Byen Jerusalem er nevnt åtte ganger i Oslo II-avtalen. Hver eneste gang er det snakk om hele byen, ikke bare den østlige delen av byen som Israel erobret i en lovlig forsvarskrig i 1967.
De første seks gangene Jerusalem blir nevnt, er det i forbindelse med omtale av framtidige palestinske valg hvor palestinere i Jerusalem skulle få lov til å delta. De to andre gangene blir det understreket at Jerusalem er en del av sluttstatus-forhandlingene:
«ARTICLE XVII Jurisdiction
In accordance with the DOP, the jurisdiction of the Council will cover West Bank and Gaza Strip territory as a single territorial unit, except for:
issues that will be negotiated in the permanent status negotiations: Jerusalem, settlements, specified military locations, Palestinian refugees, borders, foreign relations and Israelis;
(…)
ARTICLE XXXI Final Clauses
Permanent status negotiations will commence as soon as possible, but not later than May 4, 1996, between the Parties. It is understood that these negotiations shall cover remaining issues, including: Jerusalem, refugees, settlements, security arrangements, borders, relations and cooperation with other neighbors, and other issues of common interest.»
Oslo II-avtalen definerte også hva bosetninger er: «For the purpose of this Agreement, “the Settlements” means, in the West Bank the settlements in Area C; and in the Gaza Strip – the Gush Katif and Erez settlement areas, as well as the other settlements in the Gaza Strip, as shown on attached map No. 2.»
Avtalen slår fast: «Israel shall continue to exercise powers and responsibilities not so transferred.»
Ut fra dette kan man konkludere:
- Jerusalem er ikke del av Vestbredden.
- Jerusalem er ikke en bosetning.
- Israel kontrollerer Jerusalem.
Oslo II-avtalen regulerer fortsatt forholdet mellom Israel og de palestinske selvstyremyndigheter. Inntil palestinerne er villig til å inngå en sluttstatus-avtale, har Israel kontroll over byen og det er ingenting som hindrer andre land å anerkjenne at her er landets regjeringsinstitusjoner og dermed landets hovedstad. Jerusalem var Israels hovedstad også da palestinerne underskrev Oslo II-avtalen i 1995.
Palestinernes vei til eventuelle rettigheter og suverenitet i Jerusalem går gjennom forhandlinger, ikke gjennom FN-resolusjoner og fordømmelser. Da USA anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad, understreket president Donald Trump at grenser må avklares i forhandlinger.
Norge må ikke stemme for en FN-resolusjon som bryter med hva Norge var med på å skrive under på i Oslo II-avtalen. En norsk stemme til FN-resolusjonen som fordømmer USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad vil bare drive palestinerne videre bort fra Oslo-avtalen.
—
Denne artikkelen har hentet inspirasjon fra artikkelen Palestinerne aksepterer at Israel styrer hele Jerusalem, men verden behandler byen som delt.
