» i ordets beste forstand. Denne anneksjon er imidlertid ikke anerkjent av noen annen stat.

Etter 1967 ble det fri adgang for alle til deres hellige steder. Og ikke minst: Igjen fikk jødene adgang til Vestmuren, den vestlige støttemuren for Tempelplassen. Muren er av mange regnet som det helligste stedet i jødedommen.

Israels opprettelse, og særlig Jerusalems gjenforening, er i dag i ferd med å føre til forandringer i jødenes forhold til Jerusalem. Klagemuren er blitt Vestmuren, og det er blitt en stigende følelse av at de mange sanger i liturgien som omtaler Jerusalems fornedrelse ikke lenger bør bli fremsagt.

Og her sluttes vår ring. Vi har i korte trekk forsøkt å følge jødenes forhold til Jerusalem fra Davids trone, ut i landflyktigheten, og endelig tilbake til Jerusalem i vår tid.

Ingen annen religion er knyttet til et bestemt landområde slik som jødedommen. I dette faktum ligger det et paradoks. På den ene side har det jødiske folk opprettholdt et særskilt, permanent bånd med Eretz Israel på tross av at skjebnen har tvunget dem i eksil i et lengre tidsrom enn de nøt selvstendighet i sitt eget land. På den annen side hevder jødedommen at dets religiøse verdier er universelle og at den ser frem til en universell fred og rettferdighet.

I Jerusalem krysses disse to ideene. I Jesaja 2:2-4 leser vi: «Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolkene skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig.»

Denne sublime sammensmelting av det partikulære og det universelle, av nasjonal forløsning og velsignelse for hele menneskeheten, som vi møter her i Jerusalem, er den jødiske visjon.

DEL
Forrige artikkel– Zionismen skulle redde jødene
Neste artikkel«Å overgi seg til trusler om vold og terrorisme vil være et tegn til svakhet»
Vi ønsker deg velkommen til å kommentere artikkelen!

Med Israel for fred (MIFF) har i våre nettforum og kommentarfelt gitt ytringsfrihet for medlemmer og motstandere siden 2001. Skriv innlegg med ditt egentlige navn og hold deg til saken. Personsjikane er uakseptabelt. Unngå all form for spamming. Brudd på retningslinjer vil medføre sletting av kommentarer eller utestengelse. Vennlig hilsen Conrad Myrland, daglig leder og nettredaktør

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israel

Belastes neste mobilregning

Hjertelig takk for din støtte!

Belastes neste mobilregning

Gi gave til bankkonto 78770654539 dersom du ønsker skattefradrag