Jøders og muslimers ulike forhold til Jerusalem

Vestmuren
Vestmuren i Jerusalems gamleby var støttemur for Tempelplassen til det andre jødiske tempelet i byen. (Illustrasjon: David Holt, flickr.com)

Jerusalem er en hellig by for de tre religionene jødedom, kristendom og islam. Men hva er egentlig den muslimske tilknytningen til byen, og når krevde palestinerne første gang Jerusalem som sin hovedstad?

Jerusalem i jødedommen

Allerede for tre tusen år siden ble Jerusalem det religiøse og politiske sentrum for jødisk liv. I lange perioder i utlendighet har jødenes religiøse lengsler, sanger og bønner kretset omkring Judeas hovedstad. I de siste to tusen år har den jødiske påskefesten blitt avsluttet med bønnen «Neste år i Jerusalem», og byen blir nevnt i takkebønnen på slutten av hvert måltid. I jødedommen er det ingen by ved siden av Jerusalem.

I Jerusalem var de jødiske templene, det siste ble ødelagt i år 70 e.Kr. av romerne. Religiøse jøder minnes det ødelagte tempelet i en egen sørgedag, ved å la boliger og smykker være delvis uferdige og ved å knuse et glass ved ekteskapsinngåelse. Jerusalem har også en ekstremt viktig politisk betydning for jøder. Jerusalem er den eneste byen som har vært og er hovedstad i en jødisk stat, og er den eneste byen i verden som har hatt jødisk flertall helt siden midten av 1800-tallet.

Jerusalem i islam

Hvor kommer Jerusalem inn i bildet for muslimer? Det er ikke en by som muslimer ber i retning av, det er ikke en by som nevnes i islams tradisjonelle bønner og det er ikke en by som kan knyttes til noen faktiske hendelse i profeten Muhammeds liv. Jerusalem har aldri vært hovedstad i en muslimsk stat og den har heller aldri vært et kulturelt eller akademisk senter av stor betydning. Som vi skal se i denne temaartikkelen, har Jerusalem blitt viktig for muslimer i perioder når det har vært politisk nyttig, og særlig når byen har kommet under kontroll av ikke-muslimer.

Jerusalem i Bibelen og Koranen

Jerusalem er nevnt omkring 669 ganger i den jødiske Bibelen (det som i den kristne Bibelen er navngitt Det gamle testamentet). Sion, som ofte betyr Jerusalem og noen ganger Israels land, er nevnt omkring 154 ganger. I Det nye testamentet, som med ett unntak (Lukas) ble skrevet av jøder, blir Jerusalem nevnt 154 ganger og Sion 7 ganger. I Koranen blir Jerusalem nevnt ved navn like ofte som byen blir nevnt i hinduenes, taoistenes og buddhistenes hellige skrifter – det vil si null ganger.

Hvorfor er Jerusalem viktig for muslimer?

Hvis Jerusalem ikke er nevnt i Koranen, hvorfor er byen likevel viktig for muslimer? En studie av historien viser at Jerusalem blir viktig for muslimer i perioder når byen får politisk betydning. Men når ulike muslimske ledere og politiske bevegelser ikke har noe nytte av å bruke byen som politisk verktøy, blir betydningen mindre. «Jerusalem var en by som var sterkt ettertraktet av islams fiender, og ble derfor, som et slags speilbilde-syndrom, betydningsfull for muslimske hjerter,» skriver Emmanuel Sivan. Etter korsfarertiden ble Jerusalem stående som den tredje mest hellige byen i islam.

Mekka er den helligste byen i islam, hvor ingen ikke-muslimer har adgang og alle muslimer må dra på pilegrimsferd minst en gang i løpet av livet. Enkelt sagt er Jerusalem for jøder det som Mekka er for muslimer. Dette er et poeng som også kommer fram i Koranen. Muslimene har en bønneretning (qibla), jødene har en annen [2:145]. «Jerusalem spiller den samme rolle for det jødiske folket som Mekka gjør for muslimene,» skriver Abdul Hadi Palazzi, en italiensk muslimsk teolog.

Jerusalem vil aldri ble mer enn en annenrangs hellig by i islam, etter Mekka og Medina. Historien viser at islamsk interesse først og fremst er å hindre ikke-muslimsk kontroll over byen, når byen er under muslimsk kontroll mister den sin religiøse og politiske betydning. Den muslimske tilknytningen til Jerusalem er svakere enn den jødiske, som er mer dypt forankret i historie og religion.

Jerusalem som jødenes Mekka

Jerusalem er Mekka for det jødiske folk. Likhetspunktene er mange. Jøder ber tre ganger om dagen mot Jerusalem, muslimer ber fem ganger om dagen mot Mekka. Muslimer ser på Mekka som verdens sentrum, jøder ser på Jerusalem som verdens sentrum. Jøder tror Abraham var nær ved å ofre Isak i Jerusalem, muslimer tror hendelsen fant sted i Mekka. Ka’ba-steinen i Mekka har lignende funksjon som tempelet i Jerusalem, ikke minst som pilegrimsmål. Salomos tempel ble innviet på Jom Kippur, den tiende dagen i den jødiske kalenderen. Ka’ba får også nytt dekke den tiende dagen hvert år.

Palazzi mener det ikke er noe i Koranen som tilsier at muslimer skal nekte jøder suverenitet i Israels land, snarere tvert imot. I en sure i Koranen [5:22] oppfordrer Moses folket til å «dra inn i det Hellige land, som Allah har bestemt for dere». I 17:105 kommer et lignende poeng: «Og etter ham sa vi til Israels barn: Bo i landet…» Man kan også spore en respekt for ulike bønneretninger i Koranen, og en anerkjennelse av at jødene ber mot Tempelplassen [2:145-146]. «Allah selv sier at Jerusalem er så viktig for jødene som Mekka er for muslimer,» konkluderer Palazzi.

Myter om islam og Jerusalem

Myte 1: «Den islamske forbindelsen til Jerusalem er eldre enn den jødiske»

Palestinske ledere har hevdet Jerusalem «alltid» har vært under muslimsk suverenitet. «Muslimenes tilknytning til Jerusalem begynte ikke med profeten Muhammed, men den begynte med profetene Abraham, David, Salomo og Jesus, som også er profeter i Islam,» skriver Ibrahim Hooper. Det røper ikke stor respekt for andre religioner å appropriere viktige personer i jødedommen og kristendommen på denne måten.

Myte 2: «Koranen nevner Jerusalem»

Flere oversettelser og utgaver av Koranen har fotnoter og hakeparenteser som slår fast at «den fjerneste moské» må være i Jerusalem, og noen tar seg også frihet til å plassere Jerusalem inn i teksten. Hvorfor dette må være feil kan du lese mer om under avsnittet Ny forståelse av Muhammeds nattreise.

Myte 3: «Muhammed besøkte virkelig Jerusalem»

De islamske biografiene om Muhammed er svært omfattende, og det nevnes aldri at han forlot Den arabiske halvøya, langt mindre at han dro helt til Jerusalem. Karen Armstrong, en spesialist på islam, slår fast det åpenbare når hun påpeker at «Muhammeds mystiske nattreise til Jerusalem … ikke var en fysisk opplevelse, men en visjonær».

Myte 4: «Jerusalem har ingen betydning for jøder»

Første skritt er å benekte den jødiske forbindelsen til Vestmuren, den eneste delen av det gamle jødiske tempelet som fortsatt står. Helt siden 1967 har muslimske ledere fremstilt jødisk tilknytning til Vestmuren som «en aggresjon mot al-Aqsa moskéen». «Det er ikke en eneste stein i Klagemuren knyttet til jødisk historie,» har palestinske myndigheters mufti hevdet. Muslimske institusjoner har presset vestlige media til å omtale Tempelplassen og Vestmuren med deres islamske navn (Al-Haram ash-Sharif og Al-Buraq), og ikke med deres mye eldre jødiske navn. Al-Haram ash-Sharif var et navn som ble tatt i bruk under den osmanske perioden.

De neste skrittene er forsøk på å nekte jødene tilgang til Vestmuren og Tempelplassen og å nekte enhver form for jødisk kontroll i Jerusalem. «Jeg vil ikke godta noen israelsk suverenitet i Jerusalem,» sa Yasser Arafat i 2000. «Det er ikke noe å forhandle om eller gjøre kompromiss om når det gjelder Jerusalem,» sa Saudi-Arabias kronprins Abdullah. Siste skritt er å nektene jødene tilgang til byen. Palestinernes president Mahmoud Abbas sa i 2015 at jødene ikke har noen rett til «å besudle» al-Aqsa moskeen med «sine skitne føtter».

Hvorfor er Jerusalem verdens midtpunkt?

I moderne tid har Jerusalem først og fremst blitt et sentrum for verdens oppmerksomhet etter at jødene gjenvant suvereniteten over byen i forrige århundre. De siste mange hundre år da ulike muslimske imperier kontrollerte byen hadde den bare noen få tusen innbyggere. Byen ble aldri gjort til en politisk hovedstad, men ble styrt fra fjerne hovedsteder. Mens jøder i eksil hele tiden hadde en religiøs lengsel tilbake til byen, misbrukte muslimske herskere og den lokale arabiske befolkningen sjansen til å utvikle byen.

Først rundt 1880, da den zionistiske innvandringen begynte for alvor, beveget folketallet seg betydelig over 20.000 innbyggere. Siden 1882 er både antallet jøder og muslimer i byen økt mange titalls ganger. Etter at Jerusalem ble Israels hovedstad, har byen vokst til å bli en storby med omlag 900.000 innbyggere.

Ville verden vært opptatt av Jerusalem dersom den fortsatt var en liten fjell-landsby i et arabisk og muslimsk rike? Neppe. Noen religiøse pilegrimer av jøder og kristne ville det nok ha vært, slik det har vært i alle århundrer – i den grad de fikk slippe inn i byen. Men det er fortsatt slik at det er den jødiske suverenitet over byen som er det store «problemet», i verdenssamfunnets øyne.

Islam og Jerusalem gjennom historien

Profeten Muhammed og Jerusalem

Ifølge arabiske kilder flyktet Muhammed fra Mekka til Medina i 622 e.Kr. Han kom til en by med betydelig jødisk befolkning, og tilpasset sin nye religion på flere områder: Han innførte en Jom Kippur-lignende faste, et synagoge-lignende bønnested, tillatelse til å spise koshermat og tillatelse til å gifte seg med jødiske kvinner. For en periode tok Muhammed avstand fra Mekka innbyggernes tradisjon om å be mot Ka’ba-steinen i Mekka. Koranen forteller at Muhammeds og hans etterfølgere en periode ba mot «Syria», men annen informasjon gjør det klart at retningen var Jerusalem. Jødene i Medina ba, som de alltid hadde gjort, mot Tempelplassen i Jerusalem.

Men det tok ikke lang tid før muslimenes bønneretning endret seg. Da jødene i Medina ikke godtok å underkaste seg Muhammeds nye lære, kom det ny instruks i Koranen. Nå var beskjeden til muslimer å vende sine ansikter mot Ka’baen samme «hvor dere enn er» [2:145]. Muhammeds eksperiment med Jerusalem som bønneretning var bare en midlertidig taktikk for å prøve å vinne jødene i Medina over på sin side.

Umajjadene og Jerusalem

Det umajjadiske dynasti var et arabisk kongedynasti som hadde Damaskus i Syria som hovedstad. Den første kalifen, Muawiyah ibn Abi Sufyan (603-680 e.Kr.), forsøkte å gjøre Syria dominerende i det muslimske området på bekostning av Arabia. For å tjene denne hensikt ble Jerusalem løftet fram som en hellig by, og det første store muslimske bygget i Jerusalem ble bygd i 688-691. Klippedomen ble bygd like over eller like i nærheten av der det jødiske tempelet hadde stått på Tempelplassen.

Ny forståelse av Muhammeds nattreise

Koranen forteller om en nattreise som Muhammed gjorde «fra den hellige moské» til «den fjerneste moské» [17:1]. Noen tidlige muslimer forstod dette som billedspråk eller som et sted i himmelen. Dersom «den fjerneste moské» skulle være et sted på jorden, ville Jerusalem eller landområdet Palestina ha vært svært lite sannsynlig. Her er noen argumenter:

  • Annet sted i Koranen [30:4] blir Palestina omtalt som «et land nær ved».
  • Palestina var ikke erobret av muslimer i år 621 da nattreisen skal ha funnet sted.
  • «Den fjerneste moské» skal ha blitt knyttet til steder i Arabia, Medina eller Ji’rana.
  • De tidligste muslimske beskrivelser av Jerusalem, fra kalif Omars erobring i år 638, knytter ikke Tempelplassen til «den fjerneste moské» i Koranen.
  • Inne i Klippedomen er det Koran-sitater inngravert, men ikke noen referanse til 17:1 eller nattreisen. Det indikerer at Jerusalem ikke var knyttet til nattreisen så tidlig som år 692.
  • Muhammad ibn al-Hanafiya (638-700) var en nær slektning av profeten Muhammed. Han skal ha hånet tanken om at profeten noen gang satte sine ben på steinen i Jerusalem. «Disse fordømte syrerne», da mente han umajjadene, «later som om Gud satte sine ben på steinen i Jerusalem, men den eneste personen som satte sine ben på den steinen var Abraham.»

Umajjadene bygger Den fjerneste moské (Al-Aqsa)

For å styrke sin egen posisjon, bygget umajjadene en hellig bygning nummer to i Jerusalem i år 715 e. Kr. De ga den navnet «den fjerneste moské», for på denne måten å gi byen, med tilbakevirkende kraft, en rolle i Muhammeds liv. På denne måten ble «Jerusalem» plassert inn i Koranen hundre år etter at den var skrevet, og flere andre Koran-referanser ble omtolket. Umajjadene forsøkte til og med å flytte muslimenes pilegrimsmål fra Mekka til Jerusalem. Det hele handlet om å sikre dynastiet politisk innflytelse i den muslimske verden. Propagandaen virket så godt, at til og med Store norske leksikon, 1400 år senere, gir inntrykk av at Muhammeds nattreise hadde noe med Al-Aqsa moskéen å gjøre.

Abbasidene og Jerusalem

Etter at abbasidene overtok dominansen etter umajjadene, og kalifatet ble flyttet fra Damaskus til Bagdad, sank Jerusalems betydning betraktelig. Ingen nye bygninger av betydning ble bygget, og de som allerede var bygget forfallt. Klippedomen kollapset i år 1016, og gulldekket ble tatt av domen for å betale for reparasjoner av Al-Aqsa. Jerusalem ble beskrevet som «en provinslandsby tilhørende Ramla», en ubetydelig by som var administrasjonssenter i området.

Historikeren S. D. Goitein skriver om de første seks hundre årene av muslimsk dominans i Jerusalem: «Jerusalem levde stort sett livet til en avsidesliggende provinslandsby, overlatt til utnyttelse av voldsomme embetsmenn og ledere, ofte også til trengsler i hendene på opprørske fellahin [bønder] eller nomader …. Jerusalem kunne absolutt ikke skryte av fortreffelighet innen vitenskapene til islam eller andre felt.»

Korsfarerne og Jerusalem

Korsfarernes erobring av Jerusalem i 1099 e. Kr. vakte ikke i første omgang sterke muslimske reaksjoner. «Oppfordringer til jihad falt for døve ører,» skriver historikeren Robert Irwin. «Man finner ikke noe sjokk eller opplevelse av religiøst tap eller ydmykelse,» skriver Emmanuel Sivan. Det var først da forsøkene på å ta tilbake Jerusalem begynte for alvor at den religiøse propagandaen ble trappet opp. Det ble spredt nylagede hadither (muntlige overleveringer om hva Muhammed hadde sagt), som fremstilte det som en katastrofe at Jerusalem var under de vantros kontroll. Byen «er for oss som for dere. Den er til og med mer viktig for oss,» skrev Saladin til sin korsfarer-motstander.

Muslimske styrker tok Jerusalem fra korsfarerne i 1187. Saladin og hans etterkommere (Ajjubidedynastiet) startet betydelige byggeprosjekter i byen og ga dermed Jerusalem et sterkere muslimsk preg. Inntil da hadde det islamske Jerusalem bare bestått av helligdommene på Tempelplassen. Nå ble det bygd andre hellige bygg og skoler i andre deler av byen. Det var på denne tiden at det ble vanlig å knytte Muhammeds nattreise til Tempelplassen, ifølge den fransk-amerikanske islam-eksperten Oleg Grabar.

Ajjubidene og Jerusalem

Etter at Jerusalem igjen var trygt tilbake på muslimske hender, falt igjen interessen for byen. «Al-Quds var ikke essensiell til sikkerheten for et imperium basert i Egypt eller Syria, så i tider med politisk eller militær krise hadde ikke byen høy prioritet,» skriver Donald P. Little. Da korsfarere angrep Egypt i 1219, valgte et barnebarn av Saladin å rive muren rundt Jerusalem fordi han fryktet at den ville gi korsfarerne en sterk posisjon hvis de klarte å ta byen. Dette førte til en masseflytting fra byen.

42 år etter Saladins seier, i 1229, inngikk barnebarnet al-Kamil en avtale med keiser Fredrik II. Muslimer fikk beholde kontrollen over Tempelplassen, men den hellige romerske keiseren fikk kontroll over resten av byen. «Jeg ga til frankerne bare ruiner av kirker og hus,» skrev al-Kamil i en svært avslørende beskrivelse av Jerusalem.

Bare ti år senere, i 1239, klarte en anen ajjubid-hersker, an-Nasir Da’ud, å drive frankerne ut av byen. Men også han ga byen rett tilbake til korsfarerne i bytte mot hjelp i krigen mot en av sine slektninger. Denne gang var de kristne mindre respektfulle mot de islamske helligdommene. Klippedomen og Al-Aqsa ble gjort om til kirker. Også denne gang ble den kristne kontrollen kortvarig, i 1244 ble Jerusalem erobret av muslimske styrker fra sentral-Asia.

Mamelukkene og Jerusalem

I mamelukk-tiden (1250-1515) forfalt Jerusalem ytterligere. Byens prestisje som islams tredje helligste by var nå etablert, men økonomisk og kulturelt var byen i tilbakegang. På slutten av mamelukkens styre blir det anslått at byen hadde bare fire tusen innbyggere.

Osmanene og Jerusalem

Den osmanske perioden (1516-1917) betydde i første omgang en ny vår for Jerusalem, da Suleiman den store gjenoppbygde bymurene (1537-1541) og gjorde andre investeringer i byen. Men framgangen var ikke varig. Jerusalem var så ubetydelig, at den er ofte nevnt som en del av guvernørområdene Nablus og Gaza. Religiøse skoler som tidligere hadde gitt byen en akademisk posisjon forsvant, og i 1806 hadde befolkningstallet igjen sunket ned til under 9.000.

«Mye ligger øde, de gamle bygningene (bortsett fra noen få) er i ruiner, de nye er elendige,» skrev George Sandys under et besøk i Jerusalem i 1611. En rekke andre europeiske besøkende på 1600-, 1700- og 1800-tallet gir lignende beskrivelser. Byen «har mistet all sin gamle storhet, og blitt en tiggerlandsby», skrev Mark Twain så sent som i 1867.

De tyrkiske styrkene så ikke Jerusalem verdt å kjempe for i 1917. Da de britiske styrkene var på frammarsj mot byen, trakk tyrkerne seg tilbake. Jamal Pasha, den øverstkommanderende i de osmanske styrkene, instruerte sine østerrikske allierte å «blåse Jerusalem til helvete» dersom britene skulle komme inn i byen. Østerrikske soldater hadde derfor sine kanoner vendt mot Klippedomen med planer om å ødelegge byen i et to dagers kraftig bombardement, men ifølge journalisten Pierre van Paasen var det en østerriksk-jødisk artillerikaptein, Marek Schwartz, som stanset planene.

Storbritannia og Jerusalem

Britisk styre, og særlig økende jødisk aktivitet i byen, mobiliserte muslimer til mer lidenskap for Jerusalem. Jerusalem-mufti Hajj Amin al-Hussaini gjorde fra første stund Tempelplassen sentral i sin politiske kamp mot sionismen, noe som har fortsatt å være påskudd for vold og terror fra palestinerne helt fram til i dag. Muftien brukte også «trusselen fra jøder» som påskudd til å samle inn penger til renovering av Klippedomen og al-Aqsa i arabiske land. Det gjorde han blant annet ved å sende ut bilder av helligdommene med en davidsstjerne over. Kampanjen var vellykket.

I 1929 startet arabere i mandatområdet voldelige angrep mot jøder for å hindre jødisk tilgang til Vestmuren, den vestlige støttemuren av Tempelplassen. Tidligere i historien hadde det blitt spekulert i om Muhammed hadde tjoret hesten sin til den østlige eller sørlige delen av støttemuren, men nå ble det, ifølge Shmuel Berkowitz for første gang, hevdet at Muhammed hadde tjoret hesten til Vestmuren. Nok en gang ble religiøs tradisjon skapt eller justert for å oppnå et politisk mål.

Jordan og Jerusalem

Den korte perioden Jordan styrte Øst-Jerusalem (1948-1967) viser igjen at muslimer raskt mister interesse for Jerusalem når de selv har kontrollen. Først var det entusiasme, og den koptiske biskopen kronet kong Abdullah som «konge av Jerusalem» i november 1948. Men så ble det stille. Det hasjemittiske kongehuset viste liten interesse for Jerusalem, hvor noen av deres verste politiske fiender bodde og hvor Abdullah ble myrdet i 1951. Hasjemittene var mer opptatt av å bygge Ammans prestisje. Britene hadde hatt Jerusalem som administrasjonshovestad, men jordanerne stengte alle regjeringskontorer (bortsett fra turisme). Jerusalem hadde ikke en gang administrasjonsansvar for andre deler av Vestbredden.

Den arabiske delen av Jerusalem ble på ny en isolert provinslandsby, mindre viktig enn Nablus. Økonomien gikk så kraftig tilbake at det var fraflytting. Befolkningen i Amman økte fem ganger i perioden 1948 til 1967, Jerusalem vokste bare med 50 prosent. Skulle araberne i Jerusalem for eksempel ta opp et banklån, måtte de dra til Amman. Jordans statsradio sendte fredagsbønnen fra en ny moské i Amman, ikke fra al-Aqsa.

Med Øst-Jerusalem, og de muslimske helligdommene der, under jordansk kontroll, var det også stille om Jerusalem i den arabiske verden. Ingen utenlandsk arabisk leder kom til byen i løpet av de 19 årene, og Jordans kong Hussain (regent fra 1952 til 1999) besøkte byen sjelden. Kong Faysal av Saudi-Arabia (regent fra 1964 til 1975) snakket ofte etter 1967 om sitt ønske om å be i Jerusalem, men han benyttet aldri sjansen til å be der da han hadde muligheten.

PLO og Jerusalem

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO vedtok sitt politiske grunnlagsdokument (charter) i 1964. Her er ikke Jerusalem nevnt med et ord. Heller ikke det nye charteret fra 1968, etter at Øst-Jerusalem kom under israelsk kontroll i Seksdagerskrigen, nevner Jerusalem. Først i den «palestinske uavhengighetserklæringen» fra 15. november 1988 ble Jerusalem erklært som hovedstad i den palestinske staten.

Israel og Jerusalem

Muslimenes neglisjering av Jerusalem ble brått avbrutt i juni 1967, da gamlebyen kom under israelsk kontroll. Som i korsfarertiden begynte muslimske ledere igjen å understreke Jerusalems hellighet i den muslimske tradisjonen. Bilder av Klippedomen kom opp over alt, fra Yasser Arafats kontor til den minste arabiske kiosk. Byens status ble brått en av de mest følsomme sakene i den arabisk-israelske konflikten.

I august 1969 satte den den australske ekstremisten Dennis Michael Rohan ild på Al-Aqsa moskéen. I kjølvannet av dette mobiliserte kong Faysal en stor gruppe ledere fra muslimske land, og Organization of the Islamic Conference (OIC) ble etablert. Etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979 har Jerusalem også blitt en mobiliseringssak for aytollah-regimet. Kort tid etter revolusjonen ble iranske pengesedler illustrert med bilde av Klippedomen, men i første omgang merket feil med teksten «al-Aqsa moskéen». Den siste fredagen i Ramadan er gjort til al-Quds-dagen (Jerusalem-dagen), da tusenvis av regimets støttespillere går i gatene og roper død over Israel.

Skjermdump av plakat for demonstrasjon i Oslo 14. desember 2017, med MIFFs kommentarer innlagt i rødt.
Skjermdump av plakat for demonstrasjon i Oslo 14. desember 2017, med MIFFs kommentarer innlagt i rødt.

Palestinske myndigheter og Jerusalem

Palestinske politiske og religiøse ledere har systematisk fornektet den jødiske tilknytningen til Jerusalem. «Jeg sier til lederne av vår arabiske nasjon og til dets folk: «Jerusalem og omegn er et skjøte som Allah har betrodd til oss. Å redde det [Jerusalem] fra bosetningsmonsteret og faren for judaisering og landkonfiskering er et personlig [islamsk] bud [«fard ayn»] som påhviler oss alle. Derfor oppfordret jeg dere alle til seriøs og øyeblikkelig handling for å redde [Jerusalem] og å gjøre tilgjengelig alle muligheter for å styrke vår besluttsomhet og opprettholde dets historiske, kulturelle og religiøse karakter,» sa for eksempel PA-president Mahmoud Abbas i 2012. Han mener Jerusalems sanne identitet er «arabisk, islamsk og kristen».

Stormuftien av Jerusalem, sheikh Muhammad Ahmad Hussein, hevdet i 2015 at det aldri har eksistert noe jødisk tempel på Tempelhøyden. «Al-Aqsa-moskeen har vært en islamsk moské siden verden ble skapt. Den har aldri vært noe annet enn en moské,» hevdet han. – PAs fornektelse av jødisk historie i Israels land er grunnlaget for PAs fornektelse av Israels rett til å eksistere. En av de sentrale komponentene i PAs historierevisjon er å benekte at det var et tempel i Jerusalem, og dette kommer fra toppen i PA, kommenterer Itamar Marcus i Palestinian Media Watch.

Hamas og Jerusalem

Hamas har som mål å bygge opp militærkapasitet for å «gjenvinne Jerusalem og de hellige stedene». – Å beskytte Jerusalem og Al-Aqsa-moskeen mot jødifisering, ødeleggelse og splittelse, burde være et samlet nasjonalt mål, sa Hamas-leder Khaled Mashaal i 2013. Fatah har, ifølge ham selv, ingen rett til å inngå kompromisser om Jerusalems framtid som «rammer» byen eller helligstedene. Han ønsker en felles front mot deling av Jerusalem, som inkluderer araberlandene og palestinerne som helhet. «Vi må bekrefte for oss selv, for framtidige generasjoner og verden at Jerusalem er essensen i vår sak, vår kamp og vårt politiske, religiøse, nasjonale og historiske symbol. Det burde ikke være uenighet om dette,» sa Mashaal.

Jødene elsker Jerusalem mer enn muslimene

Jødisk kjærlighet til Jerusalem fikk uventet ros da lederen for Islamsk Jihad Ramadan Shalah deltok i en muslimsk teologisk konferanse i Teheran i 2014. – Hva betyr Jerusalem for oss? Lær av jødene, fra den forbannede enheten [Israel]. De elsker Jerusalem ikke bare som en militær sak, men som en kulturell sak, sa Shalah.

Anti-Jerusalem synspunkter i islam

Helt fra begynnelsen har det vært opposisjon innenfor deler av islam mot å gjøre Jerusalem for betydningsfull. Å anse Jerusalem som spesielt hellig ble sett på som en feil, som et ønske om å innføre jødiske ideer i islam. Ibn Taymiyha (1263-1328) var en av de fremste teologiske talsmennene for dette. Hans etterfølger, Ibn Qayyim al-Jawziya, erklærte alle hadither om Jerusalem som falske. Lærde muslimer som levde etter korsfarertiden visste at hadithene som opphøyde Jerusalem som spesielt hellig var et politisk verktøy, og betraktet dem derfor med skepsis.

At muslimer på Muhammeds tid ba mot Jerusalem i ett og et halvt år, for deretter å vende ryggen til byen, har etterlatt inntrykk for noen av at byen er avvist av Gud. Dette kommer tydeligst fram når muslimer ber i al-Aqsa moskéen – de vender sin bakside mot Klippedomen (i nord) og ansiktet mot Mekka (i sør).

I 1930 kom Muhammad Abu Zayd med en bok i Egypt hvor han påpekte at Muhammeds nattreise ikke hadde noe å gjøre med Jerusalem. Boken ble sensurert, noe som viser at pro-Jerusalem retningen innenfor islam har sikret seg tilnærmet fullstendig dominans.

Jerusalem. (Foto: Google)
Jerusalem. (Foto: Google)

Mer om Jerusalem

Jerusalem og Oslo-avtalen

Inntil forhandlinger avklarer noe annet, har palestinerne godtatt at hele byen er under israelsk kontroll. Norge, som undertegnet avtalen, burde vite dette. Ut fra Oslo-avtalen kan man konkludere: 1) Jerusalem er ikke del av Vestbredden. 2) Jerusalem er ikke en bosetning. 3) Israel kontrollerer Jerusalem.

Hva vil skje med Jerusalem dersom byen blir delt?

Dersom palestinerne får suverenitet over Øst-Jerusalem, betyr det ikke bare slutten på alt jødisk liv i gamlebyen og i de arabisk-dominerte bydelene. Det vil også bety at det vil bli svært vanskelig å opprettholde et jødisk flertall i Vest-Jerusalem over tid. I praksis risikerer jødene at Jerusalem enda en gang går tapt, og at de mister befolkningsflertallet som de har hatt de siste 150 årene, skriver Nadav Shragai.

Oljeberget i Jerusalem

Historikeren Aryeh Kimelman har påvist at Oljeberget var et religiøst samlingspunkt for jøder allerede før Salomos tempel ble bygget. Mye tyder på at kong David brukte toppen av fjellet som et bønnested (2. Sam. 15,32). I jødisk tradisjon spilte Oljeberget en rolle i historien helt tilbake til Noahs tid. Oljebladet som duen kom tilbake med til Noah etter Syndfloden skal ha blitt plukket på Oljeberget.

Jødene var utestengt

En viktig grunn til at israelerne ville beholde kontrollen over Øst-Jerusalem, var det som skjedde i den perioden Jordan styrte der. I våpenhvile-avtalen fra 1949 stod det at jødene i Israel skulle ha adgang til sine hellige steder i Øst-Jerusalem (ikke minst Vestmuren/ Klagemuren). Men tross avtalen var Øst-Jerusalem stengt for dem i hele perioden. Øst-Jerusalem var også stengt for alle andre israelske statsborgere, uavhengig av religion. Og verden brydde seg ingenting. Først den uka Israel overtok kontrollen under seksdagerskrigen i 1967, begynte den store omsorgen fra kristne ledere for at alle religioner skulle ha adgang til sine hellige steder.

Muslimsk konstruksjon har satt al-Aqsa i fare

Muslimer har i lang tid anklaget Israel for å gjøre inngrep i området som truer moskéene på Tempelplassen. Men med sine egne tiltak har muslimske organisasjoner skapt en reell fare for sammenbrudd i to av Tempelplassens hovedmurer. I stedet for å innrømme dette, la de først hindringer for å løse problemet, benektet ansvar og stod fast på sitt så lenge at det satte bygningsmassen og muslimene som ber der i fare, skriver Nadav Shragai.

Fant jødisk konges seglavtrykk ved Tempelhøyden

Like ved Tempelhøyden i Jerusalem har arkeologer funnet et avtrykk av et seglstempel med teksten ”Tilhører Hiskia, sønn av Akas, konge av Juda”. Teksten er skrevet på gammelhebraisk. Funnet ble gjort nedenfor den sørlige muren av Tempelhøyden.

«Jerusalem er hvor Israels framtid vil avgjøres»

Israel må anerkjenne Jerusalems unike strategiske betydning i tillegg til å håndtere demografiske utfordringer for å sikre at byen forblir israelsk, skriver professor Efraim Inbar. Jerusalems religiøse og historiske viktighet er selvinnlysende for alle jøder. Men byen er også viktig militærstrategisk. Kontroll over Jerusalem sikrer dominans over den eneste motorveien fra Middelhavskysten til Jordandalen. Denne veien tillater israelske sikkerhetsstyrker å komme seg fram uten for mye kontakt med arabiske områder.

USA anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad

6. desember 2017 holdt USAs president Donald Trump en historisk tale hvor han anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad. Trump varslet også at USA vil starte arbeidet med å flytte ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem, noe som skjedde 14. mai 2018. – Dette er bare å erkjenne realiteten og dette er det riktige å gjøre, sa Trump. «Jerusalem er Israels hovedstad. Det har jeg sagt før og det vil jeg si igjen,» sa Barack Obama før han ble valgt som president.

– I 2017 ble president Trump advart sterkt mot å anerkjenne Jerusalem som hovedstaden til Israel – det ville utløse en eksplosjon i Midtøsten. Men det ble klart at det kom en eksplosjon – bare ikke en slik eksplosjon som ekspertene trodde skulle komme. President Trumps modige beslutning førte til en eksplosjon av fred, sier Jared Kushner, Trumps rådgiver og svigersønn.

Tyrkia og Jerusalem

– I denne byen som vi måtte forlate i tårer under første verdenskrig, er det fortsatt mulig å komme over spor av den osmanske motstanden. Jerusalem er vår by, en by av oss, sa Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan i 2020.


Kilde

Hovedkilden til denne temasiden er artikkelen The muslim claim to Jerusalem av Daniel Pipes, publisert av Middle East Forum i 2001. Artikkelen inneholder også 111 fotnoter til andre referanser.